I dag er det 114 år siden Roald Amundsen la ut fra Bygdøy med hardangerjakten GJØA for å finne Nordvestpassasjen, sjøveien fra Atlanterhavet gjennom isen nord for det amerikanske kontinentet og ut i Stillehavet. Denne snarveien til Det fjerne østen hadde europeerne lett etter i flere hundre år. Men ingen hadde lyktes i å finne noen snarvei, og store ekspedisjoner hadde forsvunnet helt uten spor. Så det var lite sannsynlig at Roald Amundsen og hans lille besetning på seks mann skulle klare det med en énmastet seilskute på ca. 70 fot. Og så var det nettopp det som skjedde. Men noen snarvei var det ikke. GJØA ankom Nome i Alaska 31. august 1906, og hadde da tre overvintringer i polarisen bak seg. I dag er GJØA-ekspedisjonens undersøkelser av den magnetiske nordpol sammen med Amundsens bilder og registreringer av inuitene og deres kultur de viktige resultatene av ekspedisjonen. At GJØA var det første fartøyet som seilte gjennom Nordvestpassasjen, er av mindre betydning.

Etter tretti år på land utendørs på Bygdøy står GJØA nå i et eget hus som del av Frammuseet. Eller rettere sagt: der står det som er igjen av GJØA, pluss en gjenoppbygging av skuta slik den så ut. Etter seilasen gjennom Nordvestpassasjen kom skuta til San Fransisco i oktober 1906. Der ble den dratt på land av begeistrede norsk-amerikanere som plasserte den i et hjørne av Golden Gate Park. Det er døden for en skute å bli satt på land, og selv om begeistringen sikkert holdt seg, forfalt GJØA gradvis på grunn av manglende vedlikehold. Det var så ille at det var snakk om å brenne vrakrestene. Men etter private innsamlinger og bevilgning fra Stortinget ble det satt i gang restaurering, som ble fullført i 1949. Dessverre ble dette ikke fulgt opp med nødvendig vedlikehold. Da GJØA ble hentet hjem i 1972, viste det seg at nesten alt treverket var råttent, bortsett fra det originale treverket i kjølen, kjølsvinet, bunnstokkene og noen av de nederste bordgangene. Dette er lett å se på den versjonen av GJØA som nå står utstilt på Bygdøy, og som altså for en stor del er en gjenoppbygging av skuta.

Bestefar var båtbygger, og skal etter familietradisjonen ha bygd lettbåtene til GJØA. Det er i tilfelle de båtene som er fastsurret på hver side av akterskipet, og som var “ekstrautstyr” – standard-utrustningen for en hardangerjakt var en hekksbåt, en ca. 14 fots robåt som hang på tvers av skuta mellom de to kranene helt akter. Det har ikke latt seg bekrefte om bestefar virkelig hadde dette båtbyggingsoppdraget for Roald Amundsen. Men helt usannsynlig er det ikke, for han drev båtbyggeri på Jeløya på den tiden da Amundsen utrustet sin ekspedisjon, og var som båtbygger fra Hardanger godt kjent med båter til hardangerjakter. Etter få år på Jeløya vendte bestefar tilbake til Omastrand i Hardanger, der han ifølge intervju med ham på 90-årsdagen bygde nærmere to tusen båter. En av dem var en hekksbåt som nå oppbevares her på bruket.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I dag er det femti år siden seksdagerskrigen mellom Israel og de arabiske nabostatene sluttet. Krigen begynte 5. juni 1967, samme dag som jeg var oppe til eksamen i musikk grunnfag, min første ordentlige eksamen ved Universitetet i Oslo. Før vi studenter slapp inn i eksamenslokalet, var vi nok mer opptatt av hva oppgaven ville gå ut på enn av krigen. Vel … ikke mellomfagsstudentene. De visste at komponisten Fartein Valen kom til å være tema, og markerte det ved å synge “Så samles vi på Valen”.

Men etter eksamen ble krigen mellom Israel og de arabiske nabostatene et tema som fylte mye tid. Det var Israel som fikk sympati, bl. a. fordi de omliggende (for ikke å si omringende) araberstatene truet landet med tilintetgjørelse. Drøyt 20 år etter Hitlers jødeutryddelser syntes ikke nordmenn flest noe særlig om slike trusler. Dessuten hadde presidenten i Den forente arabiske republikk (Egypt, Syria, Nord-Jemen) Gamal Abdel Nasser, forlangt at FN-styrkene som hadde stått i Gaza siden Suez-krisen i 1956, skulle trekkes ut. Det gjaldt bl.a. en stor norsk kontingent.

Det var også stor beundring for den israelske krigføringen. Etter at et israelsk overraskelsesangrep hadde tilintetgjort hele det egyptiske flyvåpenet, var Israel totalt dominerende, og rykket frem overalt. Det ble fortalt om egyptiske soldater som flyktet. Det var også snakk om at israelske kvinnelige soldater var et ekstra problem for de muslimske araberne. Israel inngikk våpenhvile med Egypt og Jordan 8. juni og med Syria 11. juni.

Før seksdagerskrigen var nordmenns kunnskaper om regionen der krigen foregikk, særlig konsentrert om tre områder: Staten Israel, Suez-kanalen og Gaza. Israel var et samfunn nordmenn kunne kjenne igjen. Politikere i Det norske arbeiderparti hadde nær kontakt med israelske politikere gjennom mange år, og de israelske kibbutzene var ikke helt fjernt fra en real norsk dugnad. Suez-kanalen lærte alle norske skolebarn om, og de visste at et stort antall norske skip gikk gjennom kanalen. Dessuten hadde mange voksne nordmenn vært til sjøs på et av disse skipene i en tid da den norske handelsflåten var av verdens største, og var bemannet med nordmenn. Etter Suez-krisen i 1956, den forrige krigen mellom Israel og Egypt, ble FN-styrker med en norsk kontingent utplassert på Gaza-stripen for å skille partene,  11.000 nordmenn tjenestegjorde i denne styrken i perioden 1956-67. I 1964 ble det samlet inn penger ved et samarbeidmellom Wenche Myhres fan-klubb og NRK til et barnesykehus i Gaza. NRKs 20 minutter lange reportasje er et rørende gjensyn med en uskyldig tid, der bakgrunnen for at det er soldater i Gaza, knapt nevnes.

I årene etter seksdagerskrigen  har nordmenn fått øynene opp for begge sider i konflikten, dessverre med økende polarisering mellom de som ytrer seg, og sterkere meninger jo lenger unna konflikten man er. Det er liten tvil om at begge sider har gjort sitt til at fiendskap både har oppstått og er blitt vedlikeholdt. Vi som ikke er part i striden, må bare håpe at den før eller senere finner en fredelig løsning.

Far var på turistbesøk i både Egypt og Israel. Det skjedde før fredsavtalen mellom landene i 1979, og han måtte ha nytt pass fordi han ikke kom inn i Israel (tror jeg det var) med egyptisk stempel i passet. Da flyet landet i Tel Aviv, manglet fars bagasje. Den kom til rette etter noen timer, men uten det reisevekkeruret han hadde pakket ned. Det tikket, og far antok at det var blitt tolket som en mulig bombe og derfor var fjernet fra bagasjen og sprengt på et trygt sted.

Som nevnt innledningsvis var jeg oppe til eksamen da det smalt i Midtøsten 5. juni 1967. Neste gang jeg var oppe til eksamen 5. juni, var i 1997 (etterutdanning på BI). Da smalt det i Drammen, der Hells Angels sprengte Bandidos-hovedkvarteret. Jeg har en teori om at hvis jeg for tredje gang går opp til eksamen 5. juni, kommer det til å smelle der jeg er. Derfor har jeg lagt alle eksamensplaner på hylla.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.