I dag er det et slags vaktskifte her på bruket. De øvrige beboerne har vendt tilbake fra julefeiring et sted i EU, mens jeg drar på tradisjonell nyttårsfeiring et sted i Sør-Norge.

Tradisjoner er noe som sitter godt i ryggmargen. Én ting er nyttårsaften, der jeg treffer hyggelige mennesker som jeg har feiret nyttår sammen med siden forrige århundre. Men også julaften, som jeg egentlig ikke feirer, har jeg “feiret” på tradisjonell måte, selv om jeg var eneste tilstedeværende her på bruket. Ribben var forberedt to dager før, og ble riktig vellykket med sprø svor. Det er bare denne ene dagen i året jeg legger slikt arbeid i. Hvorfor det, egentlig? Jeg har ikke noe annet svar enn at det er tradisjon.

Når året går mot slutten, ser man tilbake, først og fremst på de siste tolv månedene. Min største opplevelse i 2017 var nok slektstreffet for Oma-slekten, som jeg skrev om i to innlegg her i bloggen,
26. august og 2. september. Det som ellers har preget innholdet her i bloggen, står det om under dagens Tilbakeblikk. Men ved et årsskifte kan man også se lengre tilbake, som overskriften for dette innlegget for så vidt gjør. That Was The Year That Was var en storselgende LP med opptak fra en konsert der Tom Lehrer fremførte satiriske viser om amerikansk politikk. Selv om visene er over femti år gamle, virker noen av dem underlig aktuelle også i dag – eller kanskje er det jeg som lever i fortiden. National Brotherhood Week,  Send the Marines og Pollution tar utgangspunkt i fenomener som var aktuelle i USA på 1960-tallet. I New Math fleiper Tom Lehrer med sitt eget fag matematikk, som han underviste i ved flere underversiteter.

Det er litt over to dager igjen av året 2017 og tid for å minne om hva man da sier. I fjor skrev jeg om det her i bloggen, i år ble det gjennomgått i årets siste utgave (20. desember) av  podcasten Aftenpodden:

Til alle lesere av denne bloggen:
Takk for det gamle!

(Innlegget ble påbegynt 27.12.2017 og fullført 29.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag eller mandag (kildene oppgir begge datoer) er det 95 år siden private kringkastingsselskaper i Storbritannia dannet det felles selskapet British Broadcasting Corporation, bedre kjent som BBC.  Fem år senere ble selskapet statlig. Det tilsvarende norske statlige kringkastingsselskapet, NRK, var også en fortsettelse av et privat selskap. Kringkasting var neppe et ord som dukket opp da Ivar Aasen gjorde forarbeidet til sin ordbok ca. femti år før BBC ble dannet, men jeg tror han ville likt oversettelsen av det engelske broadcast som betegnelse på dette nye mediefenomenet.

BBC kommer jeg tilbake til nedenfor, for jeg har selvsagt hørt mest på NRK. Selskapet var ikke bare enerådende, men hadde enerett på kringkasting i Norge – radio fra 1933, fjernsyn fra 1960. Først i 1981 ble monopolet opphevet, bare to måneder etter at Kåre Willochs Høyre-regjering med Lars Roar Langslet som landets første kulturminister hadde tiltrådt.

Fra oppveksten i NRKs monopoltid husker jeg at famlien satt rundt salongbordet lørdag kveld og hørte Tango for to bli spilt første gang i 1957. Det skjedde i underholdningsprogrammet Marienlyst fra Store studio, der flere potensielle slagere (nå heter det hits – med engelsk flertallsendelse) ble lansert under etiketten “Morgendagens melodi”. Samme år vant familien et TV-apparat på Revmatikerforbundets basar, slik at vi tre år senere kunne samle oss foran skjermen til den ukentlige Slagerparaden, Men fjernsynet kom så sent inn i mitt liv at jeg aldri har tilhørt målgruppen for Barne-TV. Fra radioens Barnetimen for de minste husker jeg derimot både Torbjørn Egner, Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen. Sistnevnte lanserte  Å, du gode sparegrisen min, der tekstens annen linje var “nå skal du få ettøringen din”. Inflasjonen gjorde at mynten ble endret til toøring mens jeg var aktiv barnetimelytter. I lørdagsbarnetimen hørte jeg serien om Stanley på leting etter Livingstone i det ville Afrika, med gjenganger-replikken: “Neste morgen dro vi videre.”

En av radioens kjendisstemmer på 1950-tallet tilhørte Arthur Klæboe. Stemmen hans har alltid virket kjent for meg, så mor og far må ha hørt på kåseriene hans, f. eks. da han fortalte han om sitt besøk i Simadalen etter flomulykken der i 1937. NRKs første kriminalserie, Paul Temple og Gregory-saken, fikk jeg nok ikke lov til å høre, og den er slettet fra NRKs “arkiver” (anførselstegnene er ironisk ment, ja). Men jeg har nok vært i nærheten av radioen mens mor og far hørte på, for jeg vet ikke noe annet sted jeg kan ha lært kjenningsmelodien The Devils Gallop. I 1955 kom Godaften, mitt navn er Cox, som “alle” hørte på, også jeg, som da gikk i 3. klasse – jeg husker vi diskuterte serien på vei hjem fra skolen. Ti år senere, da jeg gikk i siste klasse på gymnaset, diskuterte vi I trifidenes dager, en slags science-fiction-serie de som tør (jeg tør ikke ), nå kan høre på nettradio.

NRK og BBC begynte begge som private radioselskaper og ble senere statlige. Og bare syv år etter at NRK ble statskanal, flyttet de to selskapene sammen i London under krigen. Sendingene fra London ble en viktig kilde til informasjon i det okkuperte Norge, også etter at radioapparatene ble beslaglagt, og er kanskje årsaken til at navnet “BBC” her till lands alltid har blitt uttalt på engelsk (“bi-bi-si”), også på den tiden da man f..eks. uttalte JFK (John Fitzgerald Kennedy) “jådd-eff-kå”.

BBC  World Service har vært min store radiotrøst etter hvert som NRK har tapt seg. Programmene kan høres direkte på nettradio, og en rekke interessante programmer er tilgjengelige som podcast. To favoritter er Newshour Extra, femti minutter der aktuelle internasjonale spørsmål blir diskutert, og Witness, ti minutter med “history as told by the people who were there”. Her er en Witness-episode med en av de overlevende fra WILHELM GUSTLOFF, som med flere tusen flyktninger ombord ble senket i Østersjøen av en sovjetisk ubåt på slutten av 2. verdenskrig.

Og i dag eller på mandag har altså BBC fødselsdag . Paukeslagene fra Beethovens 5. symfoni er ikke lenger kjenningssignal, og dessverre har de også sluttet med den kjenningsmelodien de brukte da jeg først ble kjent med sendingene. Men jeg velger å slutte med den, og gratulerer med de 95.

(Innlegget ble påbegynt 13.12.2017 og fullført 15.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det tre år siden Knut Nystedt døde, noe over 99 år gammel. Han er en mann jeg minnes med takknemlighet fra det året jeg studerte musikk grunnfag ved Universitetet i Oslo. Knut Nystedt var vår lærer i kordireksjon.

Tenk at vi grunnfagsstudenter i en utkant av verden som Oslo hadde en slik verdensberømthet som lærer! Det var vel på 1960-tallet han for alvor “slo gjennom”, i hvert fall kom de første plateutgivelsene med musikken hans da (1967). Etter hva jeg husker, var undervisningen hans svært praktisk orientert (akkurat som med Anfinn Øyen i harmonilære, som jeg fortalte om i Det kongelige Frederiks). Studentene var kor, og så fikk vi prøve oss som dirigent én etter én, med kyndig og vennlig veiledning. Kordirigent ble jeg aldri, men det jeg lærte av Knut Nystedt har jeg hatt stor glede av også i den lille sanggruppen jeg er “kunstnerisk ansvarlig” for.

Knut Nystedt var kanskje mest kjent som dirigent for Det Norske Solistkor,  et selvmotsigende navn som sier noe om kravet til stemmen hos koristene. Han startet også Schola Cantorum, som jeg husker som et slags studentkor for musikkstudentene. Der var jeg ikke med, men jeg ble “headhuntet” til Torshov kirkekor (Nystedt var organist i Torshov kirke), der jeg deltok en periode. Dette var nok et slags aspirantkor der Nystedt prøvde ut mulige talenter, men jeg fant fort ut at kirkekor ikke var noe for meg, så min eventuelle karriere som korsanger kom aldri i gang.

Sanggruppen jeg er med i, Hummer & Canari, hadde i mange år førjulskonsert i Tanum kirke siste mandag før jul. Ett år sto bl. a. Knut Nystedts motett Peace I leave with you på programmet. Det finnes ikke opptak av det (heldigvis). I stedet kan bloggens lesere velge mellom to versjoner med Det Norske Solistkor, den ene med tekst og den andre med noter. Det er et fantastisk stykke musikk, som følger teksten helt perfekt. Følgende prosedyre kan anbefales for de som for tiden lar seg stresse med førjulsmas (og ellers hvis det røyner på):
1. Les den engelske teksten (lettere å oppfatte den når den synges).
2. Finn en behagelig stilling å sitte eller ligge i.
3. Lukk øynene og lytt.

(Innlegget ble påbegynt 07.12.2017 og fullført 07.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 99 år siden i dag inntrådte våpenhvilen mellom de krigførende partene i 1. verdenskrig. Ordene i overskriften er hentet fra våpenhvileavtalen. Da hadde krigen pågått siden august 1914, med alle datidens stormakter involvert. Likevel er det vanskelig å peke på en konkret årsak til krigen. “Politiske, territorielle og økonomiske konflikter mellom Europas stormakter i tiårene før 1914” er hva Store norske leksikon oppgir som noe av bakgrunnen for at 8-10 millioner mennesker mistet livet og dobbelt så mange ble såret i direkte krigshandlinger. I tillegg kom sivile tap. Norge var nøytralt, men mistet ca. 1.500 sjøfolk og over 600 skip i krigsforlis (tall fra Store norske leksikon).

En så forferdelig krig gjorde dypt inntrykk også på dem som ikke var direkte involvert. I alle de krigførende landene ble det reist små og store monumenter til minne om de falne, det mest kjente er kanskje  “Den ukjente soldats grav” under Triumfbuen i Paris. Den ukjente soldat er også hovedperson i en vise av svensken Ruben Nilson (1893-1971), godt fremført av Fred Åkerström. Romanen Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque skildrer skyttergravskrigen sett med soldatens øyne (kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsider).

Fredsavtalen som ble undertegnet i Versailles i 1919 har gitt virkninger helt til vår egen tid. Det osmanske riket og de tre keiserdømmene Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland forsvant, og nye grenser ble trukket i Sentral-Europa, på Balkan og i Midtøsten. Dessverre gjorde dette Versaillestraktaten til oppskrift på nye konflikter like mye som til en fredsavtale. Tyskland fikk “skylden” for krigen og skulle straffes, noe som ga grunnlaget for Hitlers propaganda da han overtok makten og etter hvert førte verden ut i en ny krig.

Nå markeres 11. november over store deler av verden som en minnedag for veteraner og falne soldater. I Storbritannia var det frem til utbruddet av 2. verdenskrig to minutters stillhet denne dagen, markert tydelig i byer og tettsteder ved at alt stoppet opp. Avisen Manchester Guardian skrev dette 12. november 1919:

Norge følger ikke den internasjonale trenden, og knytter ikke 11. november til noe som har med veteraner eller falne soldater å gjøre. I stedet valgte regjeringen Stoltenberg å gjøre 8. mai til Norges veterandag. Her på bruket flagger vi begge dagene, i dag fordi en av beboerne har fødselsdag. Og det kan også markeres musikalsk, med den eneste sangen jeg kjenner til som handler om å være født i november: Novemberblues av Benny Andersen, fremført av Povl Dissing.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dagens dato for 35 år siden  var en trist dag i musikkhistorien. Da døde musikeren Radka Toneff, bare 30 år gammel. I løpet av sin korte karriere utga hun tre album. Det andre av dem, It don’t come easy (1979), hører til blant perlene i min musikksamling.

Radka blir oftest omtalt bare med fornavn. Men det var etternavnet Toneff som gjorde meg oppmerksom på henne. Faren hennes, Toni Toneff, drev Film – og fotolaboratoriet, som holdt til like ved fars butikk i Bjerregaards gate, og de to hadde litt kontakt.

Radka vokste opp i et musikalsk hjem. Faren var flyktning fra Bulgaria, og hadde bakgrunn som folkesanger. Det var nok en stolt far som tok bilde av Radka som niåring ved pianoet hjemme.

Mitt første musikalske møte med Radka var da jeg lånte albumet It don’t come easy på biblioteket. Senere hadde jeg det på kassett i bilen, og spilte det om igjen og om igjen. Albumet inneholder sterke tekster i suveren musikalsk innpakning. Tittelsporet og tre andre spor representerer stemningen jeg opplever i dette albumet :
___– It Don’t Come Easy
___– Contemplation
___– The World
___– Say Something Nice

Radka Toneff døde i 1982 i et skogholt på Bygdøy, og det er usikkert om det var en ulykke eller selvmord. I minnediktet Der bjørketreet stod bruker Jan Erik Vold ordene sans canoe, hentet fra Robert Creeleys dikt The Friend, som også er med på albumet It don’t come easy. Uttrykket betyr egentlig “uten kano”, og må i Creeleys dikt forstås som “hjelpeløs” e.l.

___Jan Erik Vold:
___Der bjørketreet stod

___Om høsten. Bladene faller. En venn
___kjører inn

___i skogen, en av dem som alltid hadde
___et smil og en omtenksomhet

___på lager – – så var hun likevel
___sans canoe? Balladen om de triste unge
___menn er ikke

___sangen om bjørka, som blir oker
___når vindkulene

___kommer. Eller kulda tar fram
___avbitertanga. Hva for plagg er det som
___ligger

___på bakken, der bjørketreet
___stod? Radka, we miss you. Sola skinner

___som en bjørkestolpe
___over granholtet.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 19 år siden siste rutefly tok av fra Oslo lufthavn Fornebu. Da lå jeg med båten min mellom Torvøya og enden av øst-vest-rullebanen med min gode venn fra Luftfartsverket som gjest om bord. Det siste flyet skulle egentlig vært et Braathen-fly, men selskapet var rammet av streik, så det ble SAS som tok av med siste passasjerfly. Men det aller siste flyet var et ambulansefly fra Kjevik, som fikk dispensasjon tll å lande  tre timer etter at flyplassen egentlig var stengt, og deretter tok av igjen med kurs for Vigra.

Med 3,2 km avstand til enden av rullebanen merket vi godt her på bruket at det lå en flyplass i nærheten,  De fleste avgangene gikk vestover, slik at Oslos befolkning ikke skulle bli plaget av støyen (det var ikke så farlig med oss), og når SAS-Caravellen dreide sørover og snudde bakenden til Langset, var det vanskelig å føre en samtale utendørs. Innflygningen foregikk også for det mest fra vest, med mindre støy. Men vi fant spor av både ut- og inngående fly på eplene, som hadde et tynt lag med flybensin og sot, slik at vi var svarte på fingertuppene etter innhøstingen. Noen ganger skvatt vi til  når et Braathen-fly hadde dårlig tid og valgte snarveien over Sandviksåsen. Vi hverken så eller hørte flyet før det plutselig var i lav høyde rett over Langset.

Det sterkeste minnet fra flyplassen på Fornebu er også knyttet til flyselskapet Braathens SAFE. Lille julaften 1972 forsvant et Braathen-fly fra radaren under innflyging. Det skjedde om ettermiddagen, og det tok seks timer før vraket ble lokalisert ved Asdøltjern, ca. 5 km nord for Lierskogen. Vi trengte ikke høre nyheter for å skjønne at flyet var funnet, for plutselig ble E-18 fylt med 20-30 ambulanser med blålys og sirener på vei vestover. Dessverre ble det ikke bruk for dem til syketransport. 40 omkom i ulykken, og de fem som overlevde, ble fraktet ut i helikopter. Det året falt lille julaften på en lørdag, og søndagsaviser var ennå ikke oppfunnet, så Aftenpostens reportasje kom først tredje juledag. Men NRK var på plass da flyvraket ble funnet. Lars Sigurd Sunnanå forteller om dette i NRK-serien En sterk historie. Jeg husker reportasjen, og at jeg reagerte på at NRK sendte intervju gjort på ulykkesstedet med en av de overlevende.

Som passasjer opplevde jeg Fornebu første gang en gang på slutten av 1950-tallet, med tomotors propellfly (antakelig Douglas DC-3) til Bergen. Da jeg arbeidet i forlagsbransjen, reiste jeg via Fornebu flere ganger årlig, særlig når lærerstevnene foregikk om høsten. Det var unektelig behagelig å ha bare 20 minutters reise til flyplassen, og det var greit å kunne se ut av flyvinduet ved innflygning og konstatere at alt så ut som vanlig på Langset. Den militære delen av flyplassen har jeg også benyttet, i 1972, på den første av mine fire repetisjonsøvelser.

Nå er rullebanene og terminalbygningen på Fornebu borte. Men kontrolltårnet er bevart, og rett ved siden av ligger Café Odonata, som har overtatt den eldste ekspedisjonsbygningen. Der er det bilder fra tidligere tider, da flyene og publikum var skilt med et stålrørsrekkverk, og små barn kunne løpe bort til flytrappen for å møte mor og far. Hva med en mimrestund med kaffe og smørbrød, høreplugger i ørene og Leaving on a Jet Plane med Peter, Paul and Mary?
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no