Norske krigsseilere: tilgjengelig informasjon og ny forskning

Historien om de norske krigsseilerne under siste verdenskrig er full av dramatikk. De fikk en skammelig behandling etter krigen, men hadde reist seg selv en bauta i form av resultatet av sin innsats, som hadde stor betydning både for den allierte seieren og for Norge (les mer i blogginnlegget Norsk regjeringsmøte med verdenshistorisk betydning).

Nylig kunne Dagsavisen fortelle at det første mastergradsstipendet fra Polstjernefondet, Jon Michelets fond for dokumentasjon  av krigsseilas under og etter 2. verdenskrig, er blitt utdelt. Mottaker er historiestudent Erlend Lundvall, som i sitt mastergradsprosjekt tar for seg bevæpningen av den norske handelsflåten under krigen. Oldefaren hans var kaptein på MT ATHENE, som krigsforliste 10. juni 1942 i konvoi i Middelhavet (les hans rapport om forliset fra sjøforklaringen i Kairo), og denne delen av familiehistorien har bidratt til temavalget.

Jon Michelet bidro selv til å gjøre krigsseilernes historie kjent. Hans seksbindsverk En sjøens helt er en oppdiktet, men svært dokumentarisk preget historie som følger Halvor Skramstad som sjømann under og like etter krigen. Historikernes fremstilling  står i fembindsverket Handelsflåten i krig fra 1990-tallet. Men krigsseilernes historie er langt fra “ferdig forsket”, og bør i likhet med annen norsk krigshistorie ses på av nye generasjoner som kan ha nye innfallsvinkler.

Minnehallen i Stavern.

Allerede da verdenskrigen brøt ut i september 1939, visste norske sjøfolk at dette var farlig. Jeg så en dokumentarfilm der en som hadde seilt i begge verdenskrigene, ble spurt hvordan sjømannslivet var under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt. Svaret kom spontant: “Nøytralt? Vi var da faen ikke nøytrale, dem skøyt jo på oss!” 2.500 norske sjøfolk omkom i krigsforlis 1914-18, og etter krigen var det den gang ingen tvil om at de hadde gjort en viktig innsats, bl. a. ved å bringe forsyninger til Norge. Kort tid etter krigen utkom en bok med navnet på alle de krigsforliste sjømennene, og Minnehallen i Stavern ble reist etter en arkitektkonkurranse i 1923 og innviet av Kong Haakon 7. i 1926.

Etter 2. verdenskrig var det ikke samme oppmerksomhet om de som hadde bidratt i krigsinnsatsen ved å fortsette å gjøre jobben som sivile sjøfolk. Jeg tror det kan skyldes at det denne gangen hadde foregått krigshandlinger i Norge, og at mange hadde følt okkupasjonsmaktens brutalitet. Likevel er det rart at det tok så lang tid før anerkjennelsen av krigsseilernes innsats kom. “Godt og vel 40 år etter så fikk dem medalje for det,” sang Erik Bye i en vise om norske sjøfolk. Som en del av forberedelsene til denne sene æresbevisningen  gjorde Harris Gregersen og Margrete Otter i 1987 den store jobben å kopiere alle sjøforklaringer og mannskapslister fra de 517 forlisene i Nortraship-flåten. Forsvarsmuseet og Norsk Sjøfartsmuseum fikk ett kopisett hver med et følgeskriv der det bl.a. sto: “Materialet tillates brukt av interesserte, men tillates ikke fjernet fra museene. Helst så vi at det – i likhet med 1. verdenskrigs forlis – blir trykt og oppbevart i bokform.”

Lenge var disse kopiene det beste som fantes av kilder for bl.a. familier som ville finne ut av “sin” krigsseilers historie. Men nøkkelen for å finne opplysninger var at man kjente til hvilket skip vedkommende hadde seilt på, for innholdet i de mange ringpermene var ordnet alfabetisk på skipsnavn. Det var derfor en stor forbedring da Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond bevilget midler slik at Sjøfartsmuseet kunne overføre sjøforklaringene til en søkbar database. Det måtte gjøres ved avskrift av forklaringene, en jobb jeg var så heldig å få utføre. Senere var jeg undervisningsleder ved museet, og handelsflåten under krigen var ett av temaene vi tilbød for ungdomsskole og videregående skole. Da spurte jeg alltid om elevene kjente til noen i familien som hadde seilt ute under krigen, og noen ganger kunne jeg sende en stolt ungdom hjem med utskrift av sjøforklaring og mannskapsliste fra det krigsforliset som en eldre slektning hadde vært med på. Databasen ble forøvrig senere utgitt i bokform, med et fyldig register over personer og skip , og dermed fikk Harris Gregersen og Margrete Otter sitt ønske oppfylt.

Ulempen med det databaserte registeret var at det bare omfattet sjøfolk som hadde vært med på et forlis, noe over 13.000 navn. Det var et stort tall, men langt fra alle. Krigsseilerregisteret i Kristiansand har som mål å finne alle. Sjøfartsmuseets database er en del av registeret sammen med mange andre kilder, og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står for kvalitetssikring av opplysningene. Registeret omfatter nå navn på 29.591 norske og 17.878 utenlandske sjøfolk i Nortraship-flåten.

Mange krigsseilere fikk senskader, ikke minst av de psykiske påkjenningene som for noen varte i seks år, fra krigsutbruddet i september 1939 til Japans kapitulasjon i august 1945. Men når det virkelig gjaldt, var de tilbake i kamp. Det skjedde under Jotun-brannen i Sandefjord i 1976. Og det skjedde da det brøt ut brann i Hellesøy, der en av beboerne var krigsseiler. Guri Hjeltnes forteller:

___En natt vinteren 1968/69 år siden brøt det ut brann i den lille kystbygda Hellesøy lengst nord i Øygarden. Brannen startet i et bolighus med eternittvegger. Flammene skjøt ut eternittplater som landet på andre hus, brannen spredte seg raskt. Husene sto tett i tett i Hellesøy. Alle som kunne, måtte ut for å hindre at hele bygda brant opp.
___Datterens første tanke var at nå kom faren til å dø. Han som ikke tålte noen ting, kunne ikke tåle en brann i nabolaget.
“Hvordan gikk det med far?” spurte Ingrid Sæterdal moren. Hun gikk på gymnaset i Bergen og ringte hjem til foreldrene i Hellesøy.
___“Nei, med far,” svarte moren, “-med ham gikk det fint. Han var ute natten igjennom for å slokke, han var med på å lede hele brannslukningsarbeidet fra starten av.”
___Faren hadde tatt varebilen – foreldrene drev butikk – og kjørt etter brannpumpen. Alt hadde vært hektisk, folk var oppskjørtet og redde. Men Ingrid Sæterdals far hadde gitt kommando og beholdt kontrollen. Faren skrudde ned når de andre skrudde opp, ga klare ordrer på en rolig og sindig måte.
___Walter Sæterdal var krigsseiler. Han hadde seilt ute gjennom alle krigsår, blant annet om bord i eskortefartøyer som fulgte konvoiene over Atlanterhavet i ubåtflokkenes tid. Femti overfarter over Atlanteren, kamp mellom ubåter og eskorte, vellykket og mislykket redning av overlevende fra handelsskip – alskens minner bar han med seg i hele etterkrigstiden.
___Men dette visste ikke barna. Han fortalte dem aldri noe alvorlig fra krigen. I oppveksten så de bare at faren var uforutsigbar, de visste aldri hvordan han ville reagere. Han taklet nye situasjoner dårlig, kunne være oppfarende og urimelig især når mye skjedde på en gang. Han reagerte på lyder, telefon, ringeklokke. Barna måtte ikke skrike og ikke løpe bak ryggen hans. Ja, falt en gaffel ned fra bordet, hoppet han opp.
___Faren var krigsskadd, og det satte sitt preg på hele familien. …
___Så brant det hjemme i Hellesøy. Og far ble med ett en annen, til familiens forundring. Moren kjente ikke ektemannen igjen etter brannen som truet med å legge hjembygda i aske. Han kom først hjem igjen til frokost, etter å ha stått på hele natten. Bygda var berget, Walter Sæterdal var helt rolig, drakk kaffe, gikk og la seg som om ingenting hadde skjedd.
___Da Ingrid Sæterdal ble voksen, kom hun en dag hjem med Arne Hartmarks bok om Atlanterhavsslaget og de norske korvettene. Da begynte faren å gråte. Han åpnet ikke boken eller snakket med datteren. Walter Sæterdal sa bare ut i luften: “Det var så mange vi ikke klarte å redde”.

Utdrag fra Epilog – brannen i bind 4 av verket Handelsflåten i krig 1939-1945.

(Innlegget ble påbegynt 05.06.2019 og fullført 05.06.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no