I dag åpner sykkel-VM i Bergen. Det blir sikkert en opplevelse for deltakerne, særlig hvis været i Bergen vet å ta vare på sitt våte rykte. Men arrangøren slapp i hvert fall å betale bompenger for sikkerhets- og servicebiler under konkurransene, slik det først så ut som de måtte.

Da jeg syklet i Bergen, hadde jeg først syklet hele veien fra Sandvika (ikke Sandviken). Det var sommeren 1962 sammen med en

klassekamerat fra realskolen, og vi hadde begge DBS-sykkel med tre gir og halvballongdekk. Vi syklet over Haukeli via Oma og til Lindås nord for Bergen, dit resten av familien kom med fars varebil. Så ble syklene med i bilens varerom på turen østover, sammen med Gudmund og meg, og etter hvert fetter Knut og kusine Marie på Utbjoa. Varebilen transporterte altså to voksne på henholdsvis førersete og passasjersete, fire tenåringer i varerommet og min søster på den innvendige motorkassen mellom setene. Alt dette var tillatt etter datidens regler.

Samme år (tror jeg) var jeg som patruljefører i speideren på sykkeltur med Gaupe-patruljen i Nordmarka. Seks gutter i alderen 12-16 år tok seg frem fra Sandvika, langs det som nå er Ring 3, og deretter oppover Sørkedalen og på grusveier innover i marka. Å sykle i datidens biltrafikk var ikke noe problem. Problemet oppsto da Einars sykkel punkterte langt inne i skogen. Han kunne ikke forstå det, for han hadde lånt sin mors sykkel som ikke hadde punktert på 30 år. Vi hadde lappesaker, men det viste seg at sykkelslangen var så råtten at den ikke lot seg reparere. På et eller annet vis kom vi oss hjem igjen.

Opp gjennom årene har jeg hatt fire sykler. Den første var en barnesykkel som jeg fikk omtrent da jeg begynte på skolen. Den varte ikke lenge, for hjemme hos en klassekamerat der flere gutter i klassen var samlet, syntes de andre det var morsomt å kollidere med min sykkel mot et tre på gårdsplassen. Det tålte ikke gaffelen på forhjulet, så sykkelen måtte kasseres. Senere overtok jeg den sykkelen far kjøpte for å bruke til varetransport under krigen. Den var av merket Tempo, solid og tung, med ballongdekk og uten gir. En gang ble den stjålet, men ble gjenfunnet i Drammen. Den står nå i kjelleren her på bruket. Min tredje sykkel var den jeg brukte på vestlandsturen. Den forsvant en gang jeg hadde syklet ned til båten, som lå fortøyd nedenfor bruket på utsiden av E-18 (dette var før flytebryggene), og den har sannsynligvis blitt kastet i sjøen av noen som syntes det var gøy. Den siste sykkelen, en DBS Golden Flash, kjøpte jeg på 1980-tallet, og jeg tror prisen var 1.200 kroner. Periodevis var den mitt transportmiddel til jobben i Oslo sentrum og senere på Bygdøy. Den ble stjålet to ganger. Første gang ble den gjenfunnet av Viking, men siste gang forsvant den for godt da noen tok den fra gårdsplassen en gang jeg hadde glemt å låse sykkelen.

Etter hvert har mitt forhold til sykkel, eller rettere sagt til syklister, blitt litt anspent. Tidligere har jeg fortalt om syklistvernet som jeg har laget (Vern mot syklister her i bloggen). Noen trodde dette var en fleip, men utstyret henger i beredskap ved ytterdøren. Det advokat Christian Lundin skrev i Dagens Næringsliv (senere gjengitt i Budstikka) om “Tour de Finance”, var jeg nokså sikker på var fleip, og fikk det bekreftet i Budstikka i dag.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag har Trygve navnedag. Det var min fars navn. Navnet skjemmer ingen, heter det, og far skjemte i hvert fall ikke navnet. Som alle sine søsken måtte han hjelpe til i hjemmet fra han var liten. Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde han sin første “arbeidsdag” som tiåring i naustet med min bestefar. Derfra tok det 70 år før han ble pensjonist, 80 år gammel.

Far var klar til å gå ut i arbeidslivet da børskrakket i 1929 rammet verdensøkonomien. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg arbeid. Far kom til Oslo i forbindelse med salg av båter som bestefar hadde bygd, og prøvde å få seg arbeid der. Det fikk han, men bare i sommersesongen, som billettør på Oslofergene. Fast arbeid i

bygningsbransjen, der han med bakgrunn fra båtbygging kunne arbeide som snekker, fikk han ikke, for da måtte han være organisert. Men som ansatt i Oslofergene var han organisert i Sjømannsforbundet, det medlemskapet kunne imidlertid ikke overføres. Dessuten manglet han hjemstavnsrett i Oslo, noe man først fikk etter to års sammenhengende botid.  Så det ble fortsatt å arbeide som billettør om sommeren  og å reise hjem til Omastrand om vinteren.

Far begynte som kjøpmann fordi det ikke var mulig å få ansettelse noe sted. Han leide butikklokale i et nybygg i Bjerregaardsgate, og sammen med sin yngre søster Hallfrid startet han Fruktforretningen Hardanger i 1938. Han påsto selv at han ikke passet som kjøpmann

fordi han ikke var flink til å snakke med folk. Men han hadde talent for å skaffe varer, og det kom til stor nytte i varemangelen under og etter krigen. Det ga en stor kundekrets, og den forble trofast.

“Den lille butikk med det store utvalg” var mottoet for Fruktforretningen Hardanger. Pris hadde også noe å si, og far hadde de samme innkjøpsbetingelsene som en “K-kjøpmann”, men uten å være medlem av kjeden. Men konkurransen fra større, selvbetjente butikker begynte å bli merkbar, og da far fikk muligheten til å skifte beite, slo han til og solgte butikken i 1971.

59 år gammel begynte far i sin første faste stilling som lønnsarbeider, en uvant tilværelse. Som budsjef i et reklamebyrå ledet han en avdeling som var viktig i en tid før e-post og internett, men han hadde ikke ansvar for ansatte eller for hele bedriftens lønnsomhet. Og så var det lørdagsfri. Lenge etter at han solgte butikken, våknet han på søndag og var klar til å gå på jobb – han hadde hatt den ene ukentlige fridagen. Men han trivdes, og han var åpenbart verdsatt av bedriften. For da reklamebyrået gikk konkurs i kjølvannet av Tandberg-konkursen, var far en av dem som straks fikk tilbud om å bli ansatt i det PR-byrået som ble etablert av reklamebyråets amerikanske eiere.

Pensjonist ble far som 80-åring. Men han fortsatte som “vaktmester” her på bruket, og hans innsats i samarbeid med hjemmesykepleien gjorde at mor kunne bo hjemme til hun døde. Først da  ble han ordentlig pensjonist, og var det i fem år, de siste to årene på sykehjem.

Det jeg har fortalt her, er for det meste hentet fra fars egen fortelling. Det var et typisk trekk ved ham at han 85 år gammel skaffet seg en avdanket PC “for å finne ut hva dette er for noe”. Omtrent samtidig spurte jeg hvordan det hadde gått til at han, som kom fra et bitte lite sted i Hardanger, endte som kjøpmann i Oslo. Å svare på det spørmålet ble hans måte å lære seg tekstbehandling på. Da han kom på sykehjem, fikk jeg lov til å redigere fortellingen og illustrere med bilder fra fars og familiens fotoalbum. Resultatet ble de to heftene Da Nier’n var ny og Fruktforretningen Hardanger.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no