Mest lest siste måned:
Google Analytics’ telleverk sluttet plutselig å virke. Inntil jeg finner ut av feilen, anbefaler jeg den gule lenken øverst til høyre – den virker!
___________________________________ _____________________________________
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.
Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.
Dette er 176. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
I dag er det, ifølge Wikipedia, årsdag for viktige hendelser som at Marshallplanen (økonomisk hjelpeplan fo Europa) ble undertegnet av USAs president Truman (1948), verdens første mobiltelefonsamtale (1973) og IBMs fremvisning av deres første PC (1986). Men viktigere enn dette er det som gjøres hver dag av svært mange ansatte ved norske helseinstitusjoner. “Ingen nevnt, ingen glemt,” heter det, men jeg har lyst til å nevne to, som eksempel på det jeg mener. Dette skrives på lørdag, og den ene skaffet meg tidligere i dag en pakke AAA-batterier, slik at jeg kunne skrive dette innlegget med mitt nyanskaffede trådløse tastatur som, i motsetning til det på min Chromebook, er utformet med tanke på at det skal brukes av menneskehender. Den andre kom nettopp inn på rommet mitt med en nakkepute til den høyryggede lenestolen her, slik at jeg behagelig kunne lene meg tilbake og se Eides språksjov fra altanen – det beste programmet hittil i serien, med en genial, smittetrygg løsning for publikum, og med bl.a. denne Til ettertanke (klikk på bildet nedenfor for å se):
Lenken fra bildet går til språksjovets post “til ettertanke”. Derfra kan man klikke seg til programstart og se hele spsråksjovet, noe som anbefales!
Begge de to nevnt ovenfor gjorde “bare” jobben sin, men bidro ved det til å gjøre min “hverdag” enklere og mer komfortabel. De har fortjent like mye applaus som de får som er i “frontlinjen” nå under coronakrisen. De to er også eksempler på hvordan vi alle kan gjøre tilværelsen mer knirkefri for hverandre, også når det ikke er krisetid.
Ellers har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at jeg får stor oppmerksomhet fra damer som er langt yngre enn de jeg pleier å omgås. For en eldre, enslig herre kan det virke lovende når en ung, lyshåret dame kneler ned foran stolen der man sitter og sier
“Hei, jeg heter Lise, jeg skal være hos deg i natt.” Eller når en pen, asiatisk utseende dame smiler skjelmsk og spør: “Har du lyst til å være med meg?” (da hadde jeg nettopp fått vite at jeg skulle bytte rom). Ikke rart at de stadig måler blodtrykket og pulsen, hvoretter de tar en dråpe blod fra fingeren for å forsikre seg om at blodtrykks- og pulsmålingene er reelle – at det virkelig er blod i kroppen.
Oversskriften til dette innlegget er førstelinjen i en sang fra dansebandet Ole Ivars, og den har fortsettelsen “…bara i himmelen”. Som forsøksvis beskrevet ovenfor: Noen av englene arbieider også på Lønnås. Det er åpenbart et ansetttelseskrav her at man har englevinger eller at de er i ferd med å vokse ut.
(Innlegget ble påbegynt 28.03.2020 og fullført 29.03.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
På telefonen min har jeg en mappe med tekster jeg hqr lært utenat, og slår av og til opp der for å repetere. Der står også Hokusai, den gamle mester av Jan Erik Vold, med undertittel “som tegnet en bølge slik ingen før ham hadde tegnet en bølge”. Den teksten har vært til stor oppmuntring de siste par ukene på sykehus og opptrening, og nå prøver jeg å lære også den utenat,
Hokusai, den gamle mester
SOM TEGNET EN BØLGE SLIK INGEN
FØR HAM HADDE TEGNET EN BØLGE
Hokusai
ble
nærpå 90.
Da han var 75
år gammel, sa han
om bildene sine: Jeg begynte å tegne
ting da jeg var
6. Det jeg fikk til
før jeg var 50, er ingenting
tess. Da jeg var 70
hadde jeg ennå
ikke gjort
noe bra. I 73 års alder
begynte jeg å forstå
dyr og planters
grunnleggende
former. Når jeg blir 80, vil jeg
ha forstått mer, og når jeg blir 90
vil jeg kjenne
kunstens
hemmeligheter
til bunns – så når jeg blir 100 vil jeg
lage
rosverdige
ting. For ikke å snakke
om årene
deretter.
Nå gjelder det bare
å holde det gående.
Jan Erik Vold (1979)
(Innlegget ble påbegynt 30.03.2020 og fullført 30.03.2020)
__________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I midten av mars ble jeg plutselig pasient på Bærum sykehus, GSR-avdelingen (Geriatri, Slag, Rehabilitering) og var deretter en ukes tid beboer på Lønnås bo- og behandlingssenter. Begge steder anbefales for de av bloggens lesere som eventuelt råker ut for det samme som jeg: et lite drypp som trengte kyndig behandling etterfulgt av trening. Jeg ville gjort det enklere for helsevesenet om jeg ikke hadde henlagt mitt uhell til perioden med corona-unntakstilstand , og siden jeg hadde vært forkjølet et par uker før dryppet og hostet under en av undersøkelsene, fikk jeg med på kjøpet en tur innom sykehusets infeksjonsavdeling, der jeg ble testet og erklært fri for corona-virus pr. 19. mars før jeg havnet der jeg rettelig hørte hjemme (geriatri). Siden jeg nå har vendt hjem og klarer meg bra på egen hånd, anser jeg meg som eks-pasient. Men jeg har fritatt meg selv fra vaktmesterarbeid på eiendommen inntil videre… Opphold på sykehus og sykehjem avføder mange tanker hos en gammel mann.Andre blogginnlegg knyttet til dette: Tillit til helsevesenet? (06.03.2020) Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT (26.03.2020) Jag trodde änglarna fanns … (03.04.2020) Ekspasient-journal 1 (10.04.2020) Ekspasient-journal 2 (17.04.2020)
_______________________________________________________________________
Da jeg forlot Bærum sykehus, fikk jeg med meg min epikrise. Der står det mye morsomt, bl. a. dette: “Synger tenor med tre kvinner som kommer til ham en gang per uke”. I og for seg riktig, men en pussig beskrivelse av den lille sanggruppen som har holdt på siden 1984, tidligere med større besetning, bl.a. to basser og en tenor/pianist.
Ellers har jeg i stor grad etterfulgt Margrethe Munthes ord
og jeg gjentar gjerne takken til alle som har sendt meldinger og på annen måte kommet med “oppmuntrende tilrop” etter at jeg ble pasient.
Skulle noen av bloggens lesere være så uheldige å bli utsatt for det samme som meg, et “drypp”, kan jeg på det varmeste anbefale behandling på Bærum sykehus, GSR-avdelingen, og trening på Lønnås bo- og behandlingssenter. Men ring 113 straks skaden har oppstått!
(Innlegget ble påbegynt 03.04-2020 og fullført 03.04-2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Én- og tokronesedlene som var i bruk fra 1940 til 1950 ble kalt henholdsvis “usling” og “quisling”.
AF 1: Forbudstid.For 100 år siden var det forbud mot omsetning av brennevin, og det ble mer overvåket enn dagens corona-restriksjoner, fremgår det av en artikkel i Aftenposten. Da jeg leste den, kom jeg av en eller annen grunn til å tenke på uttrykket “det går to uslinger på en quisling” (se bildeteksten for forklaring av uttrykket).
oooOOOooo
AFtenposten 20. desember 1919. Klikk på teksten fof leselig størrelse.
AF 2: Minefare. Ikke bare forbud mot brennevin for 100 år siden, men drivende miner langs kysten. Jeg har selv vokst opp i en etterkrigstid, og husker radiomeldingene på 1950-tallet: “Mineliknende gjenstand er observert i posisjon …” For meg var det ikke skremmende, men ble en del av radiohverdagen. For fiskere og de som arbeidet i kystrutefarten var nok meldingene mer alvor.
.
oooOOOooo
Aftenposten 7. mars 2020 (utsnitt artikkelen “Tenk deg om før du besøker bestemor på sykehjem – Høyere dødelighet blant kvinner” KLikk på teksten for å forstørre.
AF 3: Likestilling? I dag dominerer corona-krisen alle medier (les også bloggens CORONA-EKSTRA. Til høyre et utsnitt fra Aftenposten 7. mars, Opplysningen på slutten av klippet om virusets forskjellsbehandling av menn og kvinner fant jeg ingen paroler om i demonstrasjonstogene 8. mars. Så da er vel det OK?
ooOOOooo
AF 4: Dialektprøve? En reportasje for NRK Dagsrevyens språkmektige seere har ligget lenge og ventet på å få slippe til her:
oooOOOooo
AF 5: “Aktualitets”-program. “Kan vi stenge verden ute?” spurte NRK P2 i en egenreklame et par dager etter at corona-unntakstilstanden var innført, reklamen gjaldt et aktualitetsprogram samme dag. Spørsmålet ble utdypet slik:
oooOOOooo
.
AF 6: Muskeltrening. Personen på bildet til høyre har noen kroppslige likhetstrekk med bloggeren. Men min “trening” i det siste har vært enklere enn den som drives på bildet, favoritt-øvelsen har vært å sitte i en høyrygget lenestol og flytte blikket mellom to punkter uten å snu på hodet, en øvelse som er godt tilpasset min fysiske kondisjon. Den skal visst også trene øyemuskulaturen, en muskelgruppe som har vært helt oversett bl.a. i OL-sammenheng.
(Innlegget ble påbegynt 03.04.2020 og fullført 03.04.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.
___________________________________________________________________________
En yrkestittel må man ha (13.03.2020)
En kommentar til innlegget har blitt liggende upublisert p.g.a. de siste par ukers vanskelige arbeidsfohold for blogging. Kommentaren fra N.N Jammerlundh (psevdonym – bloggeren kjenner avsenders identitet) med mitt svar står nå under innlegget.
Armbåndsur fra Jula (02.08.2019)
Batteriet er skiftet! Den eneste i Jula-kjeden som vet hvordan man gjør det, betjente kunde-informasjonen hos Jula i Sandvika fredag 3. april i tolvtiden. Han bør få lønnspålegg!
Mest lest siste måned:
Google Analytics’ telleverk sluttet plutselig å virke. Inntil jeg finner ut av feilen, anbefaler jeg den gule lenken øverst til høyre – den virker!
___________________________________ _____________________________________
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.
Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.
Dette er 175. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
"Dette innlegget er skrevet på Chromebook fra seng 826-1 på Bærum sykehus (for det meste) og rom 117 på Lønnås bo- og brehandlingssenter. Stor takk til Marita på sykehusets GSR-avdeling og Marthe på Lønnås,som fikk meg på nett slik at jeg fikk kontakt med WordPress og bloggen! Men arbeidsforholdene for blogging er vanskelige, bl.a mangler jeg utstyr for å overføre bilder fra telefonen, og tastaturet er uvant, så det blir mange skrivefeil, som det går lang tid til å rette. Men bloggens forbildekrever at bloggen utkommer, uansett hindringer .
Som meldt i eget innlegg er denne utgaven av bloggen forsinket fordi jeg kom på sykehus. Etter å ha fått synsforstyrrelser mens jeg satt ved min PC og skrev , fikk jeg ordnet transport fil legevakten. Der slapp jeg inn etter litt forhandling med en Securitas-vakt (jeg trodde det sto væpnet HV-vakt ved alle vitale installajoner, klar til å skyte ned corona-virus) . Etter noen timer på akuttmottak og deretter på infekfeksjonsavdeling havnet jeg der jeg rettelig hører hjemme: på geriatrisk. Der ville de ikke gi slipp på meg, så jeg var tvangsinnlqgt – formodentlig helsevesenets svar på blogginnlegget Tillit til helsevesenet? for et par uke siden.
I håp om snarlig løslatelse iler jeg til med å bekjentgjøre at jeg er svært fornøyd med behandlingen jeg fikk som tvangsinnlagt. Egentlig har jeg fått bekreftet det jeg prøvde å få frem i innlegget nevnt ovenfor: eventuelle svakheter i helsevesenet ligger i systemet, ikke hos de som har pasientkontakt. Pasient GSR 826-1 sier takk til Silje, Glenn, Venke og alle de andre som har holdt ut med meg den siste uken! Jeg har følt meg som eneste pasient på avdelingen, men jeg vet det har vært flere.
En del av behandlingen var “trening”, som besto i å gå til enden av korridoren og tilbake. “Gymsalen er stengt p.g.a. smittefaren,” sa fysioterapeuten.”Takk og pris!” var mitt spontane svar; jeg har vært allergisk mot gymsaler siden jeg gikk på Valler gymnas, som jeg forresten kunne se fra 8. etasje.
Foreløpig illustrasjon (jfr. ingressen til dette innlegget). Ut;tsikter fra rom 821.
Ellers fikk jeg et batteri med piller til hvert måltid. Jeg kom visst opp i åtte ulike medisiner. Den siste skulle, tankevekkende nok, motvirke bivirkninger fra enkelte av de andre. Og sykehuset er blodtørstig. En dråpe blod før hvert måltid (for å måle blodsukkeret) måtte jeg avgi for å få mat.
Det er listig, men streng overvåkning på sykehuset. Etter EKG ble jeg koblet over på “telemetri”, en anordning som sender EKG-signalene trådløst til sykehusets overervåkningssentral som straks melder fra hvis jeg beveger meg utenfor rekkevidde (= utenfor avdelingen) eller kobler fra en ledning. “Telemetri” er sykehusspråk for fotlenke, og gjør det er helt umulig å rømme.
Men oppholdet på GSR tok slutt, jeg lyktes m.a.o. med å være en vanskelig pasient. Det skjønte jeg da en av legene i sa: “Vi har håp om å få deg til Lønnås (=opptrening) i morgen.” Og “fotlenken” ble fjernet – jeg kunne rømme!
Onsdag 25. mars kl. 14: jeg blir løslatt! Neste stasjon er Lønnås, der jeg skal være i helsevesenets “varetrekk” (mye morsommere enn varetekt) og til opptrening på ubestemt tid. Søknad om permisjon er levert.
I midten av mars ble jeg plutselig pasient på Bærum sykehus, GSR-avdelingen (Geriatri, Slag, Rehabilitering) og var deretter en ukes tid beboer på Lønnås bo- og behandlingssenter. Begge steder anbefales for de av bloggens lesere som eventuelt råker ut for det samme som jeg: et lite drypp som trengte kyndig behandling etterfulgt av trening. Jeg ville gjort det enklere for helsevesenet om jeg ikke hadde henlagt mitt uhell til perioden med corona-unntakstilstand , og siden jeg hadde vært forkjølet et par uker før dryppet og hostet under en av undersøkelsene, fikk jeg med på kjøpet en tur innom sykehusets infeksjonsavdeling, der jeg ble testet og erklært fri for corona-virus pr. 19. mars før jeg havnet der jeg rettelig hørte hjemme (geriatri). Siden jeg nå har vendt hjem og klarer meg bra på egen hånd, anser jeg meg som eks-pasient. Men jeg har fritatt meg selv fra vaktmesterarbeid på eiendommen inntil videre… Opphold på sykehus og sykehjem avføder mange tanker hos en gammel mann. Andre blogginnlegg knyttet til dette: Tillit til helsevesenet? (06.03.2020) Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT (26.03.2020) Jag trodde änglarna fanns …(03.04.2020) Pasientjournal (03.04.2020) Ekspasient-journal 1 (10.04.2020) Ekspasient-journal 2 (17.04.2020)
Postene under denne overskriften er utfyllende stoff til tidligere innlegg i bloggen.
___________________________________________________________________________
Mest lest siste måned:
Google Analytics’ telleverk sluttet plutselig å virke. Inntil jeg finner ut av feilen, anbefaler jeg den gule lenken øverst til høyre – den virker!
___________________________________ _____________________________________
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg i spalten til venstre, så mottar du hver fredag melding om innholdet i ukens blogg.
Det er hyggelig om du forteller andre om denne bloggen!
Klikk på merket ovenfor og velg Facebook, Twitter, e-post m.m.m.
Dette er 174. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
