Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT

"Dette innlegget er skrevet på Chromebook fra seng 826-1 på Bærum sykehus (for det meste) og rom 117 på Lønnås bo- og brehandlingssenter. Stor takk til Marita på sykehusets GSR-avdeling og Marthe på Lønnås,som fikk meg på nett slik at jeg fikk kontakt med WordPress og bloggen! Men arbeidsforholdene for blogging er vanskelige, bl.a mangler jeg utstyr for å overføre bilder fra telefonen, og tastaturet er uvant, så det blir mange skrivefeil, som det går lang tid til å rette.  Men bloggens forbilde krever at bloggen utkommer, uansett hindringer .

Som  meldt i eget innlegg er denne utgaven av bloggen forsinket fordi jeg kom på sykehus. Etter å ha fått synsforstyrrelser mens jeg satt ved min PC og skrev , fikk jeg ordnet transport fil legevakten. Der slapp  jeg inn etter litt forhandling med en Securitas-vakt (jeg trodde det sto væpnet HV-vakt ved alle  vitale installajoner,  klar til å skyte ned corona-virus) . Etter noen timer på akuttmottak og deretter på infekfeksjonsavdeling havnet jeg der jeg rettelig hører hjemme:  på geriatrisk. Der ville de ikke gi slipp på meg, så jeg var tvangsinnlqgt – formodentlig helsevesenets svar på blogginnlegget Tillit til helsevesenet? for et par uke siden.

I håp om snarlig løslatelse iler jeg til med å bekjentgjøre at jeg er svært fornøyd med behandlingen jeg fikk som tvangsinnlagt. Egentlig har jeg fått bekreftet det jeg prøvde å få frem i innlegget nevnt ovenfor: eventuelle svakheter i helsevesenet ligger i systemet, ikke hos de som har pasientkontakt. Pasient GSR 826-1 sier takk til Silje, Glenn, Venke og alle de andre som har holdt ut med meg den siste uken! Jeg har følt meg som eneste pasient på avdelingen, men jeg vet det har vært flere.

En del av  behandlingen var “trening”, som besto i å gå til enden av korridoren og tilbake. “Gymsalen er stengt p.g.a. smittefaren” s fysioterapeuten.”Takk og pris!” var mitt spontane svar. jeg har vært allergisk mot gymsaler siden jeg gikk på Valler gymnas, som jeg forresten kunne se ra 8.  etasje.

Foreløpig illustrasjon (jfr. ingressen til dette innlegget). Ut;tsikter fra rom 821.

Ellers fikk jeg et batteri med piller til hvert måltid. Jeg komvisst opp i åtte ulike medisiner. Den siste skulle, tankevekkende nok, motvirke bivirkninger fra enkelte av de andre. Ov sykehuset er blodtørstig. En dråpe blod før hvert måltid (for å måle blodsukkeret) måtte jeg avgi forå få mat.

Det er listig, men streng overvåkning på sykehuset. Etter EKG ble jeg koblet over på “telemetri”, en anordning som sender EKG-signalene trådløst til sykehusets overervåkningssentral som straks melder fra hvis jeg beveger meg utenfor rekkevidde (= utenfor avdelingen) eller kobler fra en ledning. “Telemetri” er sykehusspråk  for fotlenke, og gjør det er helt umulig å rømme.

Men oppholdet på GSR tok slutt, jeg lyktes m.a.o. med å  være en vanskelig pasient. Det skjønte jeg da en av legene i sa: “Vi har håp om å få deg til Lønnås (=opptrening) i morgen.” Og “fotlenken” ble fjernet – jeg kunne rømme!

Onsdag 25. mars kl. 14: jeg bliacløslatt! Neste stasjon er Lønnås, der jeg skal være i helsevesenets “varetrekk” (mye morsommere enn varetekt) og til opptrening på ubestemt tid. Søknad om permisjon er levert.