I min langt fremskredne alder og med TIA («drypp») i fjor er mine fremtidsutsikter på lang sikt nokså åpenbare. Det tenker jeg på av og til, og har derfor opprettet fremtidsfullmakt og testament. Det som likevel kan bekymre en gammel mann, er at det – tross alt – er nokså usikkert hvor lang «innspurten» er. Det kan kanskje beskrives som å gå ned en trapp til en mørklagt kjeller der det er vann: på et eller annet tidspunkt tråkker man i vannet, men det for mørkt til at man ser det før det skjer. Jan Erik Vold har et bedre bilde i diktet Stor allegori.
Debattinnlegget Kan vi forberede oss på døden? leste jeg i Dagsavisen like etter at jeg var kommet hjem fra sykehusopphold og opptrening i fjor. Innlegget tar utgangspunkt i corona-pandemien slik den fremsto da, men inneholder noen mer generelle betraktninger som jeg har hatt i tankene da jeg skrev et tillegg til fremtidsfullmakten min (om mine tanker knyttet til livsforlengende behandling).
Den som har gått ut av tiden, er– så vidt jeg vet – befridd for alle problemer. Men det skader ikke (og det kan være til stor nytte for omgivelsene) å bruke tid mens man kan til å formidle egne tanker om utgangen. Det gjelder kanskje særlig for aleneboende som jeg, men jeg tror det er like viktig for samboende. Så sett i gang!
(Innlegget ble påbegynt 27.06.2021 og fullført 27.06.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l. |
Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no