Kategoriarkiv: Ikke kategorisert

Offentlig omsorg er farlig?

Budstikka 16. februar 2018. Klikk på bildet for å lese artikkelen.

Ta en titt på overskriften til høyre. For en på samme alder som Erling, er det skremmende å lese. Som ham er jeg klar i hodet, men i tillegg er jeg ved noenlunde god fysisk helse, og jeg klarer meg alene. Men  hvor lenge varer det? Grubler man for mye over slike ting, kan det lett gå ut over humøret. Men flere saker som har vært omtalt i mediene i det siste, har det til felles at det gjelder eldre mennesker som blir utsatt for det motsatte av omsorg, derfor er dette nok en gang tema her i bloggen.

Når man er helt avhengig av andre for det daglige stellet, er det tvingende nødvendig at rutinene er sikre og at den som står for stellet, følger rutinene. Noe av dette sviktet ved en omsorgsbolig i Færder kommune i Vestfold 24. februar. Den som skulle bade, ble heist ned i vannet med personheis – og vannet holdt 70 grader. Det tok livet av mannen, etter fire dager med smertefulle brannsår. Det gikk bedre for han som skulle dusje ved en avlastningsbolig for funksjonshemmede i Fredrikstad, han fikk “bare” store forbrenningsskader. Dette er to av flere tilsvarende hendelser under bading og dusjing ved forskjellige institusjoner. Dødsfallet i Vestfold blir politietterforsket, hva som har blitt gjort der hendelsene har ført til skader, er ukjent.

Dagsavisen 29. mars 2019. Klikk på bildet for å lese artikkelen.

For meg kan det se ut som om noen “omsorgs”-arbeidere mener at folk over en viss alder har gått ut på dato, og at det ikke er så nøye. Annerledes er det vanskelig å forstå den behandlingen som den demenssyke Sissel Møller ble utsatt for, først da hun ble innlagt på Ullevål sykehus, deretter da hun skulle hjem. Familien har meldt sykehuset til politiet.

Også når det gjelder forhold som ikke er direkte knyttet til den fysiske helsen, står det visst dårlig til. Det er svikt i tilbudet til eldre på flere områder sier en overskrift i Aftenposten, og artikkelen forteller om en rapport utarbeidet av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) om risikoen for at eldres menneskerettigheter brytes.

“Hvis du er over 60 og våkner en dag uten å ha litt vondt et eller annet sted, er du antakelig død,” har jeg lest. Jeg trøster meg med dette utsagnet når ryggen ikke er helt god om morgenen, og priser meg lykkelig over at jeg fortsatt kan klare meg hjemme uten offentlig omsorg.

.

Tidligere blogginnlegg om offentlig “omsorg”:
Sykehjem – for beboerne eller for de ansatte?
En verdig alderdom også i Arendal – helst uten partipolitikk
Fiskeboller som julemiddag
Tilbakeblikk 19.10.2018 >>> En verdig alderdom også i Arendal
Gammel eller hjelpetrengende

(Innlegget ble påbegynt og fullført )
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det svake kjønn?

Etter at innlegget nedenfor ble skrevet, leste jeg Thorgeir Kolshus’ debattinnlegg i Aftenposten, Gutter godtar grovt fortegnede fremstillinger av seg selv som kjønn. Om du ikke leser mitt innlegg, så les hva han skriver!

Klikk på bildet for å lese innlegget i Aftenposten.

Leserinnlegget Metoo kom aldri til skolegården av tre elever ved Brannfjell skole, sto på trykk i Aftenposten for et par uker siden.  Jentene fortalte de at de ble utsatt for sexistiske uttalelser fra guttene på skolen, og at lærere og andre voksne som de klaget til, mente dette var helt uskyldig og ikke grep inn. Jeg er ikke sikker på om 14-åringer har godt av så mye oppmerksomhet og tilsynelantende nesegrus beundring som det de tre er blitt til del. Så tråd med “min sanne natur som negativ sutregubbe” (les Om denne bloggen øverst på siden) har jeg funnet noen innlegg som ser saken fra en annen side enn Ella Fyhn, Ellisiv Aure og Ea Baklund.

Klikk på bildet for å lese innlegget i Aftenposten.

En jevnaldrende gutt på samme skole, Mattis Gjennestad Stefanussen, har tatt virkeligheten inn over seg i overskriften på sitt innlegg: Jeg er tydeligvis en sexist – og må bare godta det. Han kjenner seg ikke igjen i det hele tatt i jentenes innlegg, og synes det er oppsiktsvekkende hvordan saken har fått stå ubestridt i mediene. En annen som ikke kjenner seg igjen, er en gutt på 13 år som er blitt beskyldt for det hans mor i et Aftenposten-innlegg kaller “grenseoverskridende adferd” overfor jentene i klassen. Hans og foreldrenes ønske om å oppklare dette med et møte med jentene og deres foreldre, ble ikke noe av fordi skolen har taushetsplikt.

Rikke Andersen forteller at hun også har vært utsatt for sexistiske karakteristikker – fra jenter. Det samme forteller Erik Daniel Aubert i innlegget Fuckboy og størrelse påmuskler – Sexisme i skolen går begge veier.

Alle innleggene nevnt ovenfor har stått i Aftenposten, og det har dreid seg om “gutter og jenter”.  Signaturen “Nora” i Document har en litt annen innfallsvinkel i sitt innlegg der, Hvem gadd å lytte til de etnisk norske jentene i Groruddalen?.  Hun forteller om en ni år gammel sak der en etnisk norsk jente på en skole i Groruddalen byttet skole og  gledet seg over “å kunne være blond uten å samtidig stemples som «hore» og «billig»”. Hanne Tolg i Document følger opp med Men fremdeles er det stille om hvem som trakasserer jentene.

En gang skrev en kvinnelig debattant om “jenter og andre minoriteter”.  “Hva hjertet er fullt av, renner munnen over med”, var ordspråket jeg kom i tanker om da jeg leste det. Hedda
Hestholm skrev om dette i Aftenposten for et år siden, et innlegg som fortsatt har sin gyldighet, tror jeg.

(Innlegget ble påbegynt 20.03.2019 og fullført 20.03.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ukens biting

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no. Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite. Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Norwenglish (engelske uttrykk brukt i norsk tekst)

Hvordan disse engelskspråklige uttrykkene midt i en norsk talestrøm oppstår, har undret meg mye. Et innslag i NRK-programmet Ekko i desember underbygger min teori om at det kan skyldes holdninger/innstilling hos den som snakker. Det handlet om kunstig intelligens og roboter, og der sa Einar Duenger Bøhn dette:

Det jeg legger merke til, er hvordan han introduserer det engelske faguttrykket the framing problem og lanserer oversettelsen rammeproblem, men ler det bort fordi “det høres helt grusomt ut”.  Deretter fortsetter han uten å ha forklart faguttrykket, og lyttere som ikke kjenner faguttrykket, forblir like uvitende. Men fagpersonen har fått vist overfor andre spesialister på området at han behersker terminologien.

Dette er ikke noe nytt fenomen. I Ludvig Holbergs skuespill Erasmus Montanus er det et hovedtema. På Holbergs tid var latin tidens “engelsk”, og hovedpersonen Rasmus Berg latiniserer navnet sitt til Erasmus Montanus og snakker slik at hans sambygdinger ikke forstår ham.

Framing problem ser ut til å være det Wikipedia benevner som frame problem. I Wikipedias nynorske utgave er dette oversatt med – tro det eller ei – rammeproblemet.

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2019 og fullført 03.01.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

70 år på Langset

I går var det 70 år siden mine foreldre og jeg flyttet inn på Langset. Siden da har jeg ikke skiftet folkeregistrert adresse (folkeregister-loven ble vedtatt fire uker senere). 70 år på samme adresse er ikke så vanlig, men så er jeg som kjent usedvanlig treg av meg.

Langsets hoved- og sidebygning høsten 1948. I muren midt på bildet er en hageport som førte rett ut i Drammensveien, forløperen til dagens E-18.

Eiendommen heter Langset, og har trolig hett det siden den ble skilt ut fra gårdsnummer 7 i 1889 med sorenskriver Ole Thomesen som første eier. Langset skulle være hans pensjonistbolig, men i yngre dager eide og drev han gården Nordre/Øvre Langset i Fåberg ved Lillehammer, og kan ha hatt gode minner derfra.

Det er mange bilder av Langset fra de bortimot seksti årene som gikk fra hovedbygningen ble reist til mine foreldre kjøpte eiendommen. Bygningen på toppen av knausen ved veien var bl.a. et yndet postkortmotiv “fra Sandviken”. For meg som har vokst opp her og fortsatt bor her, er bilder av utsikten mer interessant. “Utsikten” i dag er Sandviksbukta og Kalvøya mot syd. I 1948 sto en stor ask på sydsiden av huset,  og den utsikten far fotograferte, var mot Skaugumsåsen. Han visste neppe at det samme motivet var foreviget på et stort maleri 59 år tidligere, “Fra Sandviken” malt av Hulda Grønneberg. Hun kjente ekteparet Erik og Sophie

Utsikt fra Langset mot Skaugumsåsen like etter at eiendommen var skilt ut.                                            Hulda Grønneberg 1889.

Werenskiold, som bodde på Solberg da Sophies onkel, som hun hadde et nært forhold til, kjøpte Langset. Jeg tror de tre kunstnervennene har gått tur for å se på onkel Oles tomt, og at Hulda har sett et godt motiv. Hennes ståsted mens hun malte var i hvert fall omtrent rett opp for sidebygningen der jeg bor.

Utsikt fra Langset mot Skaugumsåsen like etter at foreldrene mine og jeg flyttet inn.                            Trygve Oma 1948.

Jeg har også fotografert den samme utsikten, og det skjedde uten at jeg visste om mine to “forgjengere”. Anledningen var den nye veien over Sandviksbukta, som jeg tok bilde av i mørket høsten 1964,

Utsikt fra Langset mot Skaugumsåsen like etter at firefeltsveien over Sandviksbukta var ferdig. Torgeir Oma 1964.

Jeg fikk bildet på trykk i Budstikka (i sort-hvitt-versjon), og fikk honorar. Senere ble det gjengitt i Holmestrands avis uten min tillatelse, og da jeg påpekte det overfor avisen, fikk jeg honoroar der også – større enn i Budstikka …

Da jeg vokste opp på 1950-tallet, bodde 15-20 barn på min alder og litt yngre over en strekning på 200-300 meter oppover og nedover Gamle Drammensvei. Den var grusvei, og jeg forstår nå at det var svært lite trafikk, for vi ropte “bil” hvis det kom en slik. Lite trafikk må det ha vært på Drammensveien (i dag Sandviksveien) også, for jeg fikk lov til – og hadde aldri noe problem med – å krysse den for å gå ned til strandtomten på den andre siden av veien. Der badet vi om sommeren, uanfektet av at overløpsvannet fra alle septiktankene i området ovenfor kom ut i et rør like bortenfor vår strandtomt. Og der hadde vi robåt, som jeg brukte alene og sammen med jevnaldrende fra jeg gikk i 5. klasse. Det var ingen som organiserte leken vår eller passet på oss, men alle mødrene var hjemmeværende, så de fulgte vel litt med. Mødrene hadde forresten samme fornavn, alle het “fru” – fru Oma, fru Løchen, fru Lund osv. De fleste familiene hadde bil, men bare én av mødrene hadde sertifikat.

Far reddet Langset, som var nokså forfallent da famiien Oma flyttet inn i 1948. De siste årene har søsteren min og jeg fornyet VVS- og elektriske installasjoner og taket. Hele eiendommens historie er fortalt i heftet Villaen ved veiene, som jeg lagde for to år siden. Heftet ble lansert på en sammenkomst for naboer og andre, der jeg fremførte min egen tekst til Flotows arie M’appari. Teksten tar utgangspunkt i at jeg kom hit for 70 år siden, og kan forhåpentlig høres over lyden fra E-18.

 

(Innlegget ble påbegynt 15.10.2018 og fullført 17.10.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kåre Willoch (90) moderniserte Norge og er fortsatt moderne

Onsdag denne uken fylte Kåre Willoch 90 år. Hvis Stortinget hadde hatt et overhus, ville Willoch vært et opplagt medlem der, støttet både av politiske tilhengere og motstandere.

Kåre Willoch er ikke noe nytt navn her i bloggen. I tillegg til at han har vært nevnt i forskjellige sammenhenger, har hans virke som politiker vært omtalt fire ganger:
Broadcast og kringkasting (15.12.2017)
Om NRK-monopolet: “Først i 1981 ble monopolet opphevet, bare to måneder
etter at Kåre Willochs Høyre-regjering med Lars Roar Langslet som landets
første kulturminister hadde tiltrådt.”

Maktskifte (14.10.2017)
Generell omtale av Willochs regjering, som tiltrådte 14.10.1981
Husleiereguleringsloven (01.07.2017)
“Med den bolignøden som hersket etter okkupasjonen, er det lett å se at det da
var nødvendig med midlertidig husleieregulering . Det er vanskeligere å forstå at
den midlertidige loven (egentlig flere lover som avløste hverandre) varte til
1967. Og det er umulig å forstå at den da ble gjort permanent. Det var denne
loven regjeringen Willoch fikk opphevet (unntatt for de tre største byene) like
før Stortinget tok sommerferie i 1982.”

Knapt fire måneder til stortingsvalget (27.03.2017)
“Uansett er det altså stortingsvalg 11. september. Men først kommer en
valgkamp som sikkert gir anledning til mye sukk og stønn i denne bloggen. Mitt
foreløpige råd før valget er å høre Ole Torps samtaler med to seniorer som har
bakgrunn i hver sin politiske hovedretning. Kåre Willoch var gjest i Torp 27.
september i fjor, Thorvald Stoltenberg 31. januar i år.”

Kåre Willochs nittiårsdag har fått bred dekning i pressen. Jubilanten har fått rosende ord ispedd noen kritiske merknader, og han har selv gitt uttrykk for sine meninger, så dette er interessant å lese og høre:
29.09, Aftenposten (Alf Ole Ask):
__Kåre Willoch: Vestens posisjon i verden endres
30.09, Aftenposten (Einar Lie):
__Kåre Willoch fyller 90 år. Hans lange politiske liv er et enestående stykke
__samtidshistorie

30.09, NRK Dagsrevyen (Marianne Rustad Carlsen):
__Feiring av Kåre Willochs 90-årsdag i Høyres hus
03.10, Aftenposten (Harald Stanghelle):
__90-åringen Kåre Willoch er noe så selvmotsigende som en folkekjær ener

To revydamer i mitt arkiv snakker pent om Kåre Willoch. “Alle” husker da Elisabeth Grannemann sang til ham i 1973. Hun hadde vært formann i “Lørenskovens” Unge Høyre, og var sånn sett “på parti” med Willoch. Det tror jeg ikke Marianne Krogness er, men også hun hadde rosende ord om Willoch i et innslag i NRK-programmet Tidsbonanza (Lars Jacob Kroghs intervju er fra 1982):

(Innlegget ble påbegynt 04.10.2018 og fullført 04.10.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Menneskets beste venn

En ny beboer har ankommet Langset. Simba er navnet, og han er en dansk-svensk gårdshund. Sammen med kaninen Bente representerer han det dyriske her på bruket.

   

Den første kjente hunden på Langset het Leo, og var en brunrød og hvit St. Berhardshund som  holdt til her fra 1907 og utover. Han “markerte revir” ved stikke av et par ganger, slik at han måtte etterlyses med annonse i Asker og Bærums Budstikke i oktober 1907 og februar 1908. Så tror jeg ikke det var noen fastboende hund på eiendommen før på 1950-tallet. Han het Uffe, og var en cocker spaniel med dansk matmor.

Fra slutten av 1950-tallet hadde min familie hund. Trolly, en blanding av collie og schäfer, levde så opp til navnet sitt at han måtte avlives. Timmy, derimot, ble en ordentlig familiehund. Han var en collie, og var ellers svært interessert i sykler. Han kunne ligge helt avslappet på gårdsplassen, men når han hørte en sykkel i svingen oppe ved Fredheim (drøyt 100 m unna) var han straks på plass i eiendommens nordøstre hjørne og fulgte sykkelen på innsiden av gjerdet så langt han kunne. Flere år etter at Timmy kom til hundehimmelen, var det en tydelig sti etter hans sykkelspurter. Timmy var snill som et lam (han var jo fårehund), men fordi han var så stor, prøvde ingen seg på epleslang her. Det varte også lenge etter at hans tid tok slutt på 1970-tallet.

På 1990-tallet kom Bonzo til Langset. Han var langveisfarende, med bakgrunn fra Canada, og var en blandingsrase med mye fuglehund. Chino, en papillon, bodde vekselvis på Langset og et annet sted. Han ble 16 år gammel, og er nok – omregnet til menneskeår – det eldste individ som har bodd her på bruket.

Alle Langset-hundene har hatt som sin viktigste oppgave å være familiemedlem, det som også kalles kjæledyr. Mange andre hunder gjør andre viktige oppgaver, mest kjent er kanskje førerhundene. Med så mange hunder av ulik størrelse og med ulik dressur (hundene) og holdninger (hunde-eierne) er det rart det ikke skrives mer om hundeholdets ulike sider. I Document nylig skrev hundeeieren Hans Rustad Det skal ikke bli lett å være hundeeier i det nye Norge, et innlegg som avfødte en forholdsvis saklig debatt i kommentarfeltet. Roald Amundsens bruk av hunder på Sydpolsekspedisjonen var tema for et innlegg av Hans-Olav Thyvold i Dagsavisen for et år siden.

Simba, den dansk-svenske gårdshunden, holder på å gjøre seg kjent med eiendommen og prøver å forstå norsk etter tre måneder i dansk karantene.

(Innlegget ble påbegynt 20.09.2018 og fullført 20.09.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sandy Bay City Festival (Sandvika Byfest)

For to uker siden skrev jeg under overskriften Welcome to Sandy Bay (Sandvika) om jåleri med engelsk i Sandvikas tidligere gågate. De som hadde leid seg plass under Sandvika Byfest, hadde åpenbart tatt seg ad notam at man “må” henvende seg til de  potensielle kundene som passerer, på engelsk (klikk her for å bla i bildene nedenfor).

Om engelsk språkjåleri var sterkt til stede, så var utstillere o.l. med tilnytning til Sandvika tiisvarende fraværende. På hele strekningen fra Løkkehaven til Rådhusbroen fant jeg to med sikker forankring til Sandvika: Sandvika Vel og Sandvika Rotary, mens Frelsesarmeen, Fontenehuset og Venner av Bærum sykehus vel også er innenfor rammen.

Et særtrekk ved årets byfest (som ved de foregående) er den geografiske organiseringen som gjør at folk samler seg i området fra Rådhusbroen gjennom “gågaten” til Stasjonen. Det store området fra jernbanen ned til Elias Smiths vei (der Kaffebrenneriet ligger), er helt dødt. Det hadde ikke vært noe problem  å flytte aktiviteten på Rådhusbroen og Rådhustorget dit, og da hadde man kanskje klart å lokke folk gjennom den mørke tunnelen langs sykkelparkeringen i jernbaneundergangen.

Bildene er tatt på vestsiden av jernbanen under Sandvika Byfest lørdag kl. 13.30. Det er ikke spor av byfest å se (klikk på bildet og let selv på en større utgave), bortsett fra byfesttoget og en vimpel nedenfor Gutta fra havet. På den andre siden av den mørke tunnelen langs sykkeparkeringen er det tett med folk.

I Løkkehaven var det under byfesten litt mer folk enn vanlig, men det økte besøket står ikke i forhold til hva man så på den andre siden av jernbanelinjen. Den mannekengoppvisningen som foregikk ved Rytterstatuen i Rådhusparken da jeg passerte, kunne med fordel vært flyttet til Løkkehaven. Der har de erfaring med å arrangere slikt, og der det er mulig å få til en catwalk som folk kan se.

Hvis det blir byfest neste år, skal jeg vurdere å delta med stand. Jeg snakker brukbart engelsk, og jeg hører til de som ikke trenger ropert for å bli hørt, så det kan bli en interessant opplevele. Time will show.

(Innlegget ble påbegynt 28.08.2018 og fullført 31.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Russetiden er i gang

8. juni avsluttet jeg denne bloggens dekning av årets russ, og skrev: “Jeg har allerede begynt forberedelsene til neste år, og kommer tilbake til det.” I denne sammenhengen kom “neste år” raskere enn jeg hadde trodd. Russen 2019 begynte sin feiring i Hellas i juli 2018, og for å markere hvilken kultur de er blitt tilført i løpet av 13 års skolegang, skjedde det bl. a. med slåsskamper.

Siden slutten av juli har jeg samlet i alt 16 klipp fra ulike medier om 2019-russens feiring – hittil. La meg trekke frem noe av dette:

  • En 16-åring, som altså begynner på videregående skole nå, sier i et intervju med Budstikka at “det blir nok russebuss”. Etter min oppfatning må noe være gått helt over styr når feiringen av fullført utdannelse er det som står i hodet på en som skal begynne på de siste tre årene.
  • Debatt om russefeiringen er ikke noe nytt. Det nye er at debatten kommer før skoleåret har startet. To lektorer mener skolen og foreldrene bør ta ansvar, og en rektor påpeker at russetiden har endret seg og nå er gjennom-kommersialisert.  En politiker vil flytte russetiden til etter eksamen, og får støtte for det.
  • PR-sjefen for 2018-russen beskriver den innledende russefeiringen i Hellas i et intervju i Dagsavisen (jeg går ut fra at han er ordrett sitert): “På dagen er man på utendørs poolklubb med musikk og hele pakka eller på hotellet. Man kødder og koser seg. Når klokka nærmer seg sju, dra man hjem, skifter, chiller og vorser. Så er det klubb til klokka fire på morgenen. Så opp igjen neste dag og på’n igjen.” Dette er et tankekors for en innsender i Aftenposten, som sammenlikner russsens sydenfeiring med utenlandsk ungdom som kommer til Norge for å plukke jordbær og tjene til livets opphold.
  • I et intervju i NRK Dagsrevyen ga politiførstebetjent Johan Benitez klart uttrykk for politiets syn på russefeieringen. Han sa omtrent dette: “Jeg vil at vi skal ha en samfunnsdebatt knyttet til russetiden. Det handler om at det er et brytningspunkt her mellom det å ha en fest og feire noe, kontra den produksjonen av lidelse som vi ser nå. Med det mener jeg straffesaker som gjelder seksuallovbrudd, narkotika, festing og ordensforstyrrelser – alt knyttet opp mot russetiden, som nå begynner det første året på videregående.”

Utgangspunktet mitt for å følge russen var at de forstyrret nattesøvnen min. Etter hvert har jeg skjønt at dette dreier seg om noe mer, og kommer nok tilbake til saken. For de som synes reportasjene om 2019-russens allerede påbegynte feiring er for begredelig å følge med på, kan jeg tilby en bildereportasje av NTB/Scanpix fra russetiden for 60 år siden. Da gikk utenlandsturen til København, og den var siste sprell i russefeiringen, som begynte 17. mai om morgenen. Og eksamen var i begynnelsen av mai.

Russepresident i 1958, Per Musæus, og nykåret russeprinsesse Nina Svendsen. Klikk på bildet for å se NTB-Scanpix’ bildereportasje fra russefeiringenn 1958.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Turist på Island

Island er et land jeg har hatt lyst til lå reise tilbake til. Jeg var der i 1981 i forbindelse med en nordisk konferanse for tidligere speidere, og fikk oppleve “The Golden Circle” (området man kan nå på dagsturer fra Reykjavik) og Heimaey (den bebodde øya på Vestmannaøyene). Turistattraksjonene er de samme i 2018, men infrastrukturen er en helt annen.

På kartet nedenfor står reiseruten for vår åtte dagers tur (klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i eget vindu – alle lenker fra kartet åpner også i egne vinduer). Under kartet har jeg gjort meg noen tanker om det å besøke Island som turist.

Klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i nytt vindu.

Det bor ca. 330.000 mennesker på Island. 200.000 av dem bor i Reykjavik og noen titusener i byer som Akureryri og Egilsstaðir. Mellom disse byene er det svært spredtbygd, dels ubebygd.  Et årlig antall turister på mer enn to millioner er derfor så merkbart at islendingene selv er bekymret. Vi signerte “The Icelandic Pledge“, og følte som nordmenn at vi mer var familie på besøk enn vi var turister. Men reiser man Island rundt i august med leiebil, er man turist, og må finne seg i å gå i flokk på severdighetene.

Islandsk språk er spennende for en norsk språknerd. Jeg kunne forstå litt av skilt o.l., og fant snart ut at ö er en å, mens æ er en ø. Men å forstå det som ble sagt, var bortimot umulig. Mitt reisefølge fra Vest-Telemark forsto mer, men måtte også stort sett ty til engelsk. Nye fenomener krever nye ord, og islandsk har lagd disse med sitt opprinnelige ordforråd i stedet for å innføre fremmedord, en “rebus” som ikke alltid er så lett å løse (billett heter farmið, og det er lett å forstå når man har fasiten, ellers …). Eldre islendinger (fra femti og oppover?) har hatt dansk som første fremmedspråk på skolen, mens det nå er engelsk, som de yngre foretrekker. Og i turistsesongen er det kanskje like greit, for svært mange av de vi kom i kontakt med på overnattingssteder, restauranter o.l. var utlendinger. Av de fire vi var i kontakt med da vi spiste middag ved Geysir, var bare én islandsk, og hun ville helst snakke engelsk. Men det var hennes islandsk som hjalp oss til å forstå hva slags fisk vi hadde bestilt – steinbit er et islandsk ord man kan forstå.

Man reiser ikke til Island for å sole seg og bli brun, og det gjelder kanskje særlig i år. Før vi reiste, sto det i norske aviser at det hadde vært den våteste sommeren på Island siden 1914. Nyheten bar nok preg av at 2/3 av islendingene bor i Reykjavikområdet, for ellers i landet var de ganske fornøyd med sommerværet. Temperaturen var på 15-20 grader, og vi hadde bare én dag med skikkelig regnvær. Men det blåste – sterk kuling i kastene da vi var ved Gullfoss.

Da jeg var på Island i 1981, leide vi bil én dag. Den var rød, men etter en dags kjøring i området rundt Reykjavik var den blitt brun av skitt og søle fra grusveiene. Nå er de fleste veiene asfaltert, og vi opplevde bare 10-20 km med skikkelig dårlig vei av de litt over 2000 km vi kjørte. Det er vanlig landevei med ett felt i hver retning, men de fleste broene fra gamle dager er beholdt, og varselskiltet Einbreið  bru dukker opp med jevne mellomrom. Trafikken er ikke større enn at vi stort sett følte at vi hadde veien for oss selv. Vi hadde leid en liten firehjulstrekker (Suzuki Jimny), men kunne klart oss med en vanlig personbil. Hadde vi hatt tid til flere avstikkere fra hovedveien rundt øya, ville det nok vært en fordel med en større firehjulstrekker, men det koster tilsvarende mer.

Vi overnattet i det som tilsvarer britisk Bed and Breakfrest (men uten frokost), og hadde bestilt alt på forhånd, slik at vi ikke behøvde å bruke tid på å finne et sted å tilbringe natten. Overnattingsstedene i Reykjavik og Egilsstaðir var bolighus som var gjort om til B&B, og med automatisert mottak (dørlås med kode m.m.) slik at vertskapet ikke trengte å være til stede når vi kom. Alle stedene hadde et lite felleskjøkken med kaffe, te og ymse frokostblandinger. Der kunne vi lage frokost med den maten vi kjøpte straks etter at vi dro fra Keflavik, og det ene stedet lagde vi også middag.

100 islandske kroner er verdt omtrent ni norske, men Island er ikke noe lavkostland. Da vi kom til Keflavik var vi innom den avgiftsfri butikken for eventuelt å kjøpe med oss noe til reisen, men der var prisene omtrent som på Vinmonopolet her hjemme. Det islandske monopolet heter Vínbúðin, og dit må man også for å kjøpe øl. I dagligvarebutikker selges “pilsner”, men det er lettøl.

Vår islandsreise varte i åtte dager pluss reisen til og fra, som var den tiden vi på planleggings- og bestillingstidspunktet hadde til disposisjon. Med noen dager til kunne vi gjort flere stopp og gått grundigere til verks, og mindre enn åtte dager ville blitt travelt. Til flyeisen til og fra Keflavik valgte vi SAS, som landet lørdag morgen og returnerte neste lørdag ettermiddag.

Island har verdens nest vakreste nasjonalsang. Hør den og les teksten samtidig, og oppdag at islandsk i dette tempoet er til å forstå.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Tanker etter en feriereise

“Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen” (en som foretar en reise, har noe å fortelle) skrev den tyske dikteren Matthias Claudius for over to hundre år siden. Jeg har vært på Island, og selve reisen kommer jeg kanskje tilbake til i senere blogger. Men jeg har reflektert litt over det å reise.

Det er fire år siden jeg var på feriereise til York, Edinburgh og Orknøyene. Den turen gikk med egen bil, og siden all fergetrafikk mellom Norge og Storbritannia er nedlagt, ble fergestrekningene Kristiansand-Hirtshals og Esbjerg-Harwich løsningen. Det tok tid, men jeg hadde prøvd leiebil i Storbritannia tidligere, med “feilplassert” ratt og venstrekjøring, og det fristet ikke til gjentakelse. Men fergeturen fra Hirtshals til Island tar to og et halvt døgn, så her ble løsningen fly og leiebil. Det fungerte bra, og vi var langt fra alene om å leie bil. Men hva gjør islendingene med alle leiebilene utenom turistsesongen?

Å reise med fly er noe jeg ikke lenger gjør ofte. I gamle dager var opptakten til flyreisen å ringe etter drosje tre kvarter før fremmøtetid på Fornebu. Der er det heldigvis ikke flyplass mer, så nå kreves mer planlegging. Siden vi hadde fremmøtetid klokken seks lørdag morgen, ble det egen bil og langtidsparkering hos Dalen. Det anbefales, buss fra “dør til dør” og nesten ingen ventetid.

Innsjekking hadde jeg gjort elektronisk etter oppfordring om det pr. e-post fra SAS dagen før. Men å ta seg frem gjennom alle postene til flysetet er ikke så lett for urutinerte reisende. Vi fikk hjelp av en med mer reise-erfaring til å skaffe bagasjemerking, og all bagasjen ble godtatt ved den selvbetjente innlevering. Så var det sikkerhets-kontrollen. Den passerte vi også uten problem, og hvis alle sikkerhetskontrollører var like blide som hun som betjente vår “luke”, kunne jeg nesten være fristet til å gjennomgå denne prosedyren oftere. Det ble litt venting før vi kunne registrere våre ombordstigningskort elektronisk ved utgangen, og ombord i flyet møtte vi det første mennesket fra SAS. Til da hadde all kontakt med flyselskapet vært pr. e-post, tekstmelding eller terminal på flyplassen. På tilbaketuren fra Keflavik var det på samme måte, bortsett fra at han som betjente sikkerhetskontrollen der, var i helt motsatt ende av vennlighetsskalaen enn det vi hadde opplevd på Gardermoen.

På ferie trenger man penger. Nå har jeg for første gang gjennomført en reise til et annet land uten overhodet å ta i sedler eller mynter i landets valuta. Det kunne jeg gjøre fordi mine to medreisende vekslet inn noen tusenlapper (islandske kroner er verdt noe under 1/10 av norske), og fordi kort har erstattet kontanter på Island i like stor grad som her tll lands. Men jeg fikk oppleve hvor sårbart det er å være helt avhengig av kort. På vei til Keflavik for hjemreise skulle jeg fylle tanken på leiebilen. Jeg åpnet telefonmappen for å ta ut kredittkortet og sette det i automaten – og der var hverken bankkort eller kredittkort! Febrilsk leting på gulvet under førersetet i bilen ga ikke resultat. Reisefølge Arvid kom ut etter å ha kjøpt noe inne på bensinstasjonen, og jeg meldte fra om problemet. Han hadde løsningen. Kortene hadde falt ut da telefonen (med GPS) falt i gulvet for en halvtime siden, og de lå under passasjersetet.

Den såkalte smart-telefonen har  blitt det nye, nesten u-unnværlige verktøyet også på reise. Som den gamle, forsiktige mannen jeg er, hadde jeg skrevet ut alle reisedokumenter på papir og hadde dem i en mappe i håndbagasjen. Men jeg hadde også lagret dem på telefonen, og kunne klart meg med det. Telefonens GPS var til stadig bedre hjelp etter hvert som jeg lærte meg å bruke den (men Google Maps GPS krever en kartleser, og kan ikke konkurrere med den vindusmonterte TomTom-GPS’en vi brukte i Skottland). Og så skal det jo tas bilder når man er på ferie. Det er rart å tenke tilbake til “gamle dager” (1990-tallet), da man måtte sørge for å ha nok film til kameraet. Med to mobiltelefoner tok vi tilsammen 474 bilder og videosnutter uten å tenke på noen begrensning.

Ordet ferie kommer fra det latinske feriae, som betegnet religiøse festdager da man ikke drev forretninger. Det Norske Akademis ordbok oppgir som hovedbetydning “dag eller (især) rekke av dager da man har fri fra arbeid, skole eller studier (og som kommer utenom ens faste fridager)”. En av underbetydningene i NOAB er “reise”, men jeg er en gammeldags språknerd, og velger derfor å bruke betegnelsen feriereise.

(Innlegget ble påbegynt 08.08.2018 og fullført 08.08.2018)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no