I dag er det 51 år sidan diktaren Jakob Sande døydde. 10-15 av dikta hans har eg innabords, dei fleste med melodi. Det var lett å lage melodiar til Sandes dikt av di han skreiv i fast, rytmisk form. Men dikta vart nok tonesatt mest på grunn av den litterære kvaliteten.

Eg trur Jakob Sande vart kjent for “folk flest” på 1950-talet, då “radiofantomene” Kurt Foss og Reidar Bøe sette musikk til fleire av dei muntre dikta og ga dei ut på grammofonplate . Fabel (“Gåsa og katten og hanen”) og Kallen og katten er typiske for stilen. Ein stad i barndomsminnet hugsar eg òg at far snakka om Køya mi, ei skildring av arbeidstilhøve som sjøfolk ikkje hadde godteke i dag, og som eg trur far kjende seg att i frå si første tid i Oslo. Frå tidleg 1960-tal hugser eg ei fin framføring med Vestlandsduoen (Kari og Ivar Medaas) som song Kleppe-Maret.

“Dikta han skreiv, vekslar mellom burlesk og til tider grotesk humor  og sterkt kjensleladde dikt”, står det i Wikipedia-teksten om Jakob Sande. Det groteske er i full mon til stades i diktet Likfunn. Eg framførte det ein gong då eg var lærar, i siste time før storefri, då det tok til å krasle med matpapir under nokre pultar. Det vart slutt på matpapirkraslinga… Her kjem framføringa i reprise (det er bloggaren sjølv som les):

Jakob Sande er framleis er ein folkekjær diktar, og Dikt i samling vert årleg selt i om lag tusen eksemplar, ifølgje allkunne.no. Om ein vil lese seg gjennom alle dei sju diktsamlingane, er dei tilgjengelege på Nasjonalbibliotekets nettsider. Og når jula kjem, blir Det lyser i stille grender, Jakob Sandes svar på Alf Prøysens Julekveldsvise, heilt sikkert sunge, jamvel på Oslos vestkant.  

Det er noko i Jakob Sandes dikt som treff kjenslene. Ikkje mange tenåringar  drar til sjøs meir, likevel trur eg mange foreldre kjenner att stemninga i Då Daniel drog. NRKs nettarkiv har i eit opptak der Jakob Sande syng og spelar lutt (men han er betre til å dikte…). NRK har òg opptak av Birgitte Grimstad som framfører Marian.

(Innlegget ble påbegynt 15.03.2018 og fullført 16.03.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Idet jeg begynner med ferdiggjøring av denne bloggen, er det ti kuldegrader på gradestokken utenfor inngangsdøren. Det er litt kaldt, men en slik temperatur må man vel regne med å oppleve på denne tiden av året i Oslo-området, så etter min vurdering er det ingen nyhet. Men NRK Alltid nyheter sendte tirsdag et innslag på litt over syv minutter om tilsvarende temperatur. Ifølge programleder

Tonje Grimstad var det ventet “tosifrede antall kuldegrader” (kaldere en minus ti …), og da fant redaksjonen det nødvendig å konsultere Forsvarets vinterskole (FVS) på Elverum. Den het tidligere Skyte- og vinterskolen for infanteriet (SVI), og er nå NATOs kompetansesenter for vinterkrigføring. Stabssersjanten som var intervjuet, hadde oppsiktsvekkende opplysninger som at det er lurt å ha romslige sko eller støvler med sokker i for ikke å fryse på bena, og at det kan være lurt å bruke votter for å holde seg varm på fingrene. Han hadde også andre tips for å unngå “nedskjøling” (han uttalte det slik).

I 1968 avtjente jeg de siste tre månedene av militærtjenesten på Setermoen i Troms. dit jeg kom i begynnelsen av oktober. I november kom kulden for alvor, det var ned mot 20 minusgrader. Da husket leirledelsen at fyringsanlegget trengte reparasjon, og radiatorene i alle kasernene ble avstengt. Som kurskorporal i sanitetstroppen hadde jeg tilgang til troppens lager i kjelleren, og kunne holde varmen i rommet jeg delte med en annen kurskorporal ved hjelp av to primuser. Når vi var på øvelse, og det var vi et par ganger i løpet av tremånedersperioden, var min plass i sanitetsteltet på bataljonens hjelpeplass, der det var ovn, klappstoler og en interessant tannlege å snakke med.

Nå hadde jeg erfaring fra adskillig tøffere overnattingsforhold i vinterkulden, ski-vegring til tross. Som jeg fortalte i innlegget Fredriks fødselsdag, hadde 2. Blommenholm speidertropp en årlig “uteliggertur” om vinteren, der vi overnattet i bivuakk. Jeg var troppsassistent (og ski-vegrer), og lærte mye om å ta vare på både meg selv og de andre i kulda. Han som er avbildet til høyre, hadde planer om å iføre seg pyjamas før han krøp i soveposen, slik han pleide å gjøre hjemme. På en annen tur spurte vi stadig en av de yngste om han frøs, og fikk svaret nei. Så sier han plutselig: “NÅ fryser jeg!” – og da måtte vi nærmest holde ham over bålet for å få tint ham opp.
Med erfaring fra disse turene tok jeg som lærer noen år senere sjansen på å gjennomføre et tilsvarende arrangement med den 7.-klassen jeg var klasseforstander for. Jeg foreslo at vi skulle gjøre det i forbindelse med skidagen, og vi gjennomførte overnattingen uten skader.

Nå har jeg vokst fra å sove utendørs om vinteren. Og når det gjelder skigåing, holder jeg meg langt unna det, og følger dermed Arne Garborgs advarsel i prologen til Haugtussa (1895): “Gud hjelpe oss for brotne Bein og Mannefall!”

.

(Innlegget ble påbegynt 27.02.2018 og fullført 27.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det var en trivialitet i krigshistorien, men for Norge og nordmenn fikk “Altmark-affæren” betydning. I dag for 78 år siden trengte den britiske jageren COSSACK seg forbi en norsk motortorpedobåt som stengte innløpet til Jøssingfjorden (helt sør i Rogaland), gikk inn i fjorden og befridde 300 britiske krigsfanger fra det tyske militære hjelpefartøyet ALTMARK, som hadde søkt tilflukt der. Etter episoden protesterte Storbritannia overfor det fortsatt nøytrale Norge fordi ALTMARK hadde fått tillatelse til å seile i norsk territorialfarvann, mens Tyskland protesterte fordi Norge ikke hadde hindret det britiske angrepet.

Det gikk knappe to månder, så ble Norge angrepet av Tyskland. Altmark-affæren hadde neppe noe med angrepet å gjøre, for planleggingen av angrepet hadde vært i gang lenge. Men i den tyske propagandaen passet saken godt som begrunnelse for at Tyskland måtte “beskytte norske interesser”. Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling (NS) fikk etter hvert status som eneste tillatte politiske parti i Norge, og ett år etter Altmark-affæren skrev NS-avisen Fritt folk om den. Avisen kalte de som motsatte seg NS-styret for jøssinger, noe som etter avisens mening var et skjellsord på linje med quislinger, som ble brukt om NS-folk. Men av folk flest ble jøssing raskt en hedersbetegnelse på de som på ulikt vis motsatte seg den tyske okkupasjonen og det nye styret.

Betegnelsen quisling ble på engelsk brukt om forrædere. Ordet står ikke i 13. opplag av Oxford Learner’s Dictionary fra 1948 (vi brukte den på engelsklinjen i 1965), men finnes i dagens nettutgave av ordboken. Og Ragnvald Blix’ karikaturtegning fra 1944 har tatt den nye betydningen av quisling på kornet:

Det er ikke ofte at et egennavn blir et nytt ord. I farten kommer jeg på tre. Boikott har sitt opphav fra den engelske godsforvalteren Charles Cunningham Boycott (1832-1897). Han ble boikottet – med dagens betydning av ordet – etter en strid med leilendingene på det irske godset han forvaltet. Limerick har også sitt opphav i Irland. Det er betegnelsen på et femlinjet vers med strenge formregler (se Limerick her i bloggen), og betegnelsen skal komme fra den irske byen Limerick, uten at noen har funnet den egentlige sammenhengen.
Plimsoller er betegnelsen på en lite sjødyktig skute. Det er nokså urettferdig, for det britiske parlamentsmedlemmet Samuel Plimsoll (1824-1898) var den som først begynte å arbeide for lover som skulle sikre skipenes sjødyktighet.

I all beskjedenhet nevner jeg at Oma også brukes som en betegnelse, eller rettere en forkortelse. Det har sitt opphav fra min amerikanske fetter Peter, som på 1970-tallet (tror jeg) arbeidet for kontormaskinfirmaet Burroughs. Når kundene hadde problemer med en Burroughs-maskin, kom han alene med sin lille teknikerkoffert, og når han dro, var alt i orden. En kunde la merke til etternavnet hans, og betegnelsen var klar: One Man Army. Far brukte dette som signatur i bedriftsavisen da han arbeidet i Burson Marsteller, og det har siden blitt adoptert av flere i familien.

(Innlegget ble påbegynt 15.02.2018 og fullført 15.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

La meg slå an tonen med et sitat jeg hørte i et av Alistair Cookes Letter from America:
___“It has long been my opinion, which is not a very original one, that ___many forms of sporting contests do a great deal more harm to ___international relations, than good, and either should never have ___been started, or should forthwith be abandoned. Foremost ___among these are the olympic games.”
___(Henry Longhurst (1909-1978), britisk golfskribent)

De olympiske leker i  Pyeongchang‎, Sør-Korea,, åpner i dag.  Opptakten slik jeg har oppfattet det, har handlet om Russland og om Therese Johaug, som begge er utestengt fra lekene p.g.a. doping, og om Petter Northug som ikke får delta fordi han ikke er god nok (se også Bør Petter Northug få herje? her i bloggen). Og så har det vært litt engstelse blant norske utøvere for atombomber og sånt, men det har visst ordnet seg nylig.

Det de skal drive med under OL, er enten idrett eller sport. De to ordene har ulikt opphav og litt ulik betydning, finner jeg ut i Det Norske Akademis ordbok.  Idrett kommer fra norrønt íþrótt, som betyr “legemlig eller åndelig kunst”, og kjernebetydningen er det å utøve kunsten. Jeg oppfatter forklaringen som snevrere enn den av ordet sport. Dette ordet kommer fra  engelsk, som igjen har fått det fra gammelfransk desport, som betyr “adspredelse”. Det er hva jeg tror de holder på med under OL. Adspredelsen fikk for Den internasjonale olympiske komite etter hvert et preg av kommersiell overklasse. Det tror jeg lå bak at Oslo trakk sin søknad om OL i 2022, og det har tydeligvis også satt sitt preg på ledelsen i Norges idrettsforbund (de kaller seg det, ikke sportsforbund) og muligens enkelte særforbund. Det er usmakelig, og det ødelegger for de mange som har glede av å drive idrett (ikke sport).

Mor var 12 år gammel da  det første vinter-OL ble arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Kanskje var hun selv blant de 50.000 som ønsket OL-troppen velkommen da den kom hjem med båt. Hun må iallfall ha følt stemningen i byen, for hun siterte ofte den overskriften som skal ha stått i bladet “Norsk Idrætsliv og Sport” etter norsk seier på den første olympiske 5-mil på ski: “Vi viste verden vinterveien”.

Det første vinter-OL jeg husker, var Cortina i 1956, da jeg var ti år gammel, Norge tok bare to gullmedaljer, og det var det dårligste norske OL-resultatet til da. Grunnen til at jeg husker det, er at foreldrene mine arrangerte OL-fest for sine venner, der jeg var “sjef” for pølseboden i kjøkkendøren. OL i Oslo fire år tidligere husker jeg ingenting av. Det kan skyldes at min søster ble født like før, og sikkert tok mye av oppmerksomheten. Mor fortalte at hun lå på  Betanien og hørte lyden fra Bislett under generalprøven før åpningen. Mitt minne fra 1960-OL i Squaw Valley fortalte jeg om i innlegget Over til sporten her i bloggen i fjor. Så husker ikke jeg noe spesielt om OL før Sapporo i 1972, da jeg lå på sykehus fordi man mente jeg hadde gallesten (det var lungebetennelse). Da Albertville arrangerte OL i 1992, hadde jeg fjernsynet på under avslutningsseremonien. Kjersti Alveberg hadde regissert et norsk innslag fordi neste OL-arrangør var Lillehammer, og jeg undret meg over at man spilte Molde Canticle når Lillehammer var neste arrangørby. Lillehammer var et vinter-OL som selv en sportshater som jeg ikke kunne unngå å få med seg mye av, siden det fylte alle NRKs nyhetssendinger og deler av underholdningssendingene i tillegg til sportssendingene.

Dette innlegget har overskriften OL-fri sone, og slik blir det i denne bloggen de neste to ukene – om det ikke skulle skje noe utenomsportslig jeg får lyst til å kommentere. Så får de olympiske vinterleker i Pyeongchang‎ gå sin gang, uten Russland, uten norske kjendiser som Therese Johaug, Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen – og uten meg.

(Innlegget ble påbegynt 06.02.2018 og fullført 06.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vinter, glatte veier, snømåking og stress: I dag anbefaler jeg en avslapningsøvelse. Til det trenger du:

• Et musikkanlegg som kan spille MP3-filer (lydfilene nedenfor). Selv foretrekker jeg høyttalere fremfor hodetelefoner, for denne musikken skal høres i rommet, ikke i en boks klemt mot hodet.
• En god stol der musikken kan nytes i avslappet stilling.
• Noe nøytralt å hvile øynene på. Kanskje holder det å lukke øynene.

Så kan første lydfil startes. Jeg har lagt inn ti sekunder stillhet foran musikken, slik at du kan sette deg godt til rette før Glenn Gould og Columbia Symphony Orchestra spiller 2. sats fra Johann Sebastian Bachs konsert for cembalo og orkester i F-moll.

Konserten fremføres på flygel, et instrument som ikke var oppfunnet da Bach skrev musikken. Det er egentlig et slags slagverksinstrument, der tonen blir til ved at en hammer slår mot strengene, og det er utrolig at det går an å få et slikt instrument til å synge, slik Glenn Gould gjør. Orkesterets omtrent femti (tror jeg) strykere, akkompagnerer med helt presis og pianissimo pizzicato (klimpring på strengen) før de bruker buen de siste taktene.

Etter å ha hørt dette, bør du ha fått tilstrekkelig ro i sinnet til å høre satsen en gang til, denne gang slik den lød på Bachs tid, med cembalo som soloinstrument. Det er et klimpreinstrument, der strengen blir satt i bevegelse av en “klo” som berører den når tangenten trykkes ned. Det er ukjent for meg hvem som spiller. Også her er det lagt inn ti sekunder stillhet før musikken.

Avslapningsøvelsen kan ha gitt deg lyst til å høre hele konserten. Da vil du høre at den rolige, syngende annensatsen bare er en pustepause mellom to nokså “sinte” satser. Her legges lenke til YouTubes innspilling med Glenn Gould og til innspillingen i The Scrolling Bach Project med notebilde som følger musikken.

(Innlegget ble påbegynt 24.05.2018 og fullført 25.05.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

19. januar vil for meg alltid være Fredriks fødselsdag. Da jeg ble speider, var jeg så heldig å få Fredrik Schjander som troppsleder. Det var to speidertropper på Blommenholm, “1.”  og “2.”, og de hadde svært forskjellig stil. Fredrik satte nok sitt preg på 2. Blommenholm. Troppens motto, “Vi koser oss likevel”, forteller om en vennlig tone, men samtidig skulle det være “speidere med stil og fart”, som det het i troppssangen.

I mine første år i speideren var det mine jevnaldrende jeg hadde ukentlig kontakt med på patruljemøte, mens Fredrik var en voksen leder vi sjelden så. Den største opplevelsen disse årene var nok sommer-“leiren” i 1959, en bussreise til Frankrike og hjem igjen. Fredrik var 25 år gammel da han planla og gjennomførte dette. I dag skjønner jeg nesten ikke at han våget, men den gangen tenkte jeg ikke på det. Vi hadde stor beundring for Fredrik, noe som kom frem i en av dagbøkene fra turen. Alle måtte skrive dagbok, og for å få utbetalt dagens kvote av lommepenger (de ble administrert av ledelsen), måtte man vise frem minst én nyskrevet dagbokside. Mange skrev mye om etappen fra Brønderslev til Hamburg, der bussen punkterte flere ganger, siste gang etter mørkets frembrudd inne i Hamburg. “Men da klappet bare Fredrik i hendene, og så kom det syv drosjer som kjørte oss resten av veien til ungdoms-herberget,” sto det i en av dagbøkene. Fra “Frankriketuren” husker jeg ellers besøket hos en champagneprodusent i Reims. Da vi skulle reise, kom en ærverdig direktør ut for å hilse på oss. “Vi vil gjerne takke ved å synge troppssangen,” sa Fredrik på fransk, og sikkert med baktanke. For da vi stemte i “Speidere med stil og fart i 2. Blommenholm” med melodi fra den franske sangen En passant par la Lorraine, ble direktøren så begeistret at han beordret en ansatt til å hente en kasse champagne som vi skulle få med oss. Alle syntes dette var stor stas, og vi gledet oss til å få champagne, for alle visste hva frukt-champagne var, det ble servert i barneselskap når man skulle ha noe ekstra flott og godt. Tilbake i Soissons (vår base 10 mil nordøst for Paris) kom Fredrik rundt med en åpnet champagneflaske, og alle fikk en liten smak i sin kopp. Det var utrolig skuffende! Vi var enige om at fransk champagne ikke var drikkelig. Så vi syntes det var helt greit at lederne tok seg av resten av flaskene. Kanskje kom de uåpnet helt hjem, for det var vel ikke særlig toll-kontroll av en buss full av speidere i 1959.

Etter å ha gjennomgått den vanlige speidertiden, til slutt som patruljefører, ble jeg med i troppsledelsen og fikk mye å gjøre med Fredrik, som fortsatt var troppsleder. Da fikk jeg oppleve hans utrolige raushet. Høsten etter at jeg var russ, fikk jeg tilbud om å vikariere for min norsklærer fra gymnaset en måned. Men jeg skulle egentlig følge forelesninger til forberedende i filosofi og latin. Vikarjobb og studier lot seg kombinere hvis jeg disponerte bil, og siden Fredrik skulle på en lengre utenlandsreise i samme periode, spurte jeg om jeg kunne låne bilen hans. Han tenkte seg om noen sekunder, og sa så: “Ja, jeg tror jeg tar råsjansen på det.” Da jeg senere ble troppsleder, fikk jeg også disponere bilen hans en sommer han var på langvarig reportasjereise som freelance-journalist. Og året etter kjøpte han en varebil som 2. Blommenholm skulle bruke, og som jeg som troppsleder disponerte. Å si at han var raus, er vel strengt tatt å “underdrive”.

Fredrik var full av fremsynte ideer. På siste halvdel av 1960-tallet begynte det å dukke opp ungdomsklubber, som ble en slags “konkurrent” til speideren. Da innførte Fredrik “troppstreff” på Speiderhuset fredag kveld (det var fortsatt skole på lørdag), der det var åpent hus og uformelt program. På samme tid tok han initiativ til ukentlig troppsmøte med etterfølgende patruljemøter. Det vanlige var ukentlig patruljemøte og nesten aldri troppsmøte, men Fredrik mente det var for mye å kreve av 14-15 år gamle patruljeførere at de skulle ha et godt program hver uke. Overnattingsturer til hytter i Bærumsmarka var vanlig, men Fredrik innførte en årlig “uteliggertur” om vinteren, der vi lagde bivuakk og sov ute.

Fredrik avsluttet sin karriere som lønnsarbeider med å være den første informasjonssjefen i Norsk Utviklingshjelp (nå Norad). Så ble han en av landets første frilansjournalister. Han hadde nok nytte av sine kontakter fra utviklingshjelpen i dette arbeidet, og skrev flere bøker fra utviklingsland. Både i det han skrev og det han gjorde viste han omsorg for folk som trengte hjelp.

En gang fortalte Fredrik om et afrikansk språk som ikke har noe ord for “takk”. Takke gjorde man der ved selv å gjøre noen en tjeneste en annen gang, var hans forklaring på denne språklige “mangelen”. Han nevnte det nok som et eksempel til etterfølgelse, også for oss som har ordet “takk” i språket. Jeg har svært mye å takke Fredrik for, og prøver å leve etter hans beskrivelse av den afrikanske skikken.

(Innlegget ble påbegynt 17.01.2018 og fullført 19.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag, 12. januar, er midtvintersblot. Somme synest nok det er i seinaste laget, 22 dagar etter vintersolkverv, og med ei daglengd som har auka med meir enn ein time sidan då. Men kan hende er det eit døme på sunn skepsis hos folk i førkristen tid. Dei registrerte at dagane var lengre, men ville ikkje feire før dei var heilt visse på at det heldt seg.

I siste blogg før jul kalla eg meg sjølv “heidning”. Då brukte eg ordet i tydinga “gudlaus”, og eg feirer ikkje midtvintersblot. Men det gjer truleg medlemane av åsatrufellesskapet Bifrost (utt. biv-råst). Ni norske blotslag var tilslutta denne paraplyorganisasjonen, som hadde 360 medlemar i 2017. Foreningen Forn Sed er det andre norske åsatrusamfunnet, med 110 medlemar i 2017. Båe står på lista over livssynssamfunn som får tilskot frå det offentlege, og båe har vigselsrett.

Wikipedia skriv dette om åsatru:
“Åsatru er en ikke-dogmatisk erfaringsbasert religion. Det vil si at det ikke finnes dogmer for hva som er riktig eller gal tro, og at det i stor grad er opp til den enkelte troende eller gruppe å definere sin egen religiøse tro. Likevel samles man om et felles begrepsapparat og kult.”

Åsatrusamfunna har ikkje noko å gjere med innvandringskritiske organisasjonar som Odins soldatar o.l. Bifrost har eit eige avsnitt om rasisme på nettsidene sine:
“Åsatrufellesskapet Bifrost tar avstand fra enhver form for diskriminering på grunnlag av kjønn, herkomst eller seksuell legning. Vi benytter oss av gamle norrøne symboler og andre uttrykk for hedensk sed, slik at disse ikke lenger skal kunne knyttes til nazisters og nynazisters misbruk gjennom historien.”

Gulatingslova ga i førkristen tid påbod om ølbrygging til midtvintersblot. Det påbodet har eg følgt i år óg, men denne gongen brukte eg gjær som kallar seg “Super Atomic turbogjær”. Då vart det liv i sakene! Men det gjekk fort, og eg er spent på smaken. Når bloggen er lagt ut, skal eg skjenke meg eit glas. Men hesteblod og ofring står eg over.

Komponisten Geirr Tveitt var i sin musikk innom både åsatru og ølbryggjing. Det første store verket hans var balletten Balders draumar. Det har eg ikkje funne noka innspeling av, men musikk knytt til ølbryggjing er det fleire døme på. Noko te øl! er frå Femti folketonar frå Hardanger. I Hastverksbrudlaup handlar det om bakgrunnen for feiringa der ølet skal drikkast, og av den har eg funne to versjonar, ein der Geirr Tveitt sjølv syng folketonen og ein orkesterversjon frå Hundrad folketonar frå Hardanger med Royal Scottish National Orchestra dirigert av Bjarte Engeset. At komponisten ikkje var sjølvhøgtideleg, høyrer vi i Hestehandlarar, som han syng saman med Ivar Medaas. Teksten er av Jacob Sande og melodien av Geirr Tveit.

Til slutt nokre kloke ord om øl og måtehold frå Håvamål, som vart nedskrive på 1200-talet på Island. Men teksten er eldre, og tittelen “Håvamål” tyder “Den høges tale”, den høge er Odin.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2018 og fullført 12.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no