Sandviksbukta mellom buktene ved Malmskrivergården og Sjøholmen er truet av utfylling med én million kubikkmeter stein fra tunnelen for Ringeriksbanen. Om det skjer, blir det en fortsettelse av den ødeleggelsen som ble påbegynt da ny E18 ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Med dette og flere innlegg her i bloggen prøver jeg å dokumentere området slik det så ut før veiutbyggingen. Les de andre innleggene.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –

Kalvøya ble landfast i 1962, da den hengebroen som i vinter har blitt “pyntet” med glorete LED-lys, ble bygd. Men jeg trengte ikke bro for å komme til Kalvøya på 1950-tallet, for familien hadde robåt, som lå fortøyd rett nedenfor huset. Den fikk jeg lov til å bruke på egen hånd, og Kalvøya, 500 m unna, var nærmeste mål. Hvordan jeg sammen med noen klassekamerater ble en fare for Kalvøyas vegetasjon, fortalte jeg om i blogginnlegget Lek uten hjelm i januar 2019.

Under våre ekspedisjoner rundt på Kalvøya oppdaget vi noe som åpenbart hadde vært et bygningsfundament. Vi syntes det var spennende med et hus som hadde forsvunnet helt, og visste ikke at dette var det som sto igjen på Kalvøya av Bærum roklubbs første klubbhus, som ble flyttet til Kadettangen.

Vår leirplass lå i skogkanten på den lange odden innenfor Studentenes roklubb. Vanligvis dro vi korteste vei dit, men det hendte at vi tok omveien  rundt Kalvøya, bl.a. for å utforske den lille holmen Kalvøykalven. Da passerte vi den høye fjellskrenten mot Nesøya, der et stort H7-merke var malt på den glatte fjellveggen. Vi visste at det var blitt malt under krigen (krigtidens “grafitti”), men vi visste ikke at det var Einar Kristiansen som hadde gjort det, noe jeg fikk vite sist høst av Ingolf Kristiansen (født og oppvokst på Kalvøya, bor der i sommerhalvåret og passer på  øya, er ikke i familie med Einar Kristiansen). Merket i fjellveggen er ikke lenger synlig, men det finnes sikkert malingrester som gjør en rekonstruksjon mulig. Utfordringen går til Bærum kommunes kulturavdeling; et passende mål kunne være å ha det klart før august 2022, da er det 150 år siden kong Haakon ble født (03.08.1872) og 140 år siden Einar Kristiansen ble født (13.08.1882).

Selv under krigen var nok Kalvøya en fredelig plett. Det tok slutt rundt 1960, i hvert fall i en periode på året. Da ble det. etter hva jeg husker,  først arrangert St. Hansfest et par år, med pontongbro fra moloen ytterst på Kadettangen som adkomstvei. Så kom den nåværende broen, som gjorde at Kalvøya-festivalen kunne arrangeres. Der var jeg én gang, med det formål å få tak i en tekst av Lillebjørn Nilsen. Men jeg hørte festivalen hvert år, jeg bor tross alt bare 500 meter fra der hovedscenen sto. Likevel kan jeg ikke huske at lyden var spesielt sjenerende, kanskje fordi vi (etter min hukommelse) hørte hele lydbildet, ikke bare bassen. Sjenerende (et altfor mildt ord!) var derimot Extrema Outdoor, et “rave-party” som terroriserte hele Vestre Bærum i 2010 og 2011 med de daværende kommunepolitikernes velsignelse (noen av disse har fortsatt politiske verv). Politikerne syntes dette var en fin måte å “sette Sandvika på kartet” på; hovedoppslagene i pressen handlet om narkobeslag og -arrestasjoner …

Fremtidens Kalvøya? Hva med å ta utgangspunkt i øya slik den er, og bruke den til naturopplevelser for skoleelever på mellomtrinnet, gjerne i et samarbeid med Sjøholmen marime senter, som holder til på landsiden rett innenfor Kalvøya. Og jeg ser frem til at Bærum spelemannslag arrangerer landskappleik i Sandvika med hovedscene på  Kadettangen og festivalcamp på Kalvøya. Skal vi si i 2025?

Før Satans Vegvesen raserte landskapet innerst i Sandviksbukta med den nye 4-feltsveien (nå 6-felts) som nå heter E18, lå strandtomtene som  tilhørte eiendommene i åsen ovenfor, der, På Langsets strandtomt hadde familien fortøynings- og opplagsplass for en robåt som bestefar hadde bygd. Den ble dessverre stjålet, og ble erstattet av en onkel-bygd båt (det er greit å ha båtbyggere i familien), som jeg tror var den som ble brukt til Kalvøya-ekspedisjoner og til andre oppdagelsesreiser i Vestfjorden. Vi rodde så langt som til Rauskjær, der det var mye renere vann enn i Sandviksbukta, og der vi kunne se bunnen på to meters dyp.

Det å få disponere familiens båt slik jeg gjorde, var jeg visst nokså alene om. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noen formanende ord i den sammenheng; når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av at min bruk av båten var like selvfølgelig som at jeg brukte spisestuestolene hjemme til å sitte på. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noen opplæring i å bruke båten, så det må ha skjedd som en del av familiens roturer før jeg begynte på skolen.

I dag har jeg begitt sjøen. I hagen står en 27 fots tresnekke bygd i 1952, den har stått på land i over ti år. På tilhenger har jeg en 14 fots påhengsmotorutrustet plastjolle , den er nesten utrykningsklar om jeg plutselig må til sjøs. 60 % av menneskekroppen består av vann, og det er saltvann. Sjøfolk og skip råtner i havn . Og Ut mot havet er en komposisjon av Edvard Fliflet Bræin, og har ingenting med Rune Rudberg å gjøre! Jeg foretrekker innspillingen med Kringkastingsorkesteret (klikk på plateomslagetbnedenfor for å høre), men har også funnet en versjon med blåsekvintett, sangsolist og mannskor (lette etter en ren mannskor-innspilling, men fant ingen).

(Innlegget ble påbegynt 18.06.2020 og fullført 18.06.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no