I dag, 12. januar, er midtvintersblot. Somme synest nok det er i seinaste laget, 22 dagar etter vintersolkverv, og med ei daglengd som har auka med meir enn ein time sidan då. Men kan hende er det eit døme på sunn skepsis hos folk i førkristen tid. Dei registrerte at dagane var lengre, men ville ikkje feire før dei var heilt visse på at det heldt seg.

I siste blogg før jul kalla eg meg sjølv “heidning”. Då brukte eg ordet i tydinga “gudlaus”, og eg feirer ikkje midtvintersblot. Men det gjer truleg medlemane av åsatrufellesskapet Bifrost (utt. biv-råst). Ni norske blotslag var tilslutta denne paraplyorganisasjonen, som hadde 360 medlemar i 2017. Foreningen Forn Sed er det andre norske åsatrusamfunnet, med 110 medlemar i 2017. Båe står på lista over livssynssamfunn som får tilskot frå det offentlege, og båe har vigselsrett.

Wikipedia skriv dette om åsatru:
“Åsatru er en ikke-dogmatisk erfaringsbasert religion. Det vil si at det ikke finnes dogmer for hva som er riktig eller gal tro, og at det i stor grad er opp til den enkelte troende eller gruppe å definere sin egen religiøse tro. Likevel samles man om et felles begrepsapparat og kult.”

Åsatrusamfunna har ikkje noko å gjere med innvandringskritiske organisasjonar som Odins soldatar o.l. Bifrost har eit eige avsnitt om rasisme på nettsidene sine:
“Åsatrufellesskapet Bifrost tar avstand fra enhver form for diskriminering på grunnlag av kjønn, herkomst eller seksuell legning. Vi benytter oss av gamle norrøne symboler og andre uttrykk for hedensk sed, slik at disse ikke lenger skal kunne knyttes til nazisters og nynazisters misbruk gjennom historien.”

Gulatingslova ga i førkristen tid påbod om ølbrygging til midtvintersblot. Det påbodet har eg følgt i år óg, men denne gongen brukte eg gjær som kallar seg “Super Atomic turbogjær”. Då vart det liv i sakene! Men det gjekk fort, og eg er spent på smaken. Når bloggen er lagt ut, skal eg skjenke meg eit glas. Men hesteblod og ofring står eg over.

Komponisten Geirr Tveitt var i sin musikk innom både åsatru og ølbryggjing. Det første store verket hans var balletten Balders draumar. Det har eg ikkje funne noka innspeling av, men musikk knytt til ølbryggjing er det fleire døme på. Noko te øl! er frå Femti folketonar frå Hardanger. I Hastverksbrudlaup handlar det om bakgrunnen for feiringa der ølet skal drikkast, og av den har eg funne to versjonar, ein der Geirr Tveitt sjølv syng folketonen og ein orkesterversjon frå Hundrad folketonar frå Hardanger med Royal Scottish National Orchestra dirigert av Bjarte Engeset. At komponisten ikkje var sjølvhøgtideleg, høyrer vi i Hestehandlarar, som han syng saman med Ivar Medaas. Teksten er av Jacob Sande og melodien av Geirr Tveit.

Til slutt nokre kloke ord om øl og måtehold frå Håvamål, som vart nedskrive på 1200-talet på Island. Men teksten er eldre, og tittelen “Håvamål” tyder “Den høges tale”, den høge er Odin.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2018 og fullført 12.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I disse dager for femti år siden sto jeg i kø på Oslo Østbanestasjon for å kjøpe billett til Dal. Der skulle jeg etter militær innkallingsordre møte “renvasket over hele kroppen og med mat for avreisedagen” for å begynne avtjening av verneplikten på Trandum. Det var en ny og fremmed verden, og nye og fremmede mennesker.

Et halvt år tidligere hadde jeg fylt 21 år (myndighetsalder den gangen), så jeg var eldre enn de fleste av mine rekruttkamerater og også de yngste av befalet. Men på Trandum var det militær rang, ikke alder, som telte, og der befant jeg meg nederst på stigen. Det var litt uvant for en som hadde vært med i troppsledelsen i speideren, men jeg tilpasset meg raskt, og husker at jeg hadde stor nytte av å skumlese leirreglementet som lå på rommet.

Et helt år som menig infanterist virket ikke særlig interessant i januar 1968. Så da det dukket opp en mulighet for å bli sanitetsmann, tenkte jeg at det kunne være nyttig å lære mer førstehjelp  enn det jeg kunne fra speideren. Så jeg søkte på sanitetsutdannelsen og ble tatt ut. Det var nok min viktigste beslutning under førstegangstjenesten, og den fikk betydning både for det året og for min senere “militære karriere”.

Sanitetsopplæringen foregikk ved Hærens sanitets skole og øvingsavdeling på Lahaugmoen på Gjelleråsen, en leir der Oslo by lå innenfor ytre leirområde som man kunne besøke uten  permisjon, og der det var mulig å dra hjem til Sandvika med kveldsperm. Dermed kunne jeg holde kontakt med miljøet hjemme så lenge jeg var på Lahaugmoen. Og der ble jeg i ni måneder, fordi jeg søkte og kom inn på befalskurs. Det medførte mer levelige tjenesteforhold enn jeg ville hatt som menig soldat, både i de tre månedene jeg var sanitetskoroporal på Setermoen og ved de fire repetisjonsøvelsene jeg senere ble utkalt til.

Vernepliktsparagrafen både i 1814-grunnloven og i 2014-revisjonen har formuleringen “uten hensyn til fødsel eller formue” om hvem som kan innkalles. Men det var først ved revisjon av vernepliktsloven i 2014 at plikten ble gjort gjeldende også for kvinner. Likevel er den allmenne plikten ikke større enn at bare rundt 10.000 av et årskull på 60.000 blir innkalt til førstegangstjeneste (tall ifølge VG i 2014). Det er egentlig ganske urettferdig overfor de som må bære denne byrden. Men det kan bøtes på, paradoksalt nok ved å utvide “verneplikten”.

“… verne om sitt fedreland” er tjenesten man blir innkalt til. I 1814 kunne dette bare bety militærtjeneste. I dag er det etter min mening ikke urimelig å utvide tolkningen til å omfatte alle sider av samfunnsnyttig arbeid. Det ville gi lovhjemmel for å utvide militærtjenesten til en samfunnstjeneste som alle måtte avtjene i en viss tid. Den måtte omfatte både militær og sivil tjeneste, med mulighet for de tjenestepliktige til å velge tjenestegren. Fritak burde med få unntak være uaktuelt, og med hele årskull å ta av burde en slik ordning dekke alle behov, også de militære. Økte kostnader til et større antall tjenestepliktige tror jeg ville oppveies av verdien av det arbeidet som ville bli utført og det læringsutbyttet de tjenestepliktige ville få både faglig og sosialt.

Elvis Presley gjorde militærtjeneste ti år før meg. Rett etterpå kom filmen G. I. Blues (G I. er slanguttrykk for soldat, og kan betyr både Government Issue – statens eiendom – eller General Infantry – vanlig infanteri). Dermed kan tittelmelodien fra filmen passe for både dagens militære verneplikt og en eventuell fremtidig samfunnstjeneste.

(Innlegget ble påbegynt 03.01.2018 og fullført 05.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no