Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________

I begynnelsen av mai fikk jeg brev fra Bien Sparebank, der jeg har vært kunde i nærmere 30 år. Egentlig var det vel et rundskriv. Der ble jeg bedt om å “komme innom” banken med gyldig pass, fordi banken trenger “oppdatert gyldig informasjon” om meg.

Bien Sparebank holder til i Dronning Mauds gate 11 i Oslo sentrum, i kort gangavstand fra Konserthuset. Jeg har to alternativer hvis jeg skal “komme innom” der. Det ene er med buss. Ifølge Ruter tar det en halvtime hver vei, så med mitt ærend og ventetid regner jeg med at det blir halvannen time. Prisen med honnørbillett er30 kroner hver vei. Mitt andre alternativ er med bil. Det er tilsynelatende mye raskere, bare 15 minutter hver vei. Men bilen må parkeres, noe jeg prøvde i Oslo sentrum i vinter, og da var det bortimot umulig. La oss likevel anta at jeg får parkeringsplass under Konserthuset. Da vil det ta en times tid og koste i underkant av 200  kroner å “komme innom” fordi banken trenger oppdatert informasjon om meg. Dessuten anser banken det som en selvfølge at jeg har gyldig pass, og hadde jeg ikke hatt det, ville det – uavhengig av transportalternativ – tatt en god del tid og ha kostet kr 450 å skaffe pass.

               
T.v. reise med buss, t.h. reise med bil. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm.

Det var uaktuelt for meg å følge oppfordringen om å “komme innom”, så i stedet ringte jeg banken for å høre hva de mente med denne “invitasjonen”. Da ble jeg ganske raskt satt videre til Bank-ID, der en etternavnløs herre ved navn Martin kunne fortelle at dette hadde sin bakgrunn i pålegg fra myndighetene. Han visste ikke hvorfor jeg ikke hadde fått tilsvarende “invitasjon” fra den andre banken jeg er kunde hos, men han kunne forsikre meg om at jeg ikke ville tape de pengene jeg har på konto i Bien hvis jeg unnlot å møte opp.

Tidligere i år fikk jeg plutselig et inkassovarsel fra Bien sparebank. Siden mitt aktive kundeforhold til banken har tilknytning til utleievirksomhet, med tre depositumkonti og én konto for innbetaling av husleie, syntes jeg inkassovarsel var merkelig, og ringte banken. Det viste seg å gjelde en bedriftskonto som har stått urørt i mange år med saldo 1375 kroner. Uten at jeg har oppdaget det, har Bien innført gebyr på slike konti. Banken har også trukket gebyret fra kontoen uten at jeg har registrert det, og nå dekket ikke saldoen årsgebyret. Telefonsamtalen førte til at gebyrkravet ble trukket mot at kontoen ble slettet og restbeløpet gikk til banken.

Da jeg ble kunde i Bien for 30 år siden, var det etter å ha erfart elendig kundebehandling i DNB, der jeg den gang hadde vært kunde siden navnet var Bergens Privatbank. I Bien møtte jeg hyggelige mennesker og god service, og jeg opplevde at dette var en bank for småsparere og småbedrifter. Fremgangsmåten for å tilegne seg mine 1375 kroner avviker sterkt fra hvordan Bien var tidligere, og bærer preg av at også der har maskiner i stor grad erstattet mennesker i kommunikasjonen med kundene.

Bør jeg ta bankens signaler og avvikle kundeforholdet hos Bien?

(Innlegget ble påbegynt 19.06.2019 og fullført 19.06.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Her er påskens quiz. Oppgavene er hentet fra den daglige quizen i Dagsavisen og Aftenposten, og hver boks med ti spørsmål inneholder ett spørmål eller svar som kan diskuteres.

Litteratur

___________________________________

Geografi

___________________________________

Historie

___________________________________

___________________________________

Matlaging

___________________________________

Naturfag

___________________________________

___________________________________

(Innlegget ble påbegynt 16.04.2019 og fullført 16.04.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

… og jeg følte det gik et
stort uenneligt
skrig gennem
naturen
(Edvard Munch)

Tjohei hvor det går! Bærum er i et fremtidsrettet tempo. Det er gøy å være med på ferden.

Bråbrems. Stoppskilt. Den som har kjørt for fort, vet at det kan gi irreversible tilstander. Så bæringer, saktne farten. Ta dere tid til å bry dere om Bærum og eget nærmiljø. Politikerne forventer at vi alle gir dem innspill og råd om områder de ikke selv vandrer og bor i. De lytter og vi forventer gehør.

Vi står i døren og tar imot Viken-ansatte og mange nye mennesker til kommunen, til nabolagene. Da er det vår oppgave å sørge for at det er kultur og natur å slå røtter i, så nyankomne trives og blir værende. Det er vi som skaper Bærum for nye og eksisterende beboere og næringsliv. Finnes det i ditt bomiljø grønne lunger, dyreliv og kulturminner som det er pinlig ikke å bry seg om?

Min fanesak, for Bærum og mitt nærmiljø, er arbeidet mot planene om masseutfylling fra Malmskrivergården og langs Lakseberget. Jeg tar hendene opp til mine kinn og skriker, av hele mitt hjerte, at kommunen ikke følger disse planene. En massiv utfylling av én million kubikkmeter stein i fjorden, Sandvikas sjøfront, er irreversibel.

Hvilken verdi har det for oss alle om planene forkastes?

I tråd med høringsuttalelsene fra Fylkesmannen, Fylkeskommunen, Kystverket og Fiskeridirektoratet slipper vi å ha dårlig samvittighet over å ha ødelagt beitemarkene til laksen og sjøørreten.

Vi unngår steinmassene fra Ringeriksbane-prosjektet, som vil sende én lastebil hvert sjette minutt store deler av døgnet gjennom Hamang, Sandvika og omkringliggende boområder. Uten utfylling blir det heller ikke en lang, forurensende bygge- og anleggsperiode, og området vil fortsatt tilhøre allmennheten.

Vi kan fryde oss over at Malmskrivergården, grunnen til at Sandvika oppstod som handelssted, ikke mister sin kontakt med sjøen rett nedenfor. At tilgjengeligheten til strandsonen strekker seg som en måneskinnsfin kyststi langs Sandviksbukta forbi lille Danmark, og igjen knytter by og landligere omgivelser sammen – i tråd med vedtaket i kommunedelplanen for E-18. Slik mister ikke Sandvika den viken som gav byen navn.

Et sted som tilflyttes av mange nye mennesker, må utvikles og tas hensyn til. Vi har alle behov for gode, allmenne områder til fri ferdsel og rekreasjon i umiddelbar nærhet til byen. Så jeg vil be om at laksen ved Lakseberget beholdes sammen med viken i Sandvika.

Christine Munch

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ta en titt på overskriften til høyre. For en på samme alder som Erling, er det skremmende å lese. Som ham er jeg klar i hodet, men i tillegg er jeg ved noenlunde god fysisk helse, og jeg klarer meg alene. Men  hvor lenge varer det? Grubler man for mye over slike ting, kan det lett gå ut over humøret. Men flere saker som har vært omtalt i mediene i det siste, har det til felles at det gjelder eldre mennesker som blir utsatt for det motsatte av omsorg, derfor er dette nok en gang tema her i bloggen.

Når man er helt avhengig av andre for det daglige stellet, er det tvingende nødvendig at rutinene er sikre og at den som står for stellet, følger rutinene. Noe av dette sviktet ved en omsorgsbolig i Færder kommune i Vestfold 24. februar. Den som skulle bade, ble heist ned i vannet med personheis – og vannet holdt 70 grader. Det tok livet av mannen, etter fire dager med smertefulle brannsår. Det gikk bedre for han som skulle dusje ved en avlastningsbolig for funksjonshemmede i Fredrikstad, han fikk “bare” store forbrenningsskader. Dette er to av flere tilsvarende hendelser under bading og dusjing ved forskjellige institusjoner. Dødsfallet i Vestfold blir politietterforsket, hva som har blitt gjort der hendelsene har ført til skader, er ukjent.

For meg kan det se ut som om noen “omsorgs”-arbeidere mener at folk over en viss alder har gått ut på dato, og at det ikke er så nøye. Annerledes er det vanskelig å forstå den behandlingen som den demenssyke Sissel Møller ble utsatt for, først da hun ble innlagt på Ullevål sykehus, deretter da hun skulle hjem. Familien har meldt sykehuset til politiet.

Også når det gjelder forhold som ikke er direkte knyttet til den fysiske helsen, står det visst dårlig til. Det er svikt i tilbudet til eldre på flere områder sier en overskrift i Aftenposten, og artikkelen forteller om en rapport utarbeidet av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) om risikoen for at eldres menneskerettigheter brytes.

“Hvis du er over 60 og våkner en dag uten å ha litt vondt et eller annet sted, er du antakelig død,” har jeg lest. Jeg trøster meg med dette utsagnet når ryggen ikke er helt god om morgenen, og priser meg lykkelig over at jeg fortsatt kan klare meg hjemme uten offentlig omsorg.

.

Tidligere blogginnlegg om offentlig “omsorg”:
Sykehjem – for beboerne eller for de ansatte?
En verdig alderdom også i Arendal – helst uten partipolitikk
Fiskeboller som julemiddag
Tilbakeblikk 19.10.2018 >>> En verdig alderdom også i Arendal
Gammel eller hjelpetrengende

(Innlegget ble påbegynt og fullført )
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Etter at innlegget nedenfor ble skrevet, leste jeg Thorgeir Kolshus’ debattinnlegg i Aftenposten, Gutter godtar grovt fortegnede fremstillinger av seg selv som kjønn. Om du ikke leser mitt innlegg, så les hva han skriver!

Leserinnlegget Metoo kom aldri til skolegården av tre elever ved Brannfjell skole, sto på trykk i Aftenposten for et par uker siden.  Jentene fortalte de at de ble utsatt for sexistiske uttalelser fra guttene på skolen, og at lærere og andre voksne som de klaget til, mente dette var helt uskyldig og ikke grep inn. Jeg er ikke sikker på om 14-åringer har godt av så mye oppmerksomhet og tilsynelantende nesegrus beundring som det de tre er blitt til del. Så i tråd med “min sanne natur som negativ sutregubbe” (les Om denne bloggen øverst på siden) har jeg funnet noen innlegg som ser saken fra en annen side enn Ella Fyhn, Ellisiv Aure og Ea Baklund.

En jevnaldrende gutt på samme skole, Mattis Gjennestad Stefanussen, har tatt virkeligheten inn over seg i overskriften på sitt innlegg: Jeg er tydeligvis en sexist – og må bare godta det. Han kjenner seg ikke igjen i det hele tatt i jentenes innlegg, og synes det er oppsiktsvekkende hvordan saken har fått stå ubestridt i mediene. En annen som ikke kjenner seg igjen, er en gutt på 13 år som er blitt beskyldt for det hans mor i et Aftenposten-innlegg kaller “grenseoverskridende adferd” overfor jentene i klassen. Hans og foreldrenes ønske om å oppklare dette med et møte med jentene og deres foreldre, ble ikke noe av fordi skolen har taushetsplikt.

Rikke Andersen forteller at hun også har vært utsatt for sexistiske karakteristikker – fra jenter. Det samme forteller Erik Daniel Aubert i innlegget Fuckboy og størrelse på muskler – Sexisme i skolen går begge veier.

Alle innleggene nevnt ovenfor har stått i Aftenposten, og det har dreid seg om “gutter og jenter”.  Signaturen “Nora” i Document har en litt annen innfallsvinkel i sitt innlegg der, Hvem gadd å lytte til de etnisk norske jentene i Groruddalen?.  Hun forteller om en ni år gammel sak der en etnisk norsk jente på en skole i Groruddalen byttet skole og  gledet seg over “å kunne være blond uten å samtidig stemples som «hore» og «billig»”. Hanne Tolg i Document følger opp med Men fremdeles er det stille om hvem som trakasserer jentene.

En gang skrev en kvinnelig debattant om “jenter og andre minoriteter”.  “Hva hjertet er fullt av, renner munnen over med”, var ordspråket jeg kom i tanker om da jeg leste det. Hedda
Hestholm skrev om dette i Aftenposten for et år siden, et innlegg som fortsatt har sin gyldighet, tror jeg.

(Innlegget ble påbegynt 20.03.2019 og fullført 20.03.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I går var det 70 år siden mine foreldre og jeg flyttet inn på Langset. Siden da har jeg ikke skiftet folkeregistrert adresse (folkeregister-loven ble vedtatt fire uker senere). 70 år på samme adresse er ikke så vanlig, men så er jeg som kjent usedvanlig treg av meg.

Eiendommen heter Langset, og har trolig hett det siden den ble skilt ut fra gårdsnummer 7 i 1889 med sorenskriver Ole Thomesen som første eier. Langset skulle være hans pensjonistbolig, men i yngre dager eide og drev han gården Nordre/Øvre Langset i Fåberg ved Lillehammer, og kan ha hatt gode minner derfra.

Det er mange bilder av Langset fra de bortimot seksti årene som gikk fra hovedbygningen ble reist til mine foreldre kjøpte eiendommen. Bygningen på toppen av knausen ved veien var bl.a. et yndet postkortmotiv “fra Sandviken”. For meg som har vokst opp her og fortsatt bor her, er bilder av utsikten mer interessant. “Utsikten” i dag er Sandviksbukta og Kalvøya mot syd. I 1948 sto en stor ask på sydsiden av huset,  og den utsikten far fotograferte, var mot Skaugumsåsen. Han visste neppe at det samme motivet var foreviget på et stort maleri 59 år tidligere, “Fra Sandviken” malt av Hulda Grønneberg. Hun kjente ekteparet Erik og Sophie

Werenskiold, som bodde på Solberg da Sophies onkel, som hun hadde et nært forhold til, kjøpte Langset. Jeg tror de tre kunstnervennene har gått tur for å se på onkel Oles tomt, og at Hulda har sett et godt motiv. Hennes ståsted mens hun malte var i hvert fall omtrent rett opp for sidebygningen der jeg bor.

Jeg har også fotografert den samme utsikten, og det skjedde uten at jeg visste om mine to “forgjengere”. Anledningen var den nye veien over Sandviksbukta, som jeg tok bilde av i mørket høsten 1964,

Jeg fikk bildet på trykk i Budstikka (i sort-hvitt-versjon), og fikk honorar. Senere ble det gjengitt i Holmestrands avis uten min tillatelse, og da jeg påpekte det overfor avisen, fikk jeg honoroar der også – større enn i Budstikka …

Da jeg vokste opp på 1950-tallet, bodde 15-20 barn på min alder og litt yngre over en strekning på 200-300 meter oppover og nedover Gamle Drammensvei. Den var grusvei, og jeg forstår nå at det var svært lite trafikk, for vi ropte “bil” hvis det kom en slik. Lite trafikk må det ha vært på Drammensveien (i dag Sandviksveien) også, for jeg fikk lov til – og hadde aldri noe problem med – å krysse den for å gå ned til strandtomten på den andre siden av veien. Der badet vi om sommeren, uanfektet av at overløpsvannet fra alle septiktankene i området ovenfor kom ut i et rør like bortenfor vår strandtomt. Og der hadde vi robåt, som jeg brukte alene og sammen med jevnaldrende fra jeg gikk i 5. klasse. Det var ingen som organiserte leken vår eller passet på oss, men alle mødrene var hjemmeværende, så de fulgte vel litt med. Mødrene hadde forresten samme fornavn, alle het “fru” – fru Oma, fru Løchen, fru Lund osv. De fleste familiene hadde bil, men bare én av mødrene hadde sertifikat.

Far reddet Langset, som var nokså forfallent da famiien Oma flyttet inn i 1948. De siste årene har søsteren min og jeg fornyet VVS- og elektriske installasjoner og taket. Hele eiendommens historie er fortalt i heftet Villaen ved veiene, som jeg lagde for to år siden. Heftet ble lansert på en sammenkomst for naboer og andre, der jeg fremførte min egen tekst til Flotows arie M’appari. Teksten tar utgangspunkt i at jeg kom hit for 70 år siden, og kan forhåpentlig høres over lyden fra E-18.

(Innlegget ble påbegynt 15.10.2018 og fullført 17.10.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Onsdag denne uken fylte Kåre Willoch 90 år. Hvis Stortinget hadde hatt et overhus, ville Willoch vært et opplagt medlem der, støttet både av politiske tilhengere og motstandere.

Kåre Willoch er ikke noe nytt navn her i bloggen. I tillegg til at han har vært nevnt i forskjellige sammenhenger, har hans virke som politiker vært omtalt fire ganger:
– Broadcast og kringkasting (15.12.2017)
—Om NRK-monopolet: “Først i 1981 ble monopolet opphevet, bare to måneder
—etter at Kåre Willochs Høyre-regjering med Lars Roar Langslet som landets
—første kulturminister hadde tiltrådt.”
– Maktskifte (14.10.2017)
—Generell omtale av Willochs regjering, som tiltrådte 14.10.1981
– Husleiereguleringsloven (01.07.2017)
—“Med den bolignøden som hersket etter okkupasjonen, er det lett å se at det da
—var nødvendig med midlertidig husleieregulering . Det er vanskeligere å forstå at
— den midlertidige loven (egentlig flere lover som avløste hverandre) varte til
— 1967. Og det er umulig å forstå at den da ble gjort permanent. Det var denne
—loven regjeringen Willoch fikk opphevet (unntatt for de tre største byene) like
— før Stortinget tok sommerferie i 1982.”
– Knapt fire måneder til stortingsvalget (27.03.2017)
—“Uansett er det altså stortingsvalg 11. september. Men først kommer en
—valgkamp som sikkert gir anledning til mye sukk og stønn i denne bloggen. Mitt
—foreløpige råd før valget er å høre Ole Torps samtaler med to seniorer som har
—bakgrunn i hver sin politiske hovedretning. Kåre Willoch var gjest i Torp 27.
—september i fjor, Thorvald Stoltenberg 31. januar i år.”

Kåre Willochs nittiårsdag har fått bred dekning i pressen. Jubilanten har fått rosende ord ispedd noen kritiske merknader, og han har selv gitt uttrykk for sine meninger, så dette er interessant å lese og høre:
29.09, Aftenposten (Alf Ole Ask):
__Kåre Willoch: Vestens posisjon i verden endres
30.09, Aftenposten (Einar Lie):
__Kåre Willoch fyller 90 år. Hans lange politiske liv er et enestående stykke
__samtidshistorie
30.09, NRK Dagsrevyen (Marianne Rustad Carlsen):
__Feiring av Kåre Willochs 90-årsdag i Høyres hus
03.10, Aftenposten (Harald Stanghelle):
__90-åringen Kåre Willoch er noe så selvmotsigende som en folkekjær ener

To revydamer i mitt arkiv snakker pent om Kåre Willoch. “Alle” husker da Elisabeth Grannemann sang til ham i 1973. Hun hadde vært formann i “Lørenskovens” Unge Høyre, og var sånn sett “på parti” med Willoch. Det tror jeg ikke Marianne Krogness er, men også hun hadde rosende ord om Willoch i et innslag i NRK-programmet Tidsbonanza (Lars Jacob Kroghs intervju er fra 1982):

(Innlegget ble påbegynt 04.10.2018 og fullført 04.10.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En ny beboer har ankommet Langset. Simba er navnet, og han er en dansk-svensk gårdshund. Sammen med kaninen Bente representerer han det dyriske her på bruket.

Den første kjente hunden på Langset het Leo, og var en brunrød og hvit St. Berhardshund som  holdt til her fra 1907 og utover. Han “markerte revir” ved å stikke av et par ganger, slik at han måtte etterlyses med annonse i Asker og Bærums Budstikke i oktober 1907 og februar 1908. Så tror jeg ikke det var noen fastboende hund på eiendommen før på 1950-tallet. Han het Uffe, og var en cocker spaniel med dansk matmor.

Fra slutten av 1950-tallet hadde min familie hund. Trolly, en blanding av collie og schäfer, levde så opp til navnet sitt at han måtte avlives. Timmy, derimot, ble en ordentlig familiehund. Han var en collie, og var ellers svært interessert i sykler. Han kunne ligge helt avslappet på gårdsplassen, men når han hørte en sykkel i svingen oppe ved Fredheim (drøyt 100 m unna) var han straks på plass i eiendommens nordøstre hjørne og fulgte sykkelen på innsiden av gjerdet så langt han kunne. Flere år etter at Timmy kom til hundehimmelen, var det en tydelig sti etter hans sykkelspurter. Timmy var snill som et lam (han var jo fårehund), men fordi han var så stor, prøvde ingen seg på epleslang her. Det varte også lenge etter at hans tid tok slutt på 1970-tallet.

På 1990-tallet kom Bonzo til Langset. Han var langveisfarende, med bakgrunn fra Canada, og var en blandingsrase med mye fuglehund. Chino, en papillon, bodde vekselvis på Langset og et annet sted. Han ble 16 år gammel, og er nok – omregnet til menneskeår – det eldste individ som har bodd her på bruket.

Alle Langset-hundene har hatt som sin viktigste oppgave å være familiemedlem, det som også kalles kjæledyr. Mange andre hunder gjør andre viktige oppgaver, mest kjent er kanskje førerhundene. Med så mange hunder av ulik størrelse og med ulik dressur (hundene) og holdninger (hunde-eierne) er det rart det ikke skrives mer om hundeholdets ulike sider. I Document nylig skrev hundeeieren Hans Rustad Det skal ikke bli lett å være hundeeier i det nye Norge, et innlegg som avfødte en forholdsvis saklig debatt i kommentarfeltet. Roald Amundsens bruk av hunder på Sydpolsekspedisjonen var tema for et innlegg av Hans-Olav Thyvold i Dagsavisen for et år siden.

Simba, den dansk-svenske gårdshunden, holder på å gjøre seg kjent med eiendommen og prøver å forstå norsk etter tre måneder i dansk karantene.

(Innlegget ble påbegynt 20.09.2018 og fullført 20.09.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For to uker siden skrev jeg under overskriften Welcome to Sandy Bay (Sandvika) om jåleri med engelsk i Sandvikas tidligere gågate. De som hadde leid seg plass under Sandvika Byfest, hadde åpenbart tatt seg ad notam at man “må” henvende seg til de  potensielle kundene som passerer, på engelsk (klikk her for å bla i bildene nedenfor).

Om engelsk språkjåleri var sterkt til stede, så var utstillere o.l. med tilnytning til Sandvika tiisvarende fraværende. På hele strekningen fra Løkkehaven til Rådhusbroen fant jeg to med sikker forankring til Sandvika: Sandvika Vel og Sandvika Rotary, mens Frelsesarmeen, Fontenehuset og Venner av Bærum sykehus vel også er innenfor rammen.

Et særtrekk ved årets byfest (som ved de foregående) er den geografiske organiseringen som gjør at folk samler seg i området fra Rådhusbroen gjennom “gågaten” til Stasjonen. Det store området fra jernbanen ned til Elias Smiths vei (der Kaffebrenneriet ligger), er helt dødt. Det hadde ikke vært noe problem  å flytte aktiviteten på Rådhusbroen og Rådhustorget dit, og da hadde man kanskje klart å lokke folk gjennom den mørke tunnelen langs sykkelparkeringen i jernbaneundergangen.

I Løkkehaven var det under byfesten litt mer folk enn vanlig, men det økte besøket står ikke i forhold til hva man så på den andre siden av jernbanelinjen. Den mannekengoppvisningen som foregikk ved Rytterstatuen i Rådhusparken da jeg passerte, kunne med fordel vært flyttet til Løkkehaven. Der har de erfaring med å arrangere slikt, og der det er mulig å få til en catwalk som folk kan se.

Hvis det blir byfest neste år, skal jeg vurdere å delta med stand. Jeg snakker brukbart engelsk, og jeg hører til de som ikke trenger ropert for å bli hørt, så det kan bli en interessant opplevele. Time will show.

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2018 og fullført 31.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Island er et land jeg har hatt lyst til lå reise tilbake til. Jeg var der i 1981 i forbindelse med en nordisk konferanse for tidligere speidere, og fikk oppleve “The Golden Circle” (området man kan nå på dagsturer fra Reykjavik) og Heimaey (den bebodde øya på Vestmannaøyene). Turistattraksjonene er de samme i 2018, men infrastrukturen er en helt annen.

På kartet nedenfor står reiseruten for vår åtte dagers tur (klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i eget vindu – alle lenker fra kartet åpner også i egne vinduer). Under kartet har jeg gjort meg noen tanker om det å besøke Island som turist.

Det bor ca. 330.000 mennesker på Island. 200.000 av dem bor i Reykjavik og noen titusener i byer som Akureryri og Egilsstaðir. Mellom disse byene er det svært spredtbygd, dels ubebygd.  Et årlig antall turister på mer enn to millioner er derfor så merkbart at islendingene selv er bekymret. Vi signerte “The Icelandic Pledge“, og følte som nordmenn at vi mer var familie på besøk enn vi var turister. Men reiser man Island rundt i august med leiebil, er man turist, og må finne seg i å gå i flokk på severdighetene.

Islandsk språk er spennende for en norsk språknerd. Jeg kunne forstå litt av skilt o.l., og fant snart ut at ö er en å, mens æ er en ø. Men å forstå det som ble sagt, var bortimot umulig. Mitt reisefølge fra Vest-Telemark forsto mer, men måtte også stort sett ty til engelsk. Nye fenomener krever nye ord, og islandsk har lagd disse med sitt opprinnelige ordforråd i stedet for å innføre fremmedord, en “rebus” som ikke alltid er så lett å løse (billett heter farmið, og det er lett å forstå når man har fasiten, ellers …). Eldre islendinger (fra femti og oppover?) har hatt dansk som første fremmedspråk på skolen, mens det nå er engelsk, som de yngre foretrekker. Og i turistsesongen er det kanskje like greit, for svært mange av de vi kom i kontakt med på overnattingssteder, restauranter o.l. var utlendinger. Av de fire vi var i kontakt med da vi spiste middag ved Geysir, var bare én islandsk, og hun ville helst snakke engelsk. Men det var hennes islandsk som hjalp oss til å forstå hva slags fisk vi hadde bestilt – steinbit er et islandsk ord man kan forstå.

Man reiser ikke til Island for å sole seg og bli brun, og det gjelder kanskje særlig i år. Før vi reiste, sto det i norske aviser at det hadde vært den våteste sommeren på Island siden 1914. Nyheten bar nok preg av at 2/3 av islendingene bor i Reykjavikområdet, for ellers i landet var de ganske fornøyd med sommerværet. Temperaturen var på 15-20 grader, og vi hadde bare én dag med skikkelig regnvær. Men det blåste – sterk kuling i kastene da vi var ved Gullfoss.

Da jeg var på Island i 1981, leide vi bil én dag. Den var rød, men etter en dags kjøring i området rundt Reykjavik var den blitt brun av skitt og søle fra grusveiene. Nå er de fleste veiene asfaltert, og vi opplevde bare 10-20 km med skikkelig dårlig vei av de litt over 2000 km vi kjørte. Det er vanlig landevei med ett felt i hver retning, men de fleste broene fra gamle dager er beholdt, og varselskiltet Einbreið  bru dukker opp med jevne mellomrom. Trafikken er ikke større enn at vi stort sett følte at vi hadde veien for oss selv. Vi hadde leid en liten firehjulstrekker (Suzuki Jimny), men kunne klart oss med en vanlig personbil. Hadde vi hatt tid til flere avstikkere fra hovedveien rundt øya, ville det nok vært en fordel med en større firehjulstrekker, men det koster tilsvarende mer.

Vi overnattet i det som tilsvarer britisk Bed and Breakfrest (men uten frokost), og hadde bestilt alt på forhånd, slik at vi ikke behøvde å bruke tid på å finne et sted å tilbringe natten. Overnattingsstedene i Reykjavik og Egilsstaðir var bolighus som var gjort om til B&B, og med automatisert mottak (dørlås med kode m.m.) slik at vertskapet ikke trengte å være til stede når vi kom. Alle stedene hadde et lite felleskjøkken med kaffe, te og ymse frokostblandinger. Der kunne vi lage frokost med den maten vi kjøpte straks etter at vi dro fra Keflavik, og det ene stedet lagde vi også middag.

100 islandske kroner er verdt omtrent ni norske, men Island er ikke noe lavkostland. Da vi kom til Keflavik var vi innom den avgiftsfri butikken for eventuelt å kjøpe med oss noe til reisen, men der var prisene omtrent som på Vinmonopolet her hjemme. Det islandske monopolet heter Vínbúðin, og dit må man også for å kjøpe øl. I dagligvarebutikker selges “pilsner”, men det er lettøl.

Vår islandsreise varte i åtte dager pluss reisen til og fra, som var den tiden vi på planleggings- og bestillingstidspunktet hadde til disposisjon. Med noen dager til kunne vi gjort flere stopp og gått grundigere til verks, og mindre enn åtte dager ville blitt travelt. Til flyeisen til og fra Keflavik valgte vi SAS, som landet lørdag morgen og returnerte neste lørdag ettermiddag.

Island har verdens nest vakreste nasjonalsang. Hør den og les teksten samtidig, og oppdag at islandsk i dette tempoet er til å forstå.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no