I dag er det 35 år siden Husleiereguleringsloven ble opphevet for alle landets kommuner unntatt Oslo, Bergen og Trondheim. Husleien hadde vært regulert siden etter krigen. Det var forbud mot å ta høyere leie enn den som gjaldt 8 . april 1940 med senere tillegg styrt ved forskrift fra departementet. Loven gjaldt bare førkrigsboliger, ikke boliger bygd etter krigen. For de tre nevnte bykommunene ble loven opphevet i 1999.

Med den bolignøden som hersket etter okkupasjonen, er det lett å se at det da var nødvendig med midlertidig husleieregulering . Det er vanskeligere å forstå at den midlertidige loven (egentlig flere lover som avløste hverandre) varte til 1967. Og det er umulig å forstå at den da ble gjort permanent. Det var denne loven regjeringen Willoch fikk opphevet (unntatt for de tre største byene) like før Stortinget tok sommerferie i 1982.

Etter den nødvendige husleiereguleringen i de første etterkrigsårene, medførte reguleringen senere bare ulemper, for ikke å si ulykke. Ifølge Aftenposten var det i perioden 1945-1980 gitt tillatelse til å øke leien i husleieregulerte boliger med i alt 88 prosent. I samme periode hadde timeprisen for en håndverker steget med 4000 prosent. Ingen fornuftig eier av en utleiegård lar eiendommen forfalle, men med et slikt forhold mellom inntekter og utgifter hadde mange gårdeierne ikke råd til nødvendig vedlikehold. Resultatet var at leiegårdene forfalt. Da selskapet Oslo byfornyelse ble opprettet for å oppgradere den eldre boligmassen, endte det med at ca. 1/3 av leietakerne måtte finne seg et nytt sted å bo fordi de ikke hadde råd til den nye husleien. I gårder som hadde gjennomgått “byfornyelse”,  gjaldt nemlig ikke husleiereguleringsloven …

Her på bruket har det vært boligutleie helt siden det første huset sto ferdig i 1891. Så da far kjøpte eiendommen i 1948, fikk han tre uteleieboliger og deres leietakere med på kjøpet. Kjøpesummen tilsvarte et beløp etter dagens kroneverdi på ca. 1,5 millioner kroner, og husleieinntektene var nok et viktig bidrag til finansieringen. Heldigvis var mye av boliglånet betalt da en av leieboerne etter en uenighet med far krevde at leien skulle reguleres etter husleiereguleringsloven, og fikk myndighetenes medhold. I 1982 var månedsleien for denne leiligheten på ca. 800 kroner for 100 kvadratmeter. Da husleiereguleringen ble opphevet, ble månedsleien hevet til 3000 kroner. Vi syntes det var et veldig stort sprang, og økte leien trinnvis. Da så vi bort fra at leieboeren i de foregående 20 årene hadde spart minst en halv million kroner på billig husleie.

Husleieinntekter er nødvendig for å finansiere vedlikehold. Men like viktig er det at de som bor på eiendommen trives, både med sine boforhold og med hverandre.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Torgeir Bjarmann har i likhet med meg et særdeles vakkert fornavn, dessuten har han fødselsdag i dag. Da jeg oppdaget det, kom jeg i tanker om min militærtjeneste det året han ble født, da jeg var så heldig å ha Torgeirs far, Thor Bjarmann, som klassebefal ved sersjantkurset på Lahaugmoen. Jeg kan ikke huske at vi fikk vite at fenrik Bjarmann var blitt far, og Torgeir oppdaget jeg først da han ble omtalt i nyhetene som fotballspiller på Lillestrøm. Men faren hans husker jeg godt.

Det første man som befalsskoleelev la merke til med fenrik Bjarmann, var stemmen. Når han hadde sluttet orden (marsjtrening m.m.) med klassen, kunne han stå i den ene enden av idrettsplassen og kommandere, og vi hørte ham godt i den andre enden. Det kom til nytte da vi skulle trene til parade i forbindelse med at kronprins Harald og Sonja Haraldsen giftet seg. Sersjantkursklassen ved Befalsskolen for Hærens Sanitet (BSHS) skulle stå på Karl Johan der Fredriks gate krysser ved hjørnet av Universitetet. Dette var et vanskelig punkt, fordi Fredriks gate måtte være åpen hele tiden, unntatt mens kortesjen fra Domkirken til Slottet passerte. Da skulle vi stenge krysset ved å trippe sidelengs inn fra begge sider. Fenrik Bjarmann instruerte oss om dette: “Dere skal stenge krysset på ordren: Steng … krysset!“. Nå ble det ikke Bjarmann som kommanderte oss under paraden, det gjorde skolesjefen. Og han manglet totalt Bjarmanns ekserserstemme, så det var så vidt vi hørte hans kommando. Men krysset ble stengt.

Som befalsskoleelev merket man også at fenrik Bjarmann hadde humoristisk sans og ikke tok seg selv altfor høytidelig. Ganske jevnlig var vi ute i terrenget rundt Lahaugmoen. Sersjantkurset gikk fra april til september, så skigåing ble det heldigvis lite av. En varm sommerdag ved et tjern like ved Lahaugmoen skulle vi lære å bygge flåte ved hjelp av rajer og teltduk for knappetelt. Flåten skulle prøves, og sikkerhetsreglene sa vel noe om flytevest – vi gikk tross alt i feltuniform med støvler. Bjarmann tok ikke det så nøye (til klassens store tilfredshet), og beordret fire-fem mann til å krysse tjernet på flåten. Ikke langt fra land gikk den rundt, og det ble litt kaos mens folk svømte i land. Så kom Bjarmanns ordre, som forsiktig antydet at dette hadde vært et risikooppdrag: “Klassekommandør – tell over klassen!”.

Sersjantkurset ble avsluttet med høstøvelse i Tisleidalen øverst i Valdres. Under en manøver der den “ordentlige” befalsskoleklassen var fienden, skulle vi leve på stridsrasjoner, pakninger som inneholdt næring for ett døgn, med kjeks, suppeblokker og annet. Med spritkokeapparat som var en del av pakningen, kunne maten tilberedes ved å tilsette vann. Da vi på andre døgnet satt der og “nøt” tørre kjeks og suppe, dukket fenrik Bjarmann opp fra befalets telt et stykke unna. Han lurte på om det var noen som ikke skulle bruke posene med salt og pepper i stridsrasjonene, og om han eventuelt kunne få dem. Befalet hadde nemlig glemt å ta med krydder til kotelettene som  de skulle spise.

Det er rart at man etter nesten femti år husker så mye om en person man bare hadde kontakt med i seks måneder. Jeg tror det skyldes at Thor Bjarmann utøvde lederskap på en god måte. Originalteksten til bildet øverst, skrevet da bildet ble arkivert i 1968, sier noe om dette: ” Utdeling av sjokolade. Fenr. Bjarmann.” Han viste seg da også som en god leder etter sin militære karriere. Thor Bjarmann ble etter hvert direktør for Elkjøp-kjeden, og var drivkraften bak fremgangen denne kjeden hadde. Han døde dessverre bare 55 år gammel i 2001.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.