I dag har Trygve navnedag. Det var min fars navn. Navnet skjemmer ingen, heter det, og far skjemte i hvert fall ikke navnet. Som alle sine søsken måtte han hjelpe til i hjemmet fra han var liten. Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde han sin første “arbeidsdag” som tiåring i naustet med min bestefar. Derfra tok det 70 år før han ble pensjonist, 80 år gammel.
Far var klar til å gå ut i arbeidslivet da børskrakket i 1929 rammet verdensøkonomien. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg arbeid. Far kom til Oslo i forbindelse med salg av båter som bestefar hadde bygd, og prøvde å få seg arbeid der. Det fikk han, men bare i sommersesongen, som billettør på Oslofergene. Fast arbeid i
Oslo-Fergene la til på Vippetangen helt til 2015. Den høye bygningen bak er den daværende kornsiloen. Bildet er tatt av Trygve Oma en gang mellom 1933 og 1938.
bygningsbransjen, der han med bakgrunn fra båtbygging kunne arbeide som snekker, fikk han ikke, for da måtte han være organisert. Men som ansatt i Oslofergene var han organisert i Sjømannsforbundet, det medlemskapet kunne imidlertid ikke overføres. Dessuten manglet han hjemstavnsrett i Oslo, noe man først fikk etter to års sammenhengende botid. Så det ble fortsatt å arbeide som billettør om sommeren og å reise hjem til Omastrand om vinteren.
Far begynte som kjøpmann fordi det ikke var mulig å få ansettelse noe sted. Han leide butikklokale i et nybygg i Bjerregaardsgate, og sammen med sin yngre søster Hallfrid startet han Fruktforretningen Hardanger i 1938. Han påsto selv at han ikke passet som kjøpmann
Ny butikk i nye lokaler i nybygg i Bjerregaardsgate.
fordi han ikke var flink til å snakke med folk. Men han hadde talent for å skaffe varer, og det kom til stor nytte i varemangelen under og etter krigen. Det ga en stor kundekrets, og den forble trofast.
“Den lille butikk med det store utvalg” var mottoet for Fruktforretningen Hardanger. Pris hadde også noe å si, og far hadde de samme innkjøpsbetingelsene som en “K-kjøpmann”, men uten å være medlem av kjeden. Men konkurransen fra større, selvbetjente butikker begynte å bli merkbar, og da far fikk muligheten til å skifte beite, slo han til og solgte butikken i 1971.
59 år gammel begynte far i sin første faste stilling som lønnsarbeider, en uvant tilværelse. Som budsjef i et reklamebyrå ledet han en avdeling som var viktig i en tid før e-post og internett, men han hadde ikke ansvar for ansatte eller for hele bedriftens lønnsomhet. Og så var det lørdagsfri. Lenge etter at han solgte butikken, våknet han på søndag og var klar til å gå på jobb – han hadde hatt den ene ukentlige fridagen. Men han trivdes, og han var åpenbart verdsatt av bedriften. For da reklamebyrået gikk konkurs i kjølvannet av Tandberg-konkursen, var far en av dem som straks fikk tilbud om å bli ansatt i det PR-byrået som ble etablert av reklamebyråets amerikanske eiere.
Pensjonist ble far som 80-åring. Men han fortsatte som “vaktmester” her på bruket, og hans innsats i samarbeid med hjemmesykepleien gjorde at mor kunne bo hjemme til hun døde. Først da ble han ordentlig pensjonist, og var det i fem år, de siste to årene på sykehjem.
Far som ordentlig pensjonist hjemmel på kjøkkenet i desember 2003.
Det jeg har fortalt her, er for det meste hentet fra fars egen fortelling. Det var et typisk trekk ved ham at han 85 år gammel skaffet seg en avdanket PC “for å finne ut hva dette er for noe”. Omtrent samtidig spurte jeg hvordan det hadde gått til at han, som kom fra et bitte lite sted i Hardanger, endte som kjøpmann i Oslo. Å svare på det spørmålet ble hans måte å lære seg tekstbehandling på. Da han kom på sykehjem, fikk jeg lov til å redigere fortellingen og illustrere med bilder fra fars og familiens fotoalbum. Resultatet ble de to heftene Da Nier’n var ny og Fruktforretningen Hardanger.
Fars fortellinger om sin tid som billettør på Oslo-Fergene og som kjøpmann i Bjerregaards gate. Klikk «Private sider» (menyen øverst) hvis du er interessert i å lese heftene.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
“Valgnatta blir en nervepåkjenning,” skrev Arne Strand i Dagsavisen 28. februar. Han har lang erfaring som politisk kommentator, og har fortsatt sine ord i behold.
Valgkampen har vel egentlig pågått siden stortingsvalget for fire år siden. Innspurten den siste måneden har vært preget av regjeringsspekulasjoner og meningsmålinger. Sakene har vært få, bortsett fra de sakene Sylvi Listhaug har fått både presse og meningsmotstandere til å prioritere. Men da har debatten mer dreid seg om Sylvi Listhaug enn om de sakene hun har reist.
Nå burde jeg kanskje være forsiktig med å beskrive valgkampen. I skrivende stund har jeg mottatt to partibrosjyrer i postkassen, og ellers har jeg ikke sett en levende valgkamparbeider hverken her på bruket eller når jeg har beveget meg ute blant folk. Av nyhets- og andre medier følger jeg Aftenposten og Dagsavisen på papir, NRK på radio og TV og Budstikka og (de siste to ukene) Resett og Document.no på nett. Asosiale medier som Facebook o.l. har jeg lite kontakt med.
På NRK skulle man tro at Politisk kvarter ville være en god informasjonskilde. Men selv om programmet siden 7. august har vært utvidet til 20 minutter og er omdøpt til Politisk valgkvarter, synes jeg ikke informasjonsverdien har vært påtakelig høy. Imidlertid har programlederne åpenbart lagt mye arbeid i introduksjonene, så jeg har satt sammen en kavalkade med disse. Denne bloggens lesere utfordres til å kåre den mest spesielle introduksjonen etter kriterier man selv setter. Kom med forslag i kommentarfeltet eller pr. e-post, og gi en kort begrunnelse. Det utloves ingen premie, men publisering her og tilsvarende ære og berømmelse.
Aftenpostens podcast Aftenpodden har hatt valget som hovedtema hele august. Programmet 31. august var viet spørmålet “Hva skal du stemme”, og var en god samtale om hvilke vurderinger man bør gjøre før man bestemmer seg. Podcasten har også hatt samtaler med de fire partilederne Trygve Slagsvold Vedum, Erna Solberg, Siv Jensen og Jonas Gahr Støre. I disse samtalene synes jeg partilederne har fått fremstå naturlig, og det har vært samtaler, ikke utspørringer der intervjuobjektet skal stilles til veggs.
Mitt råd før valgdagen blir som før: Finn ut hvilken hovedretning du ønsker, la ikke enkeltsaker avgjøre og unngå for all del “valgomater”. Jeg synes også det er grunn til å overveie tanken fra to filosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Gamlund om at det kan være en moralsk plikt å avstå fra å stemme hvis man ikke vet hva det hele dreier seg om. Eller kanskje man bør stemme blankt, for å markere at man ikke vil støtte noen av de partiene som stiller liste.
Uansett meningsmålinger og valgkamp: etter stortingsvalget kommer taperen til å godta resultatet, mens vinneren vil glede seg uten å oppføre seg overlegent. Det blir ingen væpnet motstand fra taperen, og vinneren kommer ikke til å fengsle sine meningsmotstandere. Slik er vi heldige her i “Furet, værbitt”, og det er all grunn til å flagge på valgdagen.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Kommende helg er eplehøstehelgen her på bruket. Det begynner forsiktig med besøk av Blommenholm barnehage på tirsdag, og i helgen er det som vanlig “åpen hage” for venner og bekjente som vil sikre seg sin andel av avlingen.
Asker og Bærums Budstikke 30. august 1911.
Her på Langset er det lang tradisjon for hagebruk. Det kan ha begynt allerede med første eier, Ole Thomesen. Han bygde Langset da han gikk av som sorenskriver i Telemark, der han bodde i fruktbygda Gvarv. Neste eier, Kristian Hansen, var gartner og hadde i hvert fall et pæretre, for det sto omtalt i Asker og Bærums Budstikke.
Hagearbeid tidlig på 1950-tallet, den gang det var store frukttrær i hagen. Den fremtidige blogger i midten.
Da far kjøpte eiendommen i 1948, var det store, gamle frukttrær i hagen på begge sider av huset, og et kirsebærtre mellom uthuset og porten. Det var også bærbusker nedenfor uthuset. Hagen hadde nok vært forsømt i en del år. Far ryddet, fjernet store trær og fjernet bærbuskene – han hadde vonde minner om pliktplukking av bær hjemme på Omastrand i Hardanger, der ingen ressurser måtte gå til spille. Etter noen år ble også de gamle epletrærne, som det var tungvint å høste, fjernet. I stedet kom 60 nye epletrær i sirlige rader som i en “profesjonell” frukthage. Etter noen år ga de god avling som far solgte i sin butikk i Oslo.
Veiutvidelser, utvidelse av gårdsplassen m.m. har redusert antall trær, og nå står det atten igjen. De har de siste årene gitt en avling på 200-400 kilo. I fjor var det nærmest avlingssvikt. I år ser det ut til å bli en gjennomsnittlig avling, bortsett fra filippa-eplene, som svikter totalt. Eplene blir til saft som fryses ned, og noe går til å produsere hardangersider. Pressingen skjer på brukets egen fruktpresse, drevet av vann fra hageslangen, som demonstrert i siste del av denne videoen (10 sekunder stillhet under tittelbildet):
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Klikk på bildet for å se Budstikkas bilder fra sommerbesøket hos Billingstad trelast.
AF-1: Trelasthandel: Ved enden av Billingstadsletta sett herfra (Sandvika) ligger Billingstad Trelast. Budstikka skrev om dem i sommer i et oppslag der hovedpoenget var at kontoret var uforandret siden 1960-tallet. Av Budstikkas reportasje fremgår det ikke at dette også er et svært hyggelig sted å handle, Det er til gjengjeld er omtrent det eneste temaet i kommentarfeltet. Trenger du listverk, terrassebord, bygningsplater m.m.m., så slå opp på billingstadtrelast.no. For orden skyld: dette er ikke en betalt annonse, men en anbefaling fra en veldig fornøyd kunde!
oooOOOooo
AF-2: Fyldig representasjon: Det er Stortingsvalg over i morgen, og hvis de fire på bildet ovenfor beholder flertallet, blir vel Solberg-regjeringen sittende. Da jeg så bildet, kom jeg av en eller annen grunn i tanker om Hanna Kvanmos uttalelse da hun var SV-leder: «Så lenge jeg sitter på Stortinget, er SV fyldig representert.» Sånn sett kan det se mørkt ut for Kristelig folkeparti.
oooOOOooo
Klikk på bildet for å lese Budstikkas reportasje.
AF-3: Trafikksikkerhet: På Griniveien har en gangbro fått et glassrekkverk som ifølge Budstikka er trafikkfarlig fordi det blender bilistene. Det skal Statens vegvesen kanskje gjøre noe med, men: “Først må vi finne ut hvor alvorlig dette problemet eventuelt er,” sier prosjektleder Anne Gro Frogner. På Vøyenenga var rundkjøringen i enden av de to nye tunnelene problemet. Der ble tre eller fire biler vrak før Statens vegvesen fant ut at det måtte merkes opp bedre. Og mange husker nok fortsatt Statens vegvesens ingeniør som sto foran den sammenraste Hanekleiv-tunnelen på E-18 og beroliget Dagsrevyens reporter: “Tunnelen er trygg!”. Noen mener etaten burde skifte navn til Satans vegvesen.
oooOOOooo
Martin Ødegaard
AF-4: Fotball 1: NRK Dagsrevyen-21 hadde nylig en reportasje om “Kjappen”, fotballbanen der Martin Ødegaard begynte sin karriere. Salget av Ødegaard fra Strømsgodset til Real Madrid ga også midler til hans første lag, Drammen Strong, slik at de kunne forbedre banen. Men viktigst: Martin Ødegaard holder fortsatt kontakten med dette laget, og spiller fotball på “Kjappen” når han er hjemme i Drammen. Dette er et eksempel som alle bør merke seg: du har en gjeld å betale tilbake til dem som hjalp deg i gang.
oooOOOooo
Marita Bjørgan
AF-5: Fotball 2: Oslo har nylig arrangert VM i gatefotball. I NRK Dagsrevyen var omtalen av dette arrangementet forfremmet fra sporten til nyhetsdelen. Det ble etterfulgt av et intervju med en av deltakerne, Marita Bjørgan. For henne har fotball vært en vei ut av rusproblemer, og hennes fremtreden i Dagsrevy-studio viser at de problemene for henne er et tilbakelagt stadium. Det har sikkert ikke vært så enkelt som det kunne virke i intervjuet, men det at hun er så åpen om seg selv, kan gi andre inspirasjon til å prøve å oppnå samme resultat.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 206 år siden kong Frederik 6. av Danmark (hvori opptatt Norge) besluttet at det skulle opprettes et “fuldstændigt Universitet” i Norge. Frederik var enevoldskonge, og kunne avgjøre dette alene. Han ønsket egentlig ikke noe norsk universitet, men måtte gi etter for sterkt press fra eliten i Norge.
154 år senere ble jeg immatrikulert ved det mor kalte “Det kongelige Frederiks”. Immatrikuleringen foregikk på Universitetsplassen, og i likhet med alle de andre nye studentene var jeg iført min fineste (og for mitt vedkommende eneste) dress og studenterlue. Det var et hodeplagg jeg tidligere bare hadde sett enkelte voksne, særlig lærere, bruke på 17. mai, og jeg har selv bare brukt det denne ene gangen. Seks år senere fikk jeg mitt vitnemål som cand. mag. fra det som da het “Universitas Osloensis”.
Forelesningspause på Universitetsplassen for studenter til latin forberedende våren 1966.
Men i det daglige het det at man studerte “på Blindern”. Det første året foregikk riktignok alt i sentrum, der jeg tok forberedende prøve i filosofi og latin. Men fagstudiene skjedde på Blindern, der det allerede var overfylt da vi som tilhørte 1946-kullet myldret inn på området. Det var ikke lesesalplass til alle, derfor begynte køen å bygge seg opp utenfor Sophus Bugges hus med den store grunnfagslesesalen allerede rundt halv åtte, en halv time før lesesalen åpnet. De som ikke fikk fast plass for dagen, måtte pendle mellom plasser som ble midlertidig ledige p.g.a. forelesninger, spisepause o.l. Ettersom jeg fikk noenlunde brukbare karakterer i mine tre fag musikk, historie og norsk, må jeg jo ha tilbrakt en del tid på lesesalen. Men jeg husker lite av det, kanskje fordi det var nokså ensformig. Det å sitte på forelesning husker jeg mer av, og jeg husker foreleserne, særlig to av dem.
Torfinn Tobiassen var en av dem som foreleste i mitt særemne middelalderen da jeg tok historie mellomfag. Hans forelesningsstil var å si f. eks.: “Det var tre grunner til dette …”, hvorpå han snudde seg til tavlen og skrev 1) 2) og 3). Deretter snakket han i fem minutter om hvert av de tre punktene, men uten å skrive mer, bortsett fra eventuelle underpunkter. Til slutt sto disposisjonen for hele forelesningen igjen på tavlen – en drøm for oss som skulle ta notater. Tobiassen var nokså lavmælt, og det var tilsvarende stille i auditoriet, for alle ville få med seg det han sa.
Musikk var nok det morsomste av mine tre fag. En av disiplinene var harmonilære, der Anfinn Øyen skulle lære oss å arrangere en melodi for fire stemmer. Dette var gruppeundervisning, og vi fikk “lekse” fra gang til gang: en enkel melodi som vi skulle sette ut for fire stemmer. Den ble skrevet inn på transparent med notelinjer, og første del av timen besto i at våre arrangementer etter tur ble lagt på prosjektøren, og så sang vi dem (sang etter noter var noe vi også lærte) og fikk vurdering av Øyen. På 1960-tallet må dette ha vært nokså avansert teknisk sett (alle andre forelesere brukte tavle og kritt, etter det jeg husker), og vi lærte mye av det. På siste forelesning før eksamen sang vi som vanlig gjennom dagens lekse, som jeg for anledningen hadde skrevet tekst til. Utrolig nok husker jeg både melodi og tekst så lenge etterpå (arrangementet finner jeg dessverre ikke). Av konkrete ferdigheter jeg lærte i studietiden, er nok harmonilære noe av det jeg har brukt mest senere, bl. a. som “kunstnerisk leder” av en liten sanggruppe.
Min studietid ble altså tilbrakt ved Universitas Osloensis, i praksis på Blindern. Nesten 20 år senere snakket jeg i telefonen med en som sa han befant seg på “UiO”. Det viste seg å være kortformen for Universitetet i Oslo, dagens navn på “Det kongelige Frederiks”. Mye har forandret seg siden jeg “lå ved universitetet”. Jeg spår at det neste navnet blir CO (“Campus Oslo”).
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sist laurdag var det slektstreff for etterkomarane etter Lina og Torgeir Oma, mine besteforeldre. På ei slik samling blir fortida eit sentralt tema, og det slår meg at enorme endringar har skjedd, og at dei har gått føre seg i hovudsak frå midten av 1900-talet, dvs. etter at eg vart fødd. Det gjeld næringsliv, familieliv, samferdsle – det er ei heilt anna verd vi lever i no enn rett etter frigjeringa i 1945.
Då bestefar etablerte “Torgeir Omas Baatbyggeri” på Omastrand i Hardanger for om lag 110 år sidan , var det ei einmannsverksemd, som dei fleste verksemder på den tida. Båtbyggjinga skulle gi inntekt nok til heile familien. Han arbeidde lange dagar frå tidleg om morgonen seks dagar i veka. Det var ingen tilsette, men med ti born kan ein seie at bestefar på eit vis sjøl produserte den arbeidskrafta han trong. Alle sønene lærte å byggje båt. Far min fortalde då han slutta i arbeid (80 år gamal!) at bestefar hadde sagt til han etter ei økt i naustet: “No må du hugse at du var ti år gamal då du hadde den første arbeidsdagen din.” Ein robåt som bestefar hadde bygd, var med på slektstreffet. Den sto om lag der den vart bygd, der ein no finn den største verftshallen til Fjellstrand AS. Takprofilen etter Vetlanaustet står att i veggklednaden bak båten, og yttergrensene for naustet var merkte opp på golvet. Ved sida av båten låg eit svært røyr som Fjellstrand har produsert for Statoil. Mellom båten og røyret dirra 110 år med utvikling frå handverkssamfunn til industrisamfunn.
Bestefars båt i Fjellstrands største verftshall. Klikk for større bilde og mer tekst.Lina Viken Oma (1876-1954), mor til ti born, og “driftssjef” i heimen.
Båtbyggjinga ga familien inntekt. Men like viktig for heimen var arbeidet som bestemor Lina gjorde. Eg minnest ho først og fremst frå eit bilete far hadde tatt av ho på vegen utanfor “Solstrand” der ho budde, i kvardagsklede og med stokk. Ho hadde vakse opp like ved i særs enkle kår på eit lite gardsbruk der alle ressurser måtte takast i bruk. I røykstova på Viken sto m.a. utstyr for å lage tønneband av borken på hassel, som det vaks mye av i området. Elles lærte ho alt det husarbeidet som var naudsynt i heimen. Alt måtte nyttast til siste rest, anten det gjaldt mat eller klede. Ho sydde nok mykje av dei kleda borna brukte, og ho haldt dei ved like med lapping og stopping. I kjellaren på Solstrand var det bakarovn. Og slik sønene hjelpte til i naustet og såleis lærte å byggje båt, hjelpte døtrene til i huset og lærte husarbeid. Arbeidsdelinga var klår og basert på hundreår med tradisjon. Det låg inga form for kjønnsdiskrimenering i dette, og det vart neppe oppfatta slik heller.
Av famliealbumene kan eg sjå at vi var på vitjing hos bestefar og bestemor nokre gonger i oppvektsten min. Eg kan òg hugse at bestefar vitja oss ein eller to gonger. Om ein dro på vitjing, var det for å bli nokre dagar, for reisa kvar veg mellom Oslo og Strandebarm tok lang tid. Vi hadde to val når det gjaldt reiseruta. Anten tok vi tog frå Oslo til Bergen og buss søraustover (med ei ferge) til Oma. Eller vi tok toget til Voss, tog vidare til Granvin (Hardangerbana eksisterte til 1988) og buss frå Granvin til Oma. Eg kan hugse at eg syntest det blå lyset frå industrihallane til Bjølvefossen i Ålvik var skummelt, så der må vi ha passert etter at det vart mørkt. Altså tok reisa eit halvt døgn, for vi tok morgontoget frå Oslo. Til samanlikning brukte eg litt over seks timar på turen til slektstreffet, og som alle dei andre kom eg i bil.
Slektstreffet vart halde på Hardingasete, eit kurs- og konferansesenter halvanna mil aust for Oma. “Dette blir gildt!” skreiv eg i bloggen for ei veke sidan. Og det vart verkeleg gildt, slik det blir når 120 personar i alder frå seks månader til 87 år samlast om eit program som får fram både låtten og tårane. Den kanskje finaste songen på songarka vart ikkje brukt av di vi fann ut at den ikkje høvde som allsong. Men som vise, framført av Birgitte Grimstad, gir Fløytelåt av Jacob Sande med musikk av Geirr Tveitt ein god illustrasjon av stemninga på eit slektstreff eg vil minnest med glede.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Det er liltt over en uke igjen til stortingsvalget, og “valgkampen” pågår for fullt. Jeg bruker anførselstegn fordi det jeg hører og ser av “valgkamp” stort sett handler om hvem som vil eller ikke vil være i regjering med hverandre. Partienes løsninger på politiske problemer (det heter sikkert utfordringer nå) er det lite av, i hvert fall slipper ikke dette til i mediene.
I Aftenposten forrige torsdag sto et leserinnlegg om regjeringsalternativer med tittelen Hvorfor ikke Ap/Høyre? Der påpekte Peter Reland at de to største partiene egentlig ikke står så langt fra hverandre i synet på de fleste spørsmål, og at et regjeringssamarbeid mellom dem ikke burde være noen umulighet. Kristin Clemet skrev om det samme i 2008. Samarbeidsideen ligger i forlengelsen av det jeg skrev for to uker siden om at de fleste velgerne befinner seg et sted mellom ytterpunktene (min påstand) Fremskrittspartiet og Rødt. Jeg ville føle meg tryggere med et regjeringssamarbeid mellom de to store, enn med et samarbeid der et stort parti må gå med på krav fra ytterliggående særinteressepartier for å få regjeringsmakt. I Tyskland sitter Høyres og Arbeiderpartiets søsterpartier i regjering sammen, og det ser ut til å gå greit.
Men “valgkampen” går nå sin skjeve gang, tilsynelatende med Sylvi Listhaug som vinner når det gjelder antall spaltemeter. Robert Veiåker Johansen beskrev valgkampen under overskriften Ting selv små barn vet i Aftenposten for to uker siden. Og det er en drøy uke igjen.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF-1: Landbruksnytt: Mens jeg selv titulerer meg som vaktmester og går i “vaktmesteruniform” med stort nøkkelknippe, tommestokk og verktøy i lommene og kniv og lommelykt i beltet, har andre beboere på bruket gitt seg landbruket i vold. Og det har gitt resultater! Forleden fikk jeg overrakt en pose poteter, de første som er dyrket her på Langset siden 1950-tallet. De ligger i kjøleskapet, og jeg vurderer å saltbake dem i løpet av helgen.
oooOOOooo
Budstikka 31.07.2016. Klikk for å lese artikkelen.
AF-2: Polarekspedisjon 1: Roald Amundsens polarskute MAUD har ligget i Cambridge Bay siden 1920-tallet. Nå skal hun bringes hjem tll Vollen i Asker, der hun ble sjøsatt i 1917. Budstikka har fulgt operasjonen med å klargjøre MAUD for transporten over havet. Polarskipet «Maud» er hevet fra havets bunn kunne avisen melde i en overskrift i fjor sommer. Både tekst og bilder viser at “havet” er svært grunt, faktisk så grunt at deler av skipet har ligget over vannflaten. Men nå er MAUD hevet, og skal hjem til Vollenhavet.
oooOOOooo
Budstikka 29.08.2017. Klikk for å lese artikkelen.
AF-3: Polarekspedisjon 2: Polarskuta MAUD skal slepes på lekter hjem til Vollen. Da hun ble sjøsatt i 1917, kunne man sende direkte meldinger trådløst med morse. Slik er det ikke i dag. I Budstikka forteller Morten Gisle Johnsen om da slepet startet: “Nå seiler vi mot Aasiaat, skriver Wanggaard i det som trolig er hans siste direkte rapport til omverdenen på en stund. Han og mannskapet blir uten nett fremover.” Uten nett, som vel er å tolke som internett, blir nok ekspedisjonen henvist til å bruke brevduer e.l. under seilasen over Atlanterhavet.
oooOOOooo
Dagsavisen 18.08.2017. Klikk for å lese artikkelen.
AF-4: Ikke polarekspedisjon: Når elever fra videregående skoler i Bærum drar på “safari” til Grønland, er det ikke snakk om en polarekspedisjon. I samarbeid med Interkulturelt museum på Tøyen drar elevene på oppdagelsesreise på Grønland i Oslo. Det er Dagsavisen, som utkommer i Oslo, som melder om dette. Budstikka, lokalavis for Asker og Bærum, har visstnok ikke omtalt saken.
oooOOOooo
Klikk for å lese annonsen.
AF-5: Faktasjekk: En annonse fra Faktisk gir ti tips om å avdekke falske nyheter på nettet. Jeg ber lesere av Alternative fakta i denne bloggen om å merke seg tips nr. 9.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
AF-2: Fyldig representasjon: Det er Stortingsvalg over i morgen, og hvis de fire på bildet ovenfor beholder flertallet, blir vel Solberg-regjeringen sittende. Da jeg så bildet, kom jeg av en eller annen grunn i tanker om Hanna Kvanmos uttalelse da hun var SV-leder: «Så lenge jeg sitter på Stortinget, er SV fyldig representert.» Sånn sett kan det se mørkt ut for Kristelig folkeparti.
I Aftenposten forrige torsdag sto et leserinnlegg om regjeringsalternativer med tittelen 
AF-1: Landbruksnytt: Mens jeg selv titulerer meg som vaktmester og går i “vaktmesteruniform” med stort nøkkelknippe, tommestokk og verktøy i lommene og kniv og lommelykt i beltet, har andre beboere på bruket gitt seg landbruket i vold. Og det har gitt resultater! Forleden fikk jeg overrakt en pose poteter, de første som er dyrket her på Langset siden 1950-tallet. De ligger i kjøleskapet, og jeg vurderer å saltbake dem i løpet av helgen.
