Kategoriarkiv: Dagen i dag

Det norske Folkesprog

I dag er det 121 år sidan Ivar Aasen døydde. I Allkunne.no skriv Ottar Grepstad dette mot slutten av sin lange artikkel om Aasen:

“Ivar Aasen fann ikkje opp eit språk. Han skapte ikkje eit språk. Han laga ikkje eit språk. Ivar Aasen fann eit språk.
Han fann eit mønster i dei talemåla som var i bruk i landet kring midten av 1800-talet. Han viste samanhengane mellom desse talemåla, påviste ei mange hundre år lang linje frå norrønt språk til samtida og gjorde det klinkande klart at norsk var eit sjølvstendig språk på linje med dansk og svensk.”

Ivar Aasen var språkforskar av internasjonal klasse, og var i si samtid så høgt verdsett at han i åtte år frå 1842 fekk  stipend frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og deretter statsstipend frå Stortinget. Han reiste landet rundt og samla døme på dialekter, og det språket han fann på denne måten, vart det tredje alternativet i debatten om kva norsk språk skulle vere. Dei to andre bygde på dansk, og ville anten halde på dansken slik den var eller fornorske dansk språk.

Etter vedtak i Stortinget i 1885 vart “det norske Folkesprog”, det som i dag er nynorsk, offisielt skriftspråk i Noreg saman med riksmål. Etter Lov om målbruk i offentleg teneste kan eit kommunestyre krevje ei viss målform i skriv frå statsorgan til kommunen, eller gjere vedtak om at kommunen er språkleg nøytral. Tyngden av nynorskkommunar ligg på Vestlandet, i Vest-Telemark og i Vest-Oppland. På Austlandet, i Trøndelag og i Nord-Noreg har ingen kommunar valt nynorsk.

Det var strid om språket – dvs. mellom bokmåls- og nynorskleiren – allereie medan Ivar Aasen levde. Men særleg hard vart nok striden då ein prøvde å innføre samnorsk, eit slags kompromiss mellom dei to tradisjonelle målformene. Då gjekk eg på folkeskulen, og med mor frå Kampen i Oslo og far frå Vestlandet skulle ein tru at samnorsk var nett det som høvde for meg. Men i min klasse var det konservativt bokmål som galdt, og eg kan hugse at eg ved høgtlesing las “solen” og “boken” sjølv om orda sto med a-ending.

Kva ville Ivar Aasen meint om språksituasjonen i Noreg i dag? Han ville nok vore skuffa over at bokmålet har slik ei dominerande stilling og ser ut til å vere på frammarsj. Han ville kanskje òg undra seg over kor sterkt norsk språk er prega av engelsk (han las sjølv norrønt, engelsk, fransk, tysk og latin i tillegg til “morsmålet” dansk). Men særleg trur eg han hadde vore skuffa over kor likeglade folk er når det gjeld språk.

Ivar Aasen var òg diktar. Nordmannen, kan hende betre kjend som Millom bakkar og berg ut med havet, er truleg ein av dei mest brukte alllsongane her i landet (så får det ikkje hjelpe at folk i “urbane strok” trur songen handlar om “nordmannen Fengje”). Melodien til Nordmannen er av Ludvig M. Lindeman, men andre Aasen-tekstar syng vi med hans eigne melodiar. Dei vil alltid klaga og kyta er ein av dei, og Henning Sommerro framfører den i eit arrangement med ei uventa avslutning som eg ikkje skal tolke. Dei gamle fjelli har eg sjølv sunge mange gongar då eg gjekk på Høvik skule i Bærum, og den er fin som kanon. I samband med 200-årsjubileet for Ivar Aasen i 2013 vart det laga ein versjon der folk med ulike aldrar og yrke syng teksten.

Som lærar i ungdomsskulen hadde eg i åtte år “gleda” av å undervise i nynorsk for bærumselevar med klåre meiningar om “nytten” av den opplæringa. Eg meinte då og eg meiner framleis at den tida som gjekk med til å lære sidemål, kunne vore betre nytta til å lære elevane å uttrykkje seg godt i si eiga målform. Men det sa eg ikkje til elevane. Og eg var ikkje så kreativ som den gymnaslæraren eg las om, som var heilt sikker på at ingen av elevane hadde merka at ho i si framstilling om Ivar Aasen heile tida hadde sagt “Ivar Awesome”.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sykkelritt

I dag åpner sykkel-VM i Bergen. Det blir sikkert en opplevelse for deltakerne, særlig hvis været i Bergen vet å ta vare på sitt våte rykte. Men arrangøren slapp i hvert fall å betale bompenger for sikkerhets- og servicebiler under konkurransene, slik det først så ut som de måtte.

Da jeg syklet i Bergen, hadde jeg først syklet hele veien fra Sandvika (ikke Sandviken). Det var sommeren 1962 sammen med en

Sykkeltur i 1962 avmerket på dagens Google-kart. Etappene var Sandvika-Kongsberg-Gvarv-Høydalsmo-Grungedal-Røldal-Lofthus-Oma-Lindås.
Syv personer i denne bilen på turen tilbake til Sandvika. Det var tillatt i 1962. Bilen er dekorert som russebil, se Russetid før og nå her i bloggen.

klassekamerat fra realskolen, og vi hadde begge DBS-sykkel med tre gir og halvballongdekk. Vi syklet over Haukeli via Oma og til Lindås nord for Bergen, dit resten av familien kom med fars varebil. Så ble syklene med i bilens varerom på turen østover, sammen med Gudmund og meg, og etter hvert fetter Knut og kusine Marie på Utbjoa. Varebilen transporterte altså to voksne på henholdsvis førersete og passasjersete, fire tenåringer i varerommet og min søster på den innvendige motorkassen mellom setene. Alt dette var tillatt etter datidens regler.

Samme år (tror jeg) var jeg som patruljefører i speideren på sykkeltur med Gaupe-patruljen i Nordmarka. Seks gutter i alderen 12-16 år tok seg frem fra Sandvika, langs det som nå er Ring 3, og deretter oppover Sørkedalen og på grusveier innover i marka. Å sykle i datidens biltrafikk var ikke noe problem. Problemet oppsto da Einars sykkel punkterte langt inne i skogen. Han kunne ikke forstå det, for han hadde lånt sin mors sykkel som ikke hadde punktert på 30 år. Vi hadde lappesaker, men det viste seg at sykkelslangen var så råtten at den ikke lot seg reparere. På et eller annet vis kom vi oss hjem igjen.

Opp gjennom årene har jeg hatt fire sykler. Den første var en barnesykkel som jeg fikk omtrent da jeg begynte på skolen. Den varte ikke lenge, for hjemme hos en klassekamerat der flere gutter i klassen var samlet, syntes de andre det var morsomt å kollidere med min sykkel mot et tre på gårdsplassen. Det tålte ikke gaffelen på forhjulet, så sykkelen måtte kasseres. Senere overtok jeg den sykkelen far kjøpte for å bruke til varetransport under krigen. Den var av merket Tempo, solid og tung, med ballongdekk og uten gir. En gang ble den stjålet, men ble gjenfunnet i Drammen. Den står nå i kjelleren her på bruket. Min tredje sykkel var den jeg brukte på vestlandsturen. Den forsvant en gang jeg hadde syklet ned til båten, som lå fortøyd nedenfor bruket på utsiden av E-18 (dette var før flytebryggene), og den har sannsynligvis blitt kastet i sjøen av noen som syntes det var gøy. Den siste sykkelen, en DBS Golden Flash, kjøpte jeg på 1980-tallet, og jeg tror prisen var 1.200 kroner. Periodevis var den mitt transportmiddel til jobben i Oslo sentrum og senere på Bygdøy. Den ble stjålet to ganger. Første gang ble den gjenfunnet av Viking, men siste gang forsvant den for godt da noen tok den fra gårdsplassen en gang jeg hadde glemt å låse sykkelen.

Etter hvert har mitt forhold til sykkel, eller rettere sagt til syklister, blitt litt anspent. Tidligere har jeg fortalt om syklistvernet som jeg har laget (Vern mot syklister her i bloggen). Noen trodde dette var en fleip, men utstyret henger i beredskap ved ytterdøren. Det advokat Christian Lundin skrev i Dagens Næringsliv (senere gjengitt i Budstikka) om “Tour de Finance”, var jeg nokså sikker på var fleip, og fikk det bekreftet i Budstikka i dag.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De som bygde landet

I dag har Trygve navnedag. Det var min fars navn. Navnet skjemmer ingen, heter det, og far skjemte i hvert fall ikke navnet. Som alle sine søsken måtte han hjelpe til i hjemmet fra han var liten. Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde han sin første “arbeidsdag” som tiåring i naustet med min bestefar. Derfra tok det 70 år før han ble pensjonist, 80 år gammel.

Far var klar til å gå ut i arbeidslivet da børskrakket i 1929 rammet verdensøkonomien. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg arbeid. Far kom til Oslo i forbindelse med salg av båter som bestefar hadde bygd, og prøvde å få seg arbeid der. Det fikk han, men bare i sommersesongen, som billettør på Oslofergene. Fast arbeid i

Oslo-Fergene la til på Vippetangen helt til 2015. Den høye bygningen bak er den daværende kornsiloen. Bildet er tatt av Trygve Oma en gang mellom 1933 og 1938.

bygningsbransjen, der han med bakgrunn fra båtbygging kunne arbeide som snekker, fikk han ikke, for da måtte han være organisert. Men som ansatt i Oslofergene han var organisert i Sjømannsforbundet, og det medlemskapet kunne ikke overføres. Dessuten manglet han hjemstavnsrett i Oslo, noe man først fikk etter to års sammenhengende botid.  Så det ble fortsatt å arbeide som billettør om sommeren  og å reise hjem til Omastrand om vinteren.

Far begynte som kjøpmann fordi det ikke var mulig å få ansettelse noe sted. Han leide butikklokale i et nybygg i Bjerregaardsgate, og sammen med sin yngre søster Hallfrid startet han Fruktforretningen Hardanger i 1938. Han påsto selv at han ikke passet som kjøpmann

Ny butikk i nye lokaler i nybygg i Bjerregaardsgate.

fordi han ikke var flink til å snakke med folk. Men han hadde talent for å skaffe varer, og det kom til stor nytte i varemangelen under og etter krigen. Det ga en stor kundekrets, og den forble trofast.

“Den lille butikk med det store utvalg” var mottoet for Fruktforretningen Hardanger. Pris hadde også noe å si, og far hadde de samme innkjøpsbetingelsene som en “K-kjøpmann”, men uten å være medlem av kjeden. Men konkurransen fra større, selvbetjente butikker begynte å bli merkbar, og da far fikk muligheten til å skifte beite, slo han til og solgte butikken i 1971.

59 år gammel begynte far i sin første faste stilling som lønnsarbeider, en uvant tilværelse. Som budsjef i et reklamebyrå ledet han en avdeling som var viktig i en tid før e-post og internett, men han hadde ikke ansvar for ansatte eller for hele bedriftens lønnsomhet. Og så var det lørdagsfri. Lenge etter at han solgte butikken, våknet han på søndag og var klar til å gå på jobb – han hadde hatt den ene ukentlige fridagen. Men han trivdes, og han var åpenbart verdsatt av bedriften. For da reklamebyrået gikk konkurs i kjølvannet av Tandberg-konkursen, var far en av dem som straks fikk tilbud om å bli ansatt i det PR-byrået som ble etablert av reklamebyråets amerikanske eiere.

Pensjonist ble far som 80-åring. Men han fortsatte som “vaktmester” her på bruket, og hans innsats i samarbeid med hjemmesykepleien gjorde at mor kunne bo hjemme til hun døde. Først da  ble han ordentlig pensjonist, og var det i fem år, de siste to årene på sykehjem.

Far som ordentlig pensjonist hjemmel på kjøkkenet i desember 2003.

 

Det jeg har fortalt her, er for det meste hentet fra fars egen fortelling. Det var et typisk trekk ved ham at han 85 år gammel skaffet seg en avdanket PC “for å finne ut hva dette er for noe”. Omtrent samtidig spurte jeg hvordan det hadde gått til at han, som kom fra et bitte lite sted i Hardanger, endte som kjøpmann i Oslo. Å svare på det spørmålet ble hans måte å lære seg tekstbehandling på. Da han kom på sykehjem, fikk jeg lov til å redigere fortellingen og illustrere med bilder fra fars og familiens fotoalbum. Resultatet ble de to heftene Da Nier’n var ny og Fruktforretningen Hardanger.

Fars fortellinger om sin tid som billettør på Oslo-Fergene og som kjøpmann i Bjerregaards gate. Klikk på bildet hvis du er interessert i å lese heftene.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det kongelige Frederiks

I dag er det 206 år siden kong Frederik 6. av Danmark (hvori opptatt Norge) besluttet at det skulle opprettes et “fuldstændigt Universitet” i Norge. Frederik var enevoldskonge, og kunne avgjøre dette alene. Han ønsket egentlig ikke noe norsk universitet, men måtte gi etter for sterkt press fra eliten i Norge.

154 år senere ble jeg immatrikulert ved det mor kalte “Det kongelige Frederiks”. Immatrikuleringen foregikk på Universitetsplassen, og i likhet med alle de andre nye studentene var jeg iført min fineste (og for mitt vedkommende eneste) dress og studenterlue. Det var et hodeplagg jeg tidligere bare hadde sett enkelte voksne, særlig lærere, bruke på 17. mai, og jeg har selv bare brukt det denne ene gangen. Seks år senere fikk jeg mitt vitnemål som cand. mag. fra det som da het “Universitas Osloensis”.

Forelesningspause på Universitetsplassen for studenter til latin forberedende våren 1966.

Men i det daglige het det at man studerte “på Blindern”. Det første året foregikk riktignok alt i sentrum, der jeg tok forberedende prøve i filosofi og latin. Men fagstudiene skjedde på Blindern, der det allerede var overfylt da vi som tilhørte 1946-kullet myldret inn på området. Det var ikke lesesalplass til alle, derfor begynte køen å bygge seg opp utenfor Sophus Bugges hus med den store grunnfagslesesalen allerede rundt halv åtte, en halv time før lesesalen åpnet. De som ikke fikk fast plass for dagen, måtte pendle mellom plasser som ble midlertidig ledige p.g.a. forelesninger, spisepause o.l. Ettersom jeg fikk noenlunde brukbare karakterer i mine tre fag musikk, historie og norsk, må jeg jo ha tilbrakt en del tid på lesesalen. Men jeg husker lite av det, kanskje fordi det var nokså ensformig. Det å sitte på forelesning husker jeg mer av, og jeg husker foreleserne, særlig to av dem.

Torfinn Tobiassen var en av dem som foreleste i mitt særemne middelalderen da jeg tok historie mellomfag. Hans forelesningsstil var å si f. eks.: “Det var tre grunner til dette …”, hvorpå han snudde seg til tavlen og skrev 1) 2) og 3). Deretter snakket han i fem minutter om hvert av de tre punktene, men uten å skrive mer,  bortsett fra eventuelle underpunkter. Til slutt sto disposisjonen for hele forelesningen igjen på tavlen – en drøm for oss som skulle ta notater. Tobiassen var nokså lavmælt, og det var tilsvarende stille i auditoriet, for alle ville få med seg det han sa.

Musikk var nok det morsomste av mine tre fag. En av disiplinene var harmonilære, der Anfinn Øyen skulle lære oss å arrangere en melodi for fire stemmer. Dette var gruppeundervisning, og vi fikk “lekse” fra gang til gang: en enkel melodi som vi skulle sette ut for fire stemmer. Den ble skrevet inn på transparent med notelinjer, og første del av timen besto i at våre arrangementer etter tur ble lagt på prosjektøren, og så sang vi dem (sang etter noter var noe vi også lærte) og fikk vurdering av Øyen. På 1960-tallet må dette ha vært nokså avansert teknisk sett (alle andre forelesere brukte tavle og kritt, etter det jeg husker), og vi lærte mye av det. På siste forelesning før eksamen sang vi som vanlig gjennom dagens lekse, som jeg for anledningen hadde skrevet tekst til. Utrolig nok husker jeg både melodi og tekst så lenge etterpå (arrangementet finner jeg dessverre ikke). Av konkrete ferdigheter jeg lærte i studietiden, er nok harmonilære noe av det jeg har brukt mest senere, bl. a. som “kunstnerisk leder” av en liten sanggruppe.

Min studietid ble altså tilbrakt ved Universitas Osloensis, i praksis på Blindern. Nesten 20 år senere snakket jeg i telefonen med en som sa han befant seg på “UiO”. Det viste seg å være kortformen for Universitetet i Oslo, dagens navn på “Det kongelige Frederiks”. Mye har forandret seg siden jeg “lå ved universitetet”. Jeg spår at det neste navnet blir CO (“Campus Oslo”).
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Stor arv det er for mannen …

Lina Viken Oma (1876-1954) og Torgeir Oma (1872-1963).

I dag er det slektstreff for Oma-slekta. Om lag 120 etterkomarar etter besteforeldrene mine,  Lina og Torgeir Oma,  er samla på Hardingasete, 145 år etter at bestefar vart fødd på garden Ljones like ved. Dette blir gildt!

Klikk for stort kart.

Då Lina og Torgeir var nygifte, drog dei til Jeløya ved Moss, der Torgeir dreiv båtbyggjeri ved Tronvik. Det fyrste bornet deira vart fødd der i 1899. Det vart ti born i alt, og ni av dei levde opp. Sett i den samanhengen er 120 deltakarar på slektstreffet ikkje overraskande høgt.

“Solstrand”, heimen til Lina og Torgeir Oma, der ni born vaks opp.

Lina og Torgeir flytta heim att til Strandebarm etter nokre år, og bygde hus i Gjerdavika, like ved Linas barndomsheim. Torgeir sette fyrst opp eit lite båtbyggjarnaust, men utvida etter nokre år. På Jeløya hadde han lært korleis austlendingane ville ha båtane, så han modifiserte strandebarmsfæringen og selde godt med båtar  i Oslofjordområdet. Han var òg ein teknisk føregangsmann, og tok m.a. i bruk elektrisk sag og høvel. I avisomtalen på nittiårsdagen hans sto det at han hadde bygd om lag to tusen båtar i sin yrkeskarriere.

Innsirkla: Vetlanaustet i 1928. Det nye naustet til venstre. Bak Vetlanaustet det nybygde båtbyggjeriet til Torgeir Omas son Odd. Dette vaks seinare til dagens Fjellstrand. Klikk på biletet for å sjå sporet etter Vetlanaustet i Fjellstrand-hallen.

I dag er Gjerdavika fylt av dei store verftshallane til Fjellstrand AS. “Solstrand”, huset som Lina og Torgeir bygde, har òg blitt slukt av verftet. Men “vetlanaustet” det første, vesle båtbyggjeriet som Torgeir sette opp, finst på eit vis enno. Huset sto der då ein av dei siste Fjellstrand-hallane vart bygd, og det høvde godt som lagerskur. Det sto attmed den eine veggen på den største hallen, og vart etter kvart ståande inne i nybygget. Først då innerveggen var kledd med plater ned til taket på Vetlanaustet, vart det rive. Så dekte ein det opne feltet med plater, og såleis står profilen av taket på Vetlanaustet att – eit minne om det som var starten på Fjellstrand av i dag.

Bestefar Torgeir var ein framifrå båtbyggjar og skaffa inntekter til heimen. Bestemor Lina tok seg av dei ti borna, og dreiv heimen med ressursar som var knappe trass inntekten frå båtbyggjeriet. “Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd”, skriv Aasmund Olavson Vinje sist i det første verset i songen At far min kunne gjera.  Vinje skreiv “far min”, men ville nok, som den framsynte mannen han var, ordlagt seg meir kjønnsnøytralt i dag, så songen høver godt som heider til besteforeldrene mine på Oma.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Share

Jazz og gammeldans

Det sies at jazzmusikeres helvete er en evig trekkspillfestival. Den som påstår det, kan ikke ha hørt Asmund Bjørken spille trekkspilljazz. Han spiller også gammeldans på trekkspill, og han spiller saxofon. I dag fyller han 84 år, og jeg har valgt ut tre av hans innspillinger for å markere dagen.

En av jazzens utallige “standardlåter” er Embracable you (George Gershwin, 1928). “Jazzmund” Bjørkens versjon har en kort intro, og så swinger det gjennom hele låten. Melodien introduseres med det “fete” akkorder som jeg ikke skjønner at det går an å få til på trekkspill.  Så improviserer først Asmund Bjørken, deretter Kjell Skotnes på gitar og Jon-Anders Myrvang på klarinett før melodien gjentas med noen “sprell”. Lytt og nyt!

Asmund Bjørkens bidrag i NRK-programmet Musikk for swingende fra 1986 er også en nytelse å lytte til. Han fremfører There’ll never be another you på saxofon og trekkspill, med en improvisasjon med Per Nyhaug på vibrafon imellom.

Som gammeldansmusiker er Asmund Bjørken ikke bare utøver men også komponist. Frösöminner er en nydelig melodi av den sorten jeg får tårer i øynene av.

Kronprinsesse Mette Marit har også fødselsdag i dag. Gratulerer med dagen til både henne og Asmund Bjørken!

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Koreakrigen

I dag er det 64 år siden Sovjetunionen prøvesprengte sin første hydrogenbombe (atombomber av den typen som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki mot slutten av 2. verdenskrig,  hadde Sovjetunionen hatt siden 1949). Gjennom fire tiår var trusselen om gjensidig utslettelse kanskje det som hindret den kalde krigen i å gå over til full krig mellom USA og Sovjetunionen.  På slutten av 1980-tallet ble de to statene enige om å redusere sine atomvåpen-arsenaler, men fortsatt har de nok våpen til å utslette verden flere ganger. I tillegg kommer det som finnes i nye atomvåpenmakter.

Den mest aktuelle atomvåpenmakten nå er Nord-Korea, som prøvesprengte sin første atombombe i 2006 og sin første hydrogenbombe i 2016. Landet har siden 1998 foretatt mange prøveoppskytinger av langdistanseraketter, som foreløpig “bare” kan bære konvensjonelle våpen, men som etter hvert også kan utstyres med atomladninger. Internasjonale forsøk på å hindre at Nord-Korea blir en reell atomvåpenmakt, har hittil ikke lyktes.

Koreakrigen varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953. Da ble det sluttet våpenhvile, men formelt er det fortsatt krigstilstand mellom Nord-Korea og FN/USA (den amerikanske intervensjonen støttet seg på et vedtak i FNs sikkerhetsråd). For tiden ledes de to landene

To kjempebabyer i verdenspolitikken.

av henholdsvis Kim Jon Un og Don Ald Trump, to kjempebabyer der den eldste av dem har begynt å ta etter den yngste i stil når han omtaler den andre.

Ekspertene sier at det er lite sannsynlig at våpenhvilen i Korea blir brutt. Programserien The inquiry på BBC World Service har behandlet Nord-Korea i tre programmer og sier i det siste at om spenningen i Korea skulle gå over til krig, blir det helt forferdelig, først og fremst for de som bor i denne delen av verden. BBC-programmene er tilgjengelig på nett, og anbefales:
27.01. 2015: What does Kim Jong Un want?
08.05.2017: How did North Korea get the bomb?
31.07.2017: What would war with Nort Korea look like?
Dagens utgave av BBCs The World this Week har kommentarer til den aktuelle situasjonen.

Før atomnedrustningen mellom USA og Sovjetunionen kom i gang, var faren for atomkrig så reell at den ga seg utslag i galgenhumor, i hvert fall på vestlig side. Amerikaneren Tom Lehrer er omtalt tidligere her i bloggen (Alternative fakta uke 8 – Atomkrig). I filmen Dr. Strangelove (1964, regi: Stanley Kubrick) fremstilte Peter Sellers en lett gjenkjennelig parodi på Werner von Braun, raketteksperten som USA sikret seg etter Hitler-Tysklands sammenbrudd i 1945.

Filmen Krigsspillet (1965, regi: Peter Watkins) er absolutt ikke galgenhumor, men en fortelling om hvilken virkning et atomangrep på Storbritannia ville få. Filmen er så realistisk at jeg nøler med å legge lenke til den, og jeg advarer mot å se den alene og sent på kvelden.

For å avslutte litt mer optimistisk tar jeg med en nord-koreansk nyhetssending, gjengitt uten teksting av NRK. Hvilken optimisme!

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Telegraf, telefon og televisjon

I dag er det 159 år siden den første transatlantiske telegrafkabelen ble fullført. Det var et langt skritt i den utviklingen som gjør at vi nå (forutsatt at riktig utstyr er disponibelt) kan se levende bilder fra hele planeten og også fra andre steder i verdensrommet.

Telegrafnøkkelen var nødvendig for å sende meldinger over den transatlantiske telegrafkabelen.

På den første transatlantiske telegrafkabelen ble meldingene sendt som enkeltbokstaver. Samuel Morses alfabet ble etter hvert internasjonal standard, men i begynnelsen var flere liknende systemer i bruk. Bruk av morsealfabetet ble offisielt avsluttet i Norge i 2002, men det brukes fortsatt av radioamatører. En av grunnene er at signalene er leselige også under vanskelige støyforhold. Jeg har selv vært med på å bruke morse for å sende melding mellom to walkie-talkier. Tale var umulig å oppfatte, men vi kunne sende morsetegn (“prikker og streker”) ved hjelp av sendeknappen.

Slik husker jeg telefonapparatet vi hadde hjemme da jeg vokste opp på 1950-tallet. Spiralkabelen på bildet er nok nyere enn selve telefonen. Vår telefon hadde kabler som var stoffomspunnet.

Da telefonen kom i bruk, kunne hvert hjem få sitt “telegrafapparat” som ikke krevde kunnskap om morsealfabetet ettersom det overførte tale. Men i knapphetstiden etter siste verdenskrig var det ventetid på å få innlagt telefon. Jeg husker at vi lånte telefon hos leieboeren, som hadde telefon siden hun hadde bodd i huset siden 1937, flere år før far kjøpte eiendommen. I likhet med naboene fikk vi sekssifret telefonnummer. Men vårt var nytt, mens noen av naboene fortsatt hadde som de siste sifrene nummeret fra den gang sentralen var manuell. Slik tror jeg det stadig er hos enkelte som har beholdt fasttelefonen.

Men selv om det kom telefonapparat i huset, var man lenge avhengig av en manuell sentral for å kunne snakke med hverandre. Utover i distriktene varte dette enkelte steder til  ut på 1980-tallet. Oslo-området hadde automattelefon, men når vi her på bruket skulle ringe til bestefar på Oma i Hardanger, var det en hel seremoni. Samtalen skulle bestilles, og vi oppga nummeret på Oma og fortalte at samtalen skulle gå over Bakka . Det visste vi kanskje fordi telefonsentralen på Oma sto på bestefars eiendom, og tante Gudrun arbeidet der. Så var det å vente mens samtalen ble “satt opp”, som betydde (tror jeg) at sentralene mellom Sandvika og Oma koblet vår telefon sammen med telefonapparatet hos bestefar. Allerede etter 20-30 minutter ringte telefonen, og vi kunne snakke sammen. Men ikke helt uforstyrret, for hvert tredje minutt kom en operatør inn på linjen og meddelte “én periode”, “to perioder”.  “Rikstelefon”, samtaler utenfor lokaltakstområdet, ble nemlig betalt etter samtalelengde, og den som ringte skulle vite hvor lenge samtalen hadde vart.

Lokaltelefon, derimot, kostet det samme uansett hvor lang samtalen var. I fars butikk kunne kundene låne telefonen (jeg tror det kostet 25 øre pr. samtale), og far hadde satt opp et skilt på den:
_____“Vær kort ved apparatet,
_____det styrker ordets makt.
_____Jo mindre det blir pratet,
_____jo mere blir det sagt”

I dag, når alle har en telefon i lommen, er det ofte vanskeligere å få svar enn det var da telefonen satt fast i veggen. Den gang visste man ikke hvem som ringte, nå står enten navn, telefonnummer eller “Skjult nummer” på telefonskjermen. Det er lenge siden Kurt Foss og Reidar Bøe sang Det ringer  Og enkelte revysketsjer er mer eller mindre ubegripelige for de som ikke har vokst opp med overbelastet telefonnett,  sentralbord som ikke var en automatstemme med “tast 1 for kundeservice, 2 for faktura…” og daglig bruk av høflighetsformen De. Jeg håper Rolv Wesenlund ga en stor bukett blomster til sentralborddamen hos Forenede Annonsebyråer etter å ha laget Hvilket nummer ringer De?. Det vi hører, er nemlig ikke skuespill, men virkelige oppringninger som Wesenlund etterpå fikk lov til å bruke.

Raskere nyhetsformidling var også et resultat av den transatlantiske telegrafkabelen i 1898. Jeg tror ingen den gang hadde fantasi til å forestille seg hvor langt den utviklingen skulle gå, først med kabel, senere “trådløst”. Sportsnyhetene har kanskje gått opp løypa her. Da Egil Danielsen satte verdensrekord i spydkast under 1956-OL i Melbourne, ble det formidlet direkte på kortbølgeradio av Halfdan Hegtun. Det hørte jeg ikke, men jeg husker at jeg var på kjøkkenet hjemme da jeg hørte overføringen fra OL i Squaw Valley da Knut Johannesen satte verdensrekord på 10.000 m skøyter. Film av drapet på president Kennedy ble vist på norsk TV bare timer etter at det skjedde. Da USA angrep Irak etter sistnevntes okkupasjon av Kuwait, satt far og så selve krigsutbruddet på TV. Men den mest fantastiske TV-overføringen synes jeg fortsatt er månelandingen i 1969: to forskjellige himmellegemer, mennesker begge steder.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Dagens tredje mann

I dag er det tredobbel flaggdag her på bruket. For det første er det offentlig flaggdag i anledning Olsok. Videre har én av brukets beboere fødselsdag. Og så er det én til.

Olav “Digre” Haraldsson, senere Olav den hellige, får nok all den oppmerksomhet han trenger både som norsk konge gjennom 14 år (1015-1028) og som katolsk helgen. Den stedlige beboer får gratulasjon fra meg og sikkert også fra de andre som bor her. Men så er det én til.

Babybilde av den tredje mann.

Den tredje mann er – i likhet med hovedpersonen i den britiske spillefilmen av samme navn – ikke å få tak i for de fleste som prøver å kontakte ham. Etter at jeg tok bildet til høyre for mange år siden, har han opplevd vanskelige tider, og han kan ha sine grunner til å holde seg for seg selv. Men innerst inne vet han nok at både familien og venner av familien ikke ser bakover, men fremover, og svært gjerne vil hjelpe ham slik at han finner veien videre. Kanskje leser han dette og tar kontakt med en eller annen i sitt ubrukte nettverk. I alle fall: Gratulerer med dagen! Flagget er heist, og til ære for den tredje mann spiller Anton Karas tittelmelodien fra filmen Den tredje mann.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

22. juli

På dagen i dag, 22. juli, er det én begivenhet som står frem: drapene på 77 mennesker i Oslo og på Utøya for seks år siden. Tanken på det som hendte, setter mange følelser i sving. Men jeg kan ikke huske å ha hørt rop om hevn, hverken fra de som ble direkte berørt eller fra “folk flest”. Blomster og sanger var det vi så og hørte, og mange ble for første gang kjent med Nordahl Griegs dikt Til ungdommen (1936) med Otto Mortensens melodi.

I 1870 utkom Bjørnstjerne Bjørnsons Digte og sange, bl. a. med diktet Bergljot. Det fikk tonefølge av Edvard Grieg, ikke som melodi til en sang, men som en stemningsillustrasjon. Diktet handler om Bergljots følelser rett etter at ektemannen Einar Tambarskjelve og sønnen Eindride var blitt drept av Harald Hardråde. Mot slutten av diktet sier hun:
“Hævn? – Hvem nævner hævn? –
Kan hævnen vække mine døde?”

Bergljot med Griegs musikk tar ca. 20 minutter. På YouTube-innspillingen spiller Geir Henning Braaten klaver, og jeg tror det er Astrid Folstad som fremfører teksten. Jeg synes denne tolkningen av Bergljot er en verdig måte å markere 22. juli på.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!