I dag er det 124 år siden Setesdalsbanen ble åpnet. Den gikk fra Kristiandsand til Byglandsfjord (eller omvendt), og var til å begynne med begge steders eneste jernbaneforbindelse med omverdenen (Sørlandsbanen kom til Kristiansand i 1938). Men både Kristiansand og Byglandsfjord hadde dampskipsforbindelse – henholdsvis sør- og nordover, så allerede på1890-tallet kunne man reise med «kollektivtransport» fra langt nord i Setesdal til byer på det europeiske kontinentet. Selv reiste jeg sammen med noen hundre speidere med Setesdalsbanen til kretsleir i Åraksbø ved Byglandsfjorden i 1962, like før banen ble nedlagt (mellom Byglandsfjord lengst sør i Byglandsfjorden og Åraksbø tror jeg busser sto for transporten). Jeg mener at vi på togturen hjemover leste (noen må ha kjøpt en avis) at Marilyn Monroe var død.
Åtte år senere var jeg selv ansvarlig for transport til kretsleir, denne gangen i Melsomvik i Vestfold. Som troppsleder i 2. Blommenholm hadde jeg en formening om at Blommenholm-navnet ble knyttet til en slags «overklasse»-luksus, og fikk gjennomslag for at vi skulle ta tog, og gå til fots fra Stokke stasjon til Melsomvik (2 km i luftlinje, 3 km 3 etter dagens vei). Vi kom helskinnet frem, og jeg har hyggelige minner fra leiren. I dag er den tidligere leirplassen fylt opp av et konferansesenter som drives av Brunstad Christian Church («Smiths venner»). Det er kanskje en ide å gjenta kretsleiren i de nåværende innkvarteringsfasilitetene?
Alle mine senere togminner knytter seg til jobb. Da jeg var lærer, skulle min avgangsklasse i ungdomsskolen på avslutningstur til Kragerø i pinsen. Dette var veloppdragne barn, hadde jeg erfart, så jeg tok sjansen på å la dem reise med tog til Kragerø uten mitt følge (reiste selv med egen båt, og har ennå ikke fått noen klage fra NSB på elevenes oppførsel på toget). Da jeg møtte elevene på Kragerø stasjon, lo de av meg. Jeg var solbrent på venstre side av ansiktet og vinterblek på høyre side – en følge av solens posisjon mens jeg sto til rors i min egen båt sørover.
Som lærer har jeg også selv reist med tog – til Bergen, med en gruppe elever med musikk valgfag; de skulle oppleve festspillene. Selv tilbrakte jeg store deler av reisen vestover i spisevognen sammen med en kollega. Det var en fortreffelig måte å krysse Hardangervidda på, men jeg vet ikke om det er mulig i dag.
En gang reiste jeg med chartertog. En bekjent hadde invitert meg med på et arrangement i Sarpsborg, inkludert transport til og fra Oslo med et av NSBs nyeste togsett, der «alt» var datastyrt. Likevel la jeg merke til at da toget forlot Ski stasjon, hvor det hadde stoppet for å slippe av han som hadde invitert meg, kom konduktøren ut på perrongen, viftet med et grønt flagg og blåste i en fløyte. Dette var, fortalte han, den siste, manuelle kontrollen, for å sikre seg at alt var i orden. Turen fra Sarpsborg til Oslo tok ellers nokså lang tid, fordi vi kom bak et lokaltog på enkeltsporet …
Før jeg disponerte bil, var lokaltoget ett av alternativene hvis jeg skulle på bytur. Det gikk fra Sandvika kvart på og kvart over hver time (hurtigtog ni over), stoppet på Strand, Myra, Bestum og Skarpsno i tillegg til dagens stasjoner, og hadde Oslo Vest som endestasjon. Turen tok i underkant av en halvtime (med hurtigtoget bare ti minutter). Togsettet besto alltid av tre vogner. en motorvogn i hver ende (toget snudde hverken i Sandvika eller på Oslo V, men kjørte «baklengs» den ene veien, og da måtte togføreren sitte i den enden som var fremst i fartsretningen), og ofte en eldre midtvogn som var kledd utvendig med mørkebrunt, smalt panel og som hadde en utvendig «veranda» i hver ende.
Billetten på lokaltoget – den skulle helst kjøpes på stasjonen – var en liten, gul pappskive (omtrent på størrelse med en fyrstikkeske), med NSBs emblem og nødvendige reisedata påtrykt. Den ble kontrollert av konduktøren, som klippet hull i den (slik at man ikke skulle bruke den en gang til) med en spesialtang. På stasjonene innover var billettluken betjent ca. ti minutter før hver avgang, ellers var et forheng trukket for bak glassveggen. To fremmelige poder skal ha tatt med seg et grisehode, som deres mor skulle lage sylte av, og lagt det på hyllen utenfor glassveggen mens billettsalget var stengt. Så krøket de seg sammen under hyllen og banket på glasset. Da de hørte at forhenget ble trukket til side, ropte de i kor: «Tur-retur Vestbanen», Deres mor ble visst svært bedrøvet da hun fikk høre om dette, men det ble kanskje sylte den julen også?
(Innlegget ble påbegynt 25.11.2020 og fullført 25.11.2020)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
