“East is East, and West is West, and never the twain shall meet,” (øst er øst og vest er vest, og de to skal aldri møtes), skrev Rudyard Kipling i et dikt i 1889. Men for 85 år siden i dag skjedde akkurat det, i hvert fall her i Norge, da veien over Hardangervidda (nå riksvei 7) ble åpnet.
Det hadde selvsagt vært trafikk mellom Østlandet og Vestlandet før dette. Nordmannsslepene var eldgamle ferdselsveier mellom indre Hardanger og Hallingdal/Numedal, og det fantes flere slike veier mellom øst og vest, men de var alle for folk til fots eller til hest. I 1908 ble jernbanestrekningen mellom Voss og Gulsvik åpnet, og kystruta mellom Oslo og Bergen var også et bindeledd mellom Østlandet og Vestlandet til den ble nedlagt i 1969.
Den første som kjørte bil fra Østlandet til Vestlandet var nederlenderen Petrus Scheltemer Beduin i 1901. Men hans tur fra Kristiania til Lærdal må ses på som en sportsprestasjon, og ikke som innledningen til en ny type samferdsel. Veien som ble åpnet over Hardangervidda i 1934, var nok frem til 1950-tallet også bare en lite brukt mulighet til å reise med bil over fjellet. Når vi i min oppvekst skulle til Oma i Hardanger, gikk reisen med med tog til Voss, tog videre til Granvin og buss resten av veien, fordi dette var raskeste reisemåte (12-14 timer).
Såvidt jeg husker, var jeg selv sjåfør første gang jeg kom med bil til Oma. Det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og senere har det blitt noen kryssinger øst-vest langs de etter hvert mange veistrekningene man nå kan følge. De fleste reisene har gått i glemmeboken, men jeg husker én tur over Haukelifjell med kolonnekjøring. Vi ble først loset inn i Vågslid-tunnelen, og i østenden av den overtok ny brøytebil som ledet oss videre. Plutselig stoppet brøytebilen og sjåføren forsvant ut i snøkavet og ble borte. Det viste seg at vi var ved brøytestasjonen, og at det var vaktskifte. Vi kom helskinnet videre. En annen tur mot vest over Haukeli skjedde i oktober, og jeg valgte å kjøre med sommerdekk. Det gikk greit til Røldal, men der snødde det kraftig. Så jeg la på kjettinger, og i stigningen opp til Røldalstunnelen kunne jeg tråkle meg forbi et antall trailere som ikke kom videre uten kjetting, og som heldigvis ikke stengte veien. En gang kjørte jeg ruten om Aurland-Hol, der den 690 m lange Hagatunnelen fortsatt er enveiskjørt med lysregulering fordi den er for smal til at to lastebiler kan passere hverandre (jeg var heldig og slapp å vente på grønt lys). Jeg har også kjørt Bergen-Oslo om Lærdal og gjennom Valdres. Da Kjell Opseth (1936-2017) var samferdselsminister for Arbeiderpartiet, fikk han gjennomslag for at dette skulle være den fergefrie hovedforbindelsen øst-vest. Derfor ble jeg nokså forbauset da jeg noen år senere for moro skyld undersøkte raskeste vei mellom Oslo og Bergen på Statens vegvesens nettsider, der jeg ble anbefalt å kjøre om Kongsberg og gjennom Numedal til Geilo og ta ferge over Hardangerfjorden.
Uansett hva enkelte politiske partier mener om bilkjøring, er det bilveinettet som i dag knytter landet sammen og som også knytter oss til utlandet. Det påstås at en familie i Rosendal i Hardanger ville vise dette etter at Folgefonntunnelen åpnet i 2001. Til da hadde alle veier fra Rosendal ut i verden involvert en ferge. Nå satte familien seg i bilen, kjørte gjennom Folgefonntunnelen til Odda, langs hovedveinettet med bl.a. Oslofjordtunnelen gjennom Norge og Sverige og over Øresundsbroen, gjennom Europa til Calais, med bilen på toget under den engelske kanal og til slutt med venstrekjøring til London. De hadde kjørt Rosendal-London uten bruk av ferge!
.
(Innlegget ble påbegynt 13.06.2019 og fullført 13.06.2019)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Overskriften er omtrent 40 år gammel, men er blitt aktuell først i år. Men bakgrunnen for overskriften ligger 40 år til bakover i tiden, da Edward Kennedy “Duke” Ellington var en kjent orkesterleder. De som ennå ikke har sett sammenhengen mellom ham og det som het NSB, må vente til slutten av innlegget (ikke hopp dit nå!).
Hans halvtimelange tale er opprinnelig et radioforedrag fra 1963. Trolig holder Francis Bull også dette foredraget uten manuskript, i likhet med de fjernsynsforedragene jeg har sett med ham – han hadde alt i hodet, inkludert lange litteratursitater. Hør og nyt Francis Bull fortelle om 17. mais historie gjennom årene:
Før jeg begynte på skolen i 1953, var koppevaksine den eneste som var påbudt. Den fikk vel også jeg, men jeg husker ikke noe av det. Etter hvert har flere vaksiner for barn blitt vanlig, og da vet barna at det skal stikkes og at det gjør vondt. Og med mødre som alltid trøster, er det naturlig at barnet på helsestasjonen sier: “Ikke stikk meg, stikk mamma!”
