I dag er det 351 år siden Peter Wessel Tordenskiold seiret over svenskene i Dynekilen. Han er den eneste ikke-kongelige personen som er navngitt i Ja, vi elsker (3. vers: “Tordenskiold langs kysten lynte så den lystes hjem). Slaget i Dynekilen var enten årsaken til eller påskuddet for at Karl 12. avsluttet sitt første felttog i Norge.

I Dynekilen lå fra mai 1716 svenske transportskip med beleiringskanoner som skulle brukes mot Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden), og  noen dager før Tordenskiolds angrep ankret også flere svenske krigsskip opp. Svenskene trodde at den dansk-norske flåten ikke hadde skip som kunne gå inn i den grunne kilen. Men Tordenskiold hadde fått satt i stand flere slike fartøyer som hadde vært i bruk ved Rügen på den tyske østersjøkysten. Han angrep, og kunne etter åtte timer trekke seg tilbake med ni erobrede svenske krigsskip og fem transportskip på slep.

Fra felttoget i 1716 er ikke bare Tordenskiold nevnt i Ja, vi elsker. I 4. vers står disse linjene: “ti vi heller landet brænte, / end det kom til fald; / husker bare, hvad som hændte / ned på Fredrikshald!”. Karl 12. angrep Fredrikshald (Halden) og Fredriksten festning bare noe dager før slaget i Dynekilen. Under slaget var tre medlemmer av familien Colbjørnsen i ilden – bokstavelig talt. Peder Colbjørnsen ledet borgervæpningen, som deltok i gatekamper mot svenskene før den trakk seg til bake til festningen. Karl 12. tok tilhold i Colbjørnsens nabohus, der han gjennom vinduet kom i snakk med Colbjørnsens søster Maria. Hun ba om å få sende en pakke med klær til sin bror, fikk lov til det (!) og la i pakken beskjed om hvor Karl 12. holdt til. Det gjorde at ildgivning fra festningen ble rettet dit, og kongen ble lettere såret. Og snart skjedde det som er omtalt i Ja, vi elsker: Byen ble satt i brann. Peder Colbjørnsens og broren Hans Colbjørnsens hus var forberedt for dette, med strie og annet brennbart på loftet. Tjenestepiken Olaug ble rodd bort til Hans Colbjørnsens hus for å sette fyr på det. Hun hadde tidligere fornaglet (gjort ubrukelig ved å tette luntehullet) kanoner som nordmennene hadde måttet etterlate, slik at svenskene ikke kunne bruke dem. Nok et par linjer fra Ja, vi elsker: “Kvinner selv stod op og strede / som de vare mænd”.

Før angrepet på Halden hadde Karl 12. prøvd å erobre Akershus festning. Det klarte han ikke, men også her inntok han byen, Christiania. Visestattholderen flyktet til Bragernes (nå Drammen) og senere til Skien, og det ble opprettet en forsvarslinje mot de fremrykkende svenskene ved Gjellebekk (i dag er området bedre kjent som Lierskogen). I et forsøk på å angripe Gjellebekk skanse fra siden, sendte Karl 12. en større avdeling fra Christiania og nordover rundt Nordmarka til Ringerike. Svenskene slo leir ved Norderhov prestegård. Der skal de etter sigende ha fått både mat og sterk drikke i regi av prestefruen Anna Colbjørnsdatter Ramus, halvsøster av Colbjørnsen-brødrene i Halden. Så da en norsk styrke like etterpå angrep overraskende, var svenskene ikke i stand til å forsvare seg. Den norske styrken var blitt sendt fra Gjellebekk skanse, der de var blitt varslet om svenskenes omgående manøver av en skiløper som hadde gått sammenhengende fra Hadeland til Gjellebekk. Denne dåden minnes i dag med Grenaderløpet.

Nå begynte det å haste for Karl 12., og han gjorde sitt siste forsøk på å omgå Gjellebekk, denne gang ved å følge veien over Krokskogen. Da måtte han imidlertid forsere Nordkleiva, der bønder fra Ringerike, Valdres og Hallingdal satte opp en kraftig forsvarsstilling og i siste øyeblikk ble forsterket av regulære soldater ledet av kaptein Anthony Jacob de Coucheron. Svenskene lå på Johnsrud gård i Lommedalen. Fortroppen som ble sendt for å rydde vei for hovedstyrken, måtte trekke seg tilbake med store tap. Men Coucheron visste at Karl 12. var bestemt på å kjempe seg gjennom hvis han så noen mulighet for det, og fant en måte å “skremme” ham bort på. Han søkte etter frivillige til et farlig oppdrag, og Kari Rasmusdatter Hiran meldte seg. Hun bodde på Benteplassen (navn etter Bent som hun var gift med) midtveis mellom Nordkleiva og Johnsrud, og hun gikk mot Johnsrud for å la seg ta til fange. I forhør fortalte hun at nordmennene ved Nordkleiva hadde fått store forsterkninger, og dette gjentok hun i nye forhør. Hun spilte sin rolle godt, bl.a. ved å be om ikke å bli sendt tilbake til sine egne, som sikkert ville drepe henne når de skjønte at hun hadde tystet om de norske styrkene. Det ble ikke noe nytt slag ved Nordkleiva. Svenskene trakk seg tilbake, og Karl 12. ga opp erobringen av Akershus festning og satte kurs mot Fredrikshald. Kari Rasmusdatter Hiran fikk sitt minnesmerke i 1956, reist av folk som hadde deltatt i Milorg under den tyske okkupasjonen. Bautaen har innskriften “Til minne om Krokskogens første partisan”.

Det var altså ikke bare Tordenskiold som gjorde at Karl 12. ga opp felttoget sitt mot Norge i 1716. Og han ga ikke helt opp, han prøvde igjen i 1718 med et nytt angrep mot Fredriksten festning. Der endte han sine dager, etter alt å dømme truffet av en norsk kule da han stakk hodet opp over skyttergraven.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!