I dag er det femti år siden seksdagerskrigen mellom Israel og de arabiske nabostatene sluttet. Krigen begynte 5. juni 1967, samme dag som jeg var oppe til eksamen i musikk grunnfag, min første ordentlige eksamen ved Universitetet i Oslo. Før vi studenter slapp inn i eksamenslokalet, var vi nok mer opptatt av hva oppgaven ville gå ut på enn av krigen. Vel … ikke mellomfagsstudentene. De visste at komponisten Fartein Valen kom til å være tema, og markerte det ved å synge “Så samles vi på Valen”.

Men etter eksamen ble krigen mellom Israel og de arabiske nabostatene et tema som fylte mye tid. Det var Israel som fikk sympati, bl. a. fordi de omliggende (for ikke å si omringende) araberstatene truet landet med tilintetgjørelse. Drøyt 20 år etter Hitlers jødeutryddelser syntes ikke nordmenn flest noe særlig om slike trusler. Dessuten hadde presidenten i Den forente arabiske republikk (Egypt, Syria, Nord-Jemen) Gamal Abdel Nasser, forlangt at FN-styrkene som hadde stått i Gaza siden Suez-krisen i 1956, skulle trekkes ut. Det gjaldt bl.a. en stor norsk kontingent.

Det var også stor beundring for den israelske krigføringen. Etter at et israelsk overraskelsesangrep hadde tilintetgjort hele det egyptiske flyvåpenet, var Israel totalt dominerende, og rykket frem overalt. Det ble fortalt om egyptiske soldater som flyktet. Det var også snakk om at israelske kvinnelige soldater var et ekstra problem for de muslimske araberne. Israel inngikk våpenhvile med Egypt og Jordan 8. juni og med Syria 11. juni.

Før seksdagerskrigen var nordmenns kunnskaper om regionen der krigen foregikk, særlig konsentrert om tre områder: Staten Israel, Suez-kanalen og Gaza. Israel var et samfunn nordmenn kunne kjenne igjen. Politikere i Det norske arbeiderparti hadde nær kontakt med israelske politikere gjennom mange år, og de israelske kibbutzene var ikke helt fjernt fra en real norsk dugnad. Suez-kanalen lærte alle norske skolebarn om, og de visste at et stort antall norske skip gikk gjennom kanalen. Dessuten hadde mange voksne nordmenn vært til sjøs på et av disse skipene i en tid da den norske handelsflåten var av verdens største, og var bemannet med nordmenn. Etter Suez-krisen i 1956, den forrige krigen mellom Israel og Egypt, ble FN-styrker med en norsk kontingent utplassert på Gaza-stripen for å skille partene,  11.000 nordmenn tjenestegjorde i denne styrken i perioden 1956-67. I 1964 ble det samlet inn penger ved et samarbeidmellom Wenche Myhres fan-klubb og NRK til et barnesykehus i Gaza. NRKs 20 minutter lange reportasje er et rørende gjensyn med en uskyldig tid, der bakgrunnen for at det er soldater i Gaza, knapt nevnes.

I årene etter seksdagerskrigen  har nordmenn fått øynene opp for begge sider i konflikten, dessverre med økende polarisering mellom de som ytrer seg, og sterkere meninger jo lenger unna konflikten man er. Det er liten tvil om at begge sider har gjort sitt til at fiendskap både har oppstått og er blitt vedlikeholdt. Vi som ikke er part i striden, må bare håpe at den før eller senere finner en fredelig løsning.

Far var på turistbesøk i både Egypt og Israel. Det skjedde før fredsavtalen mellom landene i 1979, og han måtte ha nytt pass fordi han ikke kom inn i Israel (tror jeg det var) med egyptisk stempel i passet. Da flyet landet i Tel Aviv, manglet fars bagasje. Den kom til rette etter noen timer, men uten det reisevekkeruret han hadde pakket ned. Det tikket, og far antok at det var blitt tolket som en mulig bombe og derfor var fjernet fra bagasjen og sprengt på et trygt sted.

Som nevnt innledningsvis var jeg oppe til eksamen da det smalt i Midtøsten 5. juni 1967. Neste gang jeg var oppe til eksamen 5. juni, var i 1997 (etterutdanning på BI). Da smalt det i Drammen, der Hells Angels sprengte Bandidos-hovedkvarteret. Jeg har en teori om at hvis jeg for tredje gang går opp til eksamen 5. juni, kommer det til å smelle der jeg er. Derfor har jeg lagt alle eksamensplaner på hylla.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I dag er siste dag før årets heftigste flaggingsperiode her på bruket. Morgendagen, 1. pinsedag, er offentlig flaggdag. Mandag 5. juni er Danmarks Grundlovsdag, og her på bruket flagges det til ære for de danske beboere. Tirsdag 6. juni er Sveriges nasjonaldag (tidligere svenska flaggans dag), og vi kunne flagget til ære for naboen, men vi tar en pause. Så er det 7. juni og offentlig flaggdag igjen (unionsoppløsningen 1905). Med en fødselsdag senere i juni blir det i år flere flaggdager i juni enn i mai.

Flagget – både vårt eget og andre lands flagg – er et symbol det er knyttet sterke følelser til, og som man derfor skal vise respekt. Femti år etter unionsoppløsningen mintes bestefar på Oma med stolthet at han hadde sett det rene norske flagget (uten unionsmerke) bli heist på Akershus festning i 1905. Mor husket fra en speiderleir i Finland på 1930-tallet at hun så finske speidere gråte da noen av vanvare kom til å subbe det finske flagget i bakken ved flaggheis.

Det er regler knyttet til bruk av flagget. Mange er opptatt av tidspunkt for heising og haling, der det er mye å holde styr på, Dette må vel mest ses på som regler for skikk og bruk, og om klokkeslettene ikke følges til punkt og prikke, spiller ikke det noen stor rolle så lenge man ikke lar flagget henge oppe døgnet rundt. En helt annen sak er hva flagget blir brukt til. Jeg grøsser når jeg ser bilde av terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle Flesjå iført en t-skjorte utformet som et norsk flagg – fullstendig nedsølt. Og bare høflighet overfor vertskapet gjorde at jeg ikke forlot et 17. maiarrangement der man hadde valgt å bruke servietter utformet som norske flagg. Prinsipielt er det ingen forskjell mellom å tørke fingrene på flagget eller å tråkke på det slik muslimske demonstranter gjorde  under karikaturstriden i 2006. Jeg har heller ikke særlig sans for flagg som “pynt” på klær eller flagg malt i ansiktet.

Barnetegninger av flagg er sjarmerende, selv om de ikke holder seg til forholdstallene mellom fargene. Når flagg med feil utforming blir brukt av voksne, er det pinlig for den som er ansvarlig. Glade maidager er tittelen Suzuki har valgt for annonsen som er pyntet med et “norsk” flagg. For meg er annonsen en advarsel om at kvalitetssikring ikke er prioritert hos Suzuki.

Barn med flagg, slik som i barnetogene på 17. mai,  er også sjarmerende, men mange utlendinger synes nok det ser rart ut. Når voksne går helt av skaftet i sin nasjonalbegeistring, kan det virke litt umodent. Her er avslutningsvis en liten snutt fra arkivet om det:

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.