Da jeg kjørte en runde på racerbanen i Le Mans i 1987, hadde jeg bare en svak formening om at det en gang hadde skjedd en større ulykke der – for 66 år siden i dag, da en av de deltakende bilene kjørte ut, vrakdeler havnet blant tilskuerne og 82 ble drept.
Min bilrunde på banen i Le Mans foregikk ikke med Formel-1, men med en Mazda 626 (1985-modell, tror jeg). Riktignok var jeg der som «team»-deltaker (med akkreditering!) sammen med noen som skulle kjøre 24-timersløp («endurance») – på motorsykkel. Runden på banen skyldtes at én av de tre førerne hadde lagt fra seg armbåndsuret under trening, og hadde glemt det. Uret lå et par hundre meter fra det punktet der vi kunne kjøre inn på den stengte banen, men det lå mot banens kjøreretning. Vi fikk aller nådigst lov til å kjøre inn på banen for å hente uret, men da måtte vi følge kjøreretningen og ikke kjøre raskere enn 20 km/t.
Dessverre har jeg ingen fotodokumentasjon av min runde på banen i Le Mans (mobilkameraet var ennå ikke oppfunnet). Men jeg har andre bilder, bl. a. av vår mekaniker utenfor den nokså tomme pit’en (verkstedboksen) ved banen. Iført Shell-overall ser han ut som en bensinstasjoneier som venter på kunder. Vegg i vegg med vår pit, der enkelt verktøy lå på gulvet , holdt et av fabrikklagene til, med verktøyskap, spesialutstyr og en hel gjeng med mekanikere. Interessant kontrast!
I tillegg til bilder tatt med film, har jeg bilder i hodet. Ett av dem er av en nokså nonchalant franskmann, som midt på natten, mens løpet pågikk, kom gående langs verkstedbodene, der det stadig var bensinpåfylling og -søl, med en tent sigarett. Han fikk forholdsvis bryskt tilsnakk av en av de utstasjonerte brannmennene, som alle hadde slips.
Vårt lag besto av nærmere 20 personer, de fleste fra Bergensområdet. Det viste seg at jeg var den eneste som kunne snakke litt fransk. Derfor ble jeg sendt på byen for å kjøpe stjerneskrutrekker og bremseklosser (utrolig hva man kan klare ved hjelp av Gyldendals lommeordbok!). Og hver gang vi spiste på restaurant, fikk jeg beskjed om å bestille bakte poteter (vi fikk pommes frites uansett hva jeg sa).
24-timersløpet for motorsykkel i 1987 ble gjennomført uten noen ulykke, og vårt lag fikk en hederlig 17.-plass totalt (av ca. 90 deltakere, tror jeg – proffe og amatører), og kom på tredjeplass i sin klasse. Det ga en pengepremie, som kom godt med for norske MC-kjørere uten noe stort sponsorapparat.
(Innlegget ble påbegynt 08.06.2021 og fullført med rettelse 13.06.2021)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
På bilder av biltrafikk i Norge mellom 1950 og 1980 finner man alltid minst én folkevogn, eller «boble», som etter hvert ble den folkelige betegnelsen på personbilutgaven. Den var bakhjulsdrevet og hadde luftkjølt motor bak (aldri noe problem med bakkestart på glatt føre). Bagasjerommet var under panseret foran, der man også fant bensintanken (helt i front og farlig utsatt ved en eventuell frontkollisjon).
