I innlegget Tiltak mot støy fra 2018-russen inviterte jeg til en slags dugnad for å hindre russestøy. Det har ikke akkurat vært noen stormende oppslutning om ideen, faktisk kan det se ut til at jeg blir helt alene. Første russetreff etter hva jeg har funnet ut, foregår i kveld på Tryvann, og så skal det vel “rulles” etterpå. Så selv om jeg blir alene, har jeg klargjort bilen med trafikk-kamera, håndholdt lyskaster m.m., og høyner beredskapen fra nå.
Jeg bor bare 500 meter i luftlinje fra en av fjorårets “festplasser”, så jeg hører det straks bråket er i gang der. Russens ferd dit har heller ikke pleid å være lydløs, og adkomstveien går rett forbi min ringe bolig. Ellers kan det hende at også jeg drar ut og “ruller” for å se og høre hva som foregår langs veien. Om noen av denne bloggens lesere i Bærum har noe å rapportere, så gjør det. Jeg har tenkt å føre en detaljert logg over hva jeg observerer, og planlegger å legge den ut her, med daglige oppdateringer om det viser seg nødvendig. Fyldig reportasje loves også, hvis det er noe å rapportere om. Foreløpig holder jeg meg til listen over årets busser fra Asker- og Bærum, der jeg selv har tilføyd hvilke skoler de sogner til.
Det er en stund siden jeg selv var russ, som jeg skrev om i innlegget Russetid før og nå for snart ett år siden. Jeg unner gjerne årets avgangselever i den videregående skolen en feiring av at tretten års skolegang er fullført. Men jeg ville nok anbefale en mer verdig feiring enn det man får inntrykk av gjennom de såkalte “russelåtene” og nettsidene for noen av bussene (ingen lenker til det, det faller utenfor denne bloggens grenser for sømmelighet). Og jeg synes det er et rimelig krav at feiringen ikke går ut over andre. Listen over nyhetsoppslag i Budstikka fra russetiden 2017 bør ikke være til inspirasjon for årets russ.
(Innlegget ble påbegynt 17.04.2018 og fullført 19.04.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Bakgrunnen for overskriftens spørsmål er at jeg for et par dager siden var innom Kommunegården for å levere et brev og få kvittering for at det var mottatt (en diskusjon med en av kommunens etater gjør dessverre slik prosedyre nødvendig). I løpet av de 20 minuttene (!) det tok, var jeg i kontakt med fire forskjellige personer, hvorav den siste etter hver lot seg overtale til å motta brevet og signere min medbrakte kvittering.
Innerst i Kommunegårdens “ankomsthall” ligger postmottaket, der man kan få kvittering for levert post. Av sikkerhetsgrunner er døren låst, så man må ringe på. Etter tre forsøk og ikke tegn til svar ga jeg opp og gikk til disken innenfor inngangen.
“Veiledningstorget” kaller Bærum kommune denne disken. Der utspant følgende samtale seg (gjengitt etter hukommelsen) mellom meg (TO) og veiledningstorgmedarbeideren (VT): TO: Jeg har ringt på tre ganger i postmottaket, men ingen svarer. VT: Nei, han dro ut. TO: Kan du ta brevet og kvittere for mottak? VT: Nei. TO: Vet du hvor lenge postmottakeren blir ute? VT: En halvtimes tid. TO: Er det noe annet sted jeg kan levere og få en kvittering? VT: Nei.
Etter å ha tenkt meg om litt kom jeg på at brevet kanskje kunne leveres direkte til etaten som skulle ha det, og vendte tilbake til “Veiledningstorget”: TO: Hvor holder Tekniske tjenester til? VT: 3. etasje. TO: Kan jeg levere brevet der? VT: Ja. TO: Det kunne du sagt da jeg snakket med deg for et øyeblikk siden. VT: Du spurte bare om jeg kunne kvittere.
I 3. etasje fant jeg resepsjonen for Plan og bygning, som var det nærmeste jeg kom Tekniske tjenester. Der satt tre personer. Den nærmeste var ledig, og jeg fremførte mitt ærend. Han viste til kollegaen som satt i telefonen. Jeg ventet et par minutter til hun var ledig.
Da jeg igjen hadde fremført mitt ærend, spurte hun hva brevet gjaldt, og jeg forklarte det kort. Hun meddelte da at jeg befant meg hos Plan og bygning, og at saken ikke gjaldt dem. Jeg forklarte at resepsjonen hadde oppgitt at Tekniske tjenester, som brevet var til, holder til i 3. etasje. Hun gikk da for å spørre en kollega (en overordnet?) om de kunne motta brevet og kvittere for mottaket. Etter et par minutter vendte hun tilbake i følge med en annen dame.
Jeg fremførte for tredje gang mitt ærend, denne gang for den sist ankomne. Hun spurte hva brevet gjaldt, og jeg forklarte det igjen kort. Jeg kan nok ha vært litt irritert da jeg gjorde det, for hun ba meg roe meg ned. Hun mente at jeg kunne sende brevet i posten, så jeg måtte fortelle henne at jeg da ikke får noen kvittering, Da jeg så gjentok at jeg hadde prøvd å levere brevet i postmottak og resepsjon og var blitt sendt til Tekniske tjenester 3. etasje, lot hun seg overbevise og stemplet og signerte min ferdigskrevne kvittering.
At så mange ansatte ikke tør å motta og kvittere for et brev, mener jeg tyder på det jeg kaller en fryktkultur, i hvert fall på de laveste rangtrinnene i kommunen. Den første av Bærum kommunes fire “hovedmålsetninger” er: “Bærekraftige tjenester som gir innbyggerne mulighet for økt selvhjulpenhet, mestring og læring.” (Bærum kommunes nettsider om kommunens “visjon”). Kommentarfeltet under dette innlegget står åpent for hvem som helst som kan forklare meg sammenhengen mellom dette målet og mitt forsøk på å få kvittering for et levert brev.
(Innlegget ble påbegynt 10.01.2018 og fullført 12.01.2018) 2 kommentarer
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
To foreteelser neste år kommer garantert til å lage mye støy her på bruket og ellers rundt Sandviksbukta. Den årvisse russetiden kommer jeg tilbake til i en senere utgave av bloggen. Det som her skal omtales, er et nytt, støyende arrangement fra neste år: en musikkfestival på Kadettangen i begynnelsen av juli. Bærum kommunes MIK-utvalg (Miljø/Idrett/Kultur) har ønsket og vedtatt dette uten å la seg affisere av at de dermed innfører økt støybelastning på nabolaget.
I januar skrev jeg om Kadettangen-konspirasjonen. Siden da har MIK-utvalget vedtatt å leie ut deler av den nye fjordparken på Kadettangen til festivalbruk 3. og 4. juli pluss noen dager før og etter til opp- og nedrigging. For utleien gjelder i første omgang standardvilkårene for arrangementer på friområdene i Bærum kommune, før det blir inngått avtale for det enkelte arrangementet. I januar-innlegget var jeg bekymret for støy
fra festivalen, med Extrema Outdoor på Kalvøya friskt i minne som et skrekkeksempel. I standardvilkårene er støy ikke nevnt spesielt, men to punkter omfatter trolig dette: ___– Arrangør må selv sørge for å innhente nødvendige ___- godkjenninger og tillatelser. ___– Arrangør må sørge for å varsle om hendelsen i god tid slik at ___- berørte parter / nærmiljø / naboer o.l. blir orientert om ___- arrangementet. I tillegg må det informeres om alternative ___- arealer / turveier som kan benyttes mens arrangementet pågår.
“Nødvendige tillatelser” omfatter i det minste polititillatelse. Men hva med søknad til Folkehelsekontoret, som bl. a. har støy som et av sine arbeidsområder? Gjør Folkehelsekontoret undersøkelser på forhånd av hvordan støy fra Kadettangen rammer omgivelsene? Har de retningslinjer for tillatt festivalstøy? Og hva med beboerne på Nesøya, som er midt i “skuddlinjen” for festivalhøyttalerne, men som bor i en annen kommune (Asker)?
“Å varsle om hendelsen i god tid” til naboer o.l. er en øvelse jeg imøteser jeg med spenning. Det medfølger kanskje et tilbud om reise og opphold til et fredelig sted den tiden eiendommen blir støybelastet av Festivalen? Det er egentlig uinteressant for meg, jeg foretrekker å velge tidspunkt for min eventuelle reisevirksomhet selv.
MIK-utvalget behandlet saken om nye Kadettangen som festivalområde 16. mars og 15. juni. Hverken i saksdokumenter eller under debatten drøftes støy fra arrangementet. Den eneste som sier noe om støy, er Yngve Bjerke i møtet 15. juni, og det høres slik ut
(Bærum kommunes opptak av møtet kuttes brått etter 16 minutter, så noen kan ha snakket om støy senere). Så vidt jeg har klart å finne ut av saksforberedelsen i MIK-utvalget, er innføring av en ny støykilde på Kadettangen ikke vurdert i det hele tatt. Dette er ganske påfallende tatt i betraktning at det var det ene temaet som fikk stor oppmerksomhet under forrige festival i området (det andre var narkotikabruk). Én forklaring kan selvsagt være de aktuelle politikernes bosted. Av 21 representanter og varerepresentanter som har deltatt i de to møtene, bor fem i det jeg på kartet ovenfor har antydet som støyrammet område, men bare to av disse adressene (Jongskollen og Anthon Walles vei) ligger “i skuddlinjen”. Disse to møtte forøvrig som vara i junimøtet.
Vi har m.a.o. mulighet for å få en reprise av det som hendte da Extrema Outdoor søkte om å gjenta sin festival i 2011. Politiet var skeptisk, og skrev bl. a. dette i sin uttalelse til søknaden: ___“Til tross for at arrangement som sådan var vellykket og veldrevet ___fra arrangør, så har politiet gjort seg opp en mening som går på at ___denne arrangementstypen på Kalvøya ikke er å anbefale. Det er i ___forhold til støyplage for omgivelsene og at det til slike ___arrangement er utstrakt bruk av narkotika som gjør at politiet ___stiller seg negativ til å gjennomføre dette på nytt.”
Politikerne innvilget søknaden, bl. a. med begrunnelsen “å sette Sandvika på kartet”. Festivalen fikk bred presseomtale p.g.a. støy og narkotikabruk …
Noe annet som også burde bekymre politikerne som har vedtatt å leie ut, er hvem de leier ut til. Dette problemet nevnte jeg allerede i januar. Etter at utleien ble vedtatt, har de tre leietakerne gått konkurs med festivalen Norwegian Wood og har røket uklar med hverandre. Det burde jo være av interesse for lokalavisen Budstikka, men det er Dagsavisen, lokalavis for Oslo, som forteller om saken.
(Innlegget ble påbegynt 26.11.2017 og fullført 01.12.2017)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Som kjent er Statens vegvesen (nedenfor omtalt som Veivesenet) perfekt, og gjør ingen feil. Dette står trolig i etatens interne retningslinjer, i hvert fall virker det ofte slik når ansatte i Veivesenet uttaler seg.
“Alle” husker distriktssjefen for Veivesenet i Vestfold, Roar Gärtner, som på Dagsrevyen 2. juledag 2006 sto foran det sammenraste sørgående løpet av Hanekleivtunnelen på E18 og sa: “Tunnelen er trygg”. Innledningene til Aftenpostens tre lederartikler om saken våren 2007 forteller hvor trygg denne og andre tunneler egentlig var:
24.01.2007: Det nordgående løp i Hanekleivtunnelen i Vestfold ble gjenåpnet kort tid etter raset i det sørgående løp 1. juledag. Ved gjenåpningen forsikret Vegvesenet at nordgående del av tunnelen ikke var rasfarlig. Før helgen ble også dette tunnelløpet stengt på ubestemt tid.
18.02.2007: Hanekleivtunnelen ble bygget med totalt fravær av nødvendig, geologisk ekspertise, mener granskerne av raset.
12.04.2007: Meldingen om at alle syv tunnelene langs E18 i Vestfold må sikres mot rasfare, er oppsiktsvekkende. Kaotiske trafikkforhold blir antagelig en uunngåelig konsekvens mens nødvendige reparasjoner pågår.
Nesten ni år etter tunnelskandalen i Vestfold kunne vi se dette innslaget i NRK Dagsrevyen 13. oktober i år:
27. mai 2009 åpnet ny parsell av E16 forbi Skui i Bærum. Budstikka hadde denne ingressen på forsiden under bildet av snorklippingen: “Fem timer etter at snoren ble klippet og nye E16 ble åpnet, gikk en bil rundt og havnet på taket i rundkjøringen ved Vøyenenga.” Rundkjøringen var Veivesenets perfekte avslutning på den nye veistrekningen, som har to kjørefelt i hver retning og fartsgrense 90 km/t. En måned etter åpningen og etter nok en ulykke kunne Veivesenet melde i Budstikka at rundkjøringen på Vøyenenga er tydelig merket. Det tok ett år og tilsammen fire-fem ulykker (heldigvis uten alvorlig personskade) før oppmerking og veiforhold ble endret slik at ulykkene opphørte.
Siste gang Veivesenet viste sin ufeilbarlighet her i området, var da de innførte kollektivfelt fra Lysaker til Sandvika. Det skjedde 1. oktober, og var en prøveordning. NAF advarte mot køkaos, og Bærumsordføreren etterlyste konsekvensutredning og var bekymret for økt trafikk på småveiene. Avdelingsdirektør Nils Audun Karbø i Veivesenet “… regner med at økte bompengetakster vil føre til færre biler til veien. Derfor er risikoen for lange køer mindre. Men at det går tregere for biltrafikken er Karbø forberedt på. Hvor mye tregere er ikke beregnet.” (Budstikka 17.06.2017), Men dataene for beregning forelå. Veikapasiteten ble redusert med 30 prosent da ett av tre kjørefelt ble stengt for “vanlig” biltrafikk. Oslopakke 3 (vedtatt i begynnelsen av juni) har et mål om å redusere biltrafikken med 15 prosent innen 2019. Man trenger ikke store matematikk-kunnskaper for å se at det må bli kø når veikapasiteten reduseres med 30 prosent mens trafikkmengden kanskje er redusert med 15 prosent om et par år (den reelle nedgangen etter nye bompengetakster var ca. 5 prosent). Forsøket ble avblåst etter en drøy måned. Begrunnelsen fra Veivesenet var at det hadde blitt kø-kaos, noe som også hadde gått ut over kollektivtrafikken, og at det hadde blitt økt trafikk på småveiene. I Budstikka mente Bærumsordføreren at eneste løsning på køproblemene er ny E18.
Avslutningsvis bør jeg nok nevne at jeg har personlige grunner til å mislike Veivesenet. Det har jeg fortalt om i heftet Villaen ved veiene – Langset ved Lakseberget (til utlån på Bærum bibliotek), og jeg gjengir noe av det som står under overskriften Planer om hovedsykkelvei Asker – Oslo (uten personnavn her, men det står i heftet):
Høsten 1993 fikk forfatteren telefon fra ingeniør nn i Statens vegvesen, som lurte på hvordan Langsets eiere ville stille seg til innløsning av eiendommen. Bakgrunnen var at veivesenet hadde problemer med sykkelveien forbi Langset. Den var først planlagt på en hylle utenfor Sandviksveien over E-18. Men dette medførte midlertidig stenging av innerste felt på E-18 i byggeperioden, så Sandviksveien måtte i stedet utvides innover i terrenget. Derfor måtte Langsets hovedbygning og naboens hus rives.
Noen formell henvendelse fra Statens vegvesen kom aldri. Det var kanskje et soloutstpill fra ingeniøren, men et ganske drastisk utspill. Bl.a. kom et tilbud fra nn om at sykkelveien skulle bygges som planlagt, men at hovedbygningen på Langset skulle få stå, mens boligen i Gamle Drammensvei 202 skulle flyttes innover og eiendommen slås sammen med Langset. Eller, som forfatteren noterte i sin logg i mars 1994: “Det han i realiteten sier, er at han vil ta livet av fru Wedén (eier av nr. 202 og på sykehjem) og gi meg hennes eiendom.”
(Innlegget ble påbegynt 08.11.2017og fullført 24.11.2017)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Onsdag denne uken forsvant NRK fra mine FM-radioer, og heretter er det podcast som gjelder. Der er NRK en av mange leverandører, og en sammenlikning faller ikke ut til NRKs fordel.
I all markedsføring er distribusjon et viktig element. Hadde distribusjonen vært avgjørende, ville jeg neppe hørt en eneste podcast fra NRK. De har nemlig valgt å blåse opp størrelsen på podcastfilen, slik at det tar ekstra lang tid å laste den ned. Det timelange NRK-programmet Urix på lørdag fyller nesten 80 megabyte, mens det like lange Newshour Extra fra BBC bare trenger drøyt 24 megabyte – og jeg klarer ikke å høre forskjell på lydkvaliteten. Dessuten er det slik at når NRK-filen lastes ned, “glipper” nedlastingen hvis jeg klikker på et annet program for å lese om det, og nedlastingen må startes på nytt. For alle andre leverandører går dette greit.
På min telefon, som jeg bruker som MP3-spiller for å høre podcastene, finner jeg programmene ved hjelp av albumlisten, som er sortert alfabetisk på albumtittel. NRK og BBC navngir albumene forskjellig, og BBC er forbilledlige i sin merking. Programserien Newshour Extra har dette navnet som albumtittel, og finnes dermed under bokstaven N. Men NRK- programmet Urix på lørdag finner man ikke på bokstaven U. Det står på N, fordi NRK har valgt å kalle albumet nrk2 – Urix på lørdag. Hadde programmet blitt sendt på P1, ville det havnet på P, for der er albumtittelen f. eks. p1 – Herreavdelingen. Mens Verdibørsen selvsagt finnes øverst i den alfabetiske listen, siden denne programserien har fått albumnavnet – – Verdibørsen (de to tankestrekene hører med til albumnavnet),
Programmets tittel i albumet kan gjøres så enkelt som BBC gjør det: de bruker programmets tittel. NRK legger noen ganger til sendedato foran programtittelen. Det er en nyttig tilleggsopplysning, men når datoen er på formatet DD.MM.ÅÅÅÅ, blir titlene sortert etter dag i måneden, slik at 01.05.2017 kommer foran 02.01.2017. Dessuten er NRK ikke konsekvent med plasseringen av datoen foran eller etter programtittelen.
Hver lydfil har også sitt unike navn, som vi podcast-nerder har bruk for under nedlasting og lagring av podcastene. Det er begrenset plass til dette filnavnet, og derfor viktig å samle mest mulig informasjon på minst mulig plass. Her er NRK ikke bare helt på jordet, men på feil jorde. NRK følger denne standarden: ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2017-06-12_1406_950.MP33.
Samme fil ville etter BBCs standard hatt dette navnet: ekko-20170612-Trues for sine meninger.
NRK lager et filnavn som ser ut til å tilfredsstille interne arkivbehov, og bruker 30 “unødvendige” tegn (-_et_aktuelt_samfunnsprogram pluss noen bindestreker). BBC lager filnavn som alle kan forstå, og som er så kort som mulig.
Når NRKs programmer tar så lang tid å laste ned, vil man helst nøye seg med de som er verdt å høre på, og da blir programinformasjonen viktig. Tittelen burde være tilstrekkelig, men det er nyttig med tilleggsopplysninger (det man i tidligere tider kunne lese i ingressen i en avisartikkel). Her er to eksempler på totalt intetsigende programinformasjoner.
Å laste ned programmer man allerede har hørt, er helt uinteressant. Men hvordan skal man unngå det når opplysningene om at det er en reprise, er fjernet, og det til og med ser ut som man ønsker å kamuflere programmet som “nytt”?
Dette innlegget er plassert i to kategorier: Medier og Syting og klaging, og avsluttes med bare syting og klaging: Informasjon om innlegget blir sendt til NRKs podcastredaksjon. Der blir det neppe lest, og det blir neppe noen forandring på de svakhetene som her er påpekt. Skulle jeg ta feil, skal jeg melde fra om det.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!
Bærum kommune har nok sett seg ut meg som mobbeoffer. Annen forklaring finner jeg ikke på at jeg stadig blir utsatt for “hendelser” som jeg isolert sett ville betraktet som uhell, men som samlet sett kan være noe annet.
Sist ute var Vann og avløp. Torsdag la de dreneringsrør bortenfor garasjen, noe jeg ikke så fordi garasjen stenger for utsikten. Men i sekstiden om ettermiddagen oppdaget jeg gravemaskinen, som sto to meter fra garasjeporten, slik at det var umulig å komme inn eller ut. På gravemaskinen var det ingen identifikasjon, men jeg så arbeidet som var gjort, og antok at maskinen tilhørte Vann og avløp eller noen som arbeidet for denne etaten.
Hvor henvender man seg etter kontortid om et slikt problem? Jeg slo opp på “Parkering” på Bærum kommunes nettsider. Der sto det at ved slik parkering som jeg var utsatt for, måtte man henvende seg til politiet utenom kontortid. Det syntes jeg var litt drøyt i første omgang. I stedet fant jeg en døgnåpen vakttelefon for Vann og avløp (faktisk kommunens eneste døgnåpne vakttelefon). Som ventet visste ikke han som betjente denne telefonen noe om arbeidet ved min garasje. Jeg endte med å sende e-post og tekstmelding til tjenesteleder for Vann og avløp, før jeg måtte ut til en avtale. Men først låste jeg døren til gravemaskinens førerhus med en sykkellås med mitt telefonnummer på. Jeg ville gjerne snakke med den som hadde plassert maskinen foran min garasje.
Svar på e-posten kom mens jeg var ute, med beklagelse m.m.m.. En fra Vann og avløp hadde også ringt meg, men jeg hadde ikke hørt telefonen. Og om morgenen ringte han som hadde parkert gravemaskinen. Jeg spurte hvordan han hadde tenkt seg at jeg skulle kunne komme inn eller ut av garasjen. Han syntes visst det var et rart spørsmål, siden han ikke hadde sett noen aktivitet ved garasjen mens de holdt på med arbeidet. Min antydning om at han burde ha spurt før han sperret garasjen, ble møtt med at jeg kunne ha kommet ned og fortalt at han ikke måtte parkere slik at den ble sperret. Jeg kan ikke huske at han ba om unnskyldning.
Ovenfor lanserte jeg meg selv som mobbeoffer. Forrige “hendelse” skjedde riktignok i 2011, men den rammet bare meg og ingen andre i nabolaget. Det kom en kommunal brosjyre med melding om at buskas som hindret sikt langs veien, ville bli fjernet maskinelt, og at de som ønsket pen beskjæring, måtte gjøre det i løpet av to uker. To dager senere hadde en traktor barbert trærne langs gjerdet hos meg så flisene føk.
Året før var det vårrengjøringen av veien som “rammet” meg. En av feiemaskinene hadde fått en oljelekkasje, og hadde sluppet ut rikelig med olje i en stripe nokså nøyaktig langs mitt gjerde, og bare der. Det regnet ganske kraftig den dagen, og mye av oljen rant inn på gårdsplassen slik at jeg måtte legge ut lemmer så vi kunne gå inn uten å dra med oss olje. Så vidt jeg vet, ble det ikke gjort noe for å fjerne oljesølet i veien, f. eks. strø på absorberende middel. Og det ble i hvert fall ikke gjort noe for å varsle oss som var berørt av det.
Mange mener sikkert at jeg tar for hardt i når jeg kaller disse hendelsene for mobbing. Men det er et faktum at slike hendelser, og tilsvarende hendelser som jeg har hørt om fra andre, gjør at jeg raskt får piggene ut i kontakt med Bærum kommune. Det skjer ut fra praktisk erfaring, og da blir kommunens visjon “Sammen skaper vi fremtiden – mangfold, raushet, bærekraft” bare tomme ord til festbruk.
___________________________________________________________________________
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre