En gang for lenge siden var jeg med på å stifte Foreningen mot freden i Brömsebro, som hadde svært få medlemmer, men som aldri er blitt nedlagt. Sånn sett burde dagens blogg vært innrammet av sørgerand, for i dag er det 374 år siden denne fredsavtalen mellom Sverige og Danmark-Norge ble inngått, og Jämtland og Härjedalen ble svensk.

I krigshandlingene mellom Norge og Sverige klarte den norske hæren stort sett å forsvare norsk territorium. Men Sverige vant flere slag i Danmark og var en militær stormakt i Europa, med mange seire i trettiårskrigen fra 1618 til 1648, så i det store spillet tapte Danmark-Norge. Krigshandlingene i Norge og Sverige ble kalt Hannibalfeiden etter den norske stattholderen Hannibal Sehested, og med god grunn. Da han ble stattholder, satte Sehested i gang med å gjennomføre Christian 4.s hærordinans (hærlov) fra 1628. Sehested fikk etablert en norsk bondehær basert på utskriving av soldater. Han satte også i gang arbeidet med å skaffe Norge en flåte av defensjonsskip (kombinerte handels- og marinefartøyer), hvorav ett skal ha blitt bygd i Sandvika.

Hannibal Sehested er blitt beæret med en egen gate og plass sentralt, men likevel bortgjemt, i Oslo. Sehesteds gate går mellom gatene oppkalt etter Kristian IV  og Kristian August, to andre dansker som har hatt stor betydning for Norge. Sehesteds plass ligger midt i det korte gateløpet, og er mest kjent fordi forlagene Gyldendal og Aschehoug ligger på hver sin side av plassen.

Som fortsatt medlem av Foreningen mot freden i Brömsebro gleder det meg at spørsmålet om Jämtland og Härjedalen fortsatt dukker opp i mediene dann og vann. Og svenskene skal ikke føle seg helt trygge, For ifølge en myte(?) skal nederste knapp på ermet på norske generaluniformer, inkludert Kongens, ikke kneppes igjen før Jämtland og Härjedalen igjen er blitt norsk, og uniformene er visst sydd slik at denne knappen ikke kan kneppes. Nå er det ikke lenge siden jeg her i bloggen skrev om det avgjort siste slaget mellom svenske og norske styrker, så vi får heller sette vår lit til beboerne i området som ble svensk i 1645. Hvis jeg husker riktig, var det sterke krefter der som ville tilbakeføre Jämtland og Härjedalen til Norge etter folkeavstemningen i 1994, da Norge igjen sa nei til å blir medlem av EU.

(Innlegget ble påbegynt 22.08.2019 og fullført 22.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I skrivende stund er Arendalsuka inne i innspurten. Til tross for at det har vært massiv pressedekning av arrangementet, kan jeg ikke se at noen medier har fått med seg at jeg kastet glans over begivenheten tirsdag.

Politisk debatt er hovedtema i Arendalsuka. Den deltok jeg ikke i. Men siden det er valgår, hadde jeg tenkt ut tre spørsmål til de politiske partiene som eventuelt fattet interesse for meg når jeg passerte rekken av partiboder. Jeg ble ikke kontaktet av noen, men kom på forskjellig vis i samtale med representanter for Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

“Hva er ditt viktigste argument for at jeg skal stemme på ditt parti?” var mitt første spørsmål. Dette var egentlig et “lurespørsmål” siden det er lokal- og regionalvalg i år, og jeg regnet med at svarene ville bli nokså “rikspolitiske”. Det ble de på en måte, men i en prinsipiell form som også passer på lokal- og regionalnivå. Og svarene fulgte skillelinjen mellom blå-grønt og rød-grønt: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre la vekt på individets rettigheter og ville arbeide for valgfrihet, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet la vekt på fellesskapsløsninger der individet må innordne seg.

Mitt andre spørsmål gjaldt nominasjonsprosessen. Alle de jeg snakket med, hadde deltatt på nominasjonsmøter, tre av dem var listekandidater til kommunestyret. De er derfor blant de to prosentene som bestemmer hvilke personer vi andre 98 prosent kan stemme på, og jeg ba om deres syn på det demokratiske aspektet ved dette. Ingen lot seg provosere av den lille kritikken som lå i spørsmålet, ingen kom heller med noen ide som kunne gi større velgermedvirkning i personvalget. Men et par av de jeg snakket med, påpekte at det står fritt for alle som vil, å bli medlem av et politisk parti og derved kvalifisere seg til å delta i nominasjonen.

Siste spørsmål gjaldt muligheten til å stryke kandidater. Det har velgerne ikke kunnet gjøre siden 1999, som var siste gang jeg stemte ved kommunevalget (se forrige ukes blogginnlegg Noen råd før kommunestyre- og fylkestingsvalget). Ingen var spesielt opptatt av å gjeninnføre muligheten for å stryke, men alle hadde forståelse for poenget. En mulighet som ble foreslått, var å gi personstemme til alle unntatt den jeg ville stryke, noe som ville gi omtrent samme effekt – men ikke hvis kandidaten jeg ønsket å stryke, var kumulert.

Veloverveide og gode svar fikk jeg av alle, til dels med poenger jeg ikke hadde tenkt på, alle fem var hyggelige å snakke med og ingen var krampaktig partipolitiske. Det bør love godt for valgkampklimaet i Arendal at jeg kom i snakk med motpolene Fremskrittspartiet og Senterpartiet mens to av deres representanter var i hyggelig passiar midt mellom de to partiteltene. For ordens skyld nevner jeg de partiene som ikke fikk gleden av å snakke med meg: Kristelig folkeparti, Rødt, Miljøpartiet de grønne og Sosialistisk venstreparti.

Arendalsuka er en norsk kopi av den svenske Almedalsvedckan i Visby på Gotland. Begge steder er politisk debatt utgangspunktet, og i tillegg deltar en rekke interesseorganisasjoner o. l.  fordelt i små teltboder i hele området rundt Pollen. Fartøyer fortøyd i Pollen er også en del av arrangementet, og i år lå STATSRAAD LEHMKUHL, SØRLANDET og CHRISTIAN RADICH der. Både om bord i disse tre skværriggerne,  om bord i andre båter og i lokaler på land var det foredrag og arrangementer.

Men det var i det politiske området jeg gjorde meg gjeldende, og med stor privat suksess. Fra Arbeiderpartiet fikk jeg et drops, fra Fremskrittspartiet en kulepenn og fra Senterpartiet tilbud om en gulrot, som jeg takket nei til. Størst suksess ga møtet med Høyre, for på leting etter buss dit bilen var parkert, møtte vi Høyre-representanten igjen, og fikk vi sitte på med henne siden hun hadde et ærend like i nærheten av parkeringen. Men ingen av disse oppofrende tiltakene får meg til å delta i kommunevalget så lenge jeg ikke kan stryke kandidater.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2019 og fullført 14.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 74 år siden en atombombe ble brukt i krig for annen og forhåpentligvis siste gang. Det var den japanske byen Nagasaki som ble utsatt for dette, etter at Hiroshima var bombet på samme måte tre dager tidligere. Minst 225.000 mennesker ble drept i de to angrepene. Ingen vet hvor mange som ville ha måttet bøte med livet hvis krigen skulle vært utkjempet med konvensjonelle våpen til Japan kapitulerte.

Bombene over Hiroshima og Nagasaki hadde en sprengkraft som tilsvarte henholdsvis  15.000 og 21.000 tonn TNT. For ordinære bomber under 2. verdenskrig var sprengkraften opptil et par tonn. Da en britisk bompe på 500 kilo ble funnet ved det gamle raffineriområdet ved Valle utenfor Tønsberg, ble et område med en radius på én kilometer evakuert, Sprengkraften for Hiroshima- og Nagasaki-bomben var 30-40 tusen ganger sterkere. Dette var et helt nytt våpen.

USA var alene om kjernefysiske våpen til 1949, da Sovjetunionen foretok sin første prøvesprengning. Storbritannia og Frankrike hadde også egne atomvåpen på 1950-tallet. Kinas første prøvesprengning fant sted i 1964. Senere har India, Pakistan og Nord-Korea blitt atommakter, og det antas at også Israel har atomvåpen, noe landet hverken vil bekrefte eller avkrefte.

Kunnskapen om atomvåpen lar seg ikke fjerne. Men våpenet er bare blitt brukt to ganger, for 74 år siden. General Douglas MacArthur ønsket visst å bruke atomvåpen mot Kina under Koreakrigen på begynnelsen av 1950-tallet, men det skjedde ikke. Under Cuba-krisen i 1962 kan terrorbalansen ha medvirket til at det ikke ble noen væpnet konflikt mellom USA og Sovjetunionen. Men faren er stadig til stede for at noe kan skje, kanskje ikke krig, men katastrofer utløst av et uhell. Det skrev jeg om på slutten av blogginnlegget Dystert om fortid og fremtid i februar 2017.

Det får være en trøst at det i dag er 205 år siden siste gang – og det var siste gang – norske og svenske soldater sto mot hverandre i krigshandlinger. I slaget ved Langnes skanse (i nåværende Askim kommune) 9. august 1814 ble svenskene holdt tilbake, og den norske innsatsen viste at militær erobring av Norge kunne bli en langvarig og blodig affære. I stedet ble det forhandlinger, som endte med Mossekonvensjonen og personalunionen med Sverige frem til 1905. Til dette bidro den norske kommandanten ved Langnes, oberst Diderik Hegermann, med bare åtte kanoner og absolutt ingen atomvåpen.

(Innlegget ble påbegynt 06.08.2019 og fullført 06.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 29 år siden Irak under Saddam Hussein okkuperte nabolandet Kuwait. FNs sikkerhetsråd forlangte øyeblikkelig tilbaketrekning, men Saddam Hussein erklærte seks dager senere Kuwait som Iraks 19. provins. Sikkerhetsrådet påla FNs medlemsland total boikott av Irak, og ga i november Irak frist til  å trekke seg tilbake innen 15. januar 1991.

Situasjonen mellom Irak og Kuwait hadde vært spent siden midten av juni etter flere krav og beskyldninger fra Iraks side. De to landene møttes til forhandlinger i Saudi-Arabia, men forhandlingene ble brutt dagen før Iraks okkupasjon. Irak var sett på som en av de sterkeste militærmaktene i området, så et umiddelbart militært svar var ikke aktuelt. Men det var åpenbart at et svar ville komme, spørsmålet var bare når.

Mens krisen sto på som verst, hadde jeg et korttidsoppdrag som foredragsholder ombord i et cruiseskip som besøkte Bergen, Geiranger, Lofoten og Nordkapp. Passasjerene var for det meste amerikanere, og foredragene ble godt mottatt. Men alle var også opptatt av det som skjedde i Kuwait. Dette var før internett, men med min lille FM-lommeradio fikk jeg inn både norsk radio og lyden av NRKs TV. Slik kunne jeg være nyhetsformidler i tillegg til å holde foredrag. Utbyttet av det siste var nok størst for cruisepassasjerene, for det skjedde ikke mye i Kuwait utover i august 1991.

Operation Desert Shield var USAs betegnelse på den internasjonale innsatsen for å beskytte de nærmeste statene mot Irak og håndheve FNs boikott. Samtidig foregikk en militær styrkeoppbygging, og to dager etter at FN-fristen utløp, ble Operation Desert Storm iverksatt. Kuwait ble frigjort på få dager. Den videre offensiven inn i Irak antok man ville ta noen uker, men den var unnagjort på 100 timer.

Mange har undret seg over at president George H. W. Bush valgte å avslutte operasjonen da veien mot Bagdad så ut til å ligge åpen for koalisjonsstyrken. Hans begrunnelse var at FNs krav var oppnådd, og at det ikke var gitt noe mandat til å gå lenger. Ville historien sett annerledes ut om Saddam Hussein var blitt fjernet på dette tidspunktet? Ville terroraksjonen mot Tvillingtårnene 11. september 2001 og de etterfølgende krigene i Afghanistan og Irak ikke funnet sted? Spørsmålene er interessante, og umulig å besvare. Men jeg synes det tjener president Bush senior til heder at han holdt seg til det mandatet som FN hadde gitt, og ikke “gikk solo” for å oppnå andre mål.

.

(Innlegget ble påbegynt 01.08.2019 og fullført 01.08.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Chileneren Salvador Allende ble født for 111 år siden i dag. Han ble president i Chile i 1970, og omtales ofte som den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. Men han hadde sterke krefter mot seg, og i 1973 ble han drept i et militærkupp ledet av general Augusto Pinochet.

Det er langt fra Norge til Chile, med et verdenshav og et kontinent mellom landene. Likevel har de to landene mange likhetstrekk. Begge er kyst-stater. Begge ligger i ytterkanten av sitt kontinent, Norge lengst nord i Europa, Chile lengst sør i Sør-Amerika. Begge land er lange og smale, Norge ca. 2.000 km fra nord til sør, Chile ca. 4.200 km.

Men et slikt mililtærstyre som fulgte kuppet mot Allende i 1973, har Norge hatt bare under okkupasjonen 1940-45. Pinochets terrorstyre bidro til å knytte sterke bånd mellom chilenere og nordmenn, etter at Frode Nilsen kom til den norske ambassaden i Santiago. Hans oppgave var først å styre ambassadens asylarbeid, og fra 1975 var han ambassadør. Mange av de drøyt 6000 chilensk-ættede som bor i Norge, kan takke Frode Nilsen for at de lever.

Et uttrykk i det norske språket har sin opprinnelse fra handelen med  guano, fuglemøkk som ble brukt som gjødsel. Chile var ett av landene der norske seilskuter hentet guano. Ofte var det mannskapet selv som måtte hakke løs møkka, fylle den i sekker og bære den ombord. Dette var bokstavelig talt drittarbeid, som man ønsket å bli fort ferdig med – det gikk “som hakka møkk”.

På vei hjem med guano i lasten, kunne både skip og sjøfolk få seg en real vask under runding av Kapp Horn, lengst sør i Chile og i Sør-Amerika. Der var været ofte dårlig, og det ble sett på som en prestasjon å ha ført en seilskute rundt “Hornet”. Den norske Kapp Horn-klubben besto av folk som hadde gjort dette, og klubben eksisterte til 1996.

Min egen nærmeste kontakt til Chile var å følge med på min tidligere speiderleder Fredrik Schjanders reise med bil (som ble transportert med båt over Atlanterhavet) fra Hammerfest til Ildlandet og tilbake i 1968. Fredrik var rask i replikken, og da jeg spurte hvordan det var på Ildlandet, kom svaret kontant: “Der var de i fyr og flamme!”.

Men det sterkeste inntrykket jeg har fra Chile, er gjennom Lillebjørn Nilsens vise Victor Jara. Utgangspunktet for teksten er den chilenske sangeren Victor Jara, som var en av de mange tusen som ble holdt fanget i Santiago fotballstadion etter kuppet i 1973. Men teksten hever seg over de konkrete hendelsene, og blir en kraftig protest mot all undertrykkelse av det frie ord. Jeg hørte den første gang (det var kanskje uroppførelsen?) på Forum-festivalen i Arendal i 1974, der det var dødsstille de første sekundene etter at sangen var slutt. Jeg skrev til Lillebjørn og spurte om jeg kunne få teksten, og fikk  et hyggelig svar der han sa han ikke følte at den var helt ferdig. Men han skulle opptre på Kalvøyafestivalen senere på sommeren, så jeg dro dit.  Utstyrt med kassettspiller og mikrofon fikk jeg teksten, som jeg lærte ganske fort. Men min fremføring blekner sammenliknet med innspillingen på LPen Byen med det store hjerte fra 1975: Lillebjørn (og flere?) på gitar, Steinar Ofsdal på fløyte og først og fremst den harmdirrende teksten, fremført av Lillebjørn selv.

(Innlegget ble påbegynt 23.07.2019 og fullført 23.07.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag, eller rettere: i kveld, er First night of the Proms. De fleste er nok mer kjent med Last Night of the Proms, en TV-begivenhet over hele verden. I løpet av the Proms, åtte uker fra First til Last, blir det fremført 75 konserter i Royal Albert Hall i London pluss konserter flere andre steder. Årets program spenner fra verdenspremiere på et bestillingsverk av den canadiske samtidskomponisten Zosha Di Castri til et korverk av Hildegard von Bingen som var født i 1098. Sitatet i overskriften er fra den tsjekkiske dirigenten Jiří Bělohlávek (1946-2017).

Promenadekonserter var vel kjent på 1800-tallet. Jeg tror musikkpaviljongen ved Nationaltheatret i Oslo er en rest av dette. Et orkester spilte lett musikk i paviljongen, mens byens borgerskap promenerte på gangveiene i parken rundt. Impresarioen Robert Newman (1858-1926) ville bruke denne konsertformen for å oppdra et nytt publikum til å like klassisk musikk. I konsertlokalet Queens Hall, som han var direktør for, ble et stort område i salen brukt til ståplasser, der billettene var ekstra billige. Han engasjerte dirigenten Henry Wood, og på betingelse av at Wood skulle dirigere alle konsertene, fikk han økonomisk støtte fra en lege til den første Prom-serien.

The Proms fortsatte år etter år med forskjellige sponsorer. I 1927 overtok BBC arrangementet, men trakk seg ut etter krigsutbruddet i 1939. Forskjellige private sponsorer holdt liv i The Proms gjennom krigsårene, og senere har BBC kommet tilbake som hovedarrangør. Queens Hall ble ødelagt av en bombe under krigen, og siden har Royal Albert Hall vært hovedarena for konsertene. Det er fortsatt slik at man kan kjøpe billige ståplassbilletter til et stort område foran scenen.

Årets Prom-serie varer til 14. september. Alle konsertene overføres på BBC radio, som er tilgjengelig på internett. Last Night of the Proms er nok utsolgt for i år, bortsett fra noen ståplasser som legges ut for salg på konsertdagen, og der køen er lang. Da arrangeres også Proms in the Park i Nord-Irland  (Belfast), Wales (Swansea), Skottland (Glasgow) og London (Hyde Park), der publikum på park-konsertene også deltar i allsang sammen med publikum i Royal Albert Hall. Jeg ser frem til at Løkkehaven i Sandvika blir inkludert i musikkfellesskapet, så også jeg kan være med på å synge “Land of hope and Glory”!

Årets Last Night of the Proms blir å se på norsk TV en gang i løpet av høsten. Her er et av høydepunktene fra konserten i 2012.

(Innlegget ble påbegynt 17.07.2019 og fullført 17.07.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 117 år siden i dag innførte Australia allmenn stemmerett  også for kvinner. Det var ni år etter New Zealand og fire år før Finland. Ingen av de tre var selvstendige land da ordningen ble innført, derfor kan Norge med vanlig, kledelig beskjedenhet utpeke seg som det første landet i verden som innførte allmenn stemmerett.

Når man undersøker nærmere, viser det seg at den norske “allmenne” stemmeretten hadde visse begrensninger, ettersom de som mottok understøttelse fra fattigvesenet, ikke fikk stemme. Denne bestemmelsen ble fjernet i 1919, men først i 1953 forsvant de siste begrensningene av stemmeretten i Norge, I dag omfatter stemmeretten alle borgere som har fylt 18 år, og den kan bare fjernes ved dom på individuelt grunnlag.

Mitt første valg var kommunestyrevalget i 1967,  Stemmerettsalderen var 21 år, og det var et rent kommunestyrevalg; fylkestinget ble valgt av kommunestyret. Senere samme år ble stemmerettsalderen senket til 20 år, og siden 1978 har den vært 18 år. Skal det gjøres flere endringer i stemmeretten, bør det etter min mening ikke gjelde alder, men kvalifikasjoner. Det kunne f. eks. innføres en kunnskapsprøve om sentrale forhold knyttet til landets styre og stell som kvalifikasjonskrav. Da kunne stemmeretten egentlig være  uavhengig av alder. Men en slik prøve ville også innebære at en del av de som i dag har stemmerett på grunnlag av alder, ikke ville være kvalifisert.

Stemmeretten betyr retten til å avgi én stemme ved valget. Det er ikke nødvendigvis den beste og mest rettferdige ordningen. I forbindelse med årets kommune- og fylkestingsvalg har Norsk Hyttelag foreslått at hytteeiere skal kunne velge om de vil bruke sin stemme i bosteds- eller hyttekommunen. Det er også mulig å tenke seg at man kan stemme i begge kommuner med en stemmeandel basert på årlig botid i hver kommune. På samme måte er det mulig å gi hver velger flere stemmer som kan fordeles mellom partiene. Nå er det i siste instans personer som blir valgt, og med dagens ordning kan velgerne gi ekstrastemmer til enkeltkandidater. Tidligere kunne man også stryke kandidater.

Årets  kommune- og fylkestingsvalg foregår mandag 9. september. Før den tid skal vi ha et utall av meningsmålinger, men stol ikke på dem. Det er først når denne bloggens lojale lesere har fått mine valgråd, at valgresultatet med sikkerhet kan forutsies.

(Innlegget ble påbegynt 10.07.2019 og fullført 10.07.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag for 73 år siden ble begrepet bikini brukt for første gang om klesplagg av den franske moteskaperen Louis Réard. Navnet Bikini var høyaktuelt etter at  den første prøve-sprengningen av en atombombe etter 2. verdenskrig hadde skjedd bare få dager tidligere, 1. juli 1946. En 23 kilotonns flybåren bombe ble sprengt på Bikini, en av Marshall-øyene i Stillehavet, og etter sprengningen var det nesten ingenting igjen av øya. Om det var navnets aktualitet eller det at det var lite igjen som fikk Réard til å kalle plagget bikini, har jeg ikke funnet ut.

Selvsagt har ingen av bloggens faste hastet til dette innlegget for å se bilder av bikinikledde damer i dristige positurer, derfor velger jeg å illustrere med  et bilde av en bikini – uten dame inni. Det tok litt tid å finne det. På Googles bildesøk dukket illustrasjonen til høyre opp som nr. 61 av de ca. 580 i første bolk (etter 60 damer iført bikini), og det var få tilsvarende å finne. Da jeg googlet ordet bikini, måtte jeg bla meg gjennom fem sider med reklame for ulike varianter av plagget før jeg fant et treff i norsk Wikipedia med henvisning til både øya Bikini og plagget med samme navn (engelsk Wikipedia har en mye lengre artikkel om plagget, for de som er spesielt interessert). Store norske leksikon på nett nevner ikke plagget i det hele tatt, men er grundig på historie og geografi.

Etter at bikinien kom, gikk badedraktmoten her til lands lenge i retning av stadig mindre tekstilbruk. De siste årene har vi også sett et utslag den andre veien i form av burkini, et plagg for de som etter badet gjerne ikler seg burka. Det har visst ikke slått særlig an utenom visse miljøer. Og det er helt umulig å finne bilde av en  burkini  uten en dame inni. Og selv om burkini er forbudt bl. a. i Frankrike, er det heller ikke problemfritt med bikini, viser det seg.

For 65 år siden i dag spilte Elvis Presley inn That’s All Right (Mama). Innspillingen ble gjort  uten forutgående øvelse, og sies å være den virkelige begynnelsen på rock-and-roll-revolusjonen. Eller var det Elvis’ kommentar til at hans mor hadde begynt å bruke bikini?

(Innlegget ble påbegynt 30.06.2019 og fullført 30.06.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Forrige uke fikk jeg sertifikatet – i posten. Tidligere var det et uttrykk for at man hadde fått førerkortet uten å beherske kjøringen i nevneverdig grad. Nå er det en årlig foreteelse fordi jeg er blitt så gammel at mitt førerkort for minibuss må fornyes årlig. Fastlegen min var riktignok så raus i år at han skrev ut legeattest for to år, men Satans vegvesen, som utsteder førerkortet, ville bare godta ett. Men som kopien til høyre av førerkortets bakside viser, har jeg hele 11 kjøretøytyper å velge mellom, så se opp!

Aldersgrenser er det også på Vinmonopolet, som jeg besøkte sist fredag. Han som sto foran meg i kassekøen, ble avkrevet aldersbevis. Så for ikke å forsinke køen bak meg, fomlet jeg frem mitt nylig mottatte førerkort med alle personopplysninger. Det var visst ikke nødvendig, men jeg fikk en kjærlighet på pinne med emballasje påtrykt “Takk for at du viste leg!”.

Alt dette pratet om aldersgrenser har selvsagt sin bakgrunn i at jeg er i ferd med å passere åremålsdagen nok en gang. Fastlegen min bekreftet da jeg var der for å få legetattest til førerkortet, at hvis man i min alder våkner uten å ha litt vondt et eller annet sted, er man antakelig død. Så jeg bærer over med litt vondt om morgenen og trøster meg med det som sto nederst på et av treffene da jeg nylig søkte etter et tidligere blogginnlegg på nettet:

Og fortsatt er det et stykke igjen til jeg er på linje med “Gammal man”-figuren fra revyen Gula Hund. Han spilles av Hasse Alfredson, som ville fylt 88 år i dag.

(Innlegget ble påbegynt 25.06.2019 og fullført 25.06.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det sommersolverv og årets lengste dag. Astronomisk sett varer den i Oslo fra soloppgang kl. 03.54 til solnedgang kl. 22.44, i alt 18 timer og 50 minutter. Dagene før og etter både sommer- og vintersolverv er endringen i daglengden så liten at det ser ut som om solens maks-høyde på himmelen ikke forandrer seg. Det har selvsagt blitt lagt merke til av folk, særlig i tidligere tider da dagliglivet var styrt av naturen på en helt annen måte enn i dag. Det er derfor ikke så rart at svært mange religioner knytter seg til en slik årlig astronomisk hendelse.

Etter hvert som kristendommen ble innført i Europa, knyttet kirken sine helgenfeiringer til solens gang. Jesu fødsel ble vedtatt (!) lagt til 25. desember, ikke langt fra vintersolverv 21. desember. Kelternes vårfest ostara er bakgrunn for den engelske betegnelsen easter om påske. De feiret også høstfesten mabon, som foregikk ved høstjevndøgn 21. september,  i dag bedre kjent som Mattismesse om høsten. Og Døperen Johannes ble vedtatt født et halvt år før Jesus, slik at vi feirer sankthans 23. juni. Da har det sikkert også vært markering i det gamle norrøne samfunnet av at solen “snur”. Men feiringen, midtsommerblot, skjedde først fire uker senere, opprinnelig på 20. juli, senere henlagt til 14. juli.

Til og med en ikke-religiøs livssynsorganisasjon feirer seg selv knyttet til solens gang. 21. juni markerer human-etikere i mange land verdens humanistdag. I Norge foregår visst eventuell feiring etter lokale initiativ, for på Human-etisk forbunds nettsider er dagen i skrivende stund ikke nevnt, og bare to fylkeslag har arrangementer 21. juni, da under navnet “Solsnu”.

I et gjesteinnlegg her i bloggen ved vårjevndøgn i fjor gjorde Hans Lindemann rede for astronomien knyttet til jevndøgn o.l. Hans var  en ivrig amatørastronom, og fortalte en gang med begeistring at på hans 100-årsdag ville det være fullmåne. Dessverre døde Hans nylig, og får ikke oppleve fullmånen i desember 2022, i hvert fall ikke fra  Bratås. Han vil bli savnet.

(Innlegget ble påbegynt 19.06.2019 og fullført 19.06.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no