Statistisk sett er det fortsatt noen få av bloggens lesere som ennå ikke har tatt vaksine mot covid19. Det er lite sannsynlig, for de som leser denne bloggen, anses  som særlig kloke, oppvakte og samfunnsansvarlige, og alle slike mennesker er selvsagt – i likhet med bloggeren – trippelvaksinert om de har hatt mulighet til det. Eventuelle unntak blant bloggleserne rekker nok ikke å bli vaksinert før jul, men kanskje før året er slutt.

Aftenposten skrev om vaksinerte og uvaksinerte forrige tirsdag. For å opprettholde et skinn av nøytralitet minner bloggeren i tilknytning til Aftenposten-artikkelen om Benjamin Disraelis karakteristikk av statistikk («Lies, damned lies, and statistics»).

Språkets versjon av corona-viruset er ordet «forvente», eller rettere sagt bare forstavelsen «for» i dette ordet (de fleste som bruker det, mener «vente» i betydningen «regne med»). Første gang jeg registrerte «forvente» brukt om noe annet enn det å glede seg til noe (se frem mot med forventning), var i en stadig gjentatt TV-reklame for noen år siden der en dame sa: «Jeg forventer
effektivitet». I bloggens Corona-ekstra var fenomenet omtalt med stikkordet Skremmende språk. Senere har det også spredt seg til nyhetsredaksjonene. Jeg har hørt det brukt av en programleder i NRK Dagsrevyen, og jeg fant det i Budstikka forrige onsdag.

Til slutt en ide til eventuelle helt uvaksinerte som etter å ha lest teksten ovenfor, har funnet ut at de vil la seg vaksinere. Oppsøk det lokale vaksinesenteret, si at du har hørt at den tredje vaksinen er viktig, og at du derfor vil ha den – og bare den.

(Innlegget ble påbegynt 21.12.2021 og fullført 22.12.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Som kjent er Satans vegvesen ufeilbarlig. Derfor var det helt riktig av etaten (som selv kaller seg Statens vegvesen) å kreve at den nåværende seksfeltsveien langs Sandviksbukta måtte bli liggende som reserve-vei i tilfelle den nye tunnelen mellom Blommenholm og Slependen skulle bli midlertidig stengt p.g.a. ulykke e.l..

Like riktig – og genialt – var det å ro seg vekk fra kravet om reserve-vei ved å vise til stort vedlikeholdsetterslep for broene på strekningen. Det vedlikeholdet har vel vært «Vesenet»s ansvar?

Budstikkas omtale av beslutningen om å rive E18-broene mellom Blommenholm og Slependen ga meg anledning til å sende et debattinnlegg til avisen. Jeg håpet på en firespalter med bilde, men fikk hele tredjesiden!

.

.

.

.

Om Satans vegvesen ellers i bloggen:
Statens vegvesen – eller Satans vegvesen? (24.11.2017)
Rasering: Schuld i Rheinland-Pfalz, Strand i Bærum (30.07.2021)
Tilbakeblikk 20.12.2019
Lakseberget slik det en gang var (15.02.2019)

(Innlegget ble påbegynt 23.09.2021 og fullført 23.09.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Utfordringen, som i denne runden sto første gang 9. juli i år (aller første gang 19. juni 2020) ser ut til å bli en fast post her i bloggen. Dette er annen gang den gjentas, og den blir gjentatt til det kommer svar fra Bærum kommunes kulturavdeling, som hver gang får (og har fått) e-post om saken.

Tidligere blogginnlegg om dette:
19.06.2020: Kalvøya-opplevelser
09.07.2021: Utfordring til Bærum kommunes kulturavdeling
26.07.2021: Gjentatt utfordring til Bærum kommunes kulturavdeling

(Innlegget ble påbegynt 05.08.2021 og fullført 06.08.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For et par uker siden fortalte NRK Dagsrevyen om seksåringen Edvin, som døde, men som lever videre fordi foreldrene hans tillot at hans organer kunne bli brukt av andre som trengte dem.

Alle kan, som Edvin, bli organdonor; det er ingen begrensninger når det gjelder alder eller andre forhold. Men ettersom de fleste organer bare kan fjernes etter at giveren er død, må man melde fra mens man er i live. Det er enkelt, og en trinnvis veiledning kan leses her (bla nedover fra steg til steg på siden).

Organdonasjon er smertefritt for giveren. Det samme gjelder for en blodgiver, bortsett fra det lille stikket når kanylen (nålen) settes i blodåren. Både organer og blod må være «ekte», og helsevesenet er avhengig av at folk stiller opp frivillig. Gjør det!

Å melde seg som organdonor eller blodgiver kan hjelpe andre. Til selvhjelp, i hvert fall til å fjerne engstelse, kan en fremtidsfullmakt være nyttig. Den som er organdonor, bør nevne det i sin fremtidsfullmakt. På nettet fant jeg en veiledning om fremtidsfullmakt, med et eksempel som kan lastes ned i docx-format (for tekstbehandling).

(Innlegget ble påbegynt 21.07.2021 og fullført 21.07.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I min langt fremskredne alder og med TIA («drypp») i fjor er mine fremtidsutsikter på lang sikt nokså åpenbare. Det tenker jeg på av og til, og har derfor opprettet fremtidsfullmakt og testament. Det som likevel kan bekymre en gammel mann, er at det – tross alt – er nokså usikkert hvor lang «innspurten» er. Det kan kanskje beskrives som å gå ned en trapp til en mørklagt kjeller der det er vann: på et eller annet tidspunkt tråkker man i vannet, men det for mørkt til at man ser det før det skjer. Jan Erik Vold har et bedre bilde i diktet Stor allegori.

Debattinnlegget Kan vi forberede oss på døden? leste jeg i Dagsavisen like etter at jeg var kommet hjem fra sykehusopphold og opptrening i fjor. Innlegget tar utgangspunkt i corona-pandemien slik den fremsto da, men inneholder noen mer generelle betraktninger som jeg har hatt i tankene da jeg skrev et tillegg til fremtidsfullmakten min (om mine tanker knyttet til livsforlengende behandling).

Den som har gått ut av tiden, er– så vidt jeg vet – befridd for alle problemer. Men det skader ikke (og det kan være til stor nytte for omgivelsene) å bruke tid mens man kan til å formidle egne tanker om utgangen. Det gjelder kanskje særlig for aleneboende som jeg, men jeg tror det er like viktig for samboende. Så sett i gang!

(Innlegget ble påbegynt 27.06.2021 og fullført 27.06.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dagens samfunnsmaskineri er så komplisert at alle er avhengige av alle. Derfor er det umulig å gjennomføre en streik uten at den rammer en uskyldig tredjepart, som blir gisler for de streikende. Dette skjer uten at det får konsekvenser for gisseltakerne (de som streiker).

Da streikevåpenet ble tatt i bruk første gang, rammet det arbeidsgiveren, som ikke fikk produsert de varene vedkommende skulle selge og tjene penger på. De som streiket da, risikerte alt. Riktignok fikk de hjelp til livsopphold av sympatiserende kolleger, men de kunne ikke gå tilbake til jobben etter at streiken var slutt, og de ville neppe bli ansatt igjen hos noen som visste at de hadde streiket. Dagens «lovlige» streiker et et resultat av hovedavtalen mellom arbdeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene.

Etter at UNIOs gisselaksjon i kommunesektoren ble avsluttet ved tvungen lønnsnemnd, har det kommet signaler om at man bør drøfte bruken av dette tiltaket. Enda mer nødvendig er det å drøfte bruken av streikevåpenet. Bare det faktum at begrepet «våpen» blir brukt (jeg hørte senest NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen bruke det i et nyhetsinnslag på NRK), tilsier at det er på høy tid med en slik diskusjon.

Hvis arbeidstakere og arbeidsgivere ikke klarer å bli enige om en ny tariffavtale, kan tvisten løses slik vi ellers løser interessekonflikter i dagens samfunn: i rettsvesenet, ved voldgift. Avgjørelse i voldgiftsretten er bindende for partene, men det er selvsagt fritt for den enkelte ansatte å si opp jobben hvis arbeidsvilkårene oppfattes som for dårlige. Det er også tenkelig at noen vil gå fra jobben på dagen, men det vil  i så fall være et avgjørende og varig brudd med arbeidsgiver, og vil få personlige konsekvenser som øyeblikkelig opphør av lønn og tap av de rettighetene en arbeidstaker ellers har i oppsigelsestiden.

Dette innlegget fører neppe til at bloggeren får noe tilbud til om æresmedlemskap i noen av de eksisterende arbeidstaker-organisasjonene. Men hvis innlegget kan føre til at én og annen bloggleser tenker over det jeg fortsatt velger å kalle gisselaksjoner som kamp-middel for høyere lønn, er jeg fornøyd. For en som har lest om Julussa-konflikten i 1927 og Menstadslaget i 1931 er det litt rart å se UNIO-medlemmer stå «streikevakt» utenfor skoler og sykehus.

Litt musikalsk trøst til slutt (for den som trenger det etter kanonaden ovenfor): Vi bygger landet (tekst av Arne Paasche Aasen). Jeg har valgt et korarrangement fremført av Grex Vocalis, som gir Samuil Pokrass’ melodi et litt mindre preg av russisk revolusjonsmarsj enn arrangementer med instrumentfølge. Klikk nedenfor for å høre, og legg merke til at teksten aldri er i nærheten av å handle om arbeidsnedleggelse!

(Innlegget ble påbegynt 09.06.2021 og fullført 09.06.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Enda en gang har det vært væpnet konflikt med etterfølgende våpenhvile mellom den palestinske organisasjonen Hamas og Israel. De fleste kommentatorene synes å være enige om at våpenhvilen ikke løser de grunnleggende problemene, og at den fort kan ta slutt. Ellers er det ikke mye enighet å spore i denne konflikten, og jeg synes mange skråsikre mangler tidsperspektiv, for dette er ikke en konflikt som plutselig oppsto for to-tre uker siden.

Gaza-stripen hadde tidligere langvarig norsk tilstedeværelse i form av norske soldater i DANOR-bataljonen, det dansk-norske bidraget til FNs fredsbevarende styrke UNEF (United  Nations Emergency Force). DANOR var utplassert på Gaza-stripen fra 1956 til 1967 for å sikre fred mellom Egypt og Israel, og ca. ti tusen nordmenn tjenestegjorde der i løpet av disse årene. Et mulig høydepunkt for soldatene i 1964 var den da 17 år gamle Wenche Myhres besøk i forbindelse med at hun skulle åpne et barnesykehus som hennes fan-klubb og NRKs Falkeklubben hadde samlet inn penger til. Besøket ble selvsagt filmet av NRK, og i en kort sekvens nevnes også konflikten mellom arabere (ordet palestiner forekommer ikke i filmen fra 1965) og jøder:

55 år etter at Rolf Riktor i Falkeklubbens film om Wenche Myhre i Gaza kunne fortelle at flyktningebarna på Gaza-stripen lærer på skolen at «når de blir voksne, skal de ut og slåss mot jødenes land», var nettopp palestinske skolebøker et stridsspørsmål i Stortinget. Bøkenes innhold var visst ikke blitt mindre hatsk på disse årene.

Filmen om Wenche Myhres besøk i Gaza i 1964 er fjernet fra NRKs «arkiv» (men kan ses i blogginnlegget Israel og Palestina – mange spørsmål, få svar fra mai 2018 – klikk på sort/hvitt-bildet et stykke ned i innlegget). Dagens Gaza har imidlertid blitt grundig NRK-dekket, med innslag fra nåværende Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal (opprinnelig fra Afghanistan) og tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold (bakgrunn bl.a. fra kibbutz-opphold i Israel). Om det er lurt å ha korrespondenter med nær tilknytning til områdene de skal rapportere fra, er jeg i tvil om – det kan være nyttig med det overordnede synet en utenforstående kan ha. De to korrespondentene bidro i hvert sitt NRK-program sist søndag, der det interessante var hva Sidsel Wold sa om nøytralitet i dekningen av Palestina-stoff og hvordan dette et par timer senere ble praktisert av Yama Wolasmal.

I november er det 65 år siden DANOR-bataljonen kom til Gaza. Men det er hele 73 år i dag siden Folke Bernadotte begynte megling for FN etter at Israel var blitt angrepet av omkringliggende arabiske land (våpenhvile ble oppnådd 19. juli). Og vi må tilbake til november 1917 for å finne det som kanskje er opphavet til den nylige striden knyttet til Gaza: Balfour-erklæringen der den britiske utenriksministeren støttet tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina. De som allerede bodde i området, likte ikke dette, noe som er en del av bakgrunnen for at PLO (Palestine Liberation Organization) ble stiftet på dagens dato i 1964.

Selv om viljen eller evnen til å finne løsninger ikke ser ut til å være stor hos de politiske lederne på noen av sidene i striden, gjøres det mer eller mindre private forsøk på tiltak i retning av forsoning. Et eksempel på dette er «fredslandsbyen» Neve Shalom (vest for Jerusalem), som Wikipedia beskriver og som har sin egen nettside, bl.a. på dansk.

(Innlegget ble påbegynt 24.05.2021 og fullført 25.05.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Den sagkrakken jeg «vokste opp» med, finnes nok ennå et eller annet sted her på bruket. Den hadde sin plass i vedskjulet, til høyre for inngangsdøren – det er nå en del av mitt kjøkken. Den hadde nok tjenestegjort her i mange år før mor og far kjøpte Langset i 1948, og var etter hvert blitt nokså skranglete og hadde fått mange sag-sår. Så fant far, som da var rundt åtti år gammel, et sagkrakk-tilbud i en eller annen byggevareforretning. Da jeg kom hjem fra jobb en dag, sto sagkrakken halvmontert utenfor min inngangsdør.

Far var ikke noe særlig i humør da jeg snakket med ham like etterpå, og han ba meg gjøre ferdig monteringen av sagkrakken. Han følte det åpenbart som et nederlag at han hadde måttet gi opp sagkrakkprosjektet p.g.a. – sa han – vondt i ryggen.

Jeg kom til å tenke på far og sagkrakken da jeg sist lørdag skulle foreta en forholdsvis enkel reparasjon av en utekran, som frøs i stykker i vinter fordi jeg glemte å stenge ute-vannet. «Allerede» tirsdag denne uken var jeg nesten ferdig, helt ferdig håper jeg å bli senest i morgen, lørdag.

Sic transit gloria mundi.

(Innlegget ble påbegynt 13.05.2021 og fullført 13.05.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Ap-landsmøtet sist helg gikk inn for å tillate selvbestemt abort (uten abortnemnd) t.o.m. attende svangerskapsuke. Landsmøtevedtaket hadde denne ordlyden:

«Arbeiderpartiet vil avvikle nemndsystemet i abortloven mellom uke 12 og 18 og utrede et alternativ med trygg oppfølging og medisinsk veiledning mellom uke 12 og 18. Kvinnens selvbestemmelse skal sikres.»

Senterpartiet skal også drøfte abortloven på sitt landsmøte.  En NTB-melding som Document gjengir, forklarer hvordan utfallet av Senterpartiets landsmøtediskusjon kan avgjøre abortspørsmålet i Stortinget.

Da jeg leste om Ap-vedtaket, kom jeg til å tenke på sist abortloven var i vinden, og bl.a. var tema i Stortingets spørretime 16. januar 2019 (se klippet nedenfor helt ut, særlig de siste femti sekundene):

Ap-landsmøtets vedtak nevner ikke det jeg tror både tilhengere og motstandere av gjeldende abortlov er enige om: fosteret (som eventuelt skal aborteres) har også rettigheter, men kan ikke selv målbære dem. Kanskje er også en tredje part involvert med rettigheter?

Hele abortstriden ville trolig vært unngått hvis partene kunne bli enige om svaret på ett sentralt spørsmål: når blir fosteret et selvstendig individ? Etter gjeldende lov – og i enda større grad hvis loven blir endret i tråd med vedtaket på Ap-landsmøtet – skjer det «etter utgangen av attende svangerskapsuke». Da er det fortsatt noen uker igjen til 23. uke, da man har en viss mulighet for å redde for tidlig fødte barn.

Men uansett hvem som bestemmer, er fosteret/individet etter 18. svangerskapsuke beskyttet med lov mot å bli abortert. Denne beskyttelsen er permanent. I Norge har vi til og med avskaffet dødsstraffen (i 1979 – også i den militære straffeloven), og eutanasi tillates ikke. Men er det helt utenkelig at noen – i nær eller fjern fremtid – kan komme på ideen om å skyve på abortgrensen?
I norrøn tid ble barn satt ut i naturen, forteller Grete Lillehammer ved Arkeologisk museum i Stavanger til forskning.no.

«I dei norrøne lovane og i skandinaviske mellomalderlovar blir det fortalt om praktisering av barneutbering. Det kunne vere fleire årsaker til at barn vart sette ut og overlatne til naturen.

Utburd var eit barn som vart drepen, boren ut av heimen og satt ut. Det kunne for eksempel vere på grunn av fattigdom og svolt; ein hadde ikkje nok mat til å mette endå ein munn.

Og så kunne det vere på grunn av æresomgrepet; nokre barn var ikkje ønskte. Særleg var jentebarn utsette. Det kunne også vere andre årsaker knytt til tro og mytar.

Islandske mellomalderkjelder fortel om det å setje ut barn at ein som regel ikkje gjorde det, men av og til så kunne ein gjere det. Det var med andre ord noko som ein ikkje praktiserte i tide og utide, det måtte spesielle omstende til for at det skulle skje, seier Lillehammer.»

Og mens aborttallene synker, har Ap-landmøtet gjort vedtak i et spørsmål som egentlig er et dilemma. Forhåpentlig har de som stemte, tvilt seg frem til sitt endelige standpunkt. Vi som ikke var der, får bidra – i den grad vi har mulighet – med hjelp og støtte til de som blir berørt av vedtaket, slik at de kan treffe en klok avgjørelse.

(Innlegget ble påbegynt 21.04.2021 og fullført 21.04.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no