Kategoriarkiv: Ukultur

Sortebill og Sabeltann som forbilder for barn

24. april 2020 Torgeir Oma

I forrige ukes Ekspasient-journal 2 skrev jeg om sjørøvere. Det er et underlig fenomen at slike brutale banditter fortsatt opptrer som en slags helter for barn. Jeg vokste opp med Egners kaptein Sortebill. I dag er det kaptein Sabeltann som gjelder.

For få år siden var piratvirksomhet i Adenbukta og langs kysten av Somalia et så stort problem at Norge utplasserte en av de nye fregattene (søsterskip av havaristen KNM HELGE INGSTAD) for å beskytte skipstrafikken. Jeg har også hørt et BBC-program om et britisk ektepar i seilbåt som ble tatt som gisler av sjørøvere i dette farvannet. Parallelt med dette har disse piratenes forgjenger, kaptein S(ortebill/-abeltann) vært suksesser i Dyreparken ved Kristiansand, som film og som sang, men uten at idealiseringen av forbrytere har vakt særlig oppsikt i pressen. Funksjonshemninger som et manglende øye (dekket av sort lapp) eller en manglende legg (erstattet av treben) er jo så barnlig sjarmerende.

Bloggeren som kaptein Sortebill. Både dette bildet og et tilsvarende i forrige blogg er tatt på bloggerens eget initiativ, noe som tyder på at han ikke er helt frisk.

Ettersom jeg stadig ble kalt Sortebill etter at jeg begynte med lapp over det ene øyet, måtte jeg selvsagt skaffe meg en sabel. I kontrast med det som står i forrige avsnitt, var noe slikt ikke å få i lekebutikken, som kunne tilby en “sjørøverhatt” av plast. Men Mye moro”(karnevalsutstyr m.m.) hadde tre typer sabel, alle ufarlige hvis mn ikke slår for hardt. Men de som ringer på hos meg, blir nok skremt når jeg åpner døren med sort lapp over øyet og sabel i hånd.

Det viste seg at jeg kunne et vers av sangen om kaptein Sortebill utenat, og det slår meg at dette må ha vært vanskelig å forstå for småbarn på 1950-tallet. F. eks. forutsetter uttrykket very well bekrutta både engelskkunnskaper og kjennskap til våpen hvis man skal forstå det. Og Egner legger egentlig ikke skjul på brutaliteten i sjørøveriet. “Den gang sloss vi hele natten, men til slutt så fikk vi tatt’n” (artig rim!). Men jeg stusser litt over innledningen til refrenget: “Vi seiler på sjøen vind og i blest” – er ikke vind og blest det samme?

” Tiden leger alle sår,” heter det. Så om noen hundre år er nok Henry Rinnan barnas helt, med dertil hørende kostyme og nye vrtianter av å “gå planken”. Men uten nedsettende uttrykk som “negergutt” o.l.

(Innlegget ble påbegynt 21.04.2020 og fullført 23.04.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

. Biting, Næringsliv, Ukultur

Ukens biting: HomeNet, Dagsavisen og Aftenposten gir blaffen i kundene sine

14. februar 2020 Torgeir Oma

Opphavet til uttrykket å gi blaffen i noe får to mulige forklaringer i Det Norske Akademis ordbok. Den pene er at det har utgangspunkt i blaff og betyr “å blåse i”. Den stygge, som jeg finner mest sannsynlig, er at det dreier seg om en forskjønnende omskrivning av “å gi blanke faen”.

Trekkerør fra HomeNet har stått og ventet siden november 2019. Fiberkabel ble bestilt i april 2018 og bekreftet to måneder senere.

Ved porten inn til Langset står en kveil med oransje trekkerør for fiberkabel. Den ene enden er trukket i rør under gårsplassen og stikker opp ved husveggen. Slik har det vært siden november. Da meddelte HomeNet, som vi bestilte fibernett hos i april 2018(!), at de var i samtale med kommunen om løsning for nedgraving av kabelen, og at vi ville bli “løpende oppdatert”. Siden har vi intet hørt. Med andre ord: HomeNet gir blaffen i kundene sine.

De fleste har fått med seg at fylkesstrukturen her i landet ble endret ved årsskiftet. Dagsavisen ser ikke ut til å ha registrert dette, noe quizen på siste side har hatt gjentatte eksempler på. Her er to av dem:
__29. januar 2020:
I hvilket fylke er Leikanger administrasjonssenter?
__Dagsavisens svar: Sogn og Fjordane
__Virkeligheten: Fra 1. januar 2020 ligger Gulen kommune i Vestland fylke, som
__består av de tidligere fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane.
__8. februar 2020:
Ligger Gulen kommune i Hordaland eller Sogn og Fjordane?
__Dagsavisens svar: Sogn og Fjordane.
__Virkeligheten: Se ovenfor.
Forklaringen er åpenbart at Dagsavisen har kjøpt inn sine quiz-spørsmål, og rutinemessig setter dem inn på sistesiden. Ingen i redaksjonen leser hva de setter på trykk, og leserne får “fakta” som er utgått på dato. Eller med andre ord: Dagsavisen gir blaffen i kundene.

Dagsavisens quiz 29. januar og 8. februar 2020. Avisen tar ikke hensyn til regionreformen som trådte i kraft 1. januar 2020,

Aftenpostens språkside lørdag 8. februar hadde den “spennende” overskriften Da Aftenpostens redaksjon ble sendt på kommakurs. Det språklige var fem setninger der komma enten manglet eller ikke skulle stått, noe leserne skulle avgjøre. Dette fylte omtrent like mye plass på siden som den som var brukt til å presentere bilde, navn og tittel på journalisten. Det er bare to år siden Helene Uri ble presentert som Per Egil Hegges etterfølger som språkspaltist i Aftenposten. Da gikk man over fra én spalte daglig (alle dager, 5114 ganger på rad, uten avbrudd, i 14 år!) til én side ukentlig, ofte skrevet av andre enn Helene Uri. Dette er å gi blaffen i kundene!

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2020 og fullført 14.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Medier, Ukultur

Dagsavisen gjør narr av dronning Sonja

17. januar 2020 Torgeir Oma

Dronning Sonja på jobb. Her er hun på vei til markeringen av 30-årsjubileet for Reisa nasjonalpark. Jeg legger merke til at hun bærer sekken sin selv.

“Vi må være sjenerøse overfor de som kommer til Norge og ikke kjenner kulturen vår,” sa dronning Sonja i NRK-programmet Året med kongefamilien 2019. Jeg hadde ventet å finne negative kommentarer til dette i de to innvandringskritiske nettavisene Resett og Document, men der har jeg ikke en gang sett uttalelsen referert. Til gjengjeld finner jeg en minileder i Dagsavisen, som bruker Dronningens utsagn til å gjøre narr av at det for minst femten år siden falt henne naturlig å si “Belgien”.

Disse tre har ansvaret for minilederne i Dagsavisen. Klikk på bildet for å lese hvordan de gjør narr av dronning Sonja.

Minilederen i Dagsavisen står under hovedlederen, og er muligens ment å være morsom. Det har den vært én gang. Både lederen og minilederen er usignert, men de tre som er avbildet til høyre, har ansvaret for den. I motsetning til dem, vil jeg ikke ha hets og mobbing i mine spalter, så den som vil lese hvordan de gjør narr av dronning Sonja, må klikke på bildet til høyre. .

Noregs Mållag har brukt (og bruker?) slagordet “Snakk dialekt, skriv nynorsk”. I første del ligger respekt for folks naturlige talemål. Dette er også innarbeidet i alle språklige retningslinjer for offentlig virksomhet. Vi har bl. a. en kronprinsesse som snakker Kristiansand-dialekt, på Stortinget virker det som man må snakke så brei dialekt som mulig og i NRKs nyhetssendinger er det bare en liten rest av standardspråk igjen. Noen vil kanskje hevde at det for Dronningens vedkommende ikke er snakk om dialekt, men sosiolekt. Om så er, ser jeg ikke noen prinsipiell forskjell i dette tilfellet.

Det er greit at Dagsavisen er prinsipiell motstander av monarkiet, og det synspunktet synes jeg avisen skal bruke saklige argumenter til å underbygge. Men det er svært ugreit at avisen trekker frem uvesentligheter som er mer enn femten år gamle, for å gjøre narr av kongelige som som ikke har mulighet til å forsvare seg mot slike “morsomheter”.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
En liknende sak var ett av de alternative fakta her i bloggen 9. mars 2018. Stikkordet var Politikk og språk.

(Innlegget ble påbegynt 15.01.2020 og fullført 15.01.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Ukultur

“Trekke seg” fra stillingen

13. desember 2019 Torgeir Oma

Nylig kom den første “avgangen” etter NAV-skandalen. Det var ytelsesdirektør Kjersti Monland som “trakk seg”. Jeg bruker anførselstegn fordi hun fortsatt skal være ansatt i NAV, trolig med samme lønn, men med mindre ansvar enn hun har hatt som direktør.

Det har gått noen uker siden Anne-Karin Sogn måtte gå av som direktør i Fjellinjen etter at en det ble avdekket ulovlige anskaffelser og uryddige ansettelser i selskapet. Hun beholder lønnen på 1,4 millioner i ett år. Hennes direktørkollega Trond Juvik i bompengeselskapet Ferde, som krever inn bompengene rundt Bergen, beholder jobben. Han har bare brukt sin og en del ansattes arbeidstid til å styre skatteinnkreving i en provins i Kongo, og det synes styret i Ferde er greit. Det gir meg assosiasjoner til Ivar T. Henriksen, tidligere vannverkssjef på Romerike. Han ble dømt til 7,5 års fengsel for korrupsjon og utroskap, og hadde i den sammenhengen bl. a. skaffet seg en jaktfarm i Sør-Afrika.

Det er bare et halvt år siden liknende forhold var tema her i bloggen under tittelen Gutteklubben Grei og Jentekluben Juks. Siden da har NAV-skandalen med tilhørende Skatteetat-skandale vist på nye måter hvordan det står til. Barnevernets fremferd har fått bred omtale her i bloggen, og i mitt arkiv ligger bl. a. Ragnar Larsens Document-innlegg Norge – landet hvor korrupsjon godtas. Andreas Slettholms valg av overskrift på en Aftenposten-kommentar er fullt forståelig : Jeg har mistet min sterke tro på norsk forvaltning.

(Innlegget ble påbegynt 10.12.2019 og fullført 10.12.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Ukultur

Bærum kommune og “medvirkning”

6. desember 2019 Torgeir Oma

Da jeg leste velkomstbrevet ovenfor, kom jeg av en eller annen grunn i tanker om folkeeventyret Reven som gjeter. “«Dill-dall-holom!» sa reven, så grant og fint,” står det der, og reven klarte å lure seg til å bli gjeter. Jeg er ikke videre imponert over hvordan det som står i brevet, blir fulgt opp i praksis. Et nærliggende eksempel for meg er Lakseberget – klikk på lenken i høyre marg og les det som står under menyknappen “Medvirkning” (anførselstegnene er en del av knappen). Men det er ikke det eneste eksempelet, og jeg tror det er flere enn de jeg har registrert bare de siste par årene.

Nabogruppe Vestre Jong er utsatt for det nasjonale byggeprosjektet Ringeriksbanen, og på vegne av gruppen skriver Karen Riise Walmsley et innlegg i Budstikka om det. De 347 beboerne har ikke oppnådd å komme i dialog med Bane NOR. Det er nokså parallelt med hvordan Bærum kommune har gått frem ved Lakseberget. Når det skal graves, eller strømkabler skal kobles om , kommer det melding i postkassen i god tid fra tiltakshaver. Men når det offentlige, som sitter på alle mulige adresseregistere, skal foreta seg noe, er det visst tilstrekkelig å sette inn en annonse og rådføre seg med etablerte grupperinger som ungdomsråd o.l.

Bærum kommunes “Veiledningstorget” er en betegnelse jeg helst setter i anførselstegn. Leserinnlegget En runddans for å nå frem i Bærum kommune gir gode eksempler på hva slags “veiledning” torget gir. Som Bjørn Lieberg forteller i innlegget, er det ikke lett å få svar på et nokså enkelt spørsmål eller oppnå kontakt med rette vedkommende. Jeg får meg ikke til å tro at de som svarer på telefonen der, er spesielt dumme eller talentløse. Snarere tror jeg dette er en svakhet i systemet. Forbedringspotensialet er i hvert fall stort.

Det kanskje mest frustrerende ved forsøk på kontakt med Bærum kommune, er den absolutte taushet. Jeg skal holde unna mine egne erfaringer og gjengir heller et oppslag i Budstikka om en mann som klaget på skader etter brøyting sist vinter. Han fikk ikke svar. Han kunne tåle avslag, men ville ha et svar. Det fikk han kanskje etter at Budstikka hadde skrevet om saken. “Sånn skal det ikke være,” sa Svein Finnanger, konstituert kommunalsjef for tekniske tjenester, til avisen. Men det er sånn! Hvorfor det?

(Innlegget ble påbegynt 04.12.2019 og fullført 04.12.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Natur og miljø, Ukultur

Klimabrøl

6. desember 2019 Torgeir Oma

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________

Klimabrøl er kåret til årets ord av Språkrådet. Som innbarket kverulant får det meg selvsagt til spørre hva et klimabrøl er.

Kan det være brølet fra jetfly på vei på vei over Atlanterhavet? Seilbåten som Greta Thunberg kom seg til New York med uten å bruke fly, skulle seiles tilbake til Europa. Mannskapet og kapteinen krysset Atlanterhavet med fly for å gjøre denne jobben. Tilbake til Europa brukte Greta også seilbåt. Nå var det bare kapteinen som måtte fly fra Europa til Amerika for å føre båten.

Kan klimabrøl være brølet fra de ansatte i Oslo kommune da de fikk vite at årets julebord skulle være kjøttfritt? De som ville noe annet, måtte melde fra på forhånd. Det gjorde åtti prosent av dem. 155 valgte juletallerken med kjøtt, og 118 valgte kveite. 68 spiste bakt selleri, fennikel og stekt sopp. Vi får tro at den siste gruppen gjorde dette frivillig, og ikke fordi de hadde oversett muligheten for få noe annet.

Kanskje er klimabrølet lyden av stønnet fra de som må legge sterke begrensninger på sin elektroniske kommunikasjon? Det kan være kontoransatte som må formulere seg så tydelig at det ikke blir nødvendig med e-poster med spørsmål, Eller musikkelskere som må finne frem oldefars sveivegrammofon, det nyeste avspillingsutstyret som ikke bruker strøm for å gjengi lagret lyd.

Ikke fly, ikke kjøtt, ikke e-post hvis vi skal redde klimaet? Klimabrølet var aktuelt en kort periode i slutten av august, da det ble lansert av Even Nord Rydningen. Nå ble ikke oppslutningen så stor som forespeilet, og senere har omtalen (og brølet) forstummet. Men det avfødte en Resett-kommentar fra Geir Hasnes, som sammenliknet det med George Orwells “Tominuttershat” i fremtidsdystopien 1984. Og Documents Karine Haaland gledet oss i anledning brølet med harselasen En vanlig dag i Bergen (hun er selv bergenser).

(Innlegget ble påbegynt 04.12.2019 og fullført 04.12.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Kultur, Medier, Ukultur

Rasistiske vitser før og nå

22. november 2019 Torgeir Oma

Steinar Sagen, Tore Sagen og Bjarte Tjøstholm lager NRK-programmet RadioResepsjonen.

Et av de mange NRK-programmene jeg ikke hører på, er RadioResepsjonen. Nå ble jeg nødt til å høre på en del av programmets utgave 29. oktober, fordi det etter sigende inneholdt rasistiske uttalelser, og jeg måtte finne ut hvordan det høres ut i dag. Programmet er fjernet fra NRKs nettsider p.g.a. anklagene om rasisme, men jeg fant den aktuelle sekvensen på YouTube.

Innslaget handler om en “flauhetskonkurranse”. Med mine begrensede evner klarer jeg ikke å forstå hvordan noen kan hisse seg opp over at det som blir sagt i den sammenhengen det sies i programmet, er rasistisk. Men morsomt er det ikke, overhodet ikke, i hvert fall hører ikke jeg til målgruppen for humoren. Så det forundrer meg at det har vakt slik debatt – både Dagbladet og Nettavisen har hatt oppslag om saken.

For noen måneder siden var det jeg som hisset meg opp over et annet NRK-forsøk på å være morsom. Da skulle ordet “jødesvin” utløse latter. Det er et ord med helt andre historiske tilknytninger enn “morsomhetene” i radioresepsjonen, så jeg mener fortsatt at den skjetsjen ikke burde vært sendt.

NRK-programmet Nytt på nytt har også utmerket seg med “morsomheter” som går langt over streken. Sist fredag “foreslo” Sigvart Dagsland (eller antakelig programmets tekstforfattere) denne matematikkoppgaven til bruk i palestinske skolebøker (som har vært kritisert for å blande anti-israelsk propaganda inn i undervisningen):
___“Hvis du hiver en heroisk palestinsk håndgranat inn i en
___Judas-befengt, forrædersk israelsk flokk, og den deler seg i ___hundre biter, og hver israeler treffes av ti biter: Hvor mange
___drepes da?”
Teksten isolert sett er full av anti-israelske uttrykk (men hva gjør Judas i en sammenheng som gjelder jøder og muslimer?), men sammenhengen den kom i, gjorde dette til et akseptabelt og faktisk morsomt innspill.

I “gamle dager” herjet Stutum i radioen. Han ble aldri kritisert for sine utsagn, men så var Bjørn Sand morsom på en måte som Tore Sagen i RadioResepsjonen ikke er i nærheten av. Pakistanere, MDG-medlemmer, motstandere av norsk EU-medlemskap og mange andre er herved advart: Hører de på de to klippene nedenfor, vil de bli krenket!

(Innlegget ble påbegynt 20.11.2019 og fullført 20.11.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Næringsliv, Ukultur

“Lynraskt internett”: HomeNet skrev kontrakt i fjor, er fortsatt ikke ferdig med anleggsplanen

4. oktober 2019 Torgeir Oma

HomeNet reklamerer med “lynraskt” internett på sine nettsider. Det er mulig at signalene på nettet er lynraske, men tempoet når det gjelder installasjon, er det ikke. Vi fikk tilbud i april i fjor, skrev kontrakt i juni om fire abonnementer på eiendommen, men venter fortsatt på at HomeNet skal bli ferdig med sin planlegging.

Tempoet illustreres godt med statusoppdateringene fra HomeNet. Denne denne meldingen kom i juni i fjor:

Denne denne meldingen kom i september i år:

Klikk på teksten ovenfor for å lese utskrift av forsøket på å få snakke med Ronny Greipsland, leder for kundeservice hos HomeNet.

For andre år på rad (!) begynner jeg nå å lure på om jeg får gravd ned fiberkabelen inne på eiendommen før frosten kommer. For å kunne grave, må jeg ha svar på et par tekniske spørsmål som er uavhengig av trasevalg og som ikke besvares i veiledningen på nett. Jeg har gjentatte ganger prøvd å få svar på uten å lykkes. Når jeg ringer “kundeservice”, er det ingen logg over mine tidligere henvendelser, og jeg må forklare alt fra start. Alle andre kontaktkanaler er blokkert – av HomeNet. I mitt siste forsøk denne uken skulle “kundeservice” formidle at jeg trenger å snakke med en som har teknisk kunnskap, og at “å snakke” ville si telefonsamtale, eventuelt fremmøte her på bruket. Resultatet var to arrogante tekstmeldinger, der den første ga uttrykk for at HomeNet ville ringe meg når det passer dem, den andre meddelte at HomeNet ikke kunne svare på mine spørsmål før trasevalget var avklart (jeg hadde presisert at mitt spørsmål var uavhenig av trasevalg).

Jeg ble sint, og sendte tirsdag en e-post til de tre som står oppført som kontaktpersoner i HomeNet. Det resulterte i en telefon torsdag fra HomeNets klageavdeling, som selvsagt ikke hadde teknisk kunnskap til å svare på mine spørsmål, men som skulle be en som hadde det, om å ringe meg i løpet av dagen. Fredag kl. 13 har jeg fortsatt ikke hørt noe.

Etter mitt skjønn har jeg full rett etter både Forbrukerkjøpsloven og Avtaleloven til å si opp de fire kontraktene fra juni i fjor. Dessverre er HomeNet eneleverandør her i strøket av fiberkabel, som er det beste tekniske alternativet. Men jeg undersøker alternativer, og mottar gjerne erfaringer fra brukere av parabolnett og mobilnett.

En interessant opplysning dukket opp i telefonen fra HomeNets klageavdeling: Etableringskostnaden på kr 1900 pr. abonnement er fjernet som kompensasjon for den lange ventetiden. Jeg går ut fra at det samme gjelder alle de andre som også venter, og ber bloggens abonnenter her i området om å spre det glade budskap.

(Innlegget ble påbegynt 03.10.2019 og fullført 04.10.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Medier, Ukultur

Dagsavisen kaller meg rasist

4. oktober 2019 Torgeir Oma

Dagsavisen har på lederplass kalt meg rasist. Ikke direkte, men i en minileder som ser slik ut:

At jeg er innvandringsskeptisk (ikke innvandrerskeptisk), er et faktum jeg ikke er flau over. Ifølge minilederen bedriver jeg da rasisme, altså er jeg rasist. Å karakterisere meningsmotstandere på denne måten er et skjemmende trekk ved Dagsavisen (se Hvorfor så propagandistisk fra februar i fjor). Jeg vet at minilederen gjerne skal være morsom, men forholder meg til Piet Heins ord: “Den som kun tar spøg for spøg …” osv.

Selma Moren føyer seg inn i samme tradisjon når hun innleder sin kommentar Hvis ikke Greta, hvem? slik: “Takk skal dere ha. Mansplaining var akkurat det vi trengte nå.” (mansplaining er enten at menn forklarer kvinner ting som kvinner allerede vet eller at menn forklarer kvinner hvordan verden henger sammen, uten
respekt eller interesse for hva slags kunnskaper kvinnen har – begge forklaringer står i Dagavisens Navn i nyhetene 26.08.2018). 22 år gamle Selma Moren var for et halvt år siden journalist i Aftenpostens Si;D-redaksjon, og skrev der innlegget Da jeg var tretten, trodde jeg veganer var en diagnose. Når hun karakteriserer sine meningsmotstandere som mansplainere, har det liten hensikt for en gammel mann på 73 å komme med noe motinnlegg som angår saken.

Hvis man ønsker å nå frem til andre enn de som allerede er enige, er det lite hensiktsmessig å bruke negative karakteristikker om sine meningsmotstandere. Det er slikt Donald Trump driver med, senest i en pressekonferanse sammen med den finske presidenten denne uken. Dagsavisen ville bli en bedre avis hvis den unnlot å etterlikne Trump.

(Innlegget ble påbegynt 30.09.2019 og fullført 30.09.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Politikk, Ukultur

Déja vu i Oslopolitikken

23. august 2019 Torgeir Oma

Aftenpostena aftennummer 30. desember 1993. Klikk på bildet for å lese teksten.

Déja vu er et uttrykk av fransk opphav som beskriver det å føle at noe man opplever for første gang, er opplevd tidligere. Jeg følte et snev av déja vu i sommer da Dagsavisen skrev om utsiktene for vinterens veivedlikehold i Oslo under overskriften På tide å grue seg til vinteren igjen!. Bakgrunnen var kommunerevisjonens rapport om vintervedlikeholdet, der kommunens snørydding ikke kom godt ut. Det er 26 år siden sist Raymond Johansen satt i byråd, da med ansvar for samferdsel, og hadde dette svaret til datidens klager på dårlig brøyting: “Måk sjæl” (slik husker jeg det, men i Aftenposten er det omskrevet til det mer pyntelige “Skuff selv”).

Som leder for dagens byråd er Raymond Johansen plaget av Folkeaksjonen mot bompenger, som han ikke er enig med. Han velger derfor å karakterisere dem på denne måten: “Helt useriøst!”. Han er heller ikke enig med Høyre, som har kommet med et alternativt forslag til ny trasé for T-banen. Og siden han ikke er enig, blir Høyres forslag selvsagt karakterisert som – déja vu – “helt useriøst!”.

Nettavisen sammenlikner byrådene i Oslo og Trondheim, begge med byrådsleder fra Ap.

Raymond Johansens byråd har sittet i fire år. Document har oppsummert perioden under overskriften Pengesløsingen i det rødgrønne Oslo: Mye, mye verre enn du trodde. Byrådslederen er uenig i det meste Document skriver, så i hans stil kan dette trolig karakteriseres som “helt useriøst!”. Derfor tar jeg også med et oppslag fra Nettavisen, som skriver omtrent det samme som Document. Så får bloggens lesere velge om de vil lese det ene, det andre eller begge.

Siden jeg har stemmerett i Bærum, kan jeg ikke stemme på Raymond Johansen. Jeg er ikke sikker på om det er et tap.

(Innlegget ble påbegynt 21.08.2019 og fullført 21.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven