Smartingen Kjell Inge Røkke vil bygge høyt på Fornebu. Mens Fornebu Velforening diskuterer om fem etasjer er for høyt, slår han til med 60 etasjer. Blant alle debattinnlegg m.m. om Røkkes planer, tror jeg styrelederen i Fornebu vel, Ingar Arneberg, treffer spikeren på hodet: Med et forslag om 60 etasjer som utgangspunkt for diskusjonen er det lettere å få gjennomslag for 30 etasjer senere. Denne teknikken synes jeg har preget flere av Røkkes byggeprosjekter.
Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkke og Ihleholmen.
I 1996 kjøpte Kjell Inger Røkke Ihleholmen, en øy mellom Gåsøya og Ostøya i Indre Oslofjord. Der ville han rive den ganske store sommerboligen som sto der, og bygge nytt. Min kilde i kommunestyret hadde sett tegningene, og karakteriserte byggeprosjektet slik: “Det er ikke snakk om en holme med en hytte på, men en hytte med en holme under”. Nå viste det seg etter hvert at Røkke hadde flere – og kanskje mer ønskelige – alternativer. Felles for dem var at de lå på offentlig grunn på andre øyer, men han regnet vel med å kunne kjøpe eller gjøre et makeskifte med Ihleholmen. Imidlertid ble de offentlig eide øyene Bærumsdelen av Vestfjorden fredet, etter et benkeforslag som ble enstemmig vedtatt i kommunestyret. Så ble Røkkes planer for Ihleholmen avlyst, holmen ble solgt og det ble hyttepalass på Oppdal i stedet.
Klikk på kartet for å lese Budstikkas oppslag om Røkkes byggeprosjekt ved Konglungen.
Eller var Ihleholmen bare et lite forprosjekt for det egentlige: Ny bolig like ved Konglungen i Asker? Her kjøpte Røkke etter hvert tre tomter ved siden av hverandre på begynnelsen av 2000-tallet, og her bor han nå. Byggeprosessen var langvarig, med motstand fra både fylkesmann og miljøvernminister. Budstikka kan to ganger fortelle at omfanget blir redusert. Det ferdige bygget har tennisbane på taket, kino, hundeerom og garasje for 16 biler – men bare syv bad (mot 32 i “hytta” på Oppdal).
Ved lanseringen av blåtårnet på Fornebu var Røkke selv opptatt annetsteds, visstnok i et 60-årslag, og hadde i stedet sendt Erna Solberg for å kaste glans over begivenheten. Bærumsordfører Lisbeth Hammer Krog var også tilstede, og uttalte seg til NRK Dagsrevyen. Det gjorde også Nina Jensen, tidligere leder for den norske delen av WWF Verdens naturfond. Nå er hun leder for det Røkke-eide forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean, og har lært å snakke som reven i eventyret (“Dill-dall-holom,” sa reven, så grant og fint …), på samme måte som konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA.
Kjell Inge Røkke er ellers, etter hva jeg vet, den eneste norske næringslivslederen som er dømt for korrupsjon og har sonet fengselsstraff for det.
(Innlegget ble påbegynt 29.10.2018 og fullført 01.11.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
I området der jeg bor, ligger flere eldre villaer. De fleste er fra første del av 1900-tallet, noen få fra slutten av 1800-tallet. Historien til Langset, der jeg bor, har jeg lenge hatt en viss oversikt over. Men først etter at jeg ble pensjonist, ble jeg klar over at jeg bor midt i et eldorado for arkitekturinteresserte.
Klikk på bildet for å se det i fullskjerm-størrelse uten markeringer.
Hovedhuset på Langset (1 på tegningen over) ble bygd like etter at eiendommen – som den første i dette området – ble utskilt fra gårdsnummer 19 i 1889. Det er et industrilaftet “ferdighus” fra Strømmen Trævarefabrik, som solgte slike hus over hele verden (kirken på Sør-Georgia, flere hus langs Holmenkollbanen). Hvilken arkitekt som står bak det opprinnelige huset, har jeg ikke funnet ut. Men i 1914 fikk huset sin ark mot sjøen, og arkitekt for dette var Olaf Boye. Han var en svært produktiv leiegårds- og villaarkitekt i Kristiania på 1890-tallet, og etablerte seg deretter i Bærum. Der satt han i herredsstyret, og var medlem av Bærums bygnings- og reguleringskommisjon fra 1913. Boye utførte også arbeider for kommunen, bl. a. Høvik skole (1903 og 1912). Med tanke på habilitet er det interessant at han i 1914 satt i bygnings- og reguleringskommisjonen, dit han som utførende arkitekt også stilet sin byggemelding …
Langsets første eier, Ole Thomesen, nøyde seg ikke med det ene bolighuset. I 1899, 82 år gammel, bygde han enda et bolighus, også det et industrilaftet, “complet færdig hus” fra Strømmen Trævarefabrik. Arkitekt var Holger Sinding-Larsen, som senere tegnet bl. a. Vålerenga kirke, Holmenkollen kapell, og Universitetsbiblioteket. Det industrilaftede huset er kjernen i dagens bolig på naboeiendommen (2 på bildet over), som ble skilt ut fra det opprinnelige Langset i 1907. Huset slik det nå ser ut, er resultatet av en ombygging i 1913. Så vidt jeg vet, var ingen arkitekt inne i bildet ved ombyggingen.
Vest for Langset, og på motsatt side av Gamle Drammensvei, ligger eiendommen Bellevue, som ble utskilt i 1909. Frem til begynnelsen av 1970-tallet var dette en enebolig som på bildet fra 1963 (3 på bildet over). Den var tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, som også har tegnet Vikingskiphuset og Oslo rådhus. I 1973 ble villaen ombygd til kontorer og med ny garasje, noe som ble gjort uten særlig hensyn til Arnebergs arkitektur. Verandaen ble omgjort tll en “kasse”, og det samme skjedde med garasjen, som var bygd i samme stil som boligen. Arkitekten, Arvid Faye Bisgaard, er ellers kjent for å ha stått i spissen for å rive bebyggelsen på Løkketangen og reise det bygningskomplekset som nå står der (omtalt her i bloggen i mai i fjor).
Til venstre: Arnstein Arnebergs villa fotografert i 1963. Til høyre: Arvid Faye Bisgaards forandrede versjon med Google Earth 2018. Endringen ser verre ut fra bakkenivå. Klikk på bildet for fullskjermversjon.Barfrøen, som nå står i skråningen ovenfor de andre husene, var opprinnelig et tilbygg med vindfang og loft foran inngangen til hoveddelen av barfrøstua.
Tvers over Gamle Drammensvei fra Langset ligger eiendommen Helgeli, med en gruppe tømmerhus som arkitektonisk skiller seg sterkt fra den gamle villabebyggelsen. Også her står en arkitekt bak, Adolf Schirmer het han. Men han tegnet ikke bygningene, han kjøpte dem på Tynset og satte dem opp igjen her. Ved gjenoppføringen delte han den ene bygningen, en barfrøstue, i to. Barfrøen (4 på bildet over), et lite toetasjers tilbygg, sto opprinnelig foran døren inn til stuen, der det nå er en liten altan. Schirmer plasserte det i bakken ovenfor de andre husene, der det ser ut som et lite stabbur, noe jeg har trodd det var inntil for få år siden. Adolf Schirmer er ellers kjent for mange bygg, bl. a. Tollboden i Oslo.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Klikk på teksten ovenfor for å få den i leselig størrelse.
Løkkehaven: “Bæringen”s versjon og min versjon var tittelen på et av innleggene her i bloggen 31. august. Der brukte jeg formuleringen “‘halvsannheter’ og unøyaktigheter” om en del av det Elisabeth Skaset hadde skrevet om Løkkehaven i spalten “Kulturminnet” i Bæringen (kommunens informasjonsavis). Det var ikke ment som et personlig angrep på henne, slik hun oppfattet det og ringte meg om denne uken, og jeg beklager den uheldige formuleringen som lett kan oppfattes slik hun gjorde.
“Kulturminnet” er en fast spalte for kulturadministrasjonen i Bæringen, og den har begrenset plass. Da jeg leste innlegget om Løkketangen, oppfattet jeg noe av det som sto der, som en forsiktig omskriving av historien til fordel for kommunen. Siste del av blogginnlegget, Et hjertesukk om “informasjon” i Bæringen, handlet om dette. Elisabeth Skaset presiserer at spalten “Kulturminnet” skal være en nøytral beskrivelse, uten sideblikk til kommunens rolle i det som beskrives. Eventuelle unøyaktigheter skyldes den begrensede plassen, som ikke gir rom for så mye informasjon som jeg har plass til her i bloggen.
Gamle Løkketangen ble revet, og veteranhusene i Løkkehaven står slik de står – dette får vi ikke endret. Men en informasjonstavle i Løkkehaven om historien bak husene er vel ikke umulig å få til? Og hva med å stille ut den store modellen av Sandvika slik stedet så ut på 1930-tallet? Modellen var ferdig i 1990 og sto en stund i biblioteket da det holdt til i kommunegården, forsvant så i mange år, og dukket opp igjen i utstillingen Utiopia Bærum på Høvikodden i 2016. På modellen ser man både Løkketangen, som er revet, og “gamle Sandvika”, som visstnok skal rives. Løkkehaven er et naturlig sted å plassere denne modellen, slik at alle kan se den.
Siste side av brosjyren om Sandvika-modellen, som ble laget i 1990, finansiert av lokale firmaer og personer.
(Innlegget ble påbegynt 11.09.2018 og fullført 11.09.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
En notis om Løkkehaven, skrevet av Elisabeth Skaset, står i augustnummeret av Bærum kommunes informasjonsavis Bæringen. Man skal ikke vente vitenskapelig presisjon i en notis på syv avsnitt, men tolv “halvsannheter” og unøyaktigheter synes jeg blir i meste laget, så det gir anledning til å komme med noen korrigerende opplysninger (jeg kommer nok med fyldigere stoff i en senere blogg) og et lite hjertesukk. Bæringens notis med mine avmerkinger av tvilsomme utsagn kan leses her. Nedenfor har jeg brukt de avmerkete utsagnene som overskrifter.
… unikt kulturhistorisk miljø
Det unike med miljøet i Løkkehaven er at veteranhusene er satt opp helt løsrevet fra sin opprinnelse, og uten noen informasjon på stedet hverken om de enkelte husene eller om miljøet.
.
.
… blant annet for utbygging av Vestbanen
Jernbanen kom til Sandvika i 1872, og broen over Sandvikselva krysset (og krysser fortsatt) spissen av Løkketangen. Utparselleringen av tomter fra Løkke på slutten av 1880-tallet har ingen annen tilknytning til utbygging av Vestbanen enn at Sandvika ble et attraktivt boligområde fordi det var jernbanestasjon der. .
.
… den restaurerte potetkjelleren
“Steinhuset” er navnet de som har sitt daglige virke i Løkkehaven, bruker om bygningen innerst mot den nye boligblokken. Jeg skal ikke påstå at det aldri har vært lagret poteter der, men jeg tviler. Begrepet “potetkjeller” for meg betyr et lite rom gravd inn i bakken eller bygd med steinmur og påfylt jord, slik at det var kjølig om sommeren og frostfritt om vinteren. En notis i Budstikka i 2009 tyder også på en helt annen bruk enn potetkjeller. Steinhuset på Løkke er åpenbart en del av fundamentet på gårdens låve, noe som fremgår tydelig av bildet nedenfor.
Løkke bro på sin opprinnelige plass med Løkke gård i bakgrunnen. Bildet er tatt i 1883 av Ole Tobias Olsen.
.
.
Claude Monets maleri fra 1895 av Løkke bro med Løkke gård og bak og “Monethuset” ved broen.
Her ligger også Løkke bro …
Løkke bro er flyttet dit den nå ligger. Det berømte maleriet av Claude Monet av broen og huset ved siden av viser hvordan det opprinnelig så ut. Broen ble flyttet 100 meter oppover elven til sin nåværende plass i 1977, og det er nokså misvisende når kommunens severdighetsskilt (nedenfor) har teksten “Løkke bro – Claude Monet”, og peker vekk fra halve motivet, huset som til og med kalles “Monet-huset”.
Klikk på bildet for større utgave.
.
.
Trehusene ble lagret og gjenreist …
Trehusbebyggelsen på Løkketangen ble revet i 1979 og erstattet av bygningen som nå står der. Den lange, triste historien om hvordan Sandvikas “Gamla Stan” forsvant, skrev jeg om her i bloggen i mai i fjor. Tre av de femten teknisk bevaringsverdige husene (jfr. arkitekt Knut Wøllo, 1975) ble lagret, men under slike forhold at det ene råtnet bort og ikke kunne settes opp igjen. De andre to er satt opp på snorrett rekke der de aldri har stått, sammen med et hus som sto ved Sandvika torg.
.
.
… urmaker-, blomster-, frukt og grønnsakforretning
Gråstua er bygd før 1870, da huset tilhørte Paul Olsen, og var vel opprinnelig bolighus. Urmaker Axel Sørum kjøpte huset i 1908. Bærum kommune kjøpte det i 1922, og gartner Jensen leide det fra 1935. Det var også utsalg for Brekkes bakeri her (bakeriet lå ved Engervannet, i bygningen der Riis Bilglass nå holder til, og der bakerovnen fortsatt finnes).
“Gråstua” på sin opprinnelige plass. Dagens gågate går innover til venstre, og skiltet i forgrunnen står omtrent der lekeapparatene på Sandvika torg er. Brekkes bakeri har inngang midt på fasaden bak bilen (det er denne fasaden som nå vender inn i Løkkehaven) og ligger i høyre del av huset. Gartner Jensens butikk ligger i venstre del, med inngang i gavlveggen og med en tilbygd paviljong bakenfor.
.
.
“Huset midt i mellom”
Husets riktige navn er Brekkehuset, etter familien Brekke, som bygde huset sammen med familien Danielsen, og som etter hvert overtok hele huset. Huset ble bygd i 1891, og lå i Broveien 3, omtrent der Sandvika postkontor nå ligger. “Huset midt i mellom” var navnet nåværende bruker satte på det før husets historie ble kjent, fordi det etter gjenreisningen ligger mellom de to andre veteranhusene i Løkkehaven.
Brekkehuset på sin opprinnelige plass i Broveien 5. Broveien går bak gjerdet, og munnet ut i Ringeriksveien (nå Elias Smiths vei) omtrent ved inngangen til Løkke (“Røde Korshuset”).
.
.
… kombinert bolig- og forretningsbygg
Det største av de tre veteranhusene var opprinnelig bolighus. Senere ble 1. etasje bygd om til forretninger, mens det var boliger i 2. etasje. Huset sto omtrent rett over veien fra hvor det er gjenreist, Fasaden som nå vender inn i parken, vendte egentlig ut mot veien.
Det største av de tre veteranhusene i Løkkehaven lå opprinnelig rett over veien fra hvor det nå står. Fasaden mot veien vender nå inn i Løkkehaven.
.
.
Husene er satt opp så autentisk som mulig …
Når man skal restaurere bygninger, er det vanlig å velge seg et år man vil tilbakeføre til. Da kan uttrykket “så autentisk som mulig” brukes. For husene i Løkkeparken er ingen slike vurderinger gjort, så vidt jeg vet. Da jeg undersøkte mye rundt dette i forbindelse med utstillingen om Løkketangen i Sandvika museum Lofthe for fem år siden, fant jeg heller ingen dokumentasjon av gjenreisningen. Det “autentiske” i Løkkehaven er derfor nokså tvilsomt, men de tre husene gir en stemningsfull skjerm mot trafikken i Elias Smiths vei. .
.
Et hjertesukk om “informasjon” i Bæringen
Det er synd at Bæringen presenterer halvsannheter og unøyaktigheter slik det her er gjort. Folk flest oppfatter avisen som ekstra troverdig fordi den utgis av kommunen, mens den nok mer er i klasse med Pravda slik den avisen fungerte i Sovjetunionen. Når det gjelder rivingen av Løkketangen og det som har skjedd i fortsettelsen av det, er kommunens rolle og innsats svært diskutabel, og da er det ikke greit med “informative” notiser som bidrar til å dekke over eventuelle feil fra kommunens side.
Hun som har skrevet notisen om Løkketangen blir selvsagt varslet om dette blogginnlegget, og må gjerne bruke opplysningene her i et senere nummer av Bæringen hvis kilden oppgis. Å få inn en rettelse i informasjonsavisen har jeg prøvd tidligere, så det gjør jeg ikke igjen.
(Innlegget ble påbegynt 29.08.2018 og fullført 30.08.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Meny Helgerudhallen i «gågaten» i Sandvika åpnet forrige uke etter å ha gjennomgått en fornyelse. Forretningen har endret litt på vareutvalget, noe som bl.a. innebærer Dagsavisen ikke står i avishyllen. Dermed er kundeantallet også redusert med én, siden jeg har vært innom daglig de siste årene for å kjøpe denne avisen. Men jeg har ikke ikke kjøpt særlig mye mer, så butikken overlever nok tapet.
Søstrene Tjernslis Fedevarer til høyre. Apotekgården i bakgrunnen ligger omtrent der plassen med fontenen foran Sandvika stasjon ligger i dag. Bygningene til venstre står fortsatt.
Da jeg første gang fikk lov til å gå alene til Sandvika , var det for å handle i for mor i Helgerud kolonial, femtitallets forgjenger til Meny Helgerudhallen. Butikken lå i den bygningen som søstrene Petra og Olava Tjernsli hadde fått reist i 1896. De drev Søstrene Tjernslis Fedevarer på gateplan, og hadde leilighet i 2. etasje. Etter et par eierskifter var den blitt til min barndoms «Helgerud», som forsynte familien med kolonialvarer. Det omfattet ikke kjøtt, som vi handlet hos Bjerkaas, og heller ikke fisk, som vi kjøpte i Bærum Fiskecentral eller til nød hos Torvø. Brød hadde Helgerud, men finere bakervarer ble handlet hos Østbys eller Brekkes bakeri.
I min barndom var det etter hva jeg husker tre kolonialbutikker i hele Sandvika (det som nå er Sandvika Øst og Nord) i tillegg til Helgerud. I Budstikkegården holdt Ingvarda Løken til i lokalet der det nå er utsalg av kunsthåndverk. Samvirkelaget lå i Arnesen-gården, en trebygning ved broen over Rønne elv. På Løkketangen omtrent ved krysset med Brynsveien lå Stangebye kolonial, med eget bakeri i bakgården. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var inne i disse butikkene, vi handlet hos Helgerud.
Nå var nok ikke min familie en stor kunde, for far drev frukt- og grønnsaksbutikk i Oslo, og mest mulig av matvarene hjemme kom derfra. Noe av det var slikt som kundene ikke ville ha, men som mor gjorde bruk av. Et brunflekket blomkålhode kunne skrapes og var ellers fullt brukbart. På tomater som var delvis bløte, kunne det dårlige skjæres bort og resten brukes til tomatsuppe. Drueklaser kom ikke hjem til oss, men de løse druene som å igjen i kassen når klasene var tatt ut, ble skylt og samlet i glassbolle hjemme.
Når det kommer en båt med bananer var en av sangene under okkupasjonen, da bananer og andre sydfrukter ikke var å få. Det opplevde ikke jeg, men jeg husker at bananer kom i salg igjen, og jeg forbinder det med Helgerud kolonial. Der var jeg for å handle for mor, og fikk vite at hver av kundene kunne få kjøpe en klase bananer. Men jeg takket nei, med begrunnelse at far hadde fruktbutikk, og sikkert tok med bananer hjem.
Levering av øl til Helgerud kolonial i august 1959. Den nye Ringigården under bygging i bakgrunnen. Taket på den gamle Bjerkaasgården bak Frydelundbilen.
Sandvika forandret seg voldsomt i løpet av 1960-tallet. På et bilde fra 1960 står Alf Helgerud ved inngangen til butikken og tar imot øl fra Frydenlund. I bakgrunnen ser vi den nye Ringigården, det første nybygget i denne delen av Sandvika etter krigen. Senere kom den nye Bjerkaasgården på motsatt hjørne av den nåværende Kinoveien. Gården utmerker seg ved å ha beholdt den plassen som var foran den gamle bygningen, noe som gir Rådmann Halmrasts vei («gågaten») et åpent og luftig preg, tross betongen. For på den siden av gaten der Helgerud kolonial lå, er ikke noe av det gamle bevart. Bygningen som søstrene Tjernsli reiste, bygningen med Østbys bakeri og senere kafeteria i 2. etasje, «Rønna» som opprinnelig huset Sandvikens Middelskole, og der jeg gikk 1. realskoleklasse, Gråstua med Brekkes bakeri og gartner Jensen – alt er borte og erstattet med tung betongarkitektur. Til og med fjellet bak, der Høegh holdt til på Sverigehaugen, er fjernet til fordel for Tinghuset og den tidligere politistasjonen.
Helgerud Kolonial ble til Helgerudhallen, som var en for sin tid stor selvbetjeningsbutikk da den åpnet. Der ble jeg kunde etter hvert som jeg etablerte meg på egne ben, og der nøt jeg godt av at familien hadde vært kunde siden vi kom til Sandvika i 1948. En gang skulle jeg handle inn mineralvann, øl og snacks til en konsertfest med sanggruppen, og vi skulle betale på etterskudd når vi visste hva vi hadde brukt. Noen kasser drikkevarer pluss det øvrige sto klart til å bli lastet inn i bilen, og jeg ventet på at dette skulle skrives opp, slik at jeg kunne kvittere. Da viste det seg at butikksjefen syntes det var unødvendig, for han visste jo hvem jeg var. Da jeg nevnte at det kunne være greit å ha det skrevet opp med tanke på betaling, rev han et hjørne av lokket på en pappeske og noterte på pappbiten hva jeg hadde fått med meg.
Det ble eierskifter igjen, og etter hvert Meny-butikk. Den mistet meg som kunde fordi jeg skiftet arbeidsplass slik at jeg ikke passerte den på vei hjem, og også fordi jeg ikke lenger kjente noen der. Men de siste årene har Meny Helgerudhallen vært min aviskiosk, det nærmeste av to steder på denne siden av Sandvikselva som har solgt Dagsavisen (Narvesen i Sandvika stasjon er det andre). Butikken har også utmerket seg ved å ha nesten bare hyggelige folk i kassen (unntaket er beskrevet i blogginnlegget Brysom kunde). Jeg synes det er litt trist å bli sviktet av den butikken jeg har lengst kundeforhold til i Sandvika, og sender dette innlegget til Meny Helgerudhallen med oppfordring om at Dagsavisen blir tatt inn i vareutvalget igjen.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I sin nyåpnede utstilling Arven etter Brambani forteller Sandvika museum Lofthe (i Løkkehaven, Elias Smiths vei 5) om industribyen Sandvika. Meg bekjent er dette et tema som ikke tidligere er presentert samlet. Museet er åpent søndag 12-15 (sommerstengt i juli), og utstillingen blir stående til juni neste år. Det er gratis adgang!
Reiseradioen (som virker) er produsert før Radionette flyttet til Sandvika.Støpeform og deler fra Brødr. Berntsen.
Fabriken Tomten (vaskemidler, næringsmidler), Stål & Stil (stålrørsmøbler), Brødr. Berntsen (elektrisk materiell) og Victoria Linoleumsfabrikk (linoleum) er industribedrifter som jeg selv husker, men som nå har forsvunnet fra Sandvika. Papirfabrikk, jernindustri, bakerier og mye annet har også holdt til her. Museet har fortalt om i alt tretten industribedrifter med tekst, bilder og gjenstander. Et kart over Sandvika viser hvor de forskjellige bedriftene holdt til. Publikum kan supplere kartet med industribedrifter som ikke er nevnt – to bedrifter ble tilføyd i løpet av utstillingsåpningen. Under arbeidet med å lage utstillingen har museet snakket med mange, og ga uttrykk for stor takknemlighet for den velviljen de er blitt møtt med. De håper at utstillingen kan sette dem i kontakt med enda flere som vet noe om Sandvikas industrihistorie, slik at både nye opplysninger og nye gjenstander kan tilføyes i løpet av utstillingsperioden.
Klikk på bildet for å høre Tomteskur-valsen
Tomtens skurepulvervals ljomet ut over Løkkehaven før utstillingsåpningen tirsdag ettermiddag (valsen kan muligens ha vært brukt som radioreklame på 1930-tallet) før et kort åpningsprogram med bl. a. presentasjon av Caspar Donato Brambani, mannen som har sitt navn i utstillingstittelen, og som kan kalles Sandvikas industrielle far. Det var Hjalmar Aass som sto for denne omtalen, og det var også han som klippet snoren og erklærte utstillingen for offisielt åpnet.
Med vanlig kreativitet inviterte museets styre etter åpningsprogrammet til “enkel servering”, som viste seg å være matpakke (vanlig lunsj for industriarbeidere i Sandvika) og saft. Kreativitet har også vært nødvendig for å få plass til så mye informasjon på den begrensede plassen museet har i et hus som opprinnelig sto på Løkketangen. I huset bodde opprinnelig to familier, og leiligheten i 2. etasje er innredet som den kunne sett ut for 50-60 år siden. Selv om Arven etter Brambani dominerer de to rommene, kommer 1950-tallet tydelig frem, særlig på kjøkkenet.
De som på helt frivillig basis har laget denne utstillingen (i hovedsak museets styre), fortjener stor takk og mye besøk i museet! Sett av god tid, eller- mest fornuftig – gå flere ganger.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Det som skjedde med Løkketangen på 1970-tallet, var tema for den ene av utstillingene i Sandvika museum Lofthe da det åpnet i Løkkehaven i 2013. Jeg kom i tanker om dette i forbindelse med de planene som nå legges for fremtidens Sandvika. Nedenfor står mye av det som ble presentert i utstillingen (jeg var hovedansvarlig for den) og noe som ikke var med der.
Det jeg tidligere har skrevet om Sandvikaplanene står i innleggene Bærums kommuneplan: Steinfylling i Sandviksbukta, Sandviksbukta i fremtiden og Sandviksbukta – igjen.
Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Løkketangen er tangen mellom Sandvikselva og Rønne elv (den lille stumpen fra Engervannet tl Sandvikselva). Det er dokumentert at folk bodde her på 1700-tallet. Da Sandvika vokste frem som industriby på slutten av 1800-tallet, ble Løkketangen på mange måter Sandvikas “østkant”, selv om den ligger i vest. Her bygde de som arbeidet i den nye industrien, sine boliger, og her ble det startet håndverksbedrifter og butikker. På begynnelsen av 1900-tallet var denne bydelen etablert omtrent som den så ut til den ble revet i 1977-78. Stig Andersen, en av forkjemperne for å bevare bebyggelsen på Løkketangen, skrev en artikkel om området i Budstikka i 1975.
Løkketangen i 1952 (utsnitt av flyfoto). Klikk på bildet for stor versjon.
.
.
Planer som ikke ble gjennomført
Bydelen Løkketangen vokste frem, den ble ikke planlagt. Det var kanskje bakgrunnen for at man ville rive allerede på 1920-tallet. En reguleringsplan som forutsatte at bebyggelsen på Løkketangen skulle rives, ble stadfestet av Arbeidsdepartementet i 1927. Men først økonomiske nedgangstider, deretter krig og okkupasjon og til slutt gjenreisningstid med varemangel gjorde at husene ble stående.
Åtte bilder av det gamle Løkketangen. Klikk på samlebildet for å se enkeltbildene i stor utgave med tekst.
I 1958 sendte O. K. Ringstad, en av de bedriftene som holdt til på Løkketangen, inn byggemelding for et stort forretningsbygg. Det skulle ha to etasjer mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) og tre etasjer lenger bak. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, men Broveien skulle beholdes som gateløp. Av ukjente årsaker ble planene ikke satt ut i livet.
.
.
En plan som nesten ble gjennomført
Utover på 1960-tallet verserte flere planer for Løkketangen. Kjøpmann J. E. Stangebye kom inn i bildet sammen med Ringstad. De engasjerte arkitekt Arvid Faye Bisgaard til å utvikle området. Og det kan man trygt si at han gjorde. Byggemeldingen som kom i 1971, viste en bygning på 2+5 etasjer over kjeller. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, deriblant «Monet-huset» og «Skomakerhuset». Området under jernbanebroen var tenkt som parkeringsplass, og Rønne elv skulle legges under lokk.
Arkitekt Arvid Faye-Bisgaards planer for Løkketangen i 1971.
Planene ble utgangspunkt for en diskusjon gjennom hele 1970-tallet, der protestene mot utbyggingen var mange og sterke. Dette var en sak som engasjerte hele kommunens befolkning, og i en underskriftskampanje krevde ni tusen bæringer (det ble visstnok kontrollert at de virkelig bodde i Bærum) at bebyggelsen på Løkketangen skulle bevares, og at Løkke bro ikke skulle flyttes. .
.
Alternative planer
To alternative forslag til gigantprosjektet bør nevnes. Arkitekt Knut Wøllo (1932-2010) undersøkte husene på Løkketangen og mente at femten av dem var i teknisk god nok stand til å kunne bevares. Ved å rive skur, lagerbygninger og skjemmende tilbygg ville han frigjøre plass både til nybygg og til gjenreising av bevaringsverdige hus fra andre steder i kommunen (f. eks. “Gråstua”).
Knut Wøllos bevaringsforslag. Det rosa felett markerer område for gjenoppsetting av bevaringsverdige hus, de gule feltene er områder for nybygging.
Arkitekt Gunnar Bugge foreslo å beholde Løkketangens fasade mot Ringeriksveien og Løkke, men rive og bygge nytt bakenfor. “Monet-motivet” skulle bevares med Løkke bro som gangbro. Løkkehaven skulle knyttes til Løkketangen med et gangområde ved broen.
Gunnar Bugges forslag til nybygg på Løkketangen.
.
.
Slik gikk det
Ingen av de to alternative forslagene ble realitetsbehandlet. De ni tusen underskriftene hadde heller ingen virkning. Men så viste det seg at det ikke forelå noen gyldig reguleringsplan for Løkketangen, noe som innebar at byggemeldingen ikke kunne behandles. Riksantikvaren engasjerte seg i 1973 ved å foreslå fredning av “Monet-huset” og Løkke bro. Men arbeidet med reguleringsplanen gikk sin gang, endte til slutt i Miljøverndepartementet og ble godkjent i 1976. Alt så nå ut til å være klart for å iverksette gigantplanene fra 1971.
Men i siste øyeblikk skjedde noe som forhindret at hele Løkketangen ble dekket av et kjempestort forretningsbygg og at Rønne elv ble lagt under lokk. Alle aksjene i A/S Løkketangen ble overtatt av Erling Rye Andenæs. Han varslet en ny byggemelding for et redusert prosjekt med åpen Rønne elv. Dette ble resultatet, og bygningskomplekset som nå står på Løkketangen, er med få endringer det som sto ferdig i 1979.
Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Hvorfor fikk saken dette ulykkelige resultatet? Jeg har ikke hatt tid til å gå inn i avstemninger i kommunale organer om reguleringsplan og byggemelding. Men de politiske konstellasjonene i kommunestyret var omtrent som nå, med Høyre som det største partiet, så vidt jeg husker med rent flertall. En ledende politiker i Bærum fra 1975 var Arvid Faye Bisgaard, arkitekten som la frem byggemeldingen om gigantprosjektet på Løkketangen i 1971. Han satt i kommunestyret og i formannskapet, og jeg tror det var vanskelig for en menig høyrepolitiker å opponere mot ham. Det ville være interessant å høre om dette fra innsidere, men det er vel for mye å håpe på.
Det ser også ut til at Budstikka har tilhørt utbyggingstilhengerne. De som ville bevare Løkketangen, slipper til med leserinnlegg, men på redaksjonell plass er det utbyggerne som taler. Det ser vi både i desember 1970, i desember 1974 og i april 1976. Helt spesielt er intervjuet med Arvid Faye Bisgaard i mars 1976, der jeg nærmest føler at journalisten slikker intervjuobjektets sko.
Kart over Løkketangen med gammel og ny bebyggelse. Husene markert med grønt, “Monet”-huset og Skomakerhuset, er de eneste som står igjen av gammel bebyggelse. Løkketangen-senteret er markert med rød ramme.
Har politikerne lært?
Det snakkes mye om “betongbyen” Sandvika med henvisning til høyre side av gateløpet fra Rådhusparken til jernbanestasjonen (Rådmann Halmrasts vei). Men gateløpet ligger tross alt her slik det har gjort siden slutten av 1800-tallet og med omgivelser man kan kjenne igjen. På venstre side er tre eldre gårder bevart (i hvert fall foreløpig), og alle gårdene har sine gamle navn: Ringi-, Bjerkaas-, Moe-, Nafstad-, Ekornes- og Aamotgården. På noen av gårdene står det til og med skilt med navnet.
På Løkketangen, derimot, er hele bydelen borte, inkludert dens eneste “gateløp” Broveien. Skomakerhuset og “Monet”-huset er riktignok bevart. Men hvilken mening gir navnet “Monet”-huset når Løkke bro, som er sentral i Monets maleri fra 1895, ikke lenger ligger ved huset, men 75 meter oppover Sandvikselva og skjult bak trær?
Sandvika står midt oppe i forandringer som er større enn både “betongkvartalet” langs Rådmann Halmrasts vei og raseringen av Løkketangen. I dagens kommunestyre er Høyre fortsatt største parti, med nesten halvparten av representantene. “Forandre for å bevare” er et godt konservativt motto. Det ble ikke fulgt i saken om Løkketangen. Blir mottoet fulgt når planene for fremtidens Sandvika snart skal vedtas? .
.
Har menigmann lært?
Og hva med oss “vanlige” folk, vi som velger politikerne? Det hjalp ikke med ni tusen underskrifter for å redde Løkketangen. Men det var lenge før internett med alle de kontaktmuligheter det gir til de folkevalgte. De som har meninger om det som skjer med Sandvika eller andre steder i kommunen, bør si fra til de som gjør vedtak. Medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret står oppført på kommunens nettsider (under møteplanen) med både telefonnummer og epostadresse.
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Da jeg vokste opp øst for Sandvika på 1950- og -60-tallet, visste alle hvor Løkke og steder med “Løkke” i navnet lå. Nå er dette åpenbart et navn som er i ferd med å gå i glemmeboken. For bruker man i dag Løkke som stedsbetegnelse i Sandvika, blir mange tomme i blikket, og man skjønner at man må forklare. Det enkleste kan være å si Røde Kors-huset, for organisasjonen har merket huset tydelig. Til de mer urbane sier du “den store trebygningen bortenfor Kaffebrenneriet”. Og for mange er “over gaten fra NAV” det som oppklarer saken.
Det blir ikke enklere når en av de næringsdrivende i området bidrar til forvirringen. Bjørg Thorhallsdottir har til nå leid det største av de tre “veteranhusene” i Løkkehaven, der hun på bakkeplan driver butikk og et galleri som hun kaller Lykkehaven, og dessuten har lager for nettbutikken sin i 2. etasje. I husene her skulle det egentlig drives aktivt kunsthåndverk o.l., så når Lykkehaven med med lager og butikk etter hvert flytter til Sjøholmen, kan den planen kanskje bli gjennomført også i dette huset. Da bør det komme en virksomhet med et navn som ikke forvirrer.
Huset i Løkkehaven der “Lykkehaven” holder til, sto opprinnelig på den andre siden av Elias Smiths vei (som da het Ringeriksveien). Siden som vendte mot veien, vender nå inn i parken.
Noen stusser kanskje over navnet Løkkehaven brukt på det de kaller Løkkeparken. Googling avslører raskt at Løkkeparken ligger i Kragerø, mens Løkkehaven ligger i Sandvika. Bærum kommunes nettsider bruker heldigvis det riktige navnet og omtaler området som “parkanlegg”. Boligkomplekset som har felles innkjørsel med Røde Kors fra Leif Larsens vei (tidligere Brynsveien), heter Løkkehaven Boligsameie. Og her er det viktig å holde styr på konsonantene som antyder tidskoloritt: Løkkehagen (med g) er et boligprosjekt under utvikling på Løren i Oslo.
Tvers over gaten for det midterste av veteranhusene ligger et serveringssted som kaller seg Løkka Bar og Traktering. Løkka er for meg kortform for Grünerløkka, og navnet har absolutt ingenting å gjøre med Løkketangen. Kanskje er navnet Løkke opptatt, men da burde eierne vært mer kreative. Eierne er for øvrig et selskap med mer passende navn, Løkketangen Leie AS, som holder til på Rud, men som henviste til en svensk e-postadresse da de utlyste stillinger som barsjef og kjøkkensjef.
Det har vært ymse serveringsetablissementer på dette hjørnet av Løkketangensenteret. Men områdets opprinnelige serveringssted var Løkke, bygningen der Røde Kors nå holder til. Her ble Harreschous Hotel etablert i 1880, og hotellet holdt ut (i en periode under navnet Sandvigens Hotel) frem til 1916.
Harreschous Hotel i 1910.
Bærum kommune kjøpte eiendommen Løkke i 1916 og var eier til 1927. I denne perioden, som faller sammen med forbudstiden (forbud mot å selge brennevin), var det ikke serveringssted på Løkke. Men da kommunen i 1927 solgte eiendommen til Bøndernes Hus A/S, ble Løkke Restaurant etablert, og den var i drift til 1988. På Budstikkas nettsider står en lang og god artikkel om Løkke Restaurant.
Bøndernes Hus med nyåpnet Løkke Restaurant i 1927.
Løkke Restaurant hadde på 1960-tallet også uteservering i Løkkehaven om sommeren. Haakon B. Nielson (journalist, revy- og lokalhistoriker) skrev Løkkevalsen som en hyllest til bl. a. uteserveringen. Lydfilen under følger noten, men uten å repetere.
i dag er serveringstilbudet i Løkkehaven ikke akkurat overveldende. I tilknytning til Thorhallsdottirs butikk ligger en kafe. Og så er det visst planer om noe i “Steinhuset”, bygningen innerst i Løkkehaven, men der har det vært planer lenge uten at noe har skjedd. Steinhusets opprinnelse har for øvrig vært et diskusjonstema. Når man ser på Claude Monets kjente maleri fra 1895 og Wilses fotografi fra 1908, kan det ikke være tvil om at Steinhuset opprinnelig var gjødselkjelleren i låven på Løkke. I følge lokalhistorikeren Arne Mohus ble alle uthusene på Løkke revet i 1908.
Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
I desember 1944 ble det tyske marinefartøyet SCHWABENLAND slept inn til Sandvika. Dermed ble Sandviksbukta en av de siste ankringsplassene for dette skipet, som har historie og historier knyttet til Antarktis, til Sandvika-fotografen Aksel Larsen, til Egersund, til Arendal og – for de spesielt interesserte – til månen.
Asker og Bærums Budstikke 16. november 1945. Klikk på bildet for leselig tekst.
SCHWABENLAND og oppholdet i Sandviksbukta
Selv om krigen åpenbart gikk mot slutten, var nok SCHWABENLAND i Sandviksbukta noe mange engstet seg for. Skipet var et potensielt bombemål, og på den måten en trusel mot Sandvikas sikkerhet. Det var heller ikke noen pryd for øyet der det ruvet mellom Danmark og området nedenfor Rådhuset.
Skipet som lå i Sandviksbukta var opprinnelig et lasteskip med plass for ti passasjerer, sjøsatt i 1925 i Kiel med navnet SCHWARZENFELS. I 1934 ble skipet ombygd til katapultskip, og omdøpt til SCHWABENLAND. Katapultskip hadde en “utskytningsrampe” for sjøfly som senere kunne heises ombord igjen. Skipstypen var anvendelig til flere formål før helikopteret kom i bruk på 1940-tallet.
1: Fly “påarkert” på akterskipet. 2: Fly klart på utskytingsrampen. 3: Fly tar av fra utskytingsrampen. 4: Fly heises om bord etter landing på sjøen.
Høsten 1939 ble SCHWABENLAND overtatt av den tyske marine. I mars 1944 ble skipet skadet av en britisk torpedo og satt på grunn i nærheten av Egersund. Senere ble det brakt flott og slept først til Oslo og deretter til Sandviksbukta. Der lå det også i maidagene 1945, da hjemmestyrkene inntok Sandvika og opprettet vaktpost i veikrysset ved Rådhusparken.
Frigjøringsdagene 1945: SCHWABENLANDs master ses bak trærne rundt Rådhusparken.
Som nevnt i et tidligere innlegg om Städe-gården tror jeg fotograf Aksel Larsen har tatt ett av sine prospektkort-bilder av Sandvika fra SCHWABENLAND. Etter at jeg skrev det, har jeg funnet et Mittet-prospektkort som beviselig er tatt fra aktermasten på SCHWABENLAND fordi bildet viser utskytningsrampen for fly nede i venstre hjørne. Aksel Larsen har stått lavere og nærmere, og har fått et mye mer levende bilde. Det går nesten an å se av bildene hvilken av fotografene som har tilknytning til Sandvika.
Sandvika fotografert fra SCWABENLAND i 1945-46 av Mittet-foto (øverst) og Sandvika-fotografen Aksel Larsen (nederst).
SCHWABENLAND skal ha blitt brukt som losjiskip for allierte soldater i 1945. Det var også på tale som midlertidig husvære for studenter, men ble ansett som for lite. Skipet lå der da Asker og Bærums Budstikke skrev om det i november (ovenfor), og ble buksert ut igjen fra Sandviksbukta sommeren 1946.
SCHWABENLAND bukseres ut fra Sandviksbukta sommeren 1946.
SCHWABENLAND ble til slutt fylt med granater med giftgass, slept sørover og senket 25 nautiske mil sørøst for Arendal.
På nettsiden ddghansa-shipsphotos.de fortelles (på tysk) hele SCHWABENLANDs historie – unntatt oppholdet i Sandviksbukta.
SCHWABENLAND og Antarktis
Nordmannen Roald Amundsen og hans fire menn kom som de første mennesker til Sydpolen 14. desember 1911, fem uker før briten Robert Scott og hans fire menn. Med dette fikk Norge oppdagerrettigheter i Antarktis. Men det hadde vært norsk aktivitet der før Amundsen-ekspedisjonen. Siden 1904 hadde C. A. Larsen drevet hvalfangst i Antarktis fra Grytviken på Sør-Georgia. Likevel ble det britene som kom til å hevde terrioriale rettigheter i området, og Norge underordnet seg dette.
Fra 1927 førte Norge en mer aktiv politikk i Antarktis. Hvalfangstrederen Lars Christensens NORVEGIA-ekspedisjoner hadde fullmakt til å annektere nytt, “ledig” land, og erklærte Bouvetøya og Peter 1.s øy som norsk “biland”. Fortsatt var det Storbritannia som dominerte i området, men etter kontakter mellom den norske og den britiske regjeringen gikk britene med på å la Norge annektere land i Øst-Antarktis. Saken ble imidlertid stort sett liggende i bero til 1938, da Hitler-Tyskland kom på banen.
Dosent Adolf Hoel, stifter og leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, hadde gode kontakter i Tyskland. Gjennom disse kom han under vær med at tyskerne hadde sendt av gårde en ekspedisjon til Antarktis med katapultskipet SCHWABENLAND. Han varslet regjeringen, og bare fem dager før SCHWABENLAND ankom Antarktis, annekterte Norge Dronning Maud Land i Øst-Antarktis..
SCHWABENLAND-ekspedisjonen etablerte ikke noen base på land. Men de to medbrakte flyene ble flittig brukt. Det ble tatt luftfoto av området, og flyene slapp spesialkonstruerte sylindere med hakekorsflagg flere steder. Tyskland avviste den norske anneksjonen, og da SCHWABENLAND kom tilbake til Tyskland, ble området i Antarktis erklært som en tysk antarktisk sektor og fikk navnet Neu Schwabenland.
Etter krigen er det tyske kravet på området ikke blitt reist på nytt. I forbindelse med det internasjonale geofysiske året 1957 fikk også Dronning Maud Land status som norsk biland. Den norske forskningsstasjonen Troll ble etablert der i 1990. I 2005 ble den åpnet av dronning Sonja som helårs forskningsbase.
SCHWABENLAND-ekspedisjonen i 1939 fikk sin fortsettelse i fantasien. Science fiction-filmen Iron Sky fra 2012 forteller om en gruppe tyske vitenskapsfolk og militære som, før Tyskland var endelig beseiret, klarte å komme seg til Antarktis og det tysk-annekterte området Neu Schwabenland. Her etablerte de en hemmelig, underjordisk base, der de fortsatte utviklingen av luftfartøyer. Sent i 1945 ble disse brukt til å frakte folk og utstyr til månen, der basen Schwaerze Sonne (Svart Sol) ble etablert på månens bakside. På basen bygges en invasjonsflåte av romskip som skal overta Jorden når tiden er inne, visstnok i 2018. Filmen er vist på NRK, som omtalte den svært positivt.
Det er kommet ny butikkleietaker i murhuset mellom Malmskrivergården og “Geita” (Sandvika Gjestgiveri) i Sandvika, det jeg kaller Städegården. Denne lille murbygningen har jeg undret meg over siden jeg var liten. Den ser ut som begynnelsen på noe som også skulle omfatte Malmskrivertomten, og kanskje var det den opprinnelige planen. Bygningen har i hvert fall inneholdt mange forskjellige virksomheter siden den ble reist på begynnelsen av 1900-tallet (jeg har ikke kunnet finne noe eksakt byggeår).
Byggherre var Thomas Andersen, som tidligere hadde drevet landhandel i Sandvika Gjestgiveris bygning rett ved siden av. I nybygget etablerte han bakeri, som lå i en bygning i bakgården, Bakeriutsalget lå i butikklokalet mot veien, og gården ble selvsagt kalt «Baker Andersen-gården».
Andersens bakeri ble i 1917 leid ut til J. E. Stangebye. Han drev det frem til 1926, da han kjøpte Østbys bakeri på Løkketangen (Østby hadde bygd nytt, elektrisk bakeri ved siden av Sandvika Middelskole). Bakerbygningen ble overdratt til naboen, der Brødr. Berntsen hadde startet sin fabrikk, og den er fortsatt en del av bygningsmassen. Kanskje er en av de to høye skorsteinene der fra bakeriets tid.
I butikklokalet overtok nå Bærums øl- og vinsamlag. 1926 var året da det syv år gamle brennevinsforbudet ble opphevet etter folkeavstemning (2/3 av Norges folkeavstemninger har vært om alkohol!)
Städegården med lokaler for Bærums øl- og vinsamlag fra 1926.
I 1936 ble bygningen kjøpt av Franz Städe. Han etablerte rørleggervirksomhet med kontor og verksted i bakre del av bygningen, og han var eier så lenge at gården fikk hans navn.
Vinutsalget forsvant kanskje da øl- og vinsamlagene ble overtatt av Vinmonopolet i 1938, I hvert fall etablerte fotograf Aksel Larsen seg i butikklokalene i 1941. Han er rikt representert i Bærum biblioteks lokalsamling, bl.a. med bildet av Städegården fra 1945 nedenfor. Aksel Larsen hadde åpenbart talent for spesielle bilder spesielle bilder når sjansen bød seg, som ett av hans Sandvika-bilder viser. Bildet ser ut til å være tatt fra helikopter, noe Aksel Larsen neppe hadde tilgang til i 1945. Min teori er at han har tatt bildet fra akterskipet på SCHWABENLAND, et tysk katapultskip som lå oppankret rett utenfor Städegården fra februar 1945 til sommeren 1946.
Städegården ved Drammensveien østfra inn mot Sandvika.
Etter fotografvirksomheten ble butikklokalene overtatt av rør-leggeren, som nå var blitt til Sandvika rør. Så ble det interiørbutikk, og nå er en skobutikk (tror jeg ut fra vindusutstillingen – den kaller seg Stayclassy) i ferd med å flytte inn.
Städegården etter årtusenskiftet.
Et sidesprang til slutt, til det som var gågaten i Sandvika. Moegården, der Ark bokhandel ligger, har i dag en fasade som er gråslemmet. Men på et kolorert postkort fra 1920 ser bygningen ut til å ha samme fasadebekledning som Städegården. Er det samme byggmester? Kunne kanskje hele Sandvika sett slik ut, hvis utviklingen hadde vært annerledes?
Bildene i dette innlegget er hentet fra utklippsmappen på min PC, der jeg ikke har fått med fotografens navn. Det beklages!
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Smartingen Kjell Inge Røkke vil bygge høyt på Fornebu. Mens Fornebu Velforening diskuterer om fem etasjer er for høyt, slår han til med 60 etasjer. Blant alle debattinnlegg m.m. om Røkkes planer, tror jeg styrelederen i Fornebu vel, Ingar Arneberg, treffer spikeren på hodet: Med et forslag om 60 etasjer som utgangspunkt for diskusjonen er det lettere å få gjennomslag for 30 etasjer senere. Denne teknikken synes jeg har preget flere av Røkkes byggeprosjekter.
