Per-Egil Hegges daglige Aftenposten-kommentar Språket vårt handlet en dag i romjulen om det evige problemet med å velge riktig ord når uttalen er “å”. Kiwi-butikken på Kjørbo viser at og-/å-problemet trolig kommer til å bestå.
Kiwi-butikken på Kjørbo strides med parkeringsselskapet om og-/å-reglene.
Utenfor butikken kom først den store plakaten – med og-/å-feil (da jeg forsiktig antydet feilen for en av de ansatte, svarte hun: “Åh, har vi skrivd feil?”). Senere kom også to mindre, grå plakater i vinduet. Disse var lagd av parkeringsselskapet, og var uten feil. “Språkstriden” ble løst ved at butikken etter noen måneder dekket over parkeringsselskapets plakater med egenproduserte – med feil. Nå er situasjonen tilbake til utgangspunktet.
Som mor sa: Norsk er et vanskelig språk. Vi skriver H-U-N-D, men vi uttaler det bikkje.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Dette er 7. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________
Uttrykket “takk for det gamle” har visst gått ut av bruk. Det har skjedd i min tid, for da jeg var utkommandert somt butikkhjelp hos far på 1960-tallet, var det “takk for det gamle” vi sa til kundene når de handlet siste gang i romjulen. På den tiden var butikkene små,og man kjente mange av kundene ved navn.
Hva gammelt takket vi for? Ordet “året” er underforstått, og vi takket for (også underforstått) det vi hadde opplevd sammen, gjort for hverandre m.m. i året som nærmet seg slutten. Opprinnelig kan det vel også ha ligget en takk til høyere makter for at man hadde fått oppleve et helt år med noenlunde helse.
I dag sier man “godt nytt år” fra lenge før jul. Vi sa “godt nyttår” først etter at det nye året hadde begynt – til de vi var sammen med på nyttårsaften, og til kjente vi møtte de første dagene på nyåret.
Når dette skrives, er det fortsatt noen timer igjen av 2016. Derfor følger jeg gammel skikk, og sier takk for det gamle året til alle lesere av denne bloggen.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
I julen herjet uværet Urd bl.a. på riksvei 9 mellom Haukeli og Hovden. Veien ble stengt, og på Haukelisiden satt folk i bilene og håpet på å komme over i løpet av natten. Da dukket Knut Rune Tveiten opp med eggerøre, bacon og kaffe til de ventende. “Eg sat eismall heime og kjeda meg, eg har ikkje fjernsyn og ingen ungar heime, så eg måtte berre finne på noko,” sa han til NRK Dagsnytt om hvorfor han gjorde ventetiden lettere for de værfaste. Jeg tror noe av bakgrunnen også er en automatisk reaksjon hos bygdefolk, som vet at man må hjelpe hverandre.
Det skal finnes språk som ikke inneholder ordet “takk”. Årsaken er at det ligger i kulturen å hjelpe når det er nødvendig. Den som får hjelp i én situasjon , yter selv hjelp en annen gang, og ikke nødvendigvis til hjelperen. Det er så selvsagt at man ikke trenger å si takk.
I overskriften og i første avsnitt har jeg brukt uttrykket “bygdefolk”. Det er en beskrivelse mer av hvordan folk tenker enn av hvor de bor. Bygdefolk finnes like mye i Homansbyen og på Hauketo som på Haukeli. Jeg håper de som leser denne bloggen, oppfører seg som bygdefolk.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
NRK1 sender ein programserie om språk frå 11. januar. Med Linda Eide som programleiar kan det berre bli bra.
Serien har fått tittelen Eides språksjov , og sjov er bevisst skrive slik ut frå ideen Språkrådet har hatt om at anglisismar kan skrivast slik dei blir uttalte på norsk (pøbb for pub, sørvis for service osb.). For denne serien (som eg rett nok ikkje har sett!) synest eg det norske ordet sjå høver betre enn det engelske show skrive etter norsk uttale. Då ville vi få språksjå slik vi har fesjå.
Men eg vedgår at språksjå ikkje inneheld den valøren av moro og leik som show/sjov har, og som det truleg blir mykje av i Eides språksjov.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
I 2017 er det 145 år siden Sandvika fikk jernbanestasjon. Stasjonsbygningen var tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull (bror av fiolinisten Ole Bull), som også var arkitekt for Vestbane- og Østbanebygningene i Oslo.
Arkitekt G. A. Bulls tegning av stasjonsbygning i Sandvika.
Sandvika vokste nå frem som et trafikk-knutepunkt med havn, vei og jernbane. Det ble bygd industribedrifter, og stedet ble et yndet reisemål for Christiania-borgere, som gjerne kom med tog til Sandviken station.
“Sandviken station” i 1874.
Stasjonsbygningen ble flyttet noen meter da jernbanen utvidet sporvidden. Også da Sandvika fikk ny stasjonsbygning i 1919, beholdt man den gamle.
Bilde tatt 1960 omtrent fra der Ark bokhandel ligger i dag. Forrige stasjonsbygning (erstattet av nåværende) t.v., apotekergården t.h., den gamle stasjonsbygningen i midten bak.
I mange år lå den gamle stasjonsbygningen litt avsides, etter at kjøreveien fra Drammensveien/Ringeriksveien/Rådmann Halmrasts vei ble kuttet og hele plassen ved bygningen ble brukt til parkering.
Den gamle stasjonsbygningen med stor parkeringsplass foran.
I kvartalet på høyre side av “gågaten” mot stasjonen ble all bebyggelse i løpet av 1960- og 1970-tallet erstattet med tidsriktige betongk(o)losser. Jeg trodde det ikke kunne bli verre, og tok “speilbilde” av den gamle stasjonsbygningen.
Sandvikas første jernbanestasjon speiler seg i Vinmonopolets vindu.
Men så viste det seg at det kunne bli verre! Entra eiendom har fått lov til å sette opp en kasse i glass og betong på plassen foran den gamle stasjonsbygningen, og har gjort det uten særlig hensyn til naboen i nord.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Dette er 6. gang en ny utgave av Torgeirs Tanker om Tilværelsen blir publisert.
___________________________________________________________________________
Vitae lux (Livets lys) er vel egentlig ingen julesang. Men fremført av Ole Edvard Antonsen (trompet) og Kirsten Bråten Berg (sang) synes jeg denne melodien av Frode Alnæs med tekst av Ivar Dyrhaug passer godt som julehilsen til alle lesere av bloggen min. Og så håper jeg på tilgivelse fra alle med opphavsrett!
Musikken er illustrert med utsikten fra mitt eget kjøkkenvindu, vist i tre stillbilder som er bearbeidet med det enkle filmprogrammet jeg bruker. Stor skjerm, fullskjermvisning og dempet lys gir et godt visuelt utbytte. Men musikken er viktigst, og her hører du et bevis for påstanden “det enkle er det geniale”. Klikk nedenfor for å se og høre.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
For mange år siden var jeg lærer i ungdomsskolen. Som ved de fleste andre skoler ble høsthalvåret før jul avsluttet med gudstjeneste i nærmeste kirke. Selv var jeg ikke medlem av statskirken, men hadde samtidig ansvar for at min klasse møtte frem til gudstjenesten. Jeg løste dilemmaet ved å følge klassen til kirkedøren, vente utenfor og dele ut karakteroppgjøret for høsthalvåret på kirketrappen etter gudstjenesten. Jeg tror min klasse var den eneste som stilte fulltallig i kirken …
I Dagsavisen 23. desember skriver Aslak Sira Myhre bl. a. om skolegudstjenester. Politisk er nok han og jeg uenige om det meste, men akkurat her uttrykker han synspunkter jeg kan si meg enig i.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
NRK-programmet Språkteigen hadde kåring av årets ord i sendingen 18. desember. Juryens to medlemmer, språkprofessor Sylfest Lomheim og programleder Torunn Myhre, var ikke blitt enige. Lomheim (langt tilbake medarbeider i NRK sportsrevyen) gikk inn for ordet doping, Myhre ville ha skam. Lomheim hadde etter mitt syn den overlegent beste begrunnelsen. Men han mente at programlederen måtte ha det avgjørende ordet, og så ble det skam. Og alle er sikkert enige i at tittelen på en ungdomsserie på NRK har langt større betydning nasjonalt, internasjonalt og når det gjelder konsekvenser enn et filleord som doping …
I samtalen før den endelige kåringen kommenterte juryen andre ord som hadde vært oppe til diskusjon, bl. a. Panama Papers. Uttrykket var “merkelappen” på en sak aviser i flere europeiske land samarbeidet om, og i den sammenhengen er det forståelig at alle brukte et felles engelsk uttrykk i stedet for ulike uttrykk på de respektive språk. Men hva er den norske oversettelsen av Panama Papers? Språkteigen kalte det konsekvent for Panama-papirene. For meg høres det ut som en litt for lite gjennomtenkt oversettelse, på linje med administrasjonen når man omtaler regjeringen i USA. Panama Papers omtalte det “papirene” inneholdt av opplysninger, og da synes jeg Panama-dokumentene er en bedre oversettelse. Det var da heller ikke papirer i fysisk forstand, men elektroniske dokumenter.
Oversettelsen spiller nok liten rolle. Fremtiden foregår mer og mer på engelsk, slik du kan se i det tidligere innlegget Norwenglish 1.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
