11. september er det stortingsvalg, og fra sist mandag kunne man forhåndsstemme. Jeg tar det for gitt at ingen av denne bloggens kloke lesere har så lav selvinnsikt at de må bruke en “valgomat”,

enten den er fra NRK eller andre medier, for å finne ut hvilket parti som får deres stemme. Og jeg håper at man heller ikke for moro skyld prøver dette imbesile påfunnet, som er konstruert av folk som tror enkeltsaker avgjør partivalg.

Ifølge “forståsegpåere” skal visst også det jeg kaller asosiale medier (Facebook, Twitter, Snapchat, Instagram m.m.m.) få en viktig rolle i valgkampen. Det forutsetter selvsagt at man bruker disse mediene, og mange gjør det. BBC-programmet The Inquiry satte for en tid siden søkelyset på Facebooks bruk av algoritmer og hvordan det kan påvirke den enkeltes beslutninger, også ved valg. I den sammenhengen er det verdt å merke seg hva Anki Gerhardsen nylig svarte i et Aftenposten-intervju der hun ble spurt hvem hun mener har for stor makt i Norge: “Algoritmene. Denne digitale målestokken snikstyrer overalt, også i redaktørstolen.”

2017 er valgår også i Storbritannia, der resultatet ble et helt annet enn de fleste regnet med da valget ble utskrevet. BBC-programmet Newshour Extra drøftet nylig det britiske valget, og i programmets siste halvpart var temaet “ekkokamre” og hva slike kan ha å si for hvordan folk stemmer:

Når valgdagen kommer her i “furet værbitt”, er det eneste man vet om de kommende fire årene, at man ikke vet noe som helst. Da får vi håpe at de som blir valgt, kan fatte kloke beslutninger når (ikke hvis) uforutsette vanskeligheter dukker opp. Hans Olav Lahlum er kanskje en person med slike egenskaper. Han stiller som SV-kandidat i Oppland, to grunner til at jeg ikke kan stemme på ham. Men basert på NRKs Politisk portrett mandag denne uken og det jeg ellers vet, tror jeg han kan ta selvstendige avgjørelser – hvis han får lov av partiet.

Tidligere blogginnlegg om stortingsvalget og valgkampen:
Hvordan blir den norske valgdebatten (19.11.2016)
Stortingets medlemmer – hvem bestemmer egentlig? (04.03.2017)
Knapt fire måneder til stortingsvalget (27.05.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Noen husker kanskje Per Hovda (1908-1997), som ledet eldreopprøret i 1990. Her er et par klipp fra NRK:

Det ble bevilget en milliard den gangen, og det er blitt bevilget penger senere. Men dette handler åpenbart om holdninger, ikke om penger. Hvorfor er det ellers slik at det først skjer noe når det blir medieoppslag? I februar handlet det om Arendals-ekteparet som ikke kunne få felles rom på sykehjemmet (En verdig alderdom også i Arendal – helst uten partipolitikk). Denne uken var åstedet Voss, der Trygve Styve (90) ifølge NRK Dagsrevyen var for frisk til å få plass på sykehjem.

Dagsrevyinnslaget førte til at Voss formannskap ville ha en orientering fra kommunalsjefen for helse og sosiale tjenester. Så ble det nytt innslag i Dagsrevyen, der både ordfører Hans Erik Ringkjøb (A) og kommunalsjef Kjersti Nordanger ble intervjuet.

På spørsmål om vurderingskriteriene er gode nok, svarte ordføreren at det var en grunn til at de skulle revurderes, og at dette egentlig er under utvikling hele tiden. Det siste er sikkert riktig, men folk både på Voss og andre steder venter at den utviklingen skjer i forkant av behovene. Det skal ikke være nødvendig for en så åpenbart “sykehjemskvalifisert” person som Trygve Styve å måtte bruke Dagsrevyen for å få sykehjemsplass!

Etter at teksten ovenfor var skrevet, hadde NRK Dagsrevyen på fredag et siste innslag om saken.

Det kan virke som om ingenting har skjedd mellom Per Hovdas eldreopprør i 1990 og Trygve Styves sak denne uken. Men det er en forskjell: dokumentasjonen av reaksjonene. Som Styves datter Solgun sier i innslaget: Dette er et veldig sterkt signal til politikerne.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Alle stortingspartiene har nå avholdt sine landsmøter, og det er klart for valgkamp frem til stortingsvalget 11. september. Vi “menige” velgere har egentlig liten innflytelse på hvilke personer som blir valgt, slik jeg skrev i innlegget Stortingets medlemmer – hvem bestemmer egentlig? 4. mars.

En gruppe som ikke får bestemme over noe som helst i forbindelse med valget, er de som ikke har nådd stemmerettsalder. Den var 21 år første gang jeg stemte, og ble så senket, først til 20 og så til 18 år. I noen kommuner har det vært forsøk ved lokalvalgene med stemmerett for 16-åringer. Når foreslår regjeringen å avvikle forsøkene. På Aftenpostens debattsider for ungdom  gir Øystein Kolstad Kvalø inntrykk av at dette er vedtatt, og mener på den bakgrunn at “regjeringen svikter de unge”. Vi voksne priser oss lykkelig over at de som er enda mer umodne enn russen, ikke skal delta i styre og stell.

Så vidt jeg husker fra mitt mellomfag i historie, var det kirkelige avstemninger i middelalderen der “de fleste og beste” stemmene avgjorde. Det synes jeg ville være en interessant modell også ved norske valg, forutsatt at man kan bli enig om kriterier for de beste stemmene. I boken Againist democracy tenker Jason Brennan også alternativt om hvordan moderne demokratier kan fungere. Morten Langfeldt Dahlback omtaler boken i artikkelen Er vi for dumme for demokratiet? i Dagsavisen 6. mai, og mener at Brennan langt på vei besvarer spørsmålet i kronikkens tittel med ja.

Uansett er det altså stortingsvalg 11. september. Men først kommer en valgkamp som sikkert gir anledning til mye sukk og stønn i denne bloggen. Mitt foreløpige råd før valget er å høre Ole Torps samtaler med to seniorer som har bakgrunn i hver sin politiske hovedretning. Kåre Willoch var gjest i Torp 27. september i fjor, Thorvald Stoltenberg 31. januar i år.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Det er ikke alltid hyggelig å få rett. Jeg har tidligere i år lansert “Kadettangen-konspirasjonen” (nr. 3), og to ganger (nr. 14 og nr. 16) har jeg advart mot at kommunen planlegger å fylle deler av Sandviksbukta med stein. Enda mer stein, egentlig, for E18 ligger på en steinfylling, og utvidelsen av Kadettangen er en steinfylling. Nå bekrefter en reportasje i Budstikka mine bange anelser: politiske vedtak blir ikke etterfulgt. Det er kanskje ikke så rart, når MIK-utvalgets formann Morten Skauge indirekte bruker bruddene på vedtakene som argument for ikke å gjøre om på fadesen.

Det er et slikt kommunalt system som skal saksbehandle planene om en ny bydel langs utsiden av nåværende E18 i Sandviksbukta. Tidsperspektivet før en ny bydel eventuelt står ferdig, er langt. Men første delmål er åpenbart å få ødeleggelsene inn i arealplanen. Det er ikke så vanskelig, for bare de svært skarpøyde har klart å finne opplysninger om planene der før vedtak er gjort. Senere blir det bare å henvise de som protesterer, til tidligere vedtak, og gjennomføre planene. Jeg har dessverre liten tillit til dette systemet, men oppfordrer alle som vil bevare Sandviksbukta om å si sin mening til beslutningstakerne før det er for sent.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Tirsdag 18. april var det høringsmøte i Formannskapssalen i Sandvika om planene for Sandvika i nær og noe fjernere fremtid. På talerlisten sto syv personer som hadde forhåndsmeldt seg, én av dem var jeg. Mitt anliggende var planene om å fylle deler av Sandviksbukta med stein (omtalt her i bloggen 8. april), en ide jeg synes bør begraves snarest. Her er mitt høringsinnlegg – det jeg sa (innlest etter møtet) og mine 16 illustrasjoner:

Sporene skremmer når det gjelder Bærums politikere og Sandvika. Det klareste eksempelet er Løkketangen. Ni tusen bæringer skrev under på opprop om å bevare trehusbebyggelsen der. Men Løkketangenhusene ble revet og erstattet av det bygningskomplekset som står der nå. Da jeg var med på å å lage utstilling om Løkketangen i Sandvika museum Lofthe, ble det nokså åpenbart for meg at noen i det politiske miljøet ville rive Løkketangen, uansett. Som jeg sa først i høringsinnlegget mitt, aner jeg noe liknende i planene om å fylle Sandviksbukta med stein.

Ni tusen underskrifter hjalp ikke for Løkketangen. Dette er et enda større inngrep i Sandvika. Jeg oppfordrer alle som mener det bør stanses, om å si fra og tll å dele dette innlegget (klikk på Del nedenfor. Høringsfristen er ute, men ingen vedtak er gjort.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Mandag 3. april utløp høringsfristen for arealplandelen av Bærums kommuneplan 2017-2035. Ett av tiltakene arealplanen legger opp til, er å etablere en ny “bydel” i Sandvika øst. Det skal gjøres ved å lage en steinfylling fra bukta nedenfor Malmskrivergården til bukta ved Sjøholmen med sprengstein fra tunnelene som skal bygges i forbindelse med ny E18. Ingen god ide etter min mening, så jeg har sendt inn en merknad til kommuneplanen om forslaget med tre hovedpunkter:
– Bevar det siste urørte i Sandvika,
– Nok fyllmasser i Sandviksbukta,
– Plass for småbåter i anleggsperioden,

Siden jeg bor like i nærheten, synes jeg ytterligere utfylling av Sandviksbukta er en stor sak. Det synes visst ikke de som presenterer arealplanen, det er i hvert fall ikke lett å finne ut at det eksisterer slike planer. På arealplankartet  skal den som leter, være ganske skarpsynt – også når kartet forstørres – for å se at det planlegges et irreversibelt naturinngrep innerst i Sandviksbukta. Ellers står det en linje om saken på side 3 i et dokument som heter Masseforvaltning –  ett av de ti vedleggene som er listet opp i hovedorienteringen på kommunens nettsider (overskriften er Ny E-18 Lysaker – Strand inkl Bærumsdiagonalen og Vestre lenke). 

Kommunen har informert om arealplanen, med oppslag på nettsidene og med to informasjonsmøter. Likevel spør jeg meg om informasjonsarbeidet har vært godt nok. Det var helt tilfeldig at jeg fikk vite om informasjonsmøtet på Henie Onstad Kunstsenter. Der deltok ca. 30 personer, mens det visstnok var noe bedre oppslutning om det tilsvarende møtet på Bekkestua. Et deltakertall på rundt hundre av et innbyggertall på godt over hundre tusen synes jeg ikke er mye å skryte av. Når planene senere skal settes ut i livet, våkner gjerne interessen og protestene, som da lett kan tilbakevises med at dette har vært informert om tidligere, og at man burde protestert da.

Det er ikke gjort noe vedtak om arealplanen ennå, så selv om høringsfristen er ute, er det fortsatt mulig å påvirke avgjørelsen. Oversikt over aktuelle adresser og kontaktpersoner står nederst på Bærum kommunes nett-orientering om kommuneplanens arealdel.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Innen 31. mars må listeforslagene til Stortingsvalget være innlevert. For at en liste skal bli godkjent, kreves 500 underskrifter fra stemmeberettigede i det fylket listen gjelder (litt enklere regler for registrerte politiske partier). I praksis er det bare politiske partier som stiller liste ved stortingsvalg.

I 2014 var ca. syv prosent av befolkningen medlem av et politisk parti, og andelen partimedlemmer har neppe steget særlig siden da. Det er disse syv prosentene som kan delta i partienes nominasjonsmøter, og jeg tror ikke alle gjør det. Men også nominasjonsmøtet får seg forelagt et forslag, så når det kommer til stykket, sitter nok svært stor makt i fylkespartienes valgkomiteer. De foreslår navnene på listen og hvilken rekkefølge navnene skal stå i. Med nitten fylker og sytten registrerte politiske partier blir det en nokså liten gruppe mennesker som har svært stor innflytelse på hvem som til slutt blir valgt. Det kan dreie seg om færre enn tusen personer. Her snakker vi om en elite!

Andre måter å stille kandidater på er fullt ut tenkelige. Én mulighet er å  kreve færre underskrifter for å stille liste. En annen mulighet ville være å sløyfe kravet til underskrifter helt, slik at hvem som helst med stemmerett kunne stille til valg uten først å være nominert. Man kan også tenke seg andre valgkretser enn fylkene, f. eks. hele landet eller en større region enn fylket.

Når valgdagen opprinner, regner de fleste med at hver stemme teller likt. Det er en sannhet med visse modifkasjoner. Vår valgordning gjør at velgere i spredt befolkede områder “teller mer” en velgere i tettbygde områder. Derfor trengtes bare 7.419 velgere for å få valgt en Finnmarksrepresentant ved stortingsvalget i 2009, mens det tilsvarende tallet for Oslo var 19.007. Valgordningen gir også fordel for store partier, slik at de får større uttelling i mandater enn mindre partier (“styringstillegg”). Summen av slike regler gjorde at ved stortingsvalget i 2009 “vant” de rødgrønne med 47,7 prosent av stemmene mot de borgerliges 49, 6 prosent (tilsvarende tall for 2013-valget var 40,4 og 54,0).

De som velges, forutsettes å følge sitt partis program i valgperioden. Men det eneste sikre man kan si på forhånd om den perioden, er at alt – også det uventede – kan skje. Derfor er personene som velges viktige, velgerne må kunne stole på at de som blir valgt, kan ta kloke og veloverveide avgjørelser i uforutsette situasjoner. Og derfor hviler et stort ansvar på den lille gruppen som i realiteten avgjør hvem som blir stortingsrepresentanter.

1 kommentar
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

.