I omtalen av USA-senator John McCain, som døde i forrige uke, hadde NRK Dagsrevyen tatt med dette klippet:

Å omtale en politisk motstander med slike positive karakteristikker ser dessverre ut til å skje stadig sjeldnere. Snarere tyr man til ordbruk som stiller motstanderen – ikke motstanderens argumenter – i et dårlig lys. Resultatet blir en debatt der tilhørerne ikke blir klokere, men kanskje sintere.

USA har et topartisystem, der polarisering lett kan utvikle seg. Den sittende presidenten er ikke den som unnlater å karakterisere motstandere, men – som et heter på hans språk – it takes two to tango, og en artikkel i Aftenposten i juni kan tyde på at toleransen på demokratenes side heller ikke er stor.

Sverige skal holde riksdagsvalg søndag, og der er det tilsynelatende tre hovedkonkurrenter: Socialdemokraterna, Alliansen (borgerlige partier) og Sverigedemokraterna. Men på en måte har også svenskene en todeling fordi begge de to tradisjonelle motstanderne har sagt at de ikke vil ha noe med Sverigedemokraterna å gjøre. Dette partiet kan komme til å representere ca. 1/5 av velgerne, og det kan virke litt rart at de andre partiene ikke vil ta hensyn til en så stor andel av folket. Det er mulig at manglende vilje til å diskutere innvandring, som er Sverigedemokraternas  viktigste sak, kan være én årsak til partiets store oppslutning. Kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg, tok et oppgjør med dette i fjor sommer, slik Dagsavisen fortalte i artikkelen Lei av snever svensk offentlighet. og i Aftenpodden 30. august var en stor del av podcasten viet valget i Sverige og forholdet mellom Sverigdemokratene og de andre partiene.

Også her til lands skjer det stadig oftere, synes jeg, at politiske debattanter “tar mannen i stedet for ballen” eller på andre måter er usaklige. I juli undret Bernard Daub, leder av Oslo by Steinerskole, seg over at bystyrerepresentanter “ikke er i stand til å lese andres tanker på en ordentlig måte”. I mars påpekte Kenneth Olsen i Resett at det er forskjell på hvem det er “lov” til å helle bensin på. Og under Arendals-uka i august påpekte avtroppende Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen (ifølge et oppslag i Document) at “å bryte med vedtatte sannheter i det norske kommentariatet, er farlig,” etter at Elin Ørjasæter hadde gitt uttrykk for liknende tanker. I all beskjedenhet nevner jeg at dette også var tema for en meningsytring første utgave av denne bloggen, Hvordan blir den norske valgkampen.

Avslutningsvis noen humoristiske innslag om dette alvorlige temaet fra de samme tre landene som er nevnt ovenfor: USA, Sverige og Norge. National Brotherhood Week ble innspilt av Tom Lehrer i 1967. I mars i år gjenga Document en samling galgenhumoristiske svenske vitsetegninger etter at Socialstyrelsen hadde gitt ut brosjyren Informasjon til deg som er gift med et barn (senere trukket tilbake). Og fra 1964 er revyteksten Den store nestekjærligheten av Alfred Næss, fremført av Rolf Søder:

(Innlegget ble påbegynt 05.09.2018 og fullført 05.09.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Torsdag diskuterte Stortinget hvordan Norge skal forholde seg til norske statsborgere som har deltatt i krig og terror i andre land, og hvordan man skal forhindre at de bruker sine erfaringer og kunnskaper fra denne virksomheten her i landet. Eller gjorde Stortinget det? All reportasje fra torsdagens møte handlet om kritikken mot Sylvi Listhaugs utspill på Facebook i sakens anledning. Så har støynivået steget, og munner muligens ut i et mistillitsforslag. Selve saken ser ut til å være helt glemt, og innbyggernes sikkerhet er vel kanskje ikke så viktig?

Mange har reagert på Listhaugs Facebook-innlegg. Jeg synes reportasjene om torsdagens stortingsmøte understreker det statsminister Erna Solberg har sagt siden første gang hun ble bedt om å kommentere innlegget: Det er uheldig med en ordbruk som gjør at man diskuterer ordbruken, ikke saken. Statsministeren deltok torsdag i NRKs Politisk kvarter, som var utvidet med fem minutter for nettopp å diskutere ordbruken, ikke saken. Der sa hun bl. a. dette:

For tre uker siden (Hvorfor så propagandistisk?) skrev jeg her i bloggen om det å tillegge motstandere motiver de ikke har, og var kritisk til en kommentar av Lars West Johnsen i Dagsavisen. Den kommentaren var fløyelsmyk sammenliknet med debattinnlegget som Tale Hammerø Ellingvåg (sentralstyremedlem i Rød Ungdom) hadde i samme avis under overskriften Nå er det faen meg nok. Jeg har sjelden sett bedre indirekte argumenter mot å stemme Rødt! Elllingvåg er Rød Ungdoms fylkesfadder for Nordland, der Christian Torseth er fylkesstyremedlem i SV. I et leserinnlegg vil han sende de som leser Resett (det omfatter bl.a. meg) til Bjørnøya. Det blir lystelige tilstander når Ellingvåg og Torseth har fått makten i Norge, men ettersom Rødt visstnok har lagt bort ideen om “væpna revvolusjon” kan det bli en stund til.

Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg tilla Arbeiderpartiet motiver partiet neppe har. Det kunne stoppet der, men Jonas Gahr Støre svarte med samme mynt. Jan Tore Sanner snakket om å trekke “22. juli-kortet” (og har beklaget det). Marit Arnstad synes Sylvi Listhaug i Stortinget virket som et barn som ikke klarer å si ordentlig unnskyld. Og sånn går nu dagan …

(Innlegget ble påbegynt 15.03.2018 og fullført 15.03.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Lars West Johnsen stemmer ikke Høyre. Det synes jeg er greit. Men han nøyer seg ikke med å stemme et annet parti (antakelig Arbeiderpartiet), han mener at de som stemmer Høyre er onde mennesker med ønske om å ødelegge for de svake og forsvarsløse. Annerledes er det vanskelig å forstå hans kommentar i Dagsavisen tirsdag denne uken.

Det er trist når politisk debatt degenererer til et slikt nivå, og det er særlig trist nå. Polariseringen i politikken ser ut til å øke. og det virker som om mange holder seg i sine “ekkokammer” der de bare leser, hører og ser meninger de allerede er enige i. Jeg synes det ville vært mer konstruktivt om West Johnsen hadde beskrevet alternative politiske løsninger på de sakene han nevner i kommentaren og fortalt hvorfor han mener sakene burde løses slik. I stedet velger han å tillegge sine politiske motstandere uhederlige motiver uten at dette blir noe mer enn en påstand fra hans side.

West Johnsen kritiserer Høyre for å være ideologiske og prinsipielle. Jeg har trodd at ideologi er hele grunnlaget for politikken, kanskje særlig for Arbeiderpartiet, og jeg synes derfor det er rart å kritisere et politisk parti for at det handler ideologisk.

Evnen og viljen til å inngå kompromisser er en av de sterke sidene ved det politiske systemet her i landet. I det ligger også respekt for det synet politiske motstandere står for. Det gjør at regjeringsskifter, enten etter valg eller som resultat av mistillitsforslag/kabinettspørsmål, foregår på en verdig måte. Vi har også unngått at svært ytterliggående politiske bevegelser på begge fløyer har fått særlig tyngde. Etter min mening skyldes det at ytterpartiene Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har tatt opp i seg  synspunkter som mange oppfatter som ekstreme, men som bør bli hørt. Alt dette tror jeg ville blitt vanskelig hvis politikerne hadde hatt en holdning som den jeg opplever i Lars West Johnsens kommentar,

Men det er heldigvis slutt på de tider da Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) kunne deles  ut som valgbrosjyre, slik jeg opplevde i Sandvika en gang på 1970-tallet. Riktignok kan jeg ikke huske å ha sett avisen engasjere meningsmotstandere som kommentatorer. Men Esther Moe, redaktør for Suldalsposten, var engasjert som vikar for Sigrid Bonde i fjor (for min del kunne hun gjerne fortsatt). I august skrev hun kommentaren Ironisk korrekt, som lett kan leses som kritikk av Lars West Johnsens måte å kommentere på.

(Innlegget ble påbegynt 22.02.2018 og fullført 22.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Overskriften falt meg av en eller annen grunn inn da jeg samlet  tankene for å skrive, og den er ikke myntet på noen av dem som er omtalt i dette innlegget. Den er for øvrig lånt fra Hulda Holtvedt (Oslokandidat ved årets valg for Miljøpartiet de grunne), som brukte denne overskriften i et innlegg som fast kommentator på Aftenpostens ungdomsside Si;D (se Gammelmannsprat her i bloggen i januar).

For tre uker siden skrev jeg innlegget Stemmerett og moral med utgangspunkt i Aftenposten-kronikken Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme av universitetsfilosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Gamlund. Denne kronikken har også Dagsavisens Hege Ulstein lest, påstår hun. Det skal ha skjedd på en strand i Hellas. Der må det ha vært svært varmt, for vurdert ut fra det hun skriver om kronikken i Dagsavisen, kan hun ikke ha lest mer enn overskriften. Den er provoserende, men Ulstein vet vel at overskriften ofte ikke blir bestemt av artikkelforfatterne, og burde lest videre.

På grunnlag av den provoserende overskriften gjør Ulstein et forsøk på å argumentere mot kronikkforfatterne. Deres påstander kan sammenfattes i seks punkter.  Ulstein vil “… plukke dem ned, en etter en.” Men hun bruker resten av kommentaren til assosiasjonsrekker rundt to av kronikkens eksempler uten å gå inn på ett eneste argument.

Det hun derimot gjør i rikelig monn, er å karakterisere kronikken og kronikørene. Her er listen over det jeg vil kalle invektiver av ulik tyngde, kopiert direkte fra Ulsteins kommentar:
– den surrealistiske Aftenposten-kronikken
– dette drapsforsøket på demokratiet
– de tviholder på å være uvitende, irrasjonelle og uansvarlige
– Tanken er ikke bare ekstremt arrogant, den er farlig.
– uspiselig
– ville påstander
– skrive rørete kronikker
– Det har vært like latterlig – eller uvitende, uansvarlig og
__irrasjonelt, om du vil
– filosofigutta på tur
– filosofiprofessorer som har gått seg vill i et parallelt, kontrært __univers stappfullt av krakilsk liksomargumentasjon

Det var muligens da jeg hadde satt opp denne listen at jeg kom på overskriften til dette innlegget. Men som nevnt i liten skrift øverst: Den er ikke myntet på noen som er omtalt her.

Mens Hege Ulstein slutter seg til alle de som roper “fy, fy” til kronikken av de to universitetsfilosofene, gir Egil Ulateig uttrykk for sin uenighet (jeg tror han er uenig med kronikkforfatterne) ved å gjøre en vri på deres problemstilling, og spør i Aftenposten: Burde politikere ha lov til å stille til valg?

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!