For tre år siden skrev jeg blogginnlegget Hedningens jul. Påsken er, så vidt jeg vet, en viktigere kirkelig høytid enn julen, så med kirkelige øyne er jeg nok enda mer hedensk nå, når jeg bedriver blogg på en langfredag. Det får så være.
Fra min tid som lærer husker jeg påskeferien, og særlig begynnelsen av den, som en laaaang periode med fridager. Frihetsfølelsen var faktisk større på fredag før palmesøndag enn på siste dag før sommerferien. For det har bestandig vært min påske: en lang rekke dager uten noe program. Da ser jeg bort fra de påskene jeg var utskrevet ekstrahjelp i fars butikk (les Værsågod, neste! fra april 2017). For andre er påsken en viktig, religiøs høytid. Den kristne påsken begynner vel egentlig 1. påskedag, som i år (etter hva jeg har kunnet finne ut) er 8. påskedag for de som tilhører den jødiske tro. Men påskelammet har de to religionene felles, og det er interessant å se hva tre så ulike kilder som Store norske leksikon, Harstad Tidende og Den danske folkekirke kan fortelle om det – og hvordan Joacim Lund i Aftenposten korrigerer dem.
Før i tiden var nesten alt stengt i påsken, dvs. fra skjærtorsdag til 2. påskedag, og det var kø i de få butikkene som holdt åpent påskeaften. Fars butikk var blant dem, og den ene påskeferien (i betydningen «reise bort i påsken») jeg kan huske fra folkeskolen, var familien på tur til Stockholm.
Nå er også alt stengt, ikke bare i påsken, men hele tiden (i hvert fall frem til 11. april, når de gjeldende corona-restriksjonene utløper). Vaksinasjonssenteret i Bærum stengte også, og min dose nr. 2 med Moderna-vaksine ble utsatt fra i går (skjærtorsdag) til førstkommende tirsdag. Men Vinmonopolet er åpent på påskeaften – til 15.00 som på vanlige lørdager.
(Innlegget ble påbegynt 28.03.2021 og fullført 28.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sommertid: Klokken stilles mot sommeren, dvs. frem om våren, tilbake om høsten.
I dag er siste fredag med normaltid på denne siden av sommeren . Natt til søndag 28. mars stilles klokken frem én time. Offisielt skjer dette kl. 02.00, men det er tillatt å gjøre det før man går til sengs lørdag eller utsette det til søndag (mye digitalt utstyr er programmert til å ordne dette selv), bare det skjer med forsvarlig smittevern. Sommertid brukes for å vinne dagslys om ettermiddagen. Den timen med søvn vi mister natt til søndag, får vi igjen natt til 31. oktober, når klokken stilles tilbake til normaltid (det heter ikke vintertid!).
På engelsk heter det visst Daylight Saving Time («tid som utnytter dagslyset»),. Men jeg har ikke funnet noen forklaring på hvorfor dagslyset er viktigere å utnytte om sommeren enn om vinteren. Mange påpeker imidlertid at det er overgangen(e), ikke sommertid/normaltid, som skaper problemer. Da må vel konklusjonen bli at vi følger samme tid hele året?
Da jeg opplevde sommertid første gang (1959-1965), var det mye diskusjon før den ble innført. Nå stilles klokken som en selvfølge i mars og oktober, og ingen av dem som vanligvis protesterer mot å gå i takt (militærnektere, vaksinemotstandere, motstandere mot å bruke ansiktsmaske, «klimaskeptikere» osv.), gir lyd fra seg, i hvert fall ikke så høyt at jeg har registrert det. Det står da også åpent for alle å la være å stille klokken (i min bil følger den normaltid hele året), og i stedet endre sin egen døgnrytme. Kanskje det er løsningen, så kan standardtiden følge soltiden slik den er definert i de forskjellige tidssonene.
As time goes by – som tiden går – er kjent fra filmen Casablanca.
«Min» versjon av denne – etter hvert – standardlåten er ikke fra filmen, men med Monica Zetterlund og en svensk tekst (fra 1973, tror jeg – tekst av Hasse Alfredson og Tage Danielsson), som jeg i dag vil karakterisere som samtids- eller mediekritisk. Hør begge:
Les også: Vårjevndøgn (gjesteinnlegg av Hans Lindemann) fra mars 2018.
(Innlegget ble påbegynt 23.03.2021 og fullført 23.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Det smalt nok ikke så mye i Kristiania for hundre år siden. Så da det smalt i Heimdalsgate, ble det et tospaltet oppslag på Aftenpostens forside. Det var et destillasjonsapparat som hadde eksplodert – to år etter at 61,6 prosent av de som avga stemme i 1919-folkeavstemningen, hadde sagt ja til fortsatt brennevinsforbud (først innført i 1914, senere fornyet i 1916).
Aftenpostens oppslag om saken står støtt til den journalistiske svenneprøven. Her fortelles bare hva som har hendt og hva journalisten har observert. Det er ingen antydninger om noen suspekt bakgrunn for bruken av destillasjonsapparat, ut over den lille passusen «et almindelig og nu meget velkjendt destillationsapparat» (min uthevelse). Det spekuleres heller ikke om fremtiden (et av de vanligste journalistspørsmål i dag er ulike varianter av «hva kommer til å skje nå?»), f. eks. om den uheldige barbermesteren vil bli straffeforfulgt for sitt brudd på forbudet mot produksjon av brennevin. Her overlates det til leseren å spekulere.
Fra «Kristiania adressebog for 1920», Heimdals gate 34. Klikk for større bilde.
Derfor har jeg spekulert, og jeg har saumfart Kristiania adressebog for 1920 for å se om det bodde en barbermester i Heimdalsgate. Jeg fant Olsen, Isak, barberm. i nr. 34, 2. oppgang. Ved et søk i Digitalarkivet fant jeg både Isak Olsen, barberer, og Isak Olsen, barbermester. De var faddere i hver sin barnedåp i Grønland kirke, henholdsvis i august 1888 og i romjulen 1890.
Tiden tillater ikke at jeg graver dypere i dette, men det jeg har funnet, viser at ved hjelp av tilgjengelige kilder på nettet og litt kombinasjonsevne kan man finne ut svært mye om den nære fortiden. I 1921 måtte imidlertid barbermester Isak Olsen (hvis det var ham) trøste seg med egenprodusert hårvann.
(Innlegget ble påbegynt 18.03.2021 og fullført 18.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det gregorsmesse, til minne om Gregor den store (pave fra 590 til 604). Etter gammel tro (ifølge Wikipedia) ville sønnavind i dag føre til et godt år (hva nå det måtte innebære). Ellers er datoen preget av dystre begivenheter før og under siste verdenskrig .
Adolf Hitler var født og oppvokst i Østerrike (i Braunau ved Inn, som var grenseelv mot Tyskland), og i 1938, da han hadde hatt makten i Tyskland i fem år, gjennomførte han Anchluss (tilknytning/forening – i praksis annektering) med fødelandet. Dette var begynnelsen på hans ekspansjonspolitikk, som endte med utbruddet av 2. verdenskrig omtrent to og et halvt år senere.
Vidkun Quisling, som hadde gjort statskupp i Norge 9. april 1940, kunngjorde på dagens dato i 1942 at Nasjonal Samling var det «statsbærende parti». Som en slags markering av denne begivenheten ble den såkalte «jødeparagrafen», som forbød jøder adgang til riket, gjeninnført i Grunnloven (paragrafen var blitt fjernet i 1851). Anne Frank, kanskje den mest kjente jøden fra siste verdenskrig, døde på dagens dato i 1945.
Men i dag er det gregorsmesse, og da kan det vel passe med gregoriansk sang? Denne kirkemusikk-genren har også navn etter Gregor den store, selv om han ikke selv komponerte. Veni Creator Spiritus (Kom, Hellige ånd) er skrevet et par hundre år etter Gregors pontifikat:
Domkirkeruinen på Hamar fikk et vernebygg av glass i 1998 (arkitekter: Lund og Slaatto). En tilleggseffekt til vernet var at glassbygget fikk akustikk som i en stor katedral. Klikk for å høre Veni Creator Spiritus (innspilt et annet sted).
(Innlegget ble påbegynt 08.03.2021 og fullført 08.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Aftenposten 6. mars 1953. Stalins død var hovedoppslaget i Aftenpostens morgennummer dagen etter dødsfallet.
Kjøkkenet i mitt barndomshjem er ombygd to ganger etter 5. mars 1953. Men jeg vet nesten nøyaktig hvor i rommet jeg sto den dagen, da far fortalte at Josef Stalin var død.
Årsaken til at jeg husker dette så tydelig, er nok at far fortalte om Stalins død som noe svært alvorlig. Som kjøpmann var far neppe særlig opptatt av Stalins ideologi på annen måte enn at han var uenig, men han hadde forholdsvis nylig gjennomlevd fem krigsår, og så kanskje for seg at et mulig ustabilt politisk styre i Sovjetunionen kunne føre til noe tilsvarende.
Det politiske europakartet ca. 1950-1990. Røde land tilhørte Warsava-pakten, blå land var alliert i NATO, grå land var nøytrale.
Som kjent gikk makten videre til Nikita Khrusjtsjov uten uroligheter hverken i Sovjetunionen eller mellom USSR og andre land. Men bare tre og et halvt år senere kom oppstanden i Ungarn, og gjennom oppveksten ble jeg klar over at forholdene var nokså ufri bak «jernteppet» –et uttrykk som ble vanlig om skillet mellom Øst- og Vest-Europa etter at Winston Churchill brukte det i en tale på dagens dato i 1946.
Om Beatles-sangen Back in the USSR har noe særlig med Sovjetunionen å gjøre, er jeg usikker på, men det var den første musikken jeg kom på i forbindelse med Stalin, selv om den er innspilt femten år etter hans død. Den andre jeg kom på, var Midnatt i Moskva. Den kjenner jeg best i dixieland-versjon, men jeg fant også en innspilling på russisk med Den Røde Armes kor, og den er sikkert mer autentisk. Her er det fritt valg – på innleggets nederste hylle:
Fra venstre: The Beatles, Kenny Ball and his Jazzmen, Den Røde Armes kor.
(Innlegget ble påbegynt 02.03.2021 og fullført 02.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
For 104 år siden i dag ble det som sies å være verdens første jazz-plate innspilt. Det var Tiger Rag med «The Original Dixieland Jazzband», en innspilling jeg fant kopi av på YouTube.
Min LP fra 1973 med Strindens Promenade Orchester: Vinylplaten, det hvite beskyttelsesomslaget og plateomslaget formet som en bærepose.
Tiger Rag finnes også i min platesamling, men ikke egentlig som jazz. Innspillingen er med Strindens Promenade Orchester, og den er utgitt av Studentersamfundet i Trondhjem på 1970-tallet en gang. Da jeg kjøpte den, falt jeg for plateomslaget (det heter visst cover nå), formet som en bærepose med avmerking for «bære-hull» med teksten «klipp her … og bær». Senere viste det seg at hele LPen er en samling morsomheter, mange med et teknisk tilsnitt, som det sømmet seg det som den gang het Norges Tekniske Høyskole (Høgskole fra 1980). En av morsomhetene er overgangen fra platens side 1 til side 2. Siste spor på førstesiden er palomen 1, som slutter midt i et refreng; så må man snu platen for å høre fortsettelsen i palomen2, som er første spor på annensiden, Siste spor på platen er laget med «hakk i plata» slik at stiften hopper tilbake og platen på en måte aldri slutter.
Det er visst en konkurranse mellom studentorkestre om hvem som kan spille Tiger Rag på kortest tid. Dette er omtalt på slutten av en lang nettartikkel på svensk om Tiger Rag. Legg også merke til innspurten i innspillingen nedenfor med Strindens Promenade Orchester fra 2018.
Orkesteret som spilte Tiger Rag i 1917, hadde dixieland i navnet. Det er en jazz-stil som på norsk ofte kalles «gladjazz», en merkelig betegnelse som kanskje kommer av at tempoet kan være nokså raskt. Når Royal Garden jazzband spiller Royal Garden Blues som avxlutningnummer, er det etter min mening ikke en «gladlåt», uansett tempo. Royal Gardens besetning i 2012 er for øvrig den samme som hos «The Original Dixieland Jazzband» 95 år tidligere, men TODJ hadde ikke kontrabass. Og Royal Garden holder tradisjonell stil, med felles introduksjon av melodien først, deretter solo for hvert av instrumentene (også bass og slagverk!) og en felles avslutning.
(Innlegget ble påbegynt 25.02.2021 og fullført 26.02.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Stereoanlegg med platespiller, forsterkerr og høyttalere.
For en stund siden hørte jeg om en gymnaslærer som hadde invitert en av sine klasser hjem til seg. Da de var kommet, skulle hun ordne noe på kjøkkenet, og sa, med et blikk på platespilleren og LP’ene i bokreolen: «Dere kan jo sette på en plate i mellomtiden.» Da hun kom tilbake fra kjøkkenet, viste det seg at elevene ikke visste hvordan de skulle løse oppdraget. Deres kompetanse på området musikk-avspillere begrenset seg til avspilling av lydfiler.
I dag er det 143 år siden Thomas Alva Edison tok patent på fonografen (144 år siden ifølge Store norske leksikon, men jeg holder meg til nettstedet This day in history), grammofonens forgjenger og det første utstyret som kunne «lagre» lyd for senere avspilling. Fonografen brukte en rull til inn- og avspilling. Nedenfor er en demonstrasjon av fonografen, der den også settes inn i en lydhistorisk sammenheng.
Rullen ble senere erstattet av en plate, som var det rådende mediet gjennom hele 1900-tallet. Da jeg vokste opp på 1950-tallet, besto mine foreldres platesamling av 78-plater, for det meste populærmusikk fra 1940-tallet, og «musikkanlegget» var en sveivegrammofon. Men alle klassekameratene mine hadde platespiller og plater med musikk de hadde hørt på Radio Luxembourg (Wikipedias valg av kart til artikkelen om Radio Luxembourg kan tyde på at den er skrevet av en som aldri selv opplevde radiostasjonen).
Da familien anskaffet en platespiller («allerede» da jeg gikk på realskolen), kjøpte også jeg 45-plater og 33-plater. Det var en stereospiller, men vi hadde ikke stereoanlegg, så jeg prøvde meg frem med to radioer som forsterkere for å få stereo-effekt.
Grammofonplatene ble avløst av kompaktplater (CD – fra engelsk compact disc), et medium jeg aldri ble helt fortrolig med, fordi det tok mange år før jeg anskaffet en CD-spiller. Derfor har jeg ingen CD-samling å snakke om, men en velspilt samling LP-er og – ikke minst – utstyr å spille dem på. Jeg kan til og med digitalisere avspillingen slik at den kan brukes her i bloggen. Tro om Edison så den muligheten da han tok patent på fonografen?
Sveivegrammofonen fra 1950-tallet og forskjellig annet avspillingsutstyr fra forrige århundre blir nok tema i en senere blogg. Det tar litt tid, for jeg vil gjerne vise bruken i levende bilder med lyd.
(Innlegget ble påbegynt 16.02.2021 og fullført 16.02.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Randi var mors navn, og er derfor et navn jeg har nær tilknytning til.
Fra gårdsrommet til huset der mor vokste opp. Blant de oppstilte damene er mor nr. 4 fra venstre, hun står halvt foran mormor. Jeg tror bildet er tatt ca. 1918-1920. Klikk for større bilde.
Mor ble født i 1912, og vokste opp på Kampen i Oslo (som da het Kristiania). Morfar var kurvmaker som faren og broren, mormor var hjemmeværende med Randi og hennes lillesøster. De bodde i et av trehusene i Normannsgate, med utsikt fra stuevinduet i 2. etasje over hele byen (det lå en eplehage rett over gaten, der et leilighetsbygg nå stenger for utsikten). Mors mormor bodde også der. Jeg mener å huske at det var gasskomfyr på kjøkkenet, trolig med gass fra Christiania Gasværk, som hadde ledningsnett over hele byen fra sitt anlegg på hjørnet av Storgata og Hausmanns gate, og som holdt det gående til 1978 (gass ble etter hvert utkonkurrert av elektrisitet).
Mellom Kampen kirke og huset der mors familie holdt til, bodde familien Egner, der sønnen Thorbjørn var født samme år som mor. De må ha kjent hverandre og gått samtidig på Kampen skole (jeg tror det var rene gutte- og jenteklasser), men jeg kan ikke huske at mor fortalte noe om det, heller ikke da jeg hørte på barnetimen for de minste der Thorbjørn Egner var en populær programleder.
Mors foreldre ble skilt; jeg tror det var mens mor var tenåring. Ved hjelp av Digitalarkivet (folketellingene i 1910 og 1920) og Oslo adressebok har jeg funnet ut at mormor «flyttet hjem til mor» rundt 1930, men hun tok tilbake sitt pikenavn først mange år senere.
Mor fulgte en spesiell skoleordning som Kristiania hadde en periode, der elevene etter 5. klasse i folkeskolen kunne gå rett over i «fortsettelsesskole» som jeg tror førte videre til middelskole. Jeg husker mor fortalte at hun hadde gått på Nissens fortsettelsesskole for unge piker. I løpet av skoletiden lærte hun litt fransk, og kunne seksti år senere gjøre seg forstått på fransk overfor en kambodsjansk flyktning som var på besøk hos oss, så det må ha vært en god skole (eller mor hadde lett for språk). Etter middelskolen hadde mor lyst til å fortsette på gymnaset, men det hadde familien ikke råd til. Hun gråt, fortalte hun, da hun måtte slutte på skolen.
Så ble det handelsskole og kontorjobb som bokholder. Mor og far giftet seg i 1944, og det var et annerledes bryllup. Selvsagt var det preget av krigstid og okkupasjon, bl. a. ved at vielsen foregikk borgerlig (for å unngå nazi-prest) og ved at serveringen i bryllupsfesten kom i stand ved hjelp av vennekretsens rasjoneringskort. Men særlig ble bryllupsfesten preget av at bruden ikke kunne være til stede; hun var innlagt på Ullevål sykehus med difteri.
Mor ved den kjøkkenbenken far bygde etter at de hadde kjøpt Langset og flyttet dit i 1948. Bildet er trolig tatt i 1963. Kjøkkenbenken (ombygd til dagens høyde) og glass-skuffene over den er nå i mitt kjøkken.
Senere ble det mange sykehusopphold for mor, ikke på grunn av difteri, men fordi hun fikk leddgikt, noe som skjedde omtrent da jeg begynte på skolen. Til å begynne med var det mest merkbart i fingrene, men etter hvert ble også andre ledd angrepet. Mor var en av de første her til lands som fikk kunstig hofte; det var den gang en operasjon som medførte et par måneders opphold på Oslo Revmatismesykehus. Senere ble begge knærne operert og var etter det lite bøyelige, så mor kunne ikke gå trapper (trappeheisen hun fikk innvilget av trygdevesenet, eksisterer fortsatt i hovedbygningen på Langset). Etter at mor hadde fylt åtti, måtte hun amputere først høyre, senere også venstre ben, og ble helt avhengig av rullestol. Det må ha vært særlig vanskelig for henne å miste førligheten slik; da hun var ung, hadde hun drevet med bl.a. orientering, og hadde vunnet over Laila Schou Nilsen.
Med økende uførhet gjennom femti år kunne mor ha god grunn til å klage, men det kan jeg ikke huske at hun gjorde. Hun var glad i musikk, men visste nok ikke om Randi’s Rag, som Eubie Blake skrev til en annen Randi (Hultin) i 1977. Derimot snakket hun av og til om Indian Love Call med Jeanette MacDonald og Nelson Eddy. Musikken tror jeg hun kjente fra 1936-filmen Rose-Marie, og jeg synes den passer her til slutt– to dager før morsdag:
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
På veggen ved pianoet henger en fiolin. På den har jeg fremført Seterjentens søndag av Ole Bull, som ble født for 210 år siden i dag.
Edvard Munchs maleri Solen pryder veggen bak scenen i Univesitetets Aula.
Fremføringen skjedde i Universitetets Aula i Oslo 27. mars 1960. Det var ikke en debutkonsert, men en del av Høvik skoles strykeorkesters bidrag til en felleskonsert for strykeorkestrene i Østre Bærum (Høvik, Stabekk, Jar, Grav og Lysaker – tenk at alle disse skolene hadde strykeorkester i 1960!).
At orkesterets dirigent, Einar Nordbø, hadde gitt meg solist-oppdraget, kan tyde på at han hadde forhåpninger til min videre utvikling som fiolinist. Der har jeg nok skuffet ham. Riktignok hadde jeg fiolin som hovedinstrument da jeg tok musikk grunnfag, for det var det eneste instrumentet jeg følte at jeg behersket. Som medlem i strykeorkesteret hadde jeg en ukentlig individuell spilletime med Nordbø. Han må ha skjønt hvor lite jeg øvde, men var svært tålmodig og hyggelig. Og noe av det jeg lærte, brukte jeg både til opptaksprøven til musikk grunnfag og som eksamensnummer ved muntlig eksamen der. Men det viktigste jeg lærte som medlem av Høvik skoles strykeorkester, var nok det å spille sammen med andre og å følge en felles instruksjon fra en dirigent.
Mine første fiolintimer hadde jeg hos Øyvind Hultberg, som bodde noen hundre meter unna. Før det hadde jeg fått min musikalske grunnutdanning i «skramleorkester» og blokkfløyteorkester på Høvik skole. Hvordan foreldrene mine hadde funnet frem til Hultberg, vet jeg ikke. To naboer i veien var pianolærere, og de kan ha gitt mor et tips, eller kanskje Eva Sandvik Stugu, som ledet både «skramle»- og blokkfløyteorkesteret, hadde gitt et råd. For meg ble det i hvert fall en lykkelig løsning. Men fiolinen har lenge hengt ubrukt på veggen, og med en litt redusert venstrehånd tror jeg ikke jeg klarer å spille noe særlig, selv om jeg fortsatt kan plystre mitt eksamensnummer, Händels fiolinsonate i F-dur, som jeg lærte hos Nordbø, og som den gang lå innenfor mine fiolintekniske ferdigheter. Men jeg har aldri spilt sonaten sammen med piano, og Kate Slobody musiserer langt bedre i denne YouTube-innspillingen enn jeg gjorde :
På YouTube fant jeg også et bravurnummer som Einar Nordbø forsøkte å lære meg. Det inneholder alle de finesser man kan få til på en fiolin: raske løp, spiccato (hoppende bue), dobbeltgrep (flere toner samtidig), flageoletter («fløytetoner») – teknikker jeg behersket enkeltvis, men ikke i en sammenhengende fremføring. Men jeg var ganske god i de langsomme partiene i begynnelsen, tror jeg:
Strykeorkestrenes konsert i Aulaen 27. mars 1960 fikk forhåndsomtale i Aftenposten og en slags anmeldelse i Budstikka. Jeg var ikke nevnt noen av stedene. Men jeg vet at da jeg sto på scenen i Aulaen, var jeg så nervøs at jeg skalv, noe som gjorde at jeg fikk veldig fin vibrato (skjelvetone) på fiolinen.
(Innlegget ble påbegynt 02.02.2021 og fullført 02.02.2021)
Se også dagens Virtuell virkelighet.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 57 år siden Dr. Strangelove hadde verdenspremiere.
Klikk for å se filmen (utekstet USA-engelsk).
Jeg så filmen da den kom på norske kinoer, og jeg så den en gang til da den ble satt opp på slutten av 1970-tallet. Første gang syntes jeg den var ustyrtelig morsom, andre gang opplevde jeg den mest skremmende, men på en galgenhumoristisk måte. Forskjellen skyldtes kanskje at jeg var blitt noen år eldre og hadde avtjent militærtjeneste i Hærens Sanitet, der vi bl.a. så filmen Krigsspillet (den er ikke morsom, ikke se den alene og/eller sent på kvelden!), og jeg mente at handlingen i Dr. Strangelove kanskje ikke var helt usannsynlig.
Nå har jeg bladd meg raskt gjennom Dr. Strangelove, og har festet meg ved – av alle ting – musikken. Dette er ingen musikkfilm, men i en tidlig scene brukes When Johnny comes marching home som bakgrunnsmusikk, og filmen slutter med We’ll meet again. De to sangene er knyttet til hver sin krig, og man skal kanskje ha litt kunnskap om musikken for å «forstå» den i filmen.
When Johnny comes marching home er en sang fra den USAnske borgerkrigen. Den går i marsjtakt, og melodien er i moll (i kontrast til den jublende teksten, særlig i første vers).
Klikk for å høre sangen.
We’ll meet again er kanskje den mest kjente av de sangene Vera Lynn (senere Dame Vera Lynn) fremførte og gjorde kjent i sin rolle som «Sweetheart of the Forces» under siste verdenskrig. Da Dr. Strangelove hadde premiere i 1964, var denne sangen fortsatt et levende krigsminne blant mange kinogjengere, og den gjorde nok et sterkt inntrykk slik den er brukt i filmen.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
