Alle innlegg av Torgeir Oma

Alternative fakta – uke 13

Om uttrykket alternative fakta (AF)

oooOOOooo

AF-1: NRK om partilandsmøter 1: Det er landsmøtesesong for de politiske partiene, og NRK er på saken. Trygve Slagsmål Vedum åpnet landsmøtet i Sosialistisk Senterparti, en viktig nyhet.

oooOOOooo

AF-2: NRK om partilandsmøter 2: Det er landsmøtesesong for de politiske partiene, og NRK er på saken. Rødt har landsmøte denne helgen, og det er enda viktigere enn SP-landsmøtet som er omtalt ovenfor (det er ikke feil i  i begynnelsen av lydklippet):

oooOOOooo

AF-3: Vold  og sex i Dagsavisen: På utspekulert vis har den til nå ganske tekkelige Dagsavisen begynt å lure inn bilder av vold og sex, der avisen til og med trekker inn kjente personer. Se bare hvordan bildet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen stråler ut aggresjon, med løftede hender og tittelen “Slår tilbake”. Tilsvarende oser det av sex på bildet av den niqab-kledde damen, det vises både naken hud og et par hårstrå over niqaben! Dette siste må Islamsk Råd rydde opp i snarest – hvis de kan finne ut av modellens identitet …

oooOOOooo

AF-4: Svensk muntlig kommunikasjon: Det viser seg at Tor Røste Fossen har lagt opp som landslagssjef (jfr. et spørsmål i forrige utgave av bloggen), og at det norske herrelandslaget i fotball nå trenes av en svenske! Norge tapte den første kampen etter at han begynte som trener, og det er ikke rart hvis han tror han må snakke engelsk til nordmenn:

oooOOOooo

AF-5: Avansert kontakt med NRK Språkteigen: I slutten av NRK-programmet Språkteigen opplyser Torunn Myhre om hvordan lytterne kan komme i kontakt med programmet. Nest siste alternativ er å skrive på veggen. Hun mener sannsynligvis ytterveggen, og jeg må innrømme at jeg ikke er så begeistret for skriving der – det kan minne om tagging. Jeg spør meg også hvor ofte Språkteigen-medarbeidere går eller kjører forbi for å registrere det som står på folks yttervegger. Og hva med de som bor mer avsides?
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 12,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 19. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

Enda et innlegg i Aftenpostens “guttedebatt”.

 

Hurra for EU!

I dag er det 60 år siden de to Romatraktatene ble undertegnet. Den ene etablerte Det europeiske atomenergifellesskapet EURATOM. Den andre etablerte Det europeiske økonomiske fellesskapet, her til lands kanskje bedre kjent under sin engelske forkortelse EEC. For en som to ganger har stemt ja til norsk medlemskap i dette fellesskapet og dets etterfølgere, er dette en dag for vemod og ettertanke.

Ved folkeavstemningen i 1972 stemte jeg ja til norsk medlemskap i EF. Jeg landet på dette standpunktet da Halfdan Hegtun (V) i en debatt – slik jeg husker det – var opptatt av internasjonalt samarbeid og av hva Norge kunne bidra med i et europeisk fellesskap. Ved avstemningen i 1993 hadde jeg ikke forandret mening.

Ved 1972-avstemningen opplevde jeg (som altså stemte ja) særlig nei-siden som svært aggressiv. Én episode jeg husker, er fra speiderlandsleiren på Røros i august, halvannen måned før folkeavstemningen. Statsminister Bratteli var på besøk og skulle si noen ord til leirdeltakerne ved leirbålet om kvelden. Leirbålslederen la opp til en velkomst i speiderstil, og sa: “Vi skal hilse statsministeren med et rop …”, hvorpå han ble avbrutt av en som satt rett bak meg, og som skrek: ” … og det skal være nei til EF!”.

Valgkampen i 1972 var altfor alvorlig til at man kunne tillate seg spøk. På selve avstemningsdagen var jeg på repetisjonsøvelse i Nord-Norge. De som ønsket, kunne avgi stemme i valglokalet på Setermoen, og i militær stil ble de stilt opp og marsjert til lokalet under sersjant Petterøes kommando . Han var i familie med tobakks-Petterøe, og alle visste at han var ja-tilhenger. Da han skulle forklare prosedyren i valglokalet, sa han – med et smil: “Når alle har vært inne og stemt ja …”, hvorpå det brøt det løs et alvorlig spetakkel.

I 1993 var valgkampen mer avslappet, men ikke helt. NRKs daværende Brüssel-korrespondent sa i en litt spøkefull kommentar at EF/EU nok ville puste lettet ut hvis de slapp å ha 4-5 millioner kranglevorne nordmenn som medlemmer – og da ble det bråk.

Ingen vet om utviklingen i Norge og Europa ville vært annerledes med Norge som EU-medlem, og det er vel neppe sannsynlig at jeg får delta i en tredje folkeavstemning om saken. I EU regner de neppe med oss. Da de første østerrikske euro-myntene kom i 2002, var det med et europakart uten Norge.


___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Du ju spik nårvidsjen?

En bussholdeplass nederst i Lommedalen var tema i Budstikka denne uken.

Spørsmålet har to svar, Ruters og Bokmålordbokas.

Ruters kommunikasjonssjef, Sofie Bruun, skriver i et innlegg i Budstikka mye om problemet med å rette opp språkfeilen, men ingenting om det mest sentrale: hvorfor dukket den i det hele tatt opp på et skilt? At det skrives feil i tekster som haster og der det er lett å rette, er forståelig. Men på et skilt? Ruter har åpenbart ingen rutiner for å korrekturlese og kvalitetssikre skiltingen.

Under skiltet med stoppestedets navn er en reklameplakat. Den står på en bussholdeplass i Lommedalen, og henvender seg formodentlig til Lommedøler. Teksten er: “Billions. Season 2 available now. HBO Nordic.” Lommedøler som andre nordmenn forstår engelsk, men hvorfor velger HBO Nordic å kommunisere med sine mulige kunder på et fremmedspråk?

Rema synes også engelsk er et godt valg når de lanserer nye produkter:

Øverste linje på de fire plakatene inneholder ett norsk ord: boller. Kanskje de ikke vet hva det heter på engelsk? Men de regner tydeligvis med at kundene vet hva meatish betyr. Og matretter som nuggets og bits er sikkert dagligdags på plakatlagernes kjøkken – men hos kundene? På meg virker dette jålete.

Plakaten i buss-skuret inneholder en forkortelse, HBO, som er navnet på en amerikansk TV-kanal. I etermediene er det sjelden å høre forkortelsen uttalt på norsk, “Hå-Be-O”. Det virker som om det faller norske journalister enklere å si det på engelsk: “Eidsj-Bi-Ou”. Det samme gjelder flere andre forkortelser, f.eks. JFK (John F. Kennedy), LA (Los Angeles) – og selvsagt BBC, som fikk den engelske uttalen innarbeidet allerede under siste verdenskrig. Dette er helt i stil med blogginnleggene Norwenglish 1 og Norwenglish 2 i desember i fjor.

Det er vanskelig å spå – især om fremtiden, heter det. Jeg spår likevel at norsk språk på lengre sikt har dårlige utsikter. Det er et massivt press fra engelsk på internett. Store firmaer mangler rutiner for språkkontroll (Ruter) eller er bevisstløse i sin bruk av engelsk (HBO, Rema). Journalister høres ut til å være lite språklig bevisste. Holdningen “er’e så nøye ‘a” er utbredt blant folk flest når det gjelder språk, Jeg tror vi bare må belage oss på at norsk etter hvert blir skjøvet til side.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Løkke i Sandvika

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Da jeg vokste opp øst for Sandvika på 1950- og -60-tallet, visste alle hvor Løkke og steder med “Løkke” i navnet lå. Nå er dette åpenbart et navn som er i ferd med å gå i glemmeboken. For bruker man i dag Løkke som stedsbetegnelse i Sandvika, blir mange tomme i blikket, og man skjønner at man må forklare. Det enkleste kan være å si Røde Kors-huset, for organisasjonen har merket huset tydelig. Til de mer urbane sier du “den store trebygningen bortenfor Kaffebrenneriet”. Og for mange er “over gaten fra NAV” det som oppklarer saken.

Det blir ikke enklere når en av de næringsdrivende i området bidrar til forvirringen. Bjørg Thorhallsdottir har til nå leid det største av de tre “veteranhusene” i Løkkehaven, der hun på bakkeplan driver butikk og et galleri som hun kaller Lykkehaven, og dessuten har lager for nettbutikken sin i 2. etasje. I husene her skulle det egentlig drives aktivt kunsthåndverk o.l., så når Lykkehaven med med lager og butikk etter hvert flytter til Sjøholmen, kan den planen kanskje bli gjennomført også i dette huset. Da bør det komme en virksomhet med et navn som ikke forvirrer.

Huset i Løkkehaven der “Lykkehaven” holder til, sto opprinnelig på den andre siden av Elias Smiths vei (som da het Ringeriksveien). Siden som vendte mot veien, vender nå inn i parken.

Noen stusser kanskje over navnet Løkkehaven brukt på det de kaller Løkkeparken. Googling avslører raskt at Løkkeparken ligger i Kragerø, mens Løkkehaven ligger i Sandvika. Bærum kommunes nettsider bruker heldigvis det riktige navnet og omtaler området som “parkanlegg”. Boligkomplekset som har felles innkjørsel med Røde Kors fra Leif Larsens vei (tidligere Brynsveien), heter Løkkehaven Boligsameie. Og her er det viktig å holde styr på konsonantene som antyder tidskoloritt: Løkkehagen (med g) er et boligprosjekt under utvikling på Løren i Oslo.

Tvers over gaten for det midterste av veteranhusene ligger et serveringssted som kaller seg Løkka Bar og Traktering. Løkka er for meg kortform for Grünerløkka, og navnet har absolutt ingenting å gjøre med Løkketangen. Kanskje er navnet Løkke opptatt, men da burde eierne vært mer kreative. Eierne er for øvrig et selskap med mer passende navn, Løkketangen Leie AS, som holder til på Rud, men som henviste til en svensk e-postadresse da de utlyste stillinger som barsjef og kjøkkensjef.

Det har vært ymse serveringsetablissementer på dette hjørnet av Løkketangensenteret. Men områdets opprinnelige serveringssted var Løkke, bygningen der Røde Kors nå holder til. Her ble Harreschous Hotel etablert i 1880, og hotellet holdt ut (i en periode under navnet Sandvigens Hotel) frem til 1916.

Harreschous Hotel i 1910.

Bærum kommune kjøpte eiendommen Løkke i 1916 og var eier til 1927. I denne perioden, som faller sammen med forbudstiden (forbud mot å selge brennevin), var det ikke serveringssted på Løkke. Men da kommunen i 1927 solgte eiendommen til Bøndernes Hus A/S, ble Løkke Restaurant etablert, og den var i drift til 1988. På Budstikkas nettsider står en lang og god artikkel om Løkke Restaurant.

Bøndernes Hus med nyåpnet Løkke Restaurant i 1927.

Løkke Restaurant hadde på 1960-tallet også uteservering i Løkkehaven om sommeren. Haakon B. Nielson (journalist, revy- og lokalhistoriker) skrev Løkkevalsen som en hyllest til bl. a. uteserveringen. Lydfilen under følger noten, men uten å repetere.

      

i dag er serveringstilbudet i Løkkehaven ikke akkurat overveldende. I tilknytning til Thorhallsdottirs butikk ligger en kafe. Og så er det visst planer om noe i “Steinhuset”, bygningen innerst i Løkkehaven, men der har det vært planer lenge uten at noe har skjedd. Steinhusets opprinnelse har for øvrig vært et diskusjonstema. Når man ser på Claude Monets kjente maleri fra 1895 og Wilses fotografi fra 1908, kan det ikke være tvil om at Steinhuset opprinnelig var gjødselkjelleren i låven på Løkke. I følge lokalhistorikeren Arne Mohus ble alle uthusene på Løkke revet i 1908.

    

Hvis jeg i dag skulle anbefale et serveringssted i Løkke-området, er jeg ikke i tvil: La Casa Monet Tapas Bar i “Monet-huset” ved elva. God mat, hyggelig betjening og et særpreget lokale. Der ville Claude Monet ha likt seg!
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Alternative fakta – uke 12

Om uttrykket alternative fakta (AF)

oooOOOooo

AF-1: Ytringsfriheten truet: Denne faste spalten,  Alternative fakta, har bare eksistert i åtte uker. Nå  nå er den truet av mediegiganter som NRK, Dagbladet og VG! Hør bare her:

Men de knekker ikke oss!

oooOOOooo

AF-2: Norske fotballsparkere i London: Det fremgår av flere medier at det norske landslaget i fotball (herrelandslaget, må man visst presisere nå) befinner seg i London, der de blir trent av en svenske ved navn Lars Lagerbäck. Hvor har det blitt av landslagssjef Tor Røste Fossen? Han har vel ikke lagt opp?

oooOOOooo

AF-3: Manglende tyrkisk humoristisk sans: I likhet med denne bloggen (Alternative fakta – uke 10) har Aftenpostens tegner Inge Grødum kommentert det å bruke karakteristikken “nazi-” om dem man er unig med.

Man skal som kjent ikke spøke med Tyrkias president. Det var derfor ikke uventet at det kom en reaksjon på Grødums tegning fra Tyrkias ambassade:

Det jeg ikke forstår, er hvorfor Grødum ikke kan bruke nazi-stempelet på Erdogan når Erdogan bruker det på Merkel. Men kanskje er ambassadens reaksjon falsk, og egentlig skrevet av noen som vil sette Tyrkia i et dårlig lys?

oooOOOooo

AF-4: Kastanjeknekk: Det er et stykke til nærmeste kastanjetre fra gårdsplassen her på bruket. Likevel lå det en kastanje på asfalten da jeg kom hjem fra dagens handlerunde, og den lå der ikke da jeg dro. Jeg gjetter på at det er en av de geskjeftige skjærene som vanker her, som har sluppet kastanjen fra takhøyde i håp om at den skulle knekke. Tidligere har jeg funnet valnøttskall (naboen oppe i veien har et valnøttre) fra nøtter som har fått samme behandling.

oooOOOooo

AF-5: MDG som huleboere: Dagsavisen 18.03.2017 siterer Oslos miljøbyråd Lan Marie Ngueyen Berg, som i følge avisen har sagt til NRK: “Man skal jo ikke måtte leve i en hule og spise granbar for å være i Miljøpartiet De Grønne.”

Greit nok. Men hva mener De Grunne at man skal spise da?

___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Torgeirs Tanker om Tilværelsen
Nr. 11,   årgang 2

___________________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.

Share

Dette er 18. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________

SIDEN SIST:

Aftebpostens “guttedebatt”, som jeg trodde var avsluttet, har fått nye bidrag.

Kommentarer til Når en stormakt får ny leder8. mars post festumHijab, revy og “nazi”-frisør – igjenRadiolyd på innpust.

 

Telehiv i nyhetsdekningen

 

Frostsikring av ny E-6 langs Mjøsa var tema i fire nyhetssendinger fra NRK Dagsnytt 6. mars. Nye Veier AS (utbyggings- og driftsselskap opprettet av Solberg-regjeringen) ønsker å redusere dybden på frostsikringen. Sendingene etterlot liten tvil om at dette ville bli dårlige greier (Dagsnytt 7.30, 8.00, 8.30 og 9.00):

Hovedoppslaget er at Nye Veier vil “redusere frostsikringen”. Sikringen består av flere elementer. Ett av dem er dybden, som Nye Veier har søkt om å få redusere. I hovedsendingen blir beskrivelse av tidligere teleproblemer på E-18 i Østfold etterfulgt av bekymring fra en professor som har anbefalt gjeldende frostsikring, og som konstaterer at Nye Veiers planer vil gi problemer. Men Nye Veier “holder på sitt” når prosjektlederen også får komme til orde, Sendingen 9.00 bringer et klipp fra Politisk kvarter, der Arbeiderpartiet uttrykker bekymring for at “vi sparer oss til fant”.

Det var to politikere som deltok i Politisk kvarter. Den ene var Arbeiderpartiets Eirik Sivertsen, som ble sitert i Dagsnytt. Den andre var Høyres Nikolai Astrup, som overhodet ikke ble nevnt i nyhetssendingene. Dette sa han om frostsikringen av ny E-6:

Når Nikolai Astrup er helt utelatt, betyr det at nyhetsredaksjonen mener at følgende argumenter er irrelevante:
– Dagens vei har 1,2 meter frostsikring, ny vei vil få 1,8 meter.
– Skadene på E18 i Østfold skyldtes kvaliteten på fyllmassen, ikke          dybden på frostsikringen.
– Nye Veier har også ansvar for vedlikeholdet, det er et sterkt                    incentiv for å bygge slik at senere vedlikeholdskostnader blir lave.
– Nye Veier legger opp til å bygge godt, men ikke overdrevent godt.

Når jeg hører alle sendingene samlet, og også tar med måten dagsnyttreporter Bjørn Atle Gildestad og programleder Håvard Grønli ordlegger seg på samt sistnevntes insisterende avbrytelser, får jeg følelsen en styrt nyhetsdekning der motforestillinger utelukkes.

Så får fremtiden vise om det blir problemer med telehiv på den nye E6 langs Mjøsa. Kanskje det bare blir utfordringer?
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Nytt datautstyr for en gammel mann

På slutten av fjoråret gikk jeg til innkjøp av ny telefon og ny PC. Siden jeg er et langsomt menneske, var det min første “smart”-telefon (anførselstegnene her og senere beskriver virkeligheten!) og min første PC med nyere operativsystem enn Windows Vista.

Min gamle telefon dekket hele mitt telefonbehov. Men jeg fant ut at det var best å lære seg den mest utbredte varianten i bruk (den “smarte”) mens jeg ennå er i stand til å tilegne meg ny teknisk kunnskap. Det var til stor hjelp at jeg allerede visste at Sony Xperia E5 ikke er en telefon, men en PC som man også kan ringe med. Og om ikke telefonen er smart, må brukeren være det. Den medfølgende “bruksanvisningen” er skrevet av folk som ble født omtrent da “smart”-telefonene kom, og den er beregnet på de som ikke trenger bruksanvisning. Etter litt leting fant jeg en fyldigere bruksanvisning på nettet. Ved hjelp av den har jeg klart å dressere min nye, håndholdte PC slik at den oppfører seg nesten som jeg vil. Men fortsatt prøver jeg å finne ut hvilke kriterier den bruker for å sortere podcastene mine. Og jeg har funnet ut at det ikke er mulig å motta innkommende samtale ved å trykke på en knapp, jeg må bruke berøringsskjermen. Når det gjelder bruk av “smart”-telefon, anbefaler jeg BBC-programmet The Inquiry -Why can’t we stop looking at our phones?

Ny PC kjøpte jeg fordi den gamle viste tegn til å ville pensjonere seg for godt. Valget falt på enn stasjonær ASUS av billigste type, men med mer enn nok kapasitet for meg. Også med PC’en hadde jeg en runde for finne ut av Windows 10 (overraskende enkelt), installere nettleser, sette opp e-post m.m. Det tok tid, så jeg tok en pause og gjorde andre ting. Da jeg skulle fortsette, hadde PC’en på egen hånd satt i gang med oppdatering, noe som tok timer. Det samme holdt senere på å skje midt under en langvarig nedlasting, men da oppdaget jeg tilfeldigvis varselet om at oppdatering ville begynne om ti minutter. Varselet ga mulighet for å utsette oppdateringen, men ingen mulighet til å angi et starttidspunkt. Så mens nedlastingen forsatte, måtte jeg hvert kvarter sjekke om det var kommet nytt varsel slik at jeg kunne utsette på nytt.

Mine første erfaringer med PC-liknende utstyr var en BBC-maskin (den britiske forgjengeren til den norske Tiki-maskinen). Tastatur og PC-boks var én enhet. Programvaren (tekstbehandling, regneark, database) lå i brikker som man satte inn i maskinen. Internminnet var så vidt jeg husker på 64 kilobyte, og lagringsmediet var en  “floppy disk” med plass til 360 kilobyte.

Min første virkelige PC hadde også diskett som lagringsmedium, hele to diskettstasjoner for 3,5 tommers disketter som kunne lagre 720 kilobyte. Maskinen var bærbar (veldig spesielt i 1990!) med en skjerm så stor som et A5-ark. Den ble supplert med og etter hvert avløst av en stasjonær PC med 20 megabyte harddisk og en monokrom skjerm (gul skrift på sort bakgrunn). Både på den bærbare og den stasjonære var operativsystemet DOS, der alle programmer ble startet ved at man skrev en kommando. I programmene ga man kommandoer ved hjelp av funksjonstastene. Fortsatt  har jeg av og til nytte av det jeg husker fra den tiden når PC eller nettverk oppfører seg dårlig og jeg må åpne ledeteksten for å prøve å finne løsninger.

Windows kjenner alle, og det eneste nye som har skjedd der siden første versjon på tidlig 1990-tall, er at alt er blitt mer avansert og med færre muligheter for brukerstyring.

Apple-maskiner har jeg aldri blitt fortrolig med, mest sannsynlig fordi jeg nesten ikke har brukt dem. Men til daglig bruker jeg operativsystemet Linux, fordi jeg ser nett-TV med en PC som har Linux Ubuntu installert.

Det første maskinelle skriveutstyret jeg kjøpte, var en Smith Corona reiseskrivemaskin. Den hadde én ting felles med PC’en jeg skriver dette på: tastaturet. Gjennom alle skrivemaskinvarianter har tastaturet vært det samme, og jeg priser meg lykkelig for at jeg allerede på gymnaset lærte meg å skrive touch!
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.