I disse dager for femti år siden sto jeg i kø på Oslo Østbanestasjon for å kjøpe billett til Dal. Der skulle jeg etter militær innkallingsordre møte «renvasket over hele kroppen og med mat for avreisedagen» for å begynne avtjening av verneplikten på Trandum. Det var en ny og fremmed verden, og nye og fremmede mennesker.

Et halvt år tidligere hadde jeg fylt 21 år (myndighetsalder den gangen), så jeg var eldre enn de fleste av mine rekruttkamerater og også de yngste av befalet. Men på Trandum var det militær rang, ikke alder, som telte, og der befant jeg meg nederst på stigen. Det var litt uvant for en som hadde vært med i troppsledelsen i speideren, men jeg tilpasset meg raskt, og husker at jeg hadde stor nytte av å skumlese leirreglementet som lå på rommet.

Et helt år som menig infanterist virket ikke særlig interessant i januar 1968. Så da det dukket opp en mulighet for å bli sanitetsmann, tenkte jeg at det kunne være nyttig å lære mer førstehjelp  enn det jeg kunne fra speideren. Så jeg søkte på sanitetsutdannelsen og ble tatt ut. Det var nok min viktigste beslutning under førstegangstjenesten, og den fikk betydning både for det året og for min senere «militære karriere».

Sanitetsopplæringen foregikk ved Hærens sanitets skole og øvingsavdeling på Lahaugmoen på Gjelleråsen, en leir der Oslo by lå innenfor ytre leirområde som man kunne besøke uten  permisjon, og der det var mulig å dra hjem til Sandvika med kveldsperm. Dermed kunne jeg holde kontakt med miljøet hjemme så lenge jeg var på Lahaugmoen. Og der ble jeg i ni måneder, fordi jeg søkte og kom inn på befalskurs. Det medførte mer levelige tjenesteforhold enn jeg ville hatt som menig soldat, både i de tre månedene jeg var sanitetskoroporal på Setermoen og ved de fire repetisjonsøvelsene jeg senere ble utkalt til.

Vernepliktsparagrafen både i 1814-grunnloven og i 2014-revisjonen har formuleringen «uten hensyn til fødsel eller formue» om hvem som kan innkalles. Men det var først ved revisjon av vernepliktsloven i 2014 at plikten ble gjort gjeldende også for kvinner. Likevel er den allmenne plikten ikke større enn at bare rundt 10.000 av et årskull på 60.000 blir innkalt til førstegangstjeneste (tall ifølge VG i 2014). Det er egentlig ganske urettferdig overfor de som må bære denne byrden. Men det kan bøtes på, paradoksalt nok ved å utvide «verneplikten».

«… verne om sitt fedreland» er tjenesten man blir innkalt til. I 1814 kunne dette bare bety militærtjeneste. I dag er det etter min mening ikke urimelig å utvide tolkningen til å omfatte alle sider av samfunnsnyttig arbeid. Det ville gi lovhjemmel for å utvide militærtjenesten til en samfunnstjeneste som alle måtte avtjene i en viss tid. Den måtte omfatte både militær og sivil tjeneste, med mulighet for de tjenestepliktige til å velge tjenestegren. Fritak burde med få unntak være uaktuelt, og med hele årskull å ta av burde en slik ordning dekke alle behov, også de militære. Økte kostnader til et større antall tjenestepliktige tror jeg ville oppveies av verdien av det arbeidet som ville bli utført og det læringsutbyttet de tjenestepliktige ville få både faglig og sosialt.

Elvis Presley gjorde militærtjeneste ti år før meg. Rett etterpå kom filmen G. I. Blues (G I. er slanguttrykk for soldat, og kan betyr både Government Issue – statens eiendom – eller General Infantry – vanlig infanteri). Dermed kan tittelmelodien fra filmen passe for både dagens militære verneplikt og en eventuell fremtidig samfunnstjeneste.

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2018 og fullført 05.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er første dag etter vintersolverv. Det betyr at vi har dagslys litt lenger (et knapt minutt eller så) enn i går. Foran oss ligger nå et halvt år der hver dag har mer dagslys enn den forrige. Dette er noe en hedning som jeg kan feire. Julefeiring er et nymotens påfunn!

Feiringen av  julaften ble et spørsmål jeg måtte ta stilling til etter at  far døde og jeg ble «foreldreløs» i 2005. Et par år fortsatte tradisjonen med familiejul i litt ulike varianter før jeg «begynte for meg selv». Et eller annet julearrangement kunne kanskje ha bruk for meg, trodde jeg.  Men så fant jeg ut at det var ventelister for å være medhjelper på julaften, og da var konklusjonen enkel: julaften hjemme i selskap med meg selv.

«Ikke sitt alene i julen» var en overskrift i Budstikkas nettavis i begynnelsen av desember. Det viste seg å være tekstreklame for Risenga bo- og behandlingssenter i Asker, som truet med «andakt, ribbe, medister og alt annet som hører med» for kr 189,- på julekvelden. Her i huset blir det avgjort ikke andakt, men helt sikkert ribbe og noe av det som hører med. Jeg slipper å pynte meg, og jeg har hyggelig selskap av lesestoff eller TV-programmer som står på vent. Dessuten inneholder telefonen min noen timer med podcast-programmer jeg ikke har rukket å høre.

Et podcastprogram jeg har hørt, er Alistair Cookes Letter from America fra 3. juledag 1996. «A history of father Christmas» er tittelen, og den anbefales. Et alternativ – eller et tillegg – til denne er András Schiffs fremføring av Bachs Goldberg-variasjoner. I motsatt ende av temperaments-skalaen befinner Beethovens 5. symfoni seg. Det er 219 år i dag siden «Skjebnesymfonien» ble fremført første gang, og den blir man aldri lei av å høre.

(Innlegget ble påbegynt 21.12.2017 og fullført22.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det er 1. desember i dag, første adventshelg står for døren og i morgen tennes julegranen i Sandvika. Årets gran er hentet fra Skui, og står klar på hjørnet av Budstikkegården. Det er hyggelig at «gamle» Sandvika holder på tradisjonen og velger første helg i advent til dette arrangementet. Handelsstanden er litt mer utålmodig, og har julepyntet gågaten i et par uker allerede.

Sandvika fikk sin første julegate i 1956. Som bildet nedenfor viser, var det svært enkelt: granbarprydet girlander med lyspærer på Østbygårdens fasade, to tilsvarende over Ringeriksveien (dagens gågate) til henholdsvis Bjerkaasgården og Ringigården og en julegran noe mindre enn den som tennes i morgen. Julegranen sto øverst i dagens Kinoveien der det var en plass mellom Bjerkaasgården  og Ringigården.

Da jeg vokste opp, var julemessen på Løkke et fast innslag i førjulstiden. Den ble arrangert av Bærum Bakkebøklubber, og der kjøpte vi julegaver til mor, far og andre voksne. Bildet av et julepyntet Løkke fra 1965 minner meg om stemningen inne i

festsalen i 2. etasje, der messen holdt til. Det var også en julemesse i Finstadgården, der Ford-forhandleren Røhne og Selmer stilte sitt utstillingslokale til disposisjon for Bærum sosiale dameklubber. Både denne og Bakkebøklubbens messe var til inntekt for åndssvakesaken, men de to klubbene arbeidet for ulike institusjoner og var visst ikke helt på talefot. En av leieboerne på Langset, Margot Thorstensen (gift med fargehandler Sverre Thorstensen) var med i Bakkebøklubben, så vi gikk dit, selv om Finstadgården lå på vår side av Sandvika.

På bildet nedenfor ligger Finstadgården i bakgrunnen, og julemessen foregikk i lokalene lengst til høyre. Det er nok julestemning fotografen ønsker vise også, med julepynt på den nyeste delen av Brambanigården til venstre. Men i dag kan man gjøre seg mange tanker om et bilde tatt i 1959, for nesten seksti år siden.

Fotografen har stått i inngående kjørefelt på «E18», som da het riksvei 40 (lokalt Drammensveien) og gikk forbi Rådhuset. Men siden det ikke finnes mennesker på bildet, er det nok tatt om natten – fotograf Aksel Larsen hadde atelier og butikk i Städegården et par steinkast mot Oslo. Foran Finstadgården er krysset med «E16», som da het riksvei 20 (lokalt Ringeriksveien). I bygningen til venstre kan man skimte varer fra Ørnulf Wiigs elektriske forretning, som lå der restaurant Caspar nå holder til. Til høyre ligger Helmergården (oppkalt etter lensmann Helmer som bygde den), en trevilla som fikk stå da Rådhuset ble reist. Den ble revet da rådhusfløyen langs Sandvikselva ble bygd. Bortsett fra Helmergården, og fordi området bak Finstadgården er mørklagt, kunne bildet nesten vært tatt i dag.

Innledningsvis gledet jeg meg over at Sandvikas julegran tennes til tradisjonell tid i første adventshelg. Det foregår også andre lystenningstradisjoner. En av dem er tenning av julesyrinbusklysene hjemme hos et av de fremtredende medlemmene av sanggruppen Hummer & Canari, der jeg er med. Det foregår 2.  søndag i advent med tradisjonelt program: Tenning av lysene, en liten, førjulspreget konsert og hyggelig samvær med enkel servering. Det er trangt om plassen, men om noen av bloggens lesere har lyst til å overvære begivenheten, så ta kontakt.

(Innlegget ble påbegynt 28.11.2017og fullført 29.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For de som markerer navnedager, er dagens navn Gudrun. Jeg hadde en tante som het Gudrun, den eldste av mine tanter og onkler, født 15. august 1899.

Gudrun kommer ikke høyt på navnestatistikken i dag. Ca. 5000 personer har Gudrun som første eller eneste fornavn. Da min tante ble født, var Gudrun blant de ti mest brukte navnene, og populariteten steg frem til årene 1908-1910, da det var det nest mest brukte jentenavnet. Navnet har norrøn opprinnelse, og ifølge nettstedet Norske navn  er betydningen «Guds hemmelige kunnskap».

Tante Gudrun var altså det første barnet mine besteforeldre på farssiden, Lina og Torgeir, fikk. Hun ble født på Jeløya, dit foreldrene flyttet etter bryllupet fordi Torgeir skulle drive et båtbyggeri der.  En dag jeg satt og så på slektshistorien, slo det meg at det var «farlig» kort tid mellom bryllupet (27. november 1898) og den førstefødte. Kunne årsaken til at de dro til Jeløya, på helt motsatt side av landet, være at de ville unngå en skandale, at Gudrun var «satt i produksjon» litt for tidlig? Jeg fant en artikkel på nettstedet Tidskriftet den norske legeforening, og kunne slå meg til ro med at det holdt – så vidt.

Gudrun vokste opp på Jeløya og senere på Oma, dit foreldrene flyttet tilbake etter noen år. Hun fikk etter hvert ni yngre søsken. Den yngste av dem var 20 år yngre enn henne. Hun giftet seg, men det ble et kort og ulykkelig ekteskap. Så ble hun boende hos foreldrene, og skaffet inntekt til familien ved å betjene den lokale telefonsentralen, som ble bygd på eiendommen. Da bestemor døde, ble  hun bestefars husholderske så lenge han levde. Hun gikk selv ut av tiden i 1969. Jeg tenker ganske ofte på tante Gudrun, for i kjøkkenskapet står et stråmønstret servise som jeg har arvet etter henne, og som jeg bruker daglig.

Selv om navnet Gudrun er lite brukt i dag, ble det valgt til et av oljefeltene i Nordsjøen. Det ble gjort funn på Gudrunfeltet allerede i 1975, men utbyggingen begynte ikke før i 2010. Feltet ble satt i produksjon i 2014, og ble offisielt åpnet 19. august 2014, nesten på dagen 115 år etter at tante Gudrun ble født.

(Innlegget ble påbegynt 22.11.2017 og fullført 24.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lojale lesere følger sikkert med på siste linje i denne bloggens «forside». Der sto det sist: «Dette er 52 gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om tilværelsen blir publisert.» Dermed er det i dag ett år siden jeg begynte dette prosjektet. Takk til alle som leser bloggen!

Det å ville formidle er nok en del av min natur. Det kan ha genetiske årsaker, for ganske mange i min tallrike slekt på farssiden har arbeidet i skoleverket. Jeg bestemte meg i hvert fall så tidlig som  i 2. realskoleklasse (tilsvarende 10. klasse i dag) for å bli lærer. Vi skulle skrive stil om yrkesplaner, og min plan var klar: gå gymnaset, ta universitetstudier og deretter bli adjunkt eller lektor. Hvor disse ideene kom fra, har jeg ikke anelse om. Men jeg fulgte planen.

I speideren var flere av lederne  journalister, så vi hadde selvsagt troppsavis. Der ble jeg etter hvert med i redaksjonen og endte som redaktør. Da jeg senere arbeidet som lærer i ungdomsskolen, foreslo jeg skoleavis som valgfag, og fikk lov til å prøve ut det. Avisen utkom i hvert fall i tre år, og det var svært interessant å se hvordan elevene tok oppgaven som journalister seriøst.

Skoleavisen hadde et forbilde som jeg foreslo for hver ny redaksjon, og som alltid ble godkjent. Det var Fædrelands-vennen, som 27. februar 1972 utkom med førstesidetittelen «Vi ble sprengt i luften» og med bilde av den brennende avisbygningen. Med et slikt forbilde lå det en forpliktelse for skoleavisens redaksjon å sørge for at avisen kom ut uansett problemer. «Fævennen» 27. februar 1972 er også denne bloggens forbilde.

Mitt journalistiske forbilde finner jeg helt tilbake i sagatiden i en mann som bare fortalte det han hadde sett, og som ikke kom med spekulasjoner. Torgrim austmann er navnet, og slik forteller Njåls saga om ham:

«Då Gissur og dei andre kom bortåt garden, visste dei ikkje om Gunnar var heime. Dei ville då at ein mann fór heilt til garden for å sjå kva han kunne finna ut. Dei andre sette seg på vollen imedan. Torgrim austmann gjekk opp på skålen. Gunnar ser ein raud kjortel koma fram utanfor gluggen, og han køyrer atgeiren ut og råkar mannen midt på. Føtene skreid unna Torgrim, og han miste skjoldet og datt ned av tekkja. Han gjekk så opp til Gissur og dei andre der dei sat på vollen. Gissur gløtte opp på han og sa: ”Var Gunnar heime?” Torgrim svarar: ”Det lyt de sjølve finna ut, men det veit eg, at atgeiren hans var heime.” Så seig han daud ned.»

Formidling har vært sentralt i hele min yrkeskarriere, og som pensjonist har jeg blitt blogger. Et par statistikkprogrammer jeg bruker, viser at bloggen blir lest. Kurven over besøk har topp hver lørdag, og daler sakte frem mot neste utgave. Av og til har det vært store utslag uten at jeg skjønner hvorfor.  Så gleder det meg at bloggen kommer på 4. plass hvis jeg googler «Torgeirs». Hvem som leser bloggen, aner jeg ikke, leserne kommer fra hele landet, med tyngde i Oslo-området. Forbausende mange er «New», ikke «Returning», som er en av måtene statistikkprogrammet grupperer på.

I løpet av bloggens første år har jeg produsert 267 innlegg av vekslende kvalitet. Det mest leste er Stor arv det er for mannen …, som også er en av mine tre på topp. De to andre innleggene  jeg er særlig fornøyd med, er Den tyvaktige skjære og musikkvideoen i Musikalsk julehilsen.

Det ser i hvert fall ikke ut som jeg skal slippe opp for stoff. På PCen er lagret over 200 mapper med forskjellige temaer og saker jeg kunne ha lyst til å skrive om. Men jeg har tenkt å holde meg til den formen bloggen etter hvert har fått: Fire ukentlige innlegg omtrent så lange som dette.

Bloggen skrives på min stasjonære PC. Men skrivekarrieren begynte med en reiseskrivemaskin omtrent som den på YouTube-klippet med Leroy Andersons The Typewriter, som kan være en passende «fanfare» i anledning ettårsdagen.

(Innlegget ble påbegynt 11.11.2017 og fullført 18.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag har Otto navnedag. For meg er navnet Otto først og fremst knyttet til en krabat med hvit, krøllete pels av rasen bichon frisé. «… en positiv og glad rase, som liker å være med på det meste. Det herlige tempera-mentet er et av rasens særtrekk,» står det på Norsk Kennel Klubs nettsider om rasen, og beskrivelsen passet godt på Otto.

Høyden på en bichon frisé er omtrent som langsiden av et A4-ark, så Otto ruvet ikke i landskapet. En gang han var gjest hos meg, gikk vi en lang tur. Dette var på senvinter/vår, og brøytekantene var fortsatt en halv meter høye enkelte steder. Ved en slik brøytekant hadde en bekjent observert meg fra bilen mens jeg åpenbart gikk alene og snakket ned i bakken. Det hun ikke så, var Otto, som jeg snakket til, og som var skjult av brøytekanten.

I egne øyne var Otto høy og mørk, og han hadde liten respekt for hunder som var større enn ham. Han var oppdratt til å være nokså fryktløs, noe som var nødvendig når han skulle være med sin vertsfamilie på motorsykkelstevner med mye støy og mange mennesker. Både på stevner og når han var med matfar på jobb hos en bilforhandler, fikk han oppnavnet «pussefilla». Han likte godt å stå på to ben bak disken i delelageret og betjene kunder.

Otto holdt til i et musikalsk hjem, men jeg vet ikke hva han selv syntes om musikk. Trolig ville han likt både Hound Dog med Elvis Presley (i hvert fall rytmen) og Hunden sjunger för månen (særlig teksten).

Otto gikk ut av tiden i møte med en bil. Som nesten alle hunder kom han nok direkte til himmelen (unntaket er nevnt i Alternative fakta – uke 40), og der tror jeg han er muntrasjonsråd for de andre hundene.

(Innlegget ble påbegynt 31.10.2017 og fullført 02.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no