Kronprins Haakon Magnus fyller 45 år i dag, og gratuleres med dagen. Jeg kommer tilbake til ham om et par uker, for tross kongelig byrd er han ikke denne bloggens hovedperson i dag. Det er alle de som bidro til at mennesker kunne lande på på månen. Etter års arbeid av mange mennesker sirklet Apollo 11 rundt månen. Mens Michael Collins ble igjen ombord i moderfartøyet, ble Edwin Aldrin og Neil Armstrong med månelanderen Eagle, som landet på månen 20. juli 1969 kl. 21:17:40. Armstrong var 21. juli 1969 kl. 03:56 norsk tid det første menneske som satte foten på et annet himmellegeme enn jorden.
Opp gjennom 1960-tallet var romferder mer og mer blitt en del av hverdagen, og dette preget nok min holdning til månelandingen i 1969. Da var jeg på ferie i Paris, og burde selvsagt ha befunnet meg sammen alle de som fulgte den historiske begivenheten på TV-skjermer i butikkvinduer o.l. helt til Armstrong gikk ned på måneoverflaten. Men jeg lå i min seng på hotellet og sov, og fikk begivenheten med meg fra avisforsidene i salgsstativene 21. juli.
Da Sovjetunionen skjøt opp det første romfartøyet, Sputnik, i oktober 1957, var det en stor sensasjon, faktisk to store senasjoner. Den ene var det faktum at et kunstig himmellegeme gikk i bane rundt jorden. Den andre var at Sovjetunionen hadde skutt opp denne satelitten, alle hadde trodd at USA lå langt foran i kappløpet. Noe helt nytt var det, i hvert fall, og jeg kan huske at hele familien sto nede på plenen for å se Sputnik gå over himmelen. Dette var før firefeltsveien (senere seksfelts-) langs Sandviksbukta, og veibelysningen langs Drammensveien besto bare av 100-wattspærer, så det var ganske mørkt og lett å observere stjernehimmelen. Det var nok egentlig leggetid for min fem år gamle søster, men hun hadde fått lov til å være med ut for å se den historiske satelitten passere. Det tok ikke så lang tid, og vi skulle gå inn igjen, men da protesterte hun og ville se “flere sputniker”.
Da jeg googlet “sputnik” i forbindelse med dette innlegget, var det “Knut T. Storbukaas, kjent under artistnavnet Sputnik …” som kom øverst av treffene. Hans musikk er interessant på sitt vis, men kan i kkek på noen måte sammenliknes med romfartssangen over alle romfartssanger: Space Oddity med David Bowie – utgitt samme år som månelandingen (innspillingen er fra 1972):
(Innlegget ble påbegynt 15.07.2018 og fullført 19.07.2018)
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Etter episoden med speilveggen (ovenfor) innså jeg at montasjen med plastskiver var for risikabel, og ville erstatte plast med metall. Men hvor finner man store skiver med små hull? Etter en tids leting på internett, kom jeg plutselig på løsningen: kronestykker. Etter et par butikkbesøk var jeg den lykkelige eier av 40 kronestykker med hull, og det tok godt og vel en time å bytte ut alle plastskivene. Ved eventuell taksering av husets verdi er denne veggen verdt nøyaktig kr 830 (speil: kr 790, “beslag” kr 40) hvis man ikke regner med flisekryss, skruer og arbeid. Og jeg kan skryte av å ha en velbeslått vegg.
AF3 – Parkering: “Husk å trekk P billett” står det fortsatt på skiltet utenfor Kiwi Kjørbo i Sandvika (omtalt her i bloggen i januar i fjor under tittelen 
13. juli 1985 var det veldedighets-konserter både på Wembley stadion i London og på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Konsertene ble arrangert under navnet Live Aid, og artister i hele den vestlige verden gikk sammen om å samle inn penger til de som var rammet av hungersnøden i Etiopia. Tiltaket hadde begynt året før da Bob Geldof tok initiativet til Band Aid, en sammenslutning av britiske musikere med samme formål. Den norske avleggeren het Sammen for livet. 
Men så slo det meg: Kunne ikke dette like gjerne vært en omtale av min egen mor? For hennes generasjon innebar den korte formuleringen “ho gifta seg og fekk to barn” en fulldags jobb som husmor i et par tiår. Det var ikke betalt arbeid, men familien var helt avhengig av det. Og fordi det var så dagligdags, var det ikke noe å fortelle om, det kunne sammenfattes i en kort formulering på syv ord. I enda større grad gjaldt det mine besteforeldres generasjon og de som kom før dem.
