I dag er det – ifølge Wikipedia – 719 år siden Håkon 5. Magnusson ble konge i Norge. Ingen andre enn Wikipedia har en eksakt dato for dette, men vi vet sikkert at Håkons forgjenger som konge, hans eldre bror Eirik, døde 15. juli 1299. Håkon ble kronet 1. november, og for første gang foregikk kroningsseremonien i Oslo. Det var også der Håkon etablerte sitt kanselli, og fra hans tid regnes Oslo som Norges hovedstad.

Det var min tur til Island nylig som fikk meg til å bli interessert i Håkon 5. og det riket han hersket over. “Norgesveldet” ble riket kalt etter at Norge ble delvis selvstendig i 1814. Det strakte seg fra Grønland i vest til Jämtland i øst, og inkluderte Island, Orknøyene, Shetland (som på norrønt het Hjaltland) og Færøyene. En periode hørte Hebridene (Suderøyene) og Man også med. Nordover var grensen mer flytende, men Håkon 5. fikk bygd Vardøhus som den nordligste festningen i sitt rike.

Det store riket var nok helst å betrakte som en føderasjon av selvstendige områder som anerkjente kong Håkon som sitt overhode. Island ble en del av “Norgesveldet” etter at de på alltinget i 1262 hadde sverget troskap og skatteplikt til den norske kongen. Men i avtalen står det også at kongen skal la dem nyte fred og islandske lover. Slik var nok forholdene også for de andre delene av riket, og de betegnes som “skattland”.

Et blikk på kartet viser at det er mye vann mellom fastlandene i Norgesveldet. Og om den eksakte datoen for Håkon 5.s maktovertakelse er litt usikker, så er det sikkert at på dagens dato i 1903 ble Osebergskipet oppdaget i en gravhaug i Vestfold. Det var med denne skipstypen at øyene i Vesterhavet var blitt bosatt allerede fra 800-tallet, noe som dannet grunnlaget for “Norgesveldet”.

Det var også på dagens dato i 1387 at Margrete ble valgt til “Danmarks frue og husbonde”. Hun var gift med Håkon 5.s barnebarn, den norske kongen Håkon 6., og ble mor til Olav. 11 år gammel ble han norsk konge med sin mor som regent, han ble valgt til svensk konge og Margrete fikk ham også valgt til konge i Danmark. Det var etter Olavs død som 17-åring at Margrete fikk den spesielle tittelen “frue og husbonde”, og da riksrådene i Norge og Sverige hadde gjort samme vedtak, styrte hun de tre rikene frem til sin død i 1412. Kalmarunionen, som riket kalles, kunne utviklet seg til en stormakt i Europa, men historien ville det annerledes.

(Innlegget ble påbegynt 08.08.2018 og fullført 08.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

På dagens dato i 1872 ble det på Charlottenlund slott nord for København født en gutt som ble døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel. Men han ble mest kjent under navnet Haakon, og var den syvende med det navnet som var konge av Norge.

Da prins Carl ble født, tenkte vel ingen at han skulle bli konge. Han var nest eldste sønn av den daværende danske kronprinsen, og tok etter hvert utdannelse som sjøoffiser. Etter unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge 7. juni 1905 ble han tidlig spurt om å bli norsk konge, og sa seg villig til det hvis han derved kunne gjøre Norge en tjeneste. Men mange arbeidet for at Norge skulle bli republikk, og prins Carl ville derfor ha en folkeavstemning om styreformen. Ca. 80 prosent stemte for kongedømme i avstemningen 12. og 13. november 1905, og 18. november valgte Stortinget enstemmig prins Carl til konge. 25. november kom han til Norge, og idet han satte foten på Akershuskaien skiftet han navn til Haakon, mens hans tre år gamle sønn samtidig ble kronprins Olav.

Haakon 7. s regjeringstid viste at han tok alvorlig det å være en konge valgt av folket og deres representanter. Hans “nei” til de tyske angriperne i aprildagene 1940 er vel kjent bl. a. gjennom filmen Kongens nei. Men han hadde vist seg som en konstitusjonell konge allerede i 1928, da han ba Arbeiderpartiets leder, Christopher Hornsrud, om å danne regjering etter at partiet var blitt størst ved stortingsvalget høsten 1927. Da kong Haakon kom hjem etter landflyktighet i Storbritannia under krigen, var han nærmest forgudet. En historie som professor Frank Aarebrot fortalte, viser at dette ikke gikk til hodet på kong Haakon (hentet fra blogginnlegget Hurra for de som fyller sitt år i februar).

Haakon 7.s etterkommere, Olav 5. og Harald 5., har vist seg å ha de samme kvalitetene som sin forgjenger. Kongedømme er på mange måter en gammeldags styreform, men her til lands har vi vært så heldige at kongefamilien selv har tilpasset seg nye tider og modernisert monarkiet. Republikanere pleier å argumentere prinsipielt med at det ikke er riktig at man skal arve makt. Selv synes jeg det er en fordel at kongemakten slik den fungerer i Norge, blir arvet og er tilnærmet nøytral når det gjelder politiske partier. Jeg synes vi skal være takknemlige for at noen påtar seg slike livsvarige forpliktelser, og synes erfaringene fra 1905 til nå viser at det går bra.

Kronprins Haakon Magnus fylte 45 år for to uker siden. Jeg husker at jeg så NRKs intervju med ham da han var blitt 18 og myndig, og at jeg da syntes han virket svært voksen for alderen. Han blir nr. 65 i den norske kongerekken, og enten han tar Haakon eller Magnus som kongenavn, blir det i hvert fall den åttende.

(Innlegget ble påbegynt 23.07.2018 og fullført 23.07.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 69 år siden det første passasjer-jetflyet, en britisk De Havilland Comet, hadde sin første prøveflygning. Jetfly var blitt utviklet på slutten av 1930-tallet, og Hitlers Luftwaffe var det første flyvåpenet som tok i bruk jetjagere. Geoffrey de Havilland, som sto bak passasjerflyet Comet, hadde også arbeidet med utvikling av kampfly under krigen, og han hadde erfaring helt fra flygningens barndom rundt 1910. Nå vendte han sin interesse mot passasjerfly.

Comet ble satt i trafikk i 1953. 2. mai det året tok verdens første jetdrevne passasjerfly av fra London med kurs for Johannesburg. Flyet av typen Comet 1 A tilhørte British Overseas Aircraft Corporation (BOAC), det hadde plass til 44 passasjerer og kunne fly med en fart på ca. 770 km/t. Men de nye, jetdrevne flyene fikk en kort karriere. Flere av dem forulykket av uforklarlige grunner i 1953 og 1954, og hele Comet-flåten ble satt på bakken. Etter grundige undersøkelser kom man frem til at årsaken til ulykkene var tretthetsbrudd i flyskroget, forårsaket av stadige variasjoner i lufttrykket. Da De Havilland var klar med nye og sikrere fly, hadde de amerikanske selskapene Boeing og Douglas utviklet egne jetfly som var raskere og mer effektive, og disse overtok markedet.

Verden har blitt veldig liten etter at jetpassasjerfly ble vanlige. Det illustreres av to reiser med ca. 50 års mellomrom Den første er fra 1950-tallet, mens verden ennå var nokså stor.  Da var foreldrene mine på ferie til Mallorca. Det var før pakkereisenes tid, og flyreisen dit gikk med mellomlandinger i Frankfurt og Barcelona og med én overnatting. Ferien var samtaleemne i lang tid etterpå. Den andre reisen, på begynnelsen av 2000-tallet, da verden var blitt svært liten, ble nevnt som en dagligdags hendelse. En slektning viste frem noe hun hadde kjøpt på en feriereise, og sier i forbifarten: “Forrige gang vi var i Kina …”.

I morgen skal jeg reise med jetfly. Det er et SAS-fly, og på billetten står alle mulige opplysninger, men ikke hvilken flytype som blir brukt. Men det er helt sikkert ikke en Comet. Og jeg har ingen bekymringer angående sikkerheten, selv om vi skal til Island, der det for bare åtte år siden var et vulkanutbrudd som gjorde at luftrommet over Nord-Europa ble stengt p.g.a. aske. Men jeg har noen vemodige minner om Leaving on a jet plane med Peter, Paul and Mary.

(Innlegget ble påbegynt 16.07.2018 og fullført 22.07.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Kronprins Haakon Magnus fyller 45 år i dag, og gratuleres med dagen. Jeg kommer tilbake til ham om et par uker, for tross kongelig byrd er han ikke denne bloggens hovedperson i dag. Det er alle de som bidro til at mennesker kunne lande på på månen. Etter års arbeid av mange mennesker sirklet Apollo 11 rundt månen. Mens Michael Collins ble igjen ombord i moderfartøyet, ble Edwin Aldrin og Neil Armstrong med månelanderen Eagle, som landet på månen 20. juli 1969 kl. 21:17:40. Armstrong var 21. juli 1969 kl. 03:56 norsk tid det første menneske  som satte foten på et annet himmellegeme enn jorden.

Opp gjennom 1960-tallet var romferder mer og mer blitt en del av hverdagen, og dette preget nok min holdning til månelandingen i 1969. Da var jeg på ferie i Paris, og burde selvsagt ha befunnet meg sammen alle de som fulgte den historiske begivenheten på TV-skjermer i butikkvinduer o.l. helt til  Armstrong gikk ned på måneoverflaten. Men jeg lå i min seng på hotellet og sov, og fikk begivenheten med meg fra avisforsidene i salgsstativene 21. juli.

Da Sovjetunionen skjøt opp det første romfartøyet, Sputnik, i oktober 1957, var det en stor sensasjon, faktisk to store senasjoner. Den ene var det faktum at et kunstig himmellegeme gikk i bane rundt jorden. Den andre var at Sovjetunionen hadde skutt opp denne satelitten, alle hadde trodd at USA lå langt foran i kappløpet. Noe helt nytt var det, i hvert fall, og jeg kan huske at hele familien sto nede på plenen for å se Sputnik gå over himmelen. Dette var før firefeltsveien (senere seksfelts-) langs Sandviksbukta, og veibelysningen langs Drammensveien besto bare av 100-wattspærer, så det var ganske mørkt og lett å observere stjernehimmelen. Det var nok egentlig leggetid for min fem år gamle søster, men hun hadde fått lov til å være med ut for å se den historiske satelitten passere. Det tok ikke så lang tid, og vi skulle gå inn igjen, men da protesterte hun og ville se “flere sputniker”.

Da jeg googlet “sputnik” i forbindelse med dette innlegget, var det “Knut T. Storbukaas, kjent under artistnavnet Sputnik …” som kom øverst av treffene. Hans musikk er interessant på sitt vis, men kan i kkek på noen måte sammenliknes med romfartssangen over alle romfartssanger: Space Oddity med David Bowie – utgitt samme år som månelandingen (innspillingen er fra 1972):

(Innlegget ble påbegynt 15.07.2018 og fullført 19.07.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

13. juli 1985 var det veldedighets-konserter både på Wembley stadion i London og på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Konsertene ble arrangert under navnet Live Aid, og artister i hele den vestlige verden gikk sammen om å samle inn penger til de som var rammet av hungersnøden i Etiopia. Tiltaket hadde begynt året før da Bob Geldof tok initiativet til Band Aid, en sammenslutning av britiske musikere med samme formål. Den norske avleggeren het Sammen for livet. Sangen med samme navn var den norske oppfølgeren til Do they know it’s Christmas (med utgangspunkt i Band Aid) og We are the world (med utgangspunkt i USA for Africa).

Band Aid kan for en nordmann se ut som en grei betegnelse for band (rockeband og andre) som yter bistand (aid). Men her er nok et ordspill, ettersom varemerket Band-Aid tilsvarer Norgesplaster, en enkel forbinding for små sår. Ifølge The Advanced Learner’s Dictionary kan det også brukes i overført betydning for å beskrive en lettvint løsning, så man kan jo lure på hva Bob Geldof hadde i tankene da han valgte dette navnet.

Matvarekrisen i Etiopia i 1985 var ikke den første. Den forrige, hungerskatastrofen hadde vært i 1973-74. Keiser Haile Selassie forsøkte da å dysse den ned, noe som utløste et opprør som førte til at keiseren ble avsatt og senere drept. Også under hungersnøden i 1985 forsøkte makthaverne å holde problemet skjult. Denne gang var hungeren dels forårsaket av tørke, som ifølge en artikkel i forskning.no delvis kan ha vært forårsaket av luftforurensning i Europa. Men den pågående borgerkrigen i Etiopia bidro til å forsterke katastrofen. Det var ulike regioner som gjorde opprør mot regjeringen i Addis Abeba, og som en refleks av den kalde krigen, som fortsatt pågikk, ble regjeringen støttet av Sovjetunionen, mens opprørerne fikk støtte fra USA og Kina.

Etiopia var i nyhetsbildet på en langt hyggeligere måte sist helg, da landets statsminister og presidenten i Eritrea undertegnet en avtale som satte punktum for 20 års krigstilstand mellom de to landene. Etiopias regjering ser også ut til å ha matvaresituasjonen under kontroll ifølge en artikkel på nrk.no av Tomm Kristiansen, tidligere Afrika-korrespondent.

Etter å ha sett bilder fra tidligere hungerskatastrofer i Etiopia, er det tankevekkende å se på den brunsvidde plenen her på bruket og å lese om fórmangel i landbruket på grunn av en svært tørr sommer i Sør-Norge. Og på bakgrunn av det jeg skrev om arrangementet Kadetten i nr. 26 og nr. 27 av denne bloggen, er det godt se at også musikkarrangementer kan brukes til noe konstruktivt.

(Innlegget ble påbegynt 11.07.2018 og fullført 11.07.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Noe jeg egentlig visste, men aldri har tenkt over, er at Norge har vært i krig med Japan. Krigserklærngen (fra norsk side) kom 6. juli 1945, nesten to måneder etter at de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge hadde kapitulert. Krigstilstanden ble tilbakedatert til 7. desember 1941, dagen da Japan angrep USAs flåtebase Pearl Harbor på Hawaii. Norge var formelt i krig med Japan i over syv år etter krigserklæringen, til 28. april 1952, da Norge og 47 andre land undertegnet en fredsavtale med landet.

Nå hadde nordmenn fått føle Japans krigsmakt også før krigserklæringen. Det gjaldt særlig mannskapene på norske skip i Det fjerne østen, som plutselig befant seg i krigsfarvann etter at Japan angrep Pearl Harbor og USA kom med i krigen. Japanske ubåter viste av og til en bestialsk opptreden etter at de hadde senket et skip. MT ALCIDES ble senket av en japansk ubåt i Det indiske hav. Etter at mannskapet hadde kommet seg i livbåtene, ble kapteinen, 2. styrmannen og telegrafisten beordret om bord i ubåten, hvoretter resten av mannskapet ble skutt med maskingevær i livbåtene. MT SCOTIA ble torpedert av en japansk ubåt i det samme området. Hva som hendte, står nøkternt fortalt i rapporten som eldste overlevende offiser fremla i sjøforklaringen. Historiker Guri Hjeltnes fortalte i NRK Torp om Thorbjørn Kristiansen, den eneste overlevende fra SCOTIA, og fører historien frem til etter krigen og til våre dager.

Også i Biafra-krigen var nordmenn var involvert på sitt vis. Denne krigen begynte 6. juli 1967, da nigerianske styrker rykket inn i Biafra, som hadde brutt ut fra Nigeria . Den norske deltakelsen besto i humanitær hjelp til sivile, og gjorde hjelpeorganisasjonen Kirkens Nødhjelp kjent. Generalsekretær Elilas Berge viste seg som en dyktig organisator og var hyppig gjest i Dagsrevyen. Erik Bye dro på reportasjereise til Biafra. Programmet finnes i NRKs nettarkiv, men er dessverre av en slik teknisk standard at man får lite ut av det.

En krigsbegivenhet i norske farvann er også knyttet til dagens dato. 6. juli 1812 ble den dansk-norske fregatten NAJADEN senket i kamp med britiske krigsskip i uthavnen Lyngør øst for Tvedestrand. Dette var under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble alliert med Frankrike etter slaget på Københavns red, der britene erobret det meste av den dansk-norske krigsflåten. Alliansen fikk store konsekvenser for Norge, i første omgang ved at landet ble inkludert i den britiske blokaden og ikke fikk tilførsler av bl. a. korn. Henrik Ibsens dikt Terje Vigen handler om dette, og i en av strofene der Ibsen forteller hvordan Terje blir tatt til fange av et britisk skip, hentyder han til Najadens skjebne i Lyngør:
___“Dog, højere skreg nok de femten enn han:
___som ved Lyngør, så gikk det her.”

(Innlegget ble påbegynt 05.07.2018 og fullført 05.07.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 103 år siden Kristian Trægde, den første meteorologkjendisen i Norge, ble født. Ansatt ved Meteorologisk institutt fra 1962 var han med som “værmelder” i  NRKs Dagsrevyen nesten fra begynnelsen. Trægde var fra Mandalsområdet, og hans blide sørlandsdialekt tok på en måte luven av selv de verste vinterstormene nordpå. Trægde ble et slags symbol for været, og det var naturlig at Otto Nilsen brukte ham  som “værgud” i sin vise Kjære Trægde. Den handlet egentlig om internasjonal politikk og om Alta-utbyggingen, som vi hører i Lars Klevstrands fremføring fra 1980. Trægde deltok selv i underholdningsprogram, og opptrådte bl.a som Fred Astaire i Skjemtegauken med både sang og stepdans.

Den neste kjendismeteorologen var nok Vidar Theisen. Han ble kjent for sin måte å snakke på, med en nokså monoton, litt nasal stemme. Av og til forsvant også en del konsonanter og stavelser, noe signaturen “thell” skrev om i Dagbladet i 1985 i petiten Sølistelanster.

Værkartet var en magnettavle til langt ut på 1980-tallet, og meteorologen flyttet symbolene manuelt for å vise den ventede utviklingen. Meteorolog Jan-Ole Flæten fortalte om et nedbørsområde som ville bevege seg sørover, men da han satte symbolet på magnettavlen, festnet det ikke og falt ned. Det kommenterte Flæten tørt med: “Ikke fullt så langt sør, da”. Flæten var også med i programmet Aargang 1880 – en illustreret Maanedsrevy, der han presenterte været med et lunt smil.

Trægde var TV-meteorolog da jeg avtjente verneplikten på Lahaugmoen, der en av klasselærerne på Befalsskolen for Hærens Sanitet visstnok var sambygding av ham. I hvert fall husker jeg denne løytnantens kommentar en gang under morgeninspeksjon av rommet, ironisk og på sørlandsdialekt : “Du, romsjef. Nå har det ligge ei fyrstikke bag det køyebeinet der i tri veger – når har dere tenkt å ta den bort?”

Parallelt med Trægde i fjernsynet eksisterte fortsatt værmeldingen som eget program i radio. Ritualet rundt dette mimret jeg om på slutten av blogginnlegget Et sprikende nyhetsbilde i april. Da måtte jeg ty til en samling klipp fra ulike perioder for å illustrere det jeg mente. Nå har jeg funnet en sammenhengende sending fra 1970, med tidssignal, værmelding, melding fra fyrdirektøren og til slutt dagsnyttredaksjonen med dagsnytt og aktuelt. Jeg har også funnet igjen diktet Den lange og viktige værmeldinga av Bjørn Nilsen. Les det mens NRK-sendingen fra fredag 20. november 1970 kl. 18.30 surrer og går i bakgrunnen.

(Innlegget ble påbegynt 28.06.2018 og fullført 28.06.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

22. juni har vært begynnelsesdato for én stor militær operasjon og sluttdato for to, alle under 2. verdenskrig. Det var også datoen da amerikanske styrker overtok okkupasjonen av Island fra britene, noe som skjedde et halvt år før USA ble angrepet av Japan og dermed ble aktivt krigførende land.

Operation Barbarossa var Hitlers kodenavn på nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen. De to landene hadde inngått en ikke-angrepspakt i august 1939, men 22. juni 1941 gikk tyske tropper til angrep over tre frontavsnitt, og trengte raskt langt inn i Sovjeunionen. Tyske militære ledere hadde advart Hitler om at Tyskland ikke kunne føre krig på to fronter, men Hitler mente dette var nødvendig. Heller ikke Sovjetunionens leder Stalin hørte på sine rådgivere, som hadde varslet om at et angrep fra Tyskland trolig ville komme. Både de russiske og de tyske generalene fikk rett, og man kan kanskje si at Operation Barbarossa var opptakten til at Hitler tapte krigen.

Men til å begynne med var det slik den tyske propagandaen forkynte: “Tyskland seirer på alle fronter”. 22. juni 1940 inngikk Frankrike våpenhvile med Tyskland etter at Maginot-linjen, forsvarsanleggene som Frankrike hadde bygd på grensen mot Tyskland, hadde vist seg lite anvendelige overfor en angriper som valgte å angripe gjennom Belgia. Våpenstillstanden ble undertegnet i Compiègne nord for Paris, i den samme jernbanevognen som ble brukt da Tyskland undertegnet våpenhvileavtalen etter 1. verdenskrig.

Operation Iceberg var den største sjømilitære operasjonen under 2. verdenskrig, større enn invasjonen i Normandie. Amerikanske styrker angrep den japanske øya Okinawa i april 1945, som første steg for å erobre selve Japan. 22. juni hadde de kontroll over øya. Da var 120.000 japanske og 12.500 amerikanske soldater drept i kampene. De store tapene og den innbitte japanske motstanden var medvirkende årsak til at amerikanerne valgte å slippe atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august samme år. Ved ordinær krigføring var det anslått at krigen kunne vare til langt ut i 1946. I et Letter from America fra mai 1995, ved femtiårsjubileeet for den tyske kapitulasjonen, gir Alistair Cooke et innblikk i hvordan amerikanere og europeere opplevde denne begivenheten ulikt.

(Innlegget ble påbegynt 21.06.2018 og fullført 21.06.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

På denne dagen i 1215 måtte den engelske kongen Johan uten land inngå den avtalen som senere er blitt kjent som Magna Carta. I dette dokumentet er nedfelt mye av det som i vår tid er kjennetegn på et demokratisk styresett, bl.a. at kongen ikke sto over loven og at ingen kunne fengsles uten etter lov og dom. I dagliglivet for folk flest i 1215 betydde nok Magna Carta ingenting, avtalen var inngått mellom kongen og aristokratiet. Men dokumentet kom til å prege utviklingen i århundrene som fulgte, og er en del av grunnlaget for den amerikanske grunnloven, som igjen dannet mønster for bl. a. Norges grunnlov i 1814.

Johan uten land hadde fått tilnavnet sitt fordi faren hans, kong Henrik 2, ikke hadde gitt ham noe len. Han var vel en av de første engelske kongene jeg lærte navnet på uten å få det gjennom skolens pensum. For han sto bak den onde sheriffen i Nottingham, skurken i TV-serien The Adventures of Robin Hood  som

NRK sendte på slutten av 1950-tallet. Robin Hood støttet selvsagt kongen, Rikard I Løvehjerte, som var på korstog til Det hellige land for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. For en 12-13 år gammel gutt var tilnavnene “uten land” og “løvehjerte” mer enn nok til å forstå hvem som tilhørte den rette siden. Under YouTube-klippet med kjenningsmelodien fra TV-serien står mange kommentarer fra folk som husker serien fra sin barndom, og som gjengir parodier – ikke alle helt sømmelige – av teksten.

Rikard Løvehjerte tilbrakte lite tid i England i de ti årene han var konge og han snakket lite engelsk. Likevel ble han sett på som en from og god konge. Han ble etterfulgt sin bror Johan uten land, som både samtiden og historien ser på som en svært mislykket konge. Han tapte Normandie for den engelske kronen, og – mislykket for ham, men vellykket for utviklingen av demokratiet – han måtte gå med på bestemmelsene i Magna Carta.

(Innlegget ble påbegynt 12.06.2018 og fullført 12.06.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dagen i dag er på sett og vis knyttet til både Odin og Allah. 8. juni 632 døde Muhammed, grunnleggeren av religionen islam, i Mekka i en alder av 62 år. 8. juni 793 ble klosteret på den engelske øya Lindisfarne angrepet og plyndret av hedenske vikinger.

Muhammed døde som hersker (kalif) over den arabiske halvøya, i hvert fall den vestlige delen av den. Hans etterfølgere som kalifer erobret hele Nord-Afrika og store deler av det ottomanske riket. Islam ble den styrende religionen disse områdene, men andre religioner ble visstnok tolerert mot å betale skatt. Muslimene erobret også den iberiske halvøya og fortsatte ekspansjonen nordover i Frankrike. I slaget ved Poitier i 732 ble de slått av den frankiske kongen Karl Martell, og deres hærfører Abdul Rahman ble drept. Mange mener at slaget var avgjørende for at ikke også Europa ble muslimsk. De to religionene artet seg nok ganske likt i 732, og styrte i stor grad dagliglivet for folk flest. Slik ser det fortsatt ut til å være for islam, mens kristendommen i dag tillater det sekulære samfunnet å drive med sitt, mens kirken er åpen for de som vil dyrke sin gud. Europa forble kristent, mens islam fikk stor utbredelse i Afrika, Midtøsten og Asia (grønt på kartet ovenfor), og er den nest største verdensreligionen.

Kristendommen var allerede i 732 godt etablert som religion vest i Europa og på de britiske øyer, med rike kirker og klostre. Folkene som bodde nord i Europa, og som fortsatt holdt på åsatroen med guden Odin i spissen, må ha sett disse rikdommene på handelsferder sørover. Noen av dem forlot handelen og tok snarveien til rikdommene ved å røve dem. Den første kjente vikingplyndringen var angrepet på Lindisfarne i 793. Med den regner man at vikingtiden begynte, og den varte i et par hundre år. Med sine gruntgående skip som både kunne seiles og ros, og som kunne trekkes over land over korte distanser, kunne vikingene slå overraskende til, og skapte stor frykt. “From the fury of the Northmen, O Lord deliver us,” ba de keltiske munkene. Hadde ikke Karl Martell seiret ved Poitier, ville kanskje konfrontasjonen blitt mellom åsatro og islam i stedet for mellom kristendom og islam?

Vikingenes åsatro ble erstattet av kristendommen, men vi finner forsatt spor av annen påvirkning fra vikingene i de områdene de mer eller mindre kontrollerte. Stedsnavn som York (Jorvik) og Novgorod (Nygård) har blitt stående, mens Miklagard (den store gården, om Konstantinopel/Istanbul) og Jorsal (Jerusalem) bare ble brukt av vikingene og etter hvert forsvant. Windows kommer av norrønt vindauge, og må vel sies å ha vunnet verdensherredømme som navn på et operativsystem for PC. Ski og fjord er norske ord i internasjonal bruk. Det er også slalåm, men siden mange nordmenn synes engelsk er finere enn norsk, skriver de det på engelsk – slalom.

Åsatro, kristendom eller islam – som den gudløse gamle mannen jeg er, observerer jeg alle tre (og alle andre religioner) som interessante utslag av den menneskelige natur. Men jeg innrømmer at to vers fra Håvamål, som vel tilhører åsatroen, hører til de fineste jeg vet:

Veit du ein ven_______________________.______Døyr fe;
som vel du trur,______________________.______døyr frendar;
og du hjå han fagnad vil få:__________.______døyr sjølv det same.
gjev han heile din hug______________________Men ordet om deg
og gåva ei spar,_____________________________aldri døyr
far og finn han ofte.________________.________vinn du eit gjetord gjævt.

(Innlegget ble påbegynt 06.06.2018 og fullført 06.06.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no