De fleste må ha fått det med seg nå: det stunder mot jul. For handelsstanden har det stundet mot jul siden slutten av oktober. Slik har det nok vært lenge, for det var i desember 1973 at Odd Børretzen fremførte sin Handelsstandskantate, gjengitt på platen I levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973 :

Nå er ikke handelsstanden alene om langvarig julehysteri. Ifølge en reportasje i Dagsrevyen hører nordmenn på julemusikk hele året.

Nærradiostasjonene følger opp, og for de som synes julemusikk passer best til jul, kan det være en prøvelse. La meg anbefale stasjonen Radio Rox, som i skrivende stund (7. desember) er deilig fri for julemusikk (jeg fant den på bilradioen etter at NRK sluttet å sende på FM-nettet). Det svenske hotellet TanumStrand feirer jul fra 24. november til 16. desember, så hva de foretar seg i julen, kan man jo lure på. Og Rema følger tradisjonen og selger mat med etiketten “Julens klassikere” og siste forbruksdag 10. desember… Det var noe annet da pensjonist Edward Bråthen i Odd Børretzens skikkelse vokste opp på gamle Hammersborg. Slik fortalte han i Sandvika kino i 1973 Om julen dengang:

Med fare for å høres like gammel ut som Odd Børretzens pensjonist, kan jeg fortelle at da jeg var så liten at jeg hørte på barnetimen for de minste (den som ble sendt hver morgen – lørdagsbarnetimen var for de store barna), lærte vi å lage adventskalender. Til det trengte man en potet og 24 fyrstikker “som du må få en voksen til å brenne av”. Dessuten et stykke sølvpapir (aluminiumsfolie), som poteten ble pakket inn i for å se fin og blank ut . Så ble fyrstikkene stukket inn i poteten, og én av dem skulle trekkes ut hver dag fra 1. desember.

Potetkalender med fyrstikker fanget ikke min interesse. Min julekalender hadde 24 luker med bilder bak. Én luke ble åpnet hver dag fra 1. desember. Jeg kan ikke huske at det var så spennende, men jeg kan huske det, så det må ha betydd noe. Senere kom tilsvarende kalender med små sjokolader bak lukene. Det syntes vi var råflott sammenliknet med bildekalenderen.

I dag holder det hverken med bilder eller sjokolade. Det skal være pakkekalender. Dagsrevyen fortalte om dette “dagen før dagen”, dvs.

30. november. Det er kanskje betegnende for dagens julefeiring at Dagsrevyen hentet gode råd til småbarnsforeldre om julekalender fra forbrukerøkonom Silje Sandmæl.

Når det gjelder de tradisjonelle julegavene, har det blitt vanlig å gi alternative gaver i form av støtte til forskjellige hjelpeorganisasjoner o. l. til folk som “har alt”. Kanskje var det en ide å gjøre noe tilsvarende med pakkekalenderne i adventstiden. Da kan det bli populært med bildekalender igjen – bilder av det man har gitt bidrag til. Jeg tror barna er voksne nok til å sette pris på det.

(Innlegget ble påbegynt 05.12.2017 og fullført 07.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Det var noe til navn!” tenkte jeg da jeg bladde om til kronikken i Dagsavisen i slutten av april i år. Marita Ryun Matthews Holmeset-Varpe. Fem enkeltnavn, hvert av dem med minst to stavelser. Enkeltnavnene kan – teoretisk – komme fra fire forskjellige land i minst to verdensdeler. Og den som har fantasi, kan nesten tenke seg en livshistorie bak navnet. Hun har sikkert en “hverdagsutgave” av navnet når hun presenterer seg, og underskriften (jeg fant den da jeg drev googling til dette innlegget) er i hvert fall forkortet. Men Dagsavisen lar henne få den plassen som er nødvendig, og har trolig måtte utvide feltet for navneopplysninger med én linje.

Lange navn blir vanligere etter hvert som antallet personer med dobbelt etternavn øker. Økningen skyldes vel at folk beholder sine etternavn når de gifter seg, og barna får både mors og fars etternavn. Samtidig er det blitt vanlig å presentere seg med bare fornavn og å henvende seg til andre på samme måte. Jeg er så gammel at jeg liker det dårlig. For meg er det unaturlig å være “på fornavn” med noen jeg møter for første gang.

“Navnet skjemmer ingen,” sier et gammelt jungelord. Det gjelder helt sikkert for personer, som stort sett får seg tildelt et navn av sine foreldre. I andre sammenhenger er jeg ikke så sikker. Verst synes jeg det er med engelske “jålenavn” på norske firmaer uten tilknytning til utlandet. Bensinstasjonene med det halvengelske navnet Statoil er omdøpt til Cirkle K, et navn som visstnok forutsettes uttalt på engelsk. Firmaer med helt engelske navn som Norwegian Outlet og Sir Price Outlet har, meg bekjent, all sin virksomhet og alle sine kunder i Norge. Det har nok også Dun of Norway, et firma som driver med dyner og puter, og som jeg skrev om her i bloggen for et år siden fordi dun på engelsk betyr noe helt annet enn dun på norsk.

Skip har navn og blir døpt. Det gjelder vanligvis ikke andre transportmidler. Jeg har riktignok vært på to speiderutflukter med busser som het ble døpt “Elvira”, og samme navn ble gitt til den varebilen troppen en periode disponerte. Men det er noe eget ved skipsnavn (se også Navneskikk til sjøs). Det ser man bl.a. i omtalen av ulykker der ulike transportmidler er involvert helt opp til nyere tid. Katamaranen SLEIPNER kolliderte med Store Bloksen i november 1999, og ulykken omtales som “Sleipner-ulykken”, ikke “Bloksen-ulykken”. Tog 2302 kolliderte med et lokaltog ved Åsta i januar 2000, og denne ulykken omtales som “Åsta-ulykken”, ikke “tog 2302-ulykken”.

Utgangspunktet for disse tankene var det lange navnet Marita Ryun Matthews Holmeset-Varpe. Et navn i motsatt ende av lengdeskalaen skal ha vært Jo Å (kortere kan det ikke bli!), som bodde i Meldal i Sør-Trøndelag og døde på 1990-tallet (har ikke klart å verifisere dette). De to kunne sikkert hatt en interessant samtale om navn, eller de kunne hørt på Gabriel Fliflets komposisjon Rio Aga, der teksten består av gårdsnavn fra Voss og Hardanger, slik som Rio, Aga – og Oma.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2017 og fullført 07.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no