I omtalen av USA-senator John McCain, som døde i forrige uke, hadde NRK Dagsrevyen tatt med dette klippet:
Å omtale en politisk motstander med slike positive karakteristikker ser dessverre ut til å skje stadig sjeldnere. Snarere tyr man til ordbruk som stiller motstanderen – ikke motstanderens argumenter – i et dårlig lys. Resultatet blir en debatt der tilhørerne ikke blir klokere, men kanskje sintere.
USA har et topartisystem, der polarisering lett kan utvikle seg. Den sittende presidenten er ikke den som unnlater å karakterisere motstandere, men – som et heter på hans språk – it takes two to tango, og en artikkel i Aftenposten i juni kan tyde på at toleransen på demokratenes side heller ikke er stor.
Sverige skal holde riksdagsvalg søndag, og der er det tilsynelatende tre hovedkonkurrenter: Socialdemokraterna, Alliansen (borgerlige partier) og Sverigedemokraterna. Men på en måte har også svenskene en todeling fordi begge de to tradisjonelle motstanderne har sagt at de ikke vil ha noe med Sverigedemokraterna å gjøre. Dette partiet kan komme til å representere ca. 1/5 av velgerne, og det kan virke litt rart at de andre partiene ikke vil ta hensyn til en så stor andel av folket. Det er mulig at manglende vilje til å diskutere innvandring, som er Sverigedemokraternas viktigste sak, kan være én årsak til partiets store oppslutning. Kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg, tok et oppgjør med dette i fjor sommer, slik Dagsavisen fortalte i artikkelen Lei av snever svensk offentlighet. og i Aftenpodden 30. august var en stor del av podcasten viet valget i Sverige og forholdet mellom Sverigdemokratene og de andre partiene.
Også her til lands skjer det stadig oftere, synes jeg, at politiske debattanter “tar mannen i stedet for ballen” eller på andre måter er usaklige. I juli undret Bernard Daub, leder av Oslo by Steinerskole, seg over at bystyrerepresentanter “ikke er i stand til å lese andres tanker på en ordentlig måte”. I mars påpekte Kenneth Olsen i Resett at det er forskjell på hvem det er “lov” til å helle bensin på. Og under Arendals-uka i august påpekte avtroppende Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen (ifølge et oppslag i Document) at “å bryte med vedtatte sannheter i det norske kommentariatet, er farlig,” etter at Elin Ørjasæter hadde gitt uttrykk for liknende tanker. I all beskjedenhet nevner jeg at dette også var tema for en meningsytring første utgave av denne bloggen, Hvordan blir den norske valgkampen.
Avslutningsvis noen humoristiske innslag om dette alvorlige temaet fra de samme tre landene som er nevnt ovenfor: USA, Sverige og Norge. National Brotherhood Week ble innspilt av Tom Lehrer i 1967. I mars i år gjenga Document en samling galgenhumoristiske svenske vitsetegninger etter at Socialstyrelsen hadde gitt ut brosjyren Informasjon til deg som er gift med et barn (senere trukket tilbake). Og fra 1964 er revyteksten Den store nestekjærligheten av Alfred Næss, fremført av Rolf Søder:
(Innlegget ble påbegynt 05.09.2018 og fullført 05.09.2018)
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no