Kategoriarkiv: Kultur

Spanskrør eller silkehansker?

Det har vel gått rundt hundre år siden slag med spanskrør var i bruk som avstraffelsesmetode overfor uskikkelige elever i norsk skole. Slik det ser ut som tilstanden utvikler seg i Oslo-skolen, kan det kanskje være nødvendig å ta det frem igjen. Der er vold fra elever mot andre elever og mot lærere er et økende problem. Ca. fem prosent av elevene skaper problemene ifølge stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP), og siden ingen har motsagt ham når det gjelder andelen, vi må anta at den stemmer. Tybring-Gjedde foreslår å samle disse problemelevene i egne klasser med spesialpersonale til å ta seg av dem, slik at de øvrige 95 prosentene kan få sin skolegang på normalt vis. Han ga uttrykk for dette i et oppslag i Dagsavisen forrige fredag.

NRK fortalte om dette i Kveldsnytt tirsdag.  Innslaget ble introdusert med vekt på at Tybring-Gjeddes forslag er kunnskapsløst og vil forsterke problemet. Det var psykolog Nina Tollefsen som hevdet dette. Den som så hele innslaget, kunne konstatere at hun snakket om de fem prosentene som skaper problemer, mens Tybring-Gjedde snakket om de 95 prosentene som ikke er problemelever, og som han vil sikre den skolegangen de har krav på. Når Kveldsnytt velger å bringe inn motforestillinger mot Tybring-Gjeddes forslag, hadde det trolig vært mer fruktbart om de hadde lagt opp til en diskusjon om tiltak for den samme elevgruppen. Det hadde vel også vært riktigst overfor forslagsstilleren å bruke hans betegnelser om elevene det gjelder (“elever som utøver vold eller driver med trakassering”) i stedet for det mer slagordpregete “verstingeelever”.

Trine Skei Grande (V) kaller særklassene for “avstraffingsklasser der folk får verstingstempel”. Da synes jeg hun tillegger Tybring-Gjedde hensikter han ikke har gitt uttrykk for. Det Tybring-Gjedde sier, er at han ser for seg at problemelevene blir samlet i egne klasser med egne lærere som “tar var på dem og gir dem undervisning”.

I min skoletid var det også “verstinger”, og den klassen jeg gikk i, var en “verstingklasse” som ble husket av enkelte lærere mange år etter at vi gikk ut fra Høvik skole. Men skolesystemet på den tiden var en utvalgsskole, slik at én av “verstingene” i min klasse kunne dra til sjøs etter 7. klasse og dermed avslutte skolegangen. Mange nøyde seg med realskole (tilsvarende dagens ungdomsskole), og gikk ut i arbeidslivet med den bakgrunnen. Da niårig skole ble innført, måtte mange elever som tidligere ville gått ut i arbeidslivet, i stedet fortsette i et skolesystem som var lite tilpasset de “skolesvake”. I dag er det i praksis tretten års skole ettersom det er forventet at alle skal fullføre videregående.

De få som på forskjellige måter “ødelegger” for de mange er et problem som finnes i flere varianter i skolen. Jeg har hørt foreldre være bekymret over at elever som i min tid ville vært plassert i hjelpeklasse, nå skal “integreres” i den vanlige undervisningen, uten at det nødvendigvis følger tilstrekkelig ressurser med. Hvem går det ut over? Innslaget Unge i dag – seg selv nok? i NRKs Verdibørsen var tankevekkende om hvor bevisste dagens elever er om sine rettigheter, mens de ikke nødvendigvis tenker like mye på sine plikter:

Alle har rett til tilpasset opplæring, også de som sliter med å tilpasse seg rammene i en “normal” skole. Men jeg må nok innrømme at jeg, som tidligere lærer, har størst sympati for de som prøver å gjennomføre skolen best mulig uten å plage andre.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kunst i Kvam – og i Sandvika

Nord-Fron kommune i Gudbrandsdalen har brukt tre hundre tusen kroner på kunstneriske installasjoner i Kvam og på Vinstra. Dette er en del av kunstprosjektet Vegskille. Ifølge prosjektleder i Oppland fylkeskommune, Per Erik Fonkalsrud, skal prosjektet gi de reisende langs E-6 en grunn til å svinge av den nye veien og oppsøke tettstedene langs veien gjennom Gudbrandsdalen.

Hvis Vegskille ønsker å skape blest om tettstedene, har prosjektet i hvert fall hatt suksess i Kvam. Der har arkitektgruppen Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (litt pussig arkitektbakgrunn til et kunstprosjekt i Kvam) satt opp installasjonen European Exchange. Den likte lokalbefolkningen så dårlig at den nå er fjernet. Før det skjedde, ble den utsatt for hærverk, og i begrunnelsen for å fjerne den lå ikke kunstneriske vurderinger, men frykt for at installasjonen kunne rase sammen og skade noen. Det var Tor Kolloen som fikk sette ord på folkemeningen, NRK mente åpenbart at han var representativ for den. Han karakteriserte installasjonen som “noe forbaska tull” og mente at hvis European Exchange skulle kalles kunst, måtte man omdefinere begrepet “kunst”.

I Bærum hadde vi tilløp til en tilsvarende sak på 1960-tallet, da byggekomiteen for Rådhuset i Sandvika godkjente utkastet til en ni meter høy fontene som skulle plasseres i borggården. Overskriften i Budstikka var “Norges første nonfigurative skulptur til Rådhuset i Sandvika”. Skulpturen het Mennesket og elementene, og den ble

Forsidefoto i Budstikka 22. januar 1960 med denne teksten: “Slik har kunstneren tenkt seg fontenen plasert i Rådhusets borggård.”

gjenstand for en rekke leserinnlegg i Budstikka, der den også ble omtalt på lederplass. Maleren Einar Granum oppsummerte debatten i slutten av mars 1960 i en la-a-a-ng kommentar med spark i flere retninger, men med støtte til prosjektet. Det ble gjort en prøveoppstilling av skulpturen, og russen (ble det påstått) satte opp sin “skulptur” Mennesket og tørrelementene like før St. Hans (russetiden den gang var fra 17. mai til skoleårets slutt). Skulpturen kom til slutt på plass, og så viste det seg at fontenen den inkluderte, lagde så mye støy at den måtte stenges i kontortiden, slik at de kommuneansatte (alle kommunale kontorer lå den gang i Rådhuset) ikke ble forstyrret i sitt viktige arbeid. Skulpturen fikk etter hvert navnet redusert til  Elementene,  og kunstneren var Arnold Haukeland (1920-1983).

Det er en lang utvikling mellom Arnold Haukelands “rytterstatue” (Frihet og liv er ett, 1954) på den ene siden av Bærum rådhus til  Elementene (1964 ) på den andre siden. Men også den helt figurative rytterstatuen var gjennom en intens debatt. Haukeland kan på mange måter sies å være Bærums egen kunstner i den forstand at han bodde i kommunen fra 1955 til sin død, og at mange av kunstverkene hans finnes i kommunen. På en av stenene langs gaten foran Bærum rådhus er avmerket “Arnold Haukelands punkt”. Derfra er det fri sikt til kommunegården, som har adresse Arnold Haukelands plass 10, og man kan se (i hvert fall når det ikke er løv på trærne):
___– statuen Frihet og liv er ett i Rådhusparken.
___– fontenen Elementene (1964) i Rådhusets borggård.
___– bevegelsesskulpturen Røde diagonaler (1973) foran tinghuset.
___Solskulptur (1970) i Solvikbukta.

Arnold Haukeland: Dynamikk

 

Da jeg studerte på Blindern,  passerte jeg daglig Haukeland-skulpturen Air, som står på plassen foran kantinebygget. På Frognerstranda står Dynamikk. Den kom i 1966, omtrent samtidig med Elementene i Sandvika, og måtte også tåle kommentarer, f. eks. denne: “Det der blir aldri en Folkevogn igjen …”

.

.

.

.

.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

 

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

På sangens vinger

Skolefaget som nå heter musikk, het sang da jeg gikk på Høvik skole på 1950-tallet. Vårt klasserom var nr. 1 i den gamle bygningen (jeg har senere funnet ut at det er skolens eldste klasserom, fra 1897), og der foregikk også sangtimene – uten piano eller noe annet instrument, og det var heller ikke noe musikkanlegg. Men vi hadde Skolens sangbok av Mads Berg, og vi hadde vår klasseforstander Peder Hoset. Han lærte oss den norske sangskatten. Jeg husker ikke hvordan han gjorde det, men helt siden jeg gikk på Høvik skole, har jeg kunnet melodien til mange sanger som jeg bare finner i “Mads Berg”. Noen av dem har folk som bare er noen år yngre enn meg, knapt hørt om:
___– Brøyte seg rydning i svartaste skog
___– Den store, hvite flok at se
___– Syng kun i din ungdoms vår
___– Rett som ørnen stiger
___– Når solen faller bak topp og tinde
___– Dei gamle fjell i syningom
___– Vingede skarer
___– Fra mitt trange, mit stengende bur

Skolens sangbok av Mads Berg utkom første gang i 1914. Denne utgaven er fra 1929. Vi brukte en senere utgave da jeg gikk i folkeskolen på 1950-tallet. Og da jeg underviste i musikk på 1970-tallet, sto det et klassesett av boken i begge musikkrommene.

Jeg kom i tanker om sangtimene på Høvik skole da jeg leste Mads Berg: «Skolens sangbok» – En kulturskatt? av signaturen arcil på Document.no. Der er også lenke til fremføring av fire sanger i boken, den fineste synes jeg er Fager kveldssol smiler.

I min klasse på Høvik skole var favoritten Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski. På YouTube fant jeg den sunget av en fjerdeklasse fra Våler. Hvis man klarer å tenke seg denne fremføringen uten piano, tror jeg det var omtrent sånn vi hørtes ut på 1950-tallet. Vi sang også Det sto seg et slag uti Køge bukt, og hvordan Hoset klarte å lære oss melodien til den, er meg ubegripelig. I et NRK-program fra 1964 har Odd Børretzen noen tanker om begivenheten bak sangen, som deretter blir fremført av Erik Bye.

Unison sang uten akkompagnement, slik vi drev med i sangtimene på 1950-tallet, skjer nok ikke i dag. Det  liksom være et “komp” med, helst med rytmeseksjon. Jeg var speider i mange år, og til  landsleirene hvert fjerde år ble det alltid laget en landsleirsang og en landsleirmarsj (med tekst), som alle kunne synge. Et par landsleire etter at jeg sluttet som speider, var disse sangene byttet ut med noe som måtte spilles av et band med gitar, bass og slagverk for å låte riktig. I dag må man nok gå  på fotballkamp for å høre unison allsang, med Liverpools You’ll never walk alone som et strålende eksempel. Et svakt akkompagnement i bakgrunnen, riktignok, men dette hadde  gått like bra uten, med nesten bare herrestemmer. Hør klippet helt ut, og legg merke til hva dette mannskoret gjør mot slutten – helt uten dirigent.

(Innlegget ble påbegynt 31.10.2017 og fullført 02.11..2017)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Den tyvaktige skjære

Mandag falt det dom i saken mot storforbryteren Henry Aaseth, som ble dømt for å ha tatt livet av en skjære med rottefelle. Han var lei av at skjæra stjal jordbærene hans, og viste uten følelser på Dagsrevyen hvordan han kaldblodig hadde sørget for at fuglen fikk sitt siste jordbær.

Det er godt at vi har et oppegående rettsvesen som tar seg av slike folk. “Det er ikke opp til den enkelte sjøl å bestemme om man vil følge loven eller ikke,” sier aktor i saken, Henning Klauseie. Jeg går ut fra at selve drapshandlingen ble grundig belyst i retten, med drapsvåpen, fingeravtrykk o.l. Tiltaltes egen tilståelse er ikke tilstrekkelig bevis i en så alvorlig sak, han kan tenkes å ha løyet på seg drapet for å komme i godt lys hos andre med jordbæråker.

De som har lest så langt og har tatt mine kommentarer alvorlig, kan høre på Rossinis ouvertyre til Den tyvaktige skjære (der handlingen er like tullete som denne rettssaken) mens de leser kommentaren til dommen (ti tusen kroner i bot) på Dokument.no. Det kan forresten de som oppfattet ironien også gjøre. Og når statsbudsjettet legges frem torsdag 12. oktober, kan alle undersøke om bevilgningen til Sør-Østerdal tingrett kanskje bør reduseres noe.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

En spesiell søster

“Norge er et rikt og velfungerende land. Norge har plass til å ta vare på spesielle. Jeg synes at en verden uten spesielle folk er en veldig kjedelig verden.”

Dette skrev Helene (13) i Aftenpostens Si;D i går. Teksten hennes trenger bare én kommentar: Les den! Og vær gjerne slik overfor spesielle personer som Helene anbefaler i slutten av innlegget.

Utklippet til høyre er fra Aftenposten 5. april 2009.

.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Musikk som peker mot Beethovens niende

På min nettbaserte TV har jeg bl.a. BBCs Radio 3, som er deres kulturkanal. Tidligere har jeg gjengitt Beethovens Eroica-symfoni og stoff rundt den fra en av konsertene under The Proms. Forrige uke var Beethovens 9. symfoni hovedverk i første program i en serie om komponistenes røtter. Men før symfonien fikk vi høre seks musikalske godbiter fra renessanse, barokk og klassisisme, alle med pekere mot nettopp Beethovens niende. Klikk på illustrasjonen nedenfor og hør dem!

Deretter er det tid for å lytte til symfonien som er et høydepunkt i musikkhistorien. Få musikalske opplevelser kommer opp mot partiet i siste sats der alt høres ut til å gå i stykker, før tenorstemmen griper inn,
___“O Freunde, nicht diese Töne!
___sondern laßt uns angenehmere anstimmen,
___und freudenvollere.”,
og alt roer seg og går over i Schillers Ode an die Freude.

Innspillingen fra BBC er tilgjengelig på nett til 25. oktober. På YouTube er en innspilling med London Symphony Orchestra dirigert av Josef Krips.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Klart for eplehøsting og -pressing

Kommende helg er eplehøstehelgen her på bruket. Det begynner forsiktig med besøk av Blommenholm barnehage på tirsdag, og i helgen er det som vanlig “åpen hage” for venner og bekjente som vil sikre seg sin andel av avlingen.

Asker og Bærums Budstikke 30. august 1911.

Her på Langset er det lang tradisjon for hagebruk. Det kan ha begynt allerede med første eier, Ole Thomesen. Han bygde Langset da han gikk av  som sorenskriver i Telemark, der han bodde i fruktbygda Gvarv. Neste eier,  Kristian Hansen, var gartner og hadde i hvert fall et pæretre, for det sto omtalt i Asker og Bærums Budstikke.

Hagearbeid tidlig på 1950-tallet, den gang det var store frukttrær i hagen. Den fremtidige blogger i midten.

Da far kjøpte eiendommen i 1948, var det store, gamle frukttrær i hagen på begge sider av huset, og et kirsebærtre mellom uthuset og porten. Det var også bærbusker nedenfor uthuset. Hagen hadde nok vært forsømt i en del år. Far ryddet, fjernet store trær og fjernet bærbuskene – han hadde vonde minner om pliktplukking av bær hjemme på Omastrand i Hardanger, der ingen ressurser måtte gå til spille. Etter noen år ble også de gamle epletrærne, som det var tungvint å høste, fjernet. I stedet kom 60 nye epletrær i sirlige rader som i en “profesjonell” frukthage. Etter noen år ga de god avling som far solgte i sin butikk i Oslo.

Veiutvidelser, utvidelse av gårdsplassen m.m. har redusert antall trær, og nå står det atten igjen. De har de siste årene gitt en avling på 200-400 kilo. I fjor var det nærmest avlingssvikt. I år ser det ut til å bli en gjennomsnittlig avling, bortsett fra filippa-eplene, som svikter totalt. Eplene blir til saft som fryses ned, og noe går til å produsere hardangersider. Pressingen skjer på brukets egen fruktpresse, drevet av vann fra hageslangen, som demonstrert i siste del av denne videoen (10 sekunder stillhet under tittelbildet):

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

… slekt skal følge slekters gang

Sist laurdag var det slektstreff for etterkomarane etter Lina og Torgeir Oma, mine besteforeldre. På ei slik samling blir fortida eit sentralt tema, og det slår meg at enorme endringar har skjedd, og at dei har gått føre seg i hovudsak frå midten av 1900-talet, dvs. etter at eg vart fødd. Det gjeld næringsliv, familieliv, samferdsle – det er ei heilt anna verd vi lever i no enn rett etter frigjeringa i 1945.

Då bestefar etablerte “Torgeir Omas Baatbyggeri” på Omastrand i Hardanger for om lag 110 år sidan , var det ei einmannsverksemd, som dei fleste verksemder på den tida. Båtbyggjinga skulle gi inntekt nok til heile familien. Han arbeidde lange dagar frå tidleg om morgonen seks dagar i veka.  Det var ingen tilsette, men med ti born kan ein seie at bestefar på eit vis sjøl produserte den arbeidskrafta han trong. Alle sønene lærte å byggje båt. Far min fortalde då han slutta i arbeid (80 år gamal!) at bestefar hadde sagt til han etter ei økt i naustet: “No må du hugse at du var ti år gamal då du hadde den første arbeidsdagen din.” Ein robåt som bestefar hadde bygd, var med på slektstreffet. Den sto om lag der den vart bygd, der ein no finn den største verftshallen til Fjellstrand AS. Takprofilen etter Vetlanaustet står att i veggklednaden bak båten, og yttergrensene for naustet var merkte opp på golvet. Ved sida av båten låg eit svært røyr som Fjellstrand har produsert for Statoil. Mellom båten og røyret dirra 110 år med utvikling frå handverkssamfunn til industrisamfunn.

Bestefars båt i Fjellstrands største verftshall. Klikk for større bilde og mer tekst.
Lina Viken Oma (1876-1954), mor til ti born, og “driftssjef” i heimen.

Båtbyggjinga ga familien inntekt. Men like viktig for heimen var arbeidet som bestemor Lina gjorde. Eg minnest ho først og fremst frå eit bilete far hadde tatt av ho på vegen utanfor “Solstrand” der ho budde, i kvardagsklede og med stokk. Ho hadde vakse opp like ved i særs enkle kår på eit lite gardsbruk der alle ressurser måtte takast i bruk. I røykstova på Viken sto m.a. utstyr for å lage tønneband av borken på hassel, som det vaks mye av i området. Elles lærte ho alt det husarbeidet som var naudsynt i heimen. Alt måtte nyttast til siste rest, anten det gjaldt mat eller klede. Ho sydde nok mykje av dei kleda borna brukte, og ho haldt dei ved like med lapping og stopping. I kjellaren på Solstrand var det bakarovn. Og slik sønene hjelpte til i naustet og såleis lærte å byggje båt, hjelpte døtrene til i huset og lærte husarbeid. Arbeidsdelinga var klår og basert på hundreår med tradisjon. Det låg inga form for kjønnsdiskrimenering i dette, og det vart neppe oppfatta slik heller.

Av famliealbumene kan eg sjå at vi var på vitjing hos bestefar og bestemor nokre gonger i oppvektsten min. Eg kan òg hugse at bestefar vitja oss ein eller to gonger. Om ein dro på vitjing, var det for å bli nokre dagar, for reisa kvar veg mellom Oslo og Strandebarm tok lang tid. Vi hadde to val når det gjaldt reiseruta. Anten tok vi tog frå Oslo til Bergen og buss søraustover (med ei ferge) til Oma. Eller vi tok toget til Voss, tog vidare til Granvin (Hardangerbana eksisterte til 1988) og buss frå Granvin til Oma. Eg kan hugse at eg syntest det blå lyset frå industrihallane til Bjølvefossen i Ålvik var skummelt, så der må vi ha passert etter at det vart mørkt. Altså tok reisa eit halvt døgn, for vi tok morgontoget frå Oslo. Til samanlikning brukte eg litt over seks timar på turen til slektstreffet, og som alle dei andre kom eg i bil.

Slektstreffet vart halde på Hardingasete, eit kurs- og konferansesenter halvanna mil aust for Oma. “Dette blir gildt!” skreiv eg i bloggen for ei veke sidan. Og det vart verkeleg gildt, slik det blir når 120 personar i alder frå seks månader til 87 år samlast om eit program som får fram både låtten og tårane. Den kanskje finaste songen på songarka vart ikkje brukt av di vi fann ut at den ikkje høvde som allsong. Men som vise, framført av Birgitte Grimstad, gir Fløytelåt av Jacob Sande med musikk av Geirr Tveitt ein god illustrasjon av stemninga på eit slektstreff eg vil minnest med glede.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Det står i regglemanget”

Kunstneren Sverre Hoel har fått beskjed av Bærum kommune om å rive store deler av det kunstnerverkstedet han har bygd opp i løpet av 30 år.  For meg er dette enda et eksempel på at ufølsomhet og mangel på folkeskikk ser ut til å være et kvalifikasjonskrav for å være byråkrat i Bærum kommune.

Klikk på bildet for stort kart.

Sverre Hoels kunstnerverksted ligger på plassen Rølles (nær Dæhlivann), som han leier av Dalbo gård. Slik saken er beskrevet i Budstikka, kan det se ut som om dette i utgangspunktet er en konflikt mellom utleier og leietaker , der førstnevnte bruker kommunen for å få sin vilje gjennom. Uansett hører det ingen steder hjemme å kreve at en anerkjent kunstner på 75 år plutselig skal legge om hele sin virksomhet.

Alle som har parkert i den eldste delen av Sandvika Storsenter, har sett Sverre Hoels Musikkskulptur. Den står ved innkjørselen til parkeringshuset, og er en lydskulptur fra 1991. En annen lydskulptur, Messingle, står ved Musikkflekken. I Løkkehaven står skulpturen Løkkesjakk. Gjettum brannstasjon og Eiksmarka skole har også skulpturer av Sverre Hoel. Alt dette og mere til er “produkter” fra hans kunstnerverksted på Rølles, der han forvandler det mange vil kalle skrap, til kunst.

Kklikk på bildet for å lese Budstikkas omtale av konserten.

Vi som er gamle nok, husker da Sverre Hoels lydskulpturer var i bruk i 1991. Omtrent tusen mennesker hadde funnet veien til Rådhusparken i Sandvika og midnattskonserten (natt til mandag!) som avsluttet Sandvika Storbandfestival det året: Sandvika 8. september 1991. Musikken var komponert av Kjell Samkopf. Han fikk Bærum kommunes kunstpris i 1992, men returnerer den nå i protest mot kommunens behandling av Sverre Hoel.

Sverre Hoels kunst og det faktum at Bærum kommune har tildelt ham både sin kunstpris (2002) og kulturpris (2015) viser at han ikke er noe A4-menneske. Det er skammelig at han skal behandles av byråkrater som bare ser A4-løsninger på en sak som lar seg løse med smidighet fra kommunens side.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

“The Proms”: mer enn “the Last Night”

I mange år har jeg gledet meg over BBCs Last Night of the Proms. Denne konserten fra Royal Albert Hall i London er en årlig eksplosjon i musikkglede og folkelighet, som jeg, med engelsklinje fra 1960-tallet, forbinder med alt som gjør Storbritannia til en sentral kulturnasjon.

The Proms er en konsertserie som varer fra juli til september, og som følgelig er mye mer enn bare den siste kvelden – Last Night. I år har jeg kunnet høre konsertene i direkte overføring over internett på BBC Radio 3. Dette er musikkradio på sitt beste. I tillegg til at hele konserten overføres direkte, brukes pausen til en samtale mellom kompetente deltakere om et tema knyttet til kveldens konsert.

Proms-konserten 24. juli var viet Beethovens Eroica-symfoni. I konsertens første del blir verket gjennomgått med eksempler spilt av orkesteret og sunget av publikum(!). Annen del er Metamorphosen av Richard Strauss, et verk nær knyttet til Eroica-symfonien. Pausetemaet er Napoleons innflytelse på 1800-tallets kultur (Eroica-symfonien var opprinnelig tilegnet Napoleon). Til slutt blir Eroica-symfonien fremført av Aurora Orchestra, som spiller uten noter (jeg vet ikke om dette er noe de alltid gjør – programlederen kommenter dette etter fremføringen).
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!