Kategoriarkiv: Språk

Omikron: Alfa og omega?

17. desember 2021 Torgeir Oma

Firmaet Omikron Elektro i Fredrikstad svarer sikkert et rungende ja på spørsmålet i overskriften. Men de fleste av bloggens lesere tenkte nok heller på en variant av corona-viruset (SARS-Cov-2) da de leste overskriften. Dermed har pandemien gitt grunnlag for enda en tankerekke om språk.

Omikron er bokstav 15 i det greske alfabetet.

Omikron er en bokstav i det greske alfabetet. Sylfest Lomheim skrev en lederartikkel om det i Språkrådets tidsskrift Språknytt 4/2009.

Omikron betyr egentlig «lille o» (o-mikron). Det er et gammelt gårdsnavn i Oslo, sammentrukket til Lillo (Storo er kanskje bedre kjent i dag).

Da virusvarianten dukket opp, var det interessant å følge med på hvordan omikron ble uttalt. NRK valgte først å legge trykket på siste stavelse:

Senere høres det ut som det har gått ut et bud om trykk og betoning som i ordet «skibinding», en uttale som nå brukes av de fleste.

Både viruset (SARS-CoV-2) og sykdommen det gir (covid-19) skrives på norsk med bokstaven C et eller annet sted i ordet, mens korona skrives med K. Språk er ikke logisk, men jeg synes det er litt pussig at man skal insistere på nasjonal skrivemåte av en pandemi som har et latinsk navn. Og hvorfor kaller man da sykdommen for det engelske Covid (kortform for coronavirus disease)? Det «riktige» – på norsk – ville vel være kovis (kortform for koronavirussykdom)?

Etter hvert som nye virusvarianter har fått navn, har man valgt å hoppe over enkelte bokstaver. Jeg har fått med meg navnene alfa (den «britiske») og delta (den «indiske»), men ikke beta og gamma. Og nå hopper man altså til omikron. Neste gang håper jeg man hopper til omega, som er siste bokstav i det greske alfabetet, og som betegner at det er slutt.

(Innlegget ble påbegynt 15.12.2021 og fullført 15.12.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kultur, Musikk, Språk

Morsmålssang

26. november 2021 Torgeir Oma

Kristin Storrusten – én av de fire som på skift skriver Aftenpostens ukentlige «Språket vårt», som Per Egil Hegge tidligere skrev daglig – har funnet ut at danskene har en sang om det danske språket (Aftenposten 20,11.2021). Den synges av «alle», og Storrusten har latt seg inspirere til å skrive en tilsvarende norsk sang.

Hun har valgt en melodi som «alle» kan: Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski. Jeg er redd for at flere kjenner Harald Heide Steens vri på sangtittelen (Jeg snører min smekk) enn melodien. Derfor kommer den her, i en enkel pianoversjon og med noter, slik at bloggens lesere kan prøvesynge Storrustens Mitt morsmål er flott.

Fra 1940-utgaven av Skolens sangbok. Klikk for å se hele sangen. Lydfilen over noten går i C-dur.

Vi som avsluttet folkeskolen i klasse 7B på Høvik skole i 1960, kan både Mads Bergs melodi og Margrethe Munthes opprinnelige tekst (som redegjort for i blogginnlegget På sangens vinger). En og annen av mine medelever fra den gang er kanskje også enig med meg i at Storrustens tekst ikke har helt samme kvalitet som Munthes.

Grunnregelen for en god sangtekst er at tekstens og melodiens rytme og betoning må følge hverandre, slik at trykktunge stavelser får trykktunge toner (og tilsvarende for trykklette stavelser og toner). Her er et eksempel fra en sang de aller fleste kan begynnelsen av (trykktunge stavelser står med VERSALER):
– «JA, vi ELSKer DETte LANdet»
Prøv å synge den med følgende litt endrede tekst (trykkmarkeringen i teksten følger melodien):
– «VI elskER jo DETte LANdet»
Man kan høre at ordet elsker får feil betoning.
I Storrustens språksang skjer dette i 2. vers, 2. linje og siste linje:
– «at JEG følER déGOÛT». Det er svært kreativt å ta med et fremmedord som dégout i en morsmålssang (bloggeren måtte slå opp ordet).
– «og DESinFIserER med CHIliPEPper»
Vi finner «trykk-feil» også i 4. vers, 5. linje og siste linje:
– «Dens KARdinalFEIL»
– «men HELler IKke DET skal JEG unnSKYLde.

En annen regel har noe større slingringsmonn: Det skal være én tekststavelse pr. tone. Siste linje i språksangens første vers bryter med denne regelen, men det går greit hvis man deler en av stavelsene i linjens siste del i to, f. eks. slik:
– «Så gjenkjenner jeg staks hva je-eg hører».
I 3. vers, 3. linje er det egentlig en stavelse for mye, men linjen kan synges hvis to ord deler en tone, f.eks. slik (de to ordene markert med VERSALER):
– «for rare ord som MULKT OG pipekrave»
I 4. vers tror jeg det har falt ut et «å» foran «prise» i 3. linje, da blir det stavelser nok i linjen:
– «for ord nok til (å) prise sin fylde»

Bloggens lesere trenger trolig ikke bekymre seg over mulige skader på Kristin Storrustens mentale helse etter kritikken ovenfor, for hun leser den neppe. Dessuten er hun i godt selskap, særlig når det gjelder betonings-«feilen». I den «kronede» Bærums-sangen (kåret i fjor) er dette noe som ikke bare forekommer av og til, men som preger hele sangen. Den heter (tror jeg) bæRUM, bæRUM.

Se også
Limerick (11.02.2017)

(Innlegget ble påbegynt 24.11.2021 og fullført 24.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Språk

Enig med … eller?

5. november 2021 Torgeir Oma

Både før og etter et valg er det mye snakk om enighet, men det virker som det er vanskelig både å bli enige og å bruke riktige ord om enigheten. Faktisk har jeg hørt Jonas Gahr Støre si at han er enig med at et eller annet skal gjøres.

Her er først en repetisjon for de som har et fjernt forhold til grammatikk: Preposisjoner er småord som til, på, av, i, over, og de innleder et preposisjonsledd (det som tidligere het komplement). Riktig bruk av preposisjoner er noe av det vanskeligste å lære i et språk. Det er så vanskelig at ganske mange nordmenn ikke behersker det på norsk. Hør f. eks. på NRKs Politisk kvarter, der det ofte er snakk om å være enig eller uenig. Man kan være enig i, enig med eller enig om, men hvilken preposisjon er riktig i den aktuelle sammenhengen?

Enig i
Jeg er enig i din påstand.
Du er enig i min påstand.
Han er enig i deres påstand.

Preposisjonen i brukes etter enig når man tar stilling til det temaet som diskuteres. Uttrykket er enig i kan i denne sammenhengen oftest erstattes med godtar. Siste del av preposisjonsleddet er et ord eller uttrykk for temaet som diskuteres. Derfor skulle Støre i mitt sitat i første avsnitt sagt at han var enig i at et eller annet skal gjøres.

Enig om
Deltakerne var enige om å avbryte.
Jonas og Trygve var enige om å samarbeide.
Gruppen var enig om å gå hjem.

Preposisjonen om etter enig brukes på samme måte som i, men når flere personer er enige. Også her er siste del av preposisjonsleddet et ord eller uttrykk for det som diskuteres.

Enig med
Læreren var enig med elevene.
Jonas er enig med Trygve.

Preposisjonen med etter enig beskriver hvem som er enige, og har ingen tilknytning til temaet som diskuteres. Andre ledd i preposisjonleddet er et ord eller uttrykk for én eller flere personer.

Kan dette være noe å mase om, da? Den som lytter på NRKs Politisk kvarter vil raskt avsløre at det er vanskelig å bruke disse preposisjonene riktig, også (særlig?) for folk som ofte bruker dem. I det radioprogrammet er det ikke helt vanlig å være enig hverken i, om eller med, så det er grunn til å understreke at preposisjonsbruken er den samme for uenig.

(Innlegget ble påbegynt 13.08.2017 og fullført 03.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Språk

Krisespråk

22. oktober 2021 Torgeir Oma

Kongsberg kom plutselig i medienes søkelys forrige onsdag. Selv fulgte jeg NRKs løpende nyhetsdekning mens jeg ved hjelp av norgeskart.no og Googles karttjeneste prøvde å finne ut hvor i Kongsberg mannen med pil og bue herjet. Men kartsøket ble distrahert av det som ble sagt i nyhetene – ikke så mye hva det handlet om, men ordene som ble brukt.

Det er lenge siden jeg har hørt så mange «forholdismer» som i pressekonferansene utenfor Kongsberg politistasjon den onsdagskvelden. De kom både fra journalister og fra politiet. Det høres ut som uttrykket «i forhold til» er raskt å ty til, også når situasjonen er mindre stressende enn da politiet uttalte seg mens aksjonen fremdeles pågikk:

NRK Oslo og Viken 18. oktober 2021.

NRK Kveldsnytt 20. oktober 2021.

Det er av og til pussig hvilke ord som blir brukt når det eneste stresset for intervjuobjektet er at vet vedkommende må regne med at det som blir sagt, kommer på TV:

NRK Oslo og Viken 18. oktober 2021.
«Avfyrt piler» – vet ikke politiet hvorfor det heter pil og bue?

I skrivende stund vet vi at fem personer ble drept med stikkvåpen på Kongsberg forrige onsdag kveld og at gjerningsmannen er pågrepet og har tilstått drapene. Men hvilket ord skal vi bruke om det som hendte? I nyhetsdekningen mens det hele pågikk, kalte NRK det en «hendelse», som ser ut til å være den offisielle betegnelsen når noe alvorlig inntreffer. Senere har jeg sett og hørt at det var et «angrep». Men det er da noe større enn én mann som går amok? Og hvordan omtaler man de døde? «Omkomne» skriver Aftenposten, som om dødsårsaken var en tilfeldig naturkatastrofe. Men de ble jo drept, og burde derfor omtales som «drepte». Kanskje er det enklest å ty til engelsk (casualties?), slik det blir gjort i illustrasjonen Aftenposten bruker for å forklare fremgangsmåten ved PLIVO (pågående livstruende vold):

(Innlegget ble påbegynt 20.10.2021 og fullført 20.10.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Språk

Korrektur

17. september 2021 Torgeir Oma

Nesten på trykk er Are Møster Ottesens bidrag (omtrent hver fjerde uke) til Aftenpostens språkspalte (den som Per Egil Hegge hadde hver dag, og som fire personer nå deler på å opprettholde som ukentlig fast spalte). Der presenterer han språklige bommerter som har blitt oppdaget før de kom på trykk, og hvordan/hvorfor de ble endret før de kom på trykk. Dette er visst en frivillig og gjensidig språkkontroll innen redaksjonen, for Aftenposten – i likhet med alle(?) andre aviser – har ikke lenger korrekturlesere, men lar datamaskiner ta seg av så «enkelt» arbeid. Men maskinene takler ikke f. eks. orddeling ved linjeskift! Derfor står det «strekk i lønn til ansatte» i klippet nedenfor – en feiltype som har forekommet påfallende ofte i det siste .

For noen valg siden, da den nåværende Dagsavisen het Arbeiderbladet, hadde den avisen en «ideologisk» orddelingsfeil. I valgkampen var det mye negativ omtale av partiet Høyre, noe autokorrekturen hadde fått med seg da den valgte denne orddelingen ved linjeskift: høyre-/ntepolitikk.

Aftenposten er ikke blant de ledende nynorskavisene, men brukte likevel nynorsk i en mellomtittel nylig, med ordet ståa (lydskrift for nynorskordet som skrives stoda). Også på bokmål (eller er det riksmål man finner i Aftenposten?) kan stumme konsonanter volde problemer og rope på en korrekturleser, som når det to ganger i samme artikkel står om folk med dårlig rå.

Der autokorrekturen ser detaljene, kan en korrekturleser se helheten. I en presentasjon av partilederne forteller Aftenposten-journalistene Solveig Ruud og Sigrid Gausen om deres sivilstand. De fleste er gift og har barn sammen, mens noen få bare har barn (ikke sammen?). En korrekturleser ville nok spurt hvilket budskap som ligger skjult i ordvalget.

Aftenposten brakte 14. og 17. august bilder av henholdsvis en taliban-kriger (t.v.) og en taliban-soldat (t.h.).

Når jeg hører i radionyhetene om «krigere», ser jeg for mitt indre øye det samme som i Egners vise om Vesle Hoa: «Da Babu-stammen stormet frem med skrik som kakaduer …». Aftenposten skrev om «krigere» i bildetekst, men jeg kunne ikke se noen prinsipiell forskjell på kriger og soldat. Men verbet å krige er nok ikke helt kurant ennå, for selv nettavisen Resett, som ikke akkurat er noe språklig fyrtårn, setter det ordet i sitattegn (Leif Juster hadde forresten en sketsj der han fortalte om sin onkel, som var jeger. «Han er veldig flink til å jege,» sa Juster).

——————————————————————————-

Bloggeren har sin ukentlige språklige høytidsstund når bloggen korrekturleses, noe som er siste manøver før publisering. Likevel finner jeg feil så godt som hver gang jeg leser et tidligere blogginnlegg på nytt. Siden dette er et énmannsforetak, er «gjensidig språkkontroll innen redaksjonen» lite fruktbart, og jeg er takknemlig for språklige tilbakemeldinger om smått og stort.

(Innlegget ble påbegynt 01.09.2021 og fullført 01.09.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Kultur, Språk

Oss monarkister imellom

6. august 2021 Torgeir Oma

På Aftenpostens språkside, under tittelen Hva kaller vi dronningens ektefelle? erklærer Kristin Storrusten seg som monarkist (i tredje siste avsnitt), og har omsorg for arveprinsesse Ingrid Alexandras fremtidige ektefelle.

Også denne bloggeren støtter monarkiet, men tror gemal fortsatt er et godt brukbart ord i tittelen for den som gifter seg med vår fremtidige dronning. Ellers mener jeg tittelen prinsgemal, som Storrusten nevner i forbindelse med den danske prins Henrik, er misvisende. Prins Henrik er da vitterlig dronning Margrethes ektefelle, altså dronning-gemal. Det er lite sannsynlig at bloggeren kommer til å kommentere tittelen for den regjerende norske dronnings ektefelle når det blir aktuelt, men her er en forhåndskommentar i god tid: gemalkonge er greit (kjedelig, men riktig – tror jeg).

Det aner meg at hovedpersonen, arveprinsesse Ingrid Alexandra, priser seg lykkelig over at hun slipper å delta i denne diskusjonen.

Apropos titler: Les En yrkestittel må man ha fra mars 2020!

(Innlegget ble påbegynt 02.08.2021 og fullført 04.08.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Språk

Sitattegn i kombinasjon med andre tegn

16. april 2021 Torgeir Oma

Utålmodige blogglesere som har besøkt bloggen tidligere i uken, har kanskje stusset over valget av «ventebit» i forvarselet om denne utgaven: «Små» forandringer, som handler om hvordan sitattegnene i bloggen ser ut. Ventebiten var tenkt som en forberedelse (for de som har lest det) til dette innlegget om bruk av andre tegn (punktum, komma, spørsmålstegn, utropstegn m.m.) i kombinasjon med sitattegn. Min beskjedne utredning er resultat av et spørsmål jeg fikk etter forrige utgave av bloggen.

Sitattegn brukes vanligvis på to forskjellige måter:
1) For å markere et ordrett sitat av noe som er sagt eller skrevet.
2) Som en slags «etikett» for å markere at et ord eller uttrykk er noe annet enn det ser ut som, f.eks. ordet etikett i begynnelsen av dette punktet.

Sitater
I avistekst markeres ordrette sitater ofte med en strek (-) foran, mens avslutningen av sitatet ikke markeres. I Aftenposten søndag 11.04 sto denne setningen i en artikkel om et påstått israelsk angrep på et iransk skip:
– Historien har lært oss at avtaler som dette, med ekstremistiske regimer, ikke er verdt papiret de er skrevet på, sa Benjamin Netanyahu.
Skulle samme utsagn stått her i bloggen, ville det fått sitattegn, og ville sett slik ut:
«Historien har lært oss at avtaler som dette, med ekstremistiske regimer, ikke er verdt papiret de er skrevet på,» sa Benjamin Netanyahu.

Min regel for bruk av tegn i et sitat er slik:
All tegnsetting som tilhører sitatet, skal stå innenfor sitattegnene.
Her er tre eksempler:
Han sa: «Jeg er fullvaksinert.»
Han spurte: «Er jeg fullvaksinert?»
Han jublet: «Jeg er fullvaksinert!»
Anførselsordet/-ordene står her først, men kunne også stått etter sitatet, som i eksempelet fra Aftenposten ovenfor. For å gi teksten mer flyt, kan anførselen også plasseres inni sitatet:
«Jeg er fullvaksinert,» sa han, «men bare mot covid-19.»
«Jeg er fullvaksinert mot covid-19,» sa han, «men heldigvis ikke med Astra-Zeneca!.»
«Jeg er fullvaksinert,» sa han, «men er det bare mot covid-19?»

«Etikett»
Når sitattegnene markerer en «etikett». behandles «etiketten» som om den var et ord, og eventuelle tegn kommer etterpå. Dette eksempelet er fra blogginnlegget «Aldri mer 9. april»:
I rapporten om og vurderingene av begivenhetene i Oslo og på Utøya på den siste datoen brukte Gjørv-kommisjonen uttrykket «ressursene som ikke fant hverandre».

Retningslinjene ovenfor er mine private regler. Om de er helt i tråd med gjeldende rettskriving, vet jeg ikke, men jeg synes de er logiske, og de fungerer for meg (og forhåpentligvis for leserne).

(Innlegget ble påbegynt 15.04.2021 og fullført 15.04.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Kultur, Språk

Barnlig logikk

26. mars 2021 Torgeir Oma

Et av naturens merkelige fenomener er hvordan en baby gradvis utvikler sitt babbel til forståelig språk, og i enkelte tilfeller (som hos meg) videre til nerdete språkpoliti-tendenser. Underveis oppstår pussigheter som bl.a. kan ha sitt utspring i barnlig (ikke barnslig!) logikk. For min egen del visste jeg som liten at når folk giftet seg, fikk fruen samme etternavn som mannen, og derfor var jeg lenge av den oppfatning at hun også fikk samme fødselsdag, slik mor og far hadde.

Språklig kan denne logikken gi seg uttrykk i at man bruker et kjent begrep om noe helt annet som likner i uttale. Nylig ble jeg servert «propanis» et sted der gassovnen er et viktig vintermøbel i stuen, mens hjemmeproduksjonen av krokan er ikke-eksisterende. På et gårdsbruk der dyrlegen av og til var på besøk og der badet skulle renoveres, fikk jeg vite at jeg ikke kunne bruke servanten, fordi man ventet på dyrlegen (=rørlegger’n). Det er ellers kjent hvilke bilder barn kan se for seg ved en salmetittel som «Milde Jesus, du som sagde» eller julesangen «Her kommer dine arme små». Den siste ga ikke meg noen bilder, for det manglet en -r i arme (tidlig språknerd). «Engler daler ned i skjul», derimot… Vi hadde jo vedskjul i uthuset.

I en bok jeg leste som liten, fikk hovedpersonen lungebetennelse, noe jeg skjønte var farlig. Men det leste jeg om, og forbandt det ikke med «lommebetennelse», som jeg bare hadde hørt om. «Kan du si “generalkrigskommisariatets skolerekrutteringskontor”?» spurte jeg en liten gutt som nylig hadde begynt å snakke. Han svarte straks, med barnlig logikk: «Ja.». «Der ble jeg drept,» fortalte sønnen til en bekjent hver gang vi passerte kirken der han var blitt døpt.

Fra min tid som norsklærer i ungdomsskolen husker jeg noen pussige formuleringer i skriftlige elevarbeider. De som interesserer seg for slikt, kan lese Niels Vogels bøker En flyktning kysser sin mor, Intet er nytt under jorden og Du er også min sønn, Brutus.

(Innlegget ble påbegynt 24.03.2021 og fullført 24.03.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Språk, Teknikk

«Små» forandringer

1. januar 2021 Torgeir Oma

Skarpe iakttakere blant de som har lest denne bloggen en stund, har lagt merke til at anførselstegnene i overskriften, av noen kalt «korporalvinkler» har blitt tatt i bruk de siste ukene, mens “gåseøynene” ikke lenger brukes.

Freias melkesjokolade har forandret utseende, men smaken er etter min vurdering den samme. Jeg håper noe tilsvarende gjelder denne bloggen, selv om sitattegnene har skiftet utseende.

Da jeg gikk på skolen – det er ganske lenge siden – lærte vi å ramme inn et sitat med gåseøyne nede på linjen foran sitatet og oppe etter sitatet. På tastaturet jeg nå skriver på, er det bare et «oppe»-tegn, som etter tradisjonell skrivemaskin-standard brukes før og etter et sitat. Men jeg har latt meg overbevise av en grundig artikkel av Torbjørn Eng på hans egne (tror jeg) nettsider om at «korporalvinkler» er det rette tegnet å bruke, og at det heter sitattegn. Med et PC-tastatur får man tegnene ved å holde <alt>-tasten nede mens man skriver tallene 0171 for «-tegnet og 0187 for »-tegnet. For meg som har en lite samarbeidsvillig venstrehånd, er dette nesten enklere enn «gåseøyne»-tegnet. Men jeg kommer ikke til å gå tilbake i gamle bloggutgaver for å rette.

(Innlegget ble påbegynt 29.12.2020 og fullført 30.12.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Historie, Språk

«Den avskyelige snemannen»

11. desember 2020 Torgeir Oma

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her skrives.
___________________________________________________________________________

Den norske språkstriden har pågått i omtrent 150 år. Men så vidt jeg vet, er det bare utkjempet ett slag. Det foregikk i Oslo byrett høsten 1963, og Staten (=«samnorsk»-siden) tapte så det sang.

Sigurd Jahr Smebye var nok mer kjent som værmelder i radio enn på fjernsyn, og han slapp å bli «fritatt» for å lese værmeldinger på riksmål.

Bakgrunnen var at statsmeteorolog Sigurd Jahr Smebye hadde lest værmeldingen (i radio, TV-værmeldingen var ikke særlig velutviklet på den tiden) på riksmål, som var hans naturlige talemål, og bl. a. sagt «sne» i stedet for «snø». Dette ble brukt som begrunnelse for å «frita» ham fra å lese opp værmeldingen Det var et «fritak» (han ville nok selv foretrukket at jeg skrev «en fritagelse») han ikke ønsket, og han gikk til sak mot Staten for å få lov til å lese værmeldinger igjen. Saken ble også debattert og kommentert i pressen, og Smebye måtte finne seg i å bli karakterisert som i overskriften til dette innlegget og å bli omdøpt til «Snebye».

Dagens værmeldere (i fjernsyn) snakker som de vil. Og problemet (utfordringen?) med sne/snø unngår de behendig ved å bruke betegnelsen «hvit nedbør». For de mest rett-troende ligger her kimen til en ny konflikt – jeg har ennå ikke hørt noen si «kvit nedbør».

Dommen i «Smebye-saken» ble grundig omtalt i Aftenposten, som også kommenterte den i to lederartikler, Dommen i Smebye-saken og En grenseoppgang. Avisens språknorm var på den tiden svært lik Smebyes språk, og det var liten tvil om at Smebye hadde Aftenpostens støtte, men den siste av de to lederartiklene vurderte dommen også ut over det språklige, og kommenterte den mer prinsipielt når det gjaldt forholdet mellom individ og statsmakt.

Tre år før rettssaken ble Smebye tildelt Riksmålsforbundets lytterpris for sin korrekte og velformulerte bruk av riksmål i værmeldingene. I år har Riksmålsforbundet gitt en egen språkgledepris til Linda Eide, velfortjent, etter min mening. Kan juryen ha smuglest blogginnlegget Språksjov og fesjå, særlig siste avsnitt, fra desember 2016?

(Innlegget ble påbegynt 08.12.2020 og fullført 08.12.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven