I dag er det 94 år siden den første radioteaterforestillingen i Norge ble sendt. Det private Kringkastingsselskapet (NRK-monopolet kom først i 1933) sto for sendingen. Hva forestillingen het, har jeg ikke funnet ut, men den var oversatt fra engelsk. Det første stykket skrevet på norsk kom året etter.
Min første erfaring med radioteateret var hørespillet i Lørdagsbarnetimen. For meg var det programmets viktigste del , alt annet var prat før og etter hørespillet. Av en eller annen grunn forbinder jeg hørespillet med «verkstedet» i uthuset, der jeg som barn drev med småsnekring o.l. Det sto en gammel Tandberg-radio der, så jeg må allerede som liten ha funnet ut at det gikk an å høre på radio mens jeg drev med praktisk arbeid. Jeg kjenner meg igjen i det Tor Åge Bringsværd skriver om Lørdagsbarnetimen under overskriften Alle bildene på veggen:
«Og for meg var det hørespillene som var barnetimen. Så jeg kunne lykkelig fortsette å stirre i veggen… Karius og Baktus, Frendeløs, Mesterdetektiven Blomkvist, Jungelboka, Tulutta og Makronelle. Titler som får små bjeller til å klinge i hodet den dag idag. — … Nansen (10 episoder!), Stanley og Livingstone – for ikke å snakke om Lille Lord Fauntleroy!»
Bringsværd skriver også at han under hørespillene i radio så «flere og bedre bilder enn TV noen gang har gitt meg». Jeg har samme erfaring, og med det som bakgrunn har jeg valgt å la dette innlegget bare ha lyd-«illustrasjoner».
I Radioteateret har jeg også gjenhørt «vanlige» teaterforestillinger som jeg ellers har sett fremført på scenen. Men det er nok hørespillserier jeg særlig husker. En gang på 1950-tallet gikk en science-fiction-serie som vi snakket mye om på skolen. Den handlet om romfarere, som etter min hukommelse endte opp hos romvesener som så ut som snegler, som kunne snakke menneskespråk og som sa: «Ikke farlig – og velkommen» (dette kan ha vært Rolf Kirkvaags hørespillserie SOS fra verdensrommet, som er tatt vare på av NRK, men som dessverre ikke er tilgjengelig). Science-fiction-serien I trifidenes dager var samtaleemne da jeg gikk på gymnaset. Den kan høres i NRKs radioarkiv.
I mange år var kriminalhørespillet en fast del av lørdagsrutinen. Med en flyttbar reiseradio og etter hvert en lommeradio med øreplugg kunne lyttingen skje parallelt med ymse praktisk arbeid hjemme. Jeg tror husmaling var aktiviteten da jeg hørte Historien om Gottlob etter Torolf Elsters kriminalroman. I serien opptrer en mystisk person som kalles Erlkönig, og introduksjonen er bygd over Schuberts musikk til Goethe-diktet med dette navnet.
De ni pianotonene etter hallomannens alvorlige «Radioteateret:» setter meg fortsatt i den samme stemningen, og jeg husker fortsatt den lille gremmelsen når en episode var slutt, og det var en hel uke til fortsettelsen. Nå kan hele serien høres i NRKs radioarkiv, og – om man vil – kan den dramatiske romansen av Goethe/Schubert høres på YouTube med oversettelse til engelsk.
Som nevnt i et blogginnlegg for et par år siden var de tidlige kriminalseriene i radio om Paul Temple og Paul Cox en del av barndommen. Dette var oversatte serier, der handlingen foregikk i Storbritannia. Senere kom serier med norsk forfatter, og jeg husker særlig to av dem. Johs Solbergs kriminalhørespill handlet om vanlige norske etterforskere. Jeg mener å ha lest at han selv hadde erfaring fra politiarbeid, i hvert fall opplevde jeg hans stykker som «ekte». Men jeg gikk glipp av siste episode med løsningen i Det er fra kriminalpolitiet. Nå har jeg funnet hele serien i NRKs radioarkiv. Der finnes også seriene med Julia Tinnberg og førstebetjent Reinskau som hovedpersoner, skrevet av Edith Ranum. Hun mistet synet som 20-åring, og det er kanskje noe av årsaken til at lyden i hennes hørespill treffer så godt. I 1975 vant hun 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret med Kattungen. Stykket handler om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, og jeg brukte det noen ganger i min tid som lærer som en innfallsvinkel til temaet mobbing. Jeg synes stykket passer som eksempel på godt radioteater, også med den lydkvaliteten man får etter opptak av originalsendingen på spolebånd og senere digitalisering.
(Innlegget ble påbegynt 02.01.2020 og fullført 02.01.2020)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen «Publiser kommentar» sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Søsteren min er utdannet barnehagelærer, og ble ansatt som styrer (hvorfor heter det ikke rektor i barnehagen?) i sin første jobb. Hun ba meg finne musikk som kunne brukes når barna skulle rydde etter leking, og jeg fant siste sats, Finale, fra Sommernetter av Ragnar Danielsen. Det er en marsj-aktig sak, der jeg mente at både tittelen og musikken passet til formålet. Ganske snart etter at musikken var tatt i bruk, var det ikke lenger nødvendig å be barna rydde, de handlet «pavlovsk» og begynte å ryddingen straks musikken ble satt på. Jeg har ikke funnet noen digital innspilling av dette verket, så bloggens lesere må ta til takke med en digitalisert innspilling fra min gamle platespiller. Originalen finnes på Light Music from Norway, vol. 3 med Kringskastingsorkesteret dirigert av Øyvind Bergh.
Ifølge forskning.no er oppfatningen av fredag 13. som ulykkesdag en forholdsvis ny tradisjon, som kanskje ikke går lenger tilbake enn 1800-tallet. Den var i hvert fall til stede da Rudolf Nilsen skrev diktet Nr. 13 om gården han vokste opp i. En av strofene lyder slik:
Overskriften er begynnelsen av refrenget på et av mange musikalske revynummer fra Einar Schankes hånd. 
«sangerinnen» som overhodet ikke kunne synge. Det skal stor musikalitet til for å synge så gjennomført falskt som Hege Schøyen gjorde. Desto sterkere var virkningen da hun til slutt sang Ave Maria (Bach/Gounod) helt klokkerent, «slik Florence trodde hun hørtes ut». Da var jeg ikke alene om å bli rørt.
her gikk hun dypere inn i enkelte emner enn ren overflatisk fleip. Tre ganger kom tårene i løpet av forestillingen. To ganger skyldtes det musikkvalget og sammenhengen musikken ble fremført i. Tredje gang var det et overraskende poeng, og jeg får lett klump i halsen når slikt kommer med eleganse. Dessverre har Ingrid Bjørnov måttet avlyse resten av Steinway to heaven-turneen p.g.a. sykdom. Men hun håper å komme «grusomt tilbake», og når det skjer og hun forhåpentligvis fullfører turneen: løp og kjøp billett!
jeg tillater meg å referere et som ble fremført før jeg ble født, så min fremstilling er på grunnlag av det jeg har hørt. Også dette nummeret har en bakgrunn av alvor. Det foregikk på Chat Noir under krigen, der Einar Rose kommer inn på scenen og løfter høyrearmen som i en nazi-hilsen. Alle tyske offiserer på de første radene reiser seg spontant og besvarer hilsenen. Så sier Einar Rose: «Så høyt hoppa jeg i går». Replikken ble belønnet med en uke i fengsel.
