I dag er det, ifølge Wikipedia, årsdag for viktige hendelser som at Marshallplanen (økonomisk hjelpeplan fo Europa) ble undertegnet av USAs president Truman (1948), verdens første mobiltelefonsamtale (1973) og IBMs fremvisning av deres første PC (1986). Men viktigere enn dette er det som gjøres  hver dag av svært mange ansatte ved norske helseinstitusjoner. “Ingen nevnt, ingen glemt,” heter det, men jeg har lyst til å nevne  to, som eksempel på det jeg mener. Dette skrives på lørdag, og den ene skaffet meg tidligere i dag en pakke AAA-batterier, slik at jeg kunne skrive dette innlegget med mitt nyanskaffede trådløse tastatur som, i motsetning til det på min Chromebook, er utformet med tanke på at det skal brukes av menneskehender. Den andre kom nettopp inn på rommet mitt med en nakkepute til den høyryggede lenestolen her, slik at jeg behagelig kunne lene meg tilbake og se  Eides språksjov fra altanen – det beste programmet hittil i serien, med en genial, smittetrygg løsning for publikum, og med bl.a. denne Til ettertanke (klikk på bildet nedenfor for å se):

Begge de to nevnt ovenfor gjorde “bare” jobben sin, men bidro ved det til å  gjøre min “hverdag” enklere  og mer komfortabel. De har fortjent like mye applaus som de får som er i “frontlinjen” nå under coronakrisen. De to er også eksempler på hvordan vi alle kan gjøre tilværelsen mer knirkefri for hverandre, også når det ikke er krisetid.

Ellers har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at jeg får stor oppmerksomhet fra damer som er langt yngre enn de jeg pleier å omgås. For en eldre, enslig herre kan det virke lovende når en ung, lyshåret dame kneler ned foran stolen der man sitter og sier
“Hei, jeg heter Lise, jeg skal  være hos deg i natt.” Eller når en pen, asiatisk utseende dame smiler skjelmsk og spør: “Har du lyst til å være med meg?” (da hadde jeg nettopp fått vite at jeg skulle bytte rom). Ikke rart at de stadig måler blodtrykket og pulsen, hvoretter de tar en dråpe blod fra fingeren for å forsikre seg om at blodtrykks-  og pulsmålingene er reelle – at det virkelig er blod i kroppen.

Oversskriften til dette innlegget er førstelinjen i en sang fra dansebandet Ole Ivars, og den har fortsettelsen   “…bara i himmelen”. Som forsøksvis beskrevet ovenfor: Noen av englene arbieider også på Lønnås. Det er åpenbart et ansetttelseskrav her at man har englevinger eller at de er i ferd med å vokse ut.

(Innlegget ble påbegynt 28.03.2020 og fullført 29.03.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag begraves Alf Cranner fra Skåtøy kirke. Men han kommer til å leve lenge gjennom sitt bidrag til norsk kultur. Alf Cranner skrev tekst og musikk til egne viser, han skrev musikk til andres tekster og når han fremførte visene, var det ofte til eget akkompagnement på gitar. Hans første album, Fiine Antiquiteter, utkom i 1964, det siste, Presang (med Knut Reiersrud Band) kom i fjor, og hele tiden sang han med den samme karakteristiske stemmen. Det er vemodig når en som har gitt så mye glede, går ut av tiden.

Alf Cranner bodde i Kragerø, og mange av hans viser og melodier er knyttet til kysten. I Båt til lyst, som han selv har skrevet tekst og musikk til,  beskriver han båtferielivet slik jeg husker det fra 1970- og 1980-tallet, og han har små, ironiske spark både til trebåtentusiaster og til de med plastikkbåt.

Skjærgårdsvise 1977 handler også om sommerferie ved kysten, men sett fra de fastboendes side utpå høsten en gang. Jeg synes det er vemodig-vakkert!

Av Alf Cranners melodier til andres tekster har jeg plukket frem Sjømannsvise, med tekst av Harald Sverdrup. Jeg synes den passer til avslutning her, på den dagen da Alf Cranner blir begravet.

Underr: Alf Cranner på scenen i Oslo konserthus under Oslo Jazzfestival i august 2019.

(Innlegget ble påbegynt 12.03.2020 og fullført 12.03.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Vinterkrigen begynte 30. november 1939 da Sovjetunionen angrep Finland for å få landet til å avstå landområder i sør. Det finske forsvaret under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim, viste seg å være en tøff motstander, men i det lange løp hadde finnene ingen sjanse mot en stormakt som Sovjetunionen. På dagens dato for åtti år siden reiste en finsk delegasjon til Moskva for å forhandle om fred. I fredsavtalen 12. mars måtte Finland avstå viktige landområder i sørøst, bl. a. landets nest største by Viborg.

To kriger på 1930-tallet involverte deltakere fra flere nasjoner enn de som var direkte involvert i krigene. Den første var den spanske borgerkrigen, som riktignok ble utkjempet med spaniere på begge sider av fronten, men der mange norske frivillige deltok (omtalt her i bloggen i innlegget Norske ekko av spansk borgerkrig). Den andre var Vinterkrigen. Den fremste internasjonale protesten mot den krigen var at Sovjetunionen ble ekskludert fra Nasjonenes forbund.  Enkeltnasjoner støttet også Finland, bl. a. Norge, som i hemmelighet ga feltkanoner og ammunisjon, og som tillot forflytning av fly til Finland via Sola flystasjon. 803 norske frivillige deltok i kampene i Nord-Finland, innrullert i Svenska frivilligkåren. Det tok lang tid å få avdelingen stridsdyktig, og den kom først i kamp mot slutten av Vinterkrigen. Det var to norske falne. En kort fortelling om de norske frivillige står i boken Oslogjengen av Jan Christensen.

Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen mellom seg i september, og krigshandlingene der var slutt, så Vinterkrigen fikk stor oppmerksomhet i Europa. Den uventet sterke motstanden fra finnene bidro nok også til dette. Sovjetunionen seiret i Vinterkrigen, og det var ikke unaturlig at Finland benyttet første anledning til å slå tilbake. Dessverre for Finland skjedde det da Tyskland brøt ikke-angrepspakten med Sovjetunionen med Operasjon Barbarossa. Finland sluttet seg til Tysklands angrep mot Sovjetunionen, og denne krigen kalles Fortsettelseskrigen. Finlands mest leste roman, Ukjent soldat, handler om den.

Av nordmenn som deltok i Vinterkrigen, kjente jeg én. Han het Carl, og når jeg nøyer meg med fornavnet, er det fordi han også deltok i Fortsettelseskrigen, han var frontkjemper i den vanligste norske betydningen av ordet. Da han fortalte dette, kom det som en overraskelse på oss som var blitt kjent med ham på 1970-tallet. Hans forklaring var at han under Vinterkrigen hadde svoret troskap til Mannerheim, som også var den finske militære lederen under Fortsettelseskrigen. Den forklaringen godtok vi – han var en enkel sjel. En annen nordmann som deltok i Fortsettelseskrigen, var Finn W. Seeberg. Han var den yngste norske soldaten i trefningen mellom et norsk gardekompani og en fremrykkende tysk avdeling  på Midtskogen 10. april 1940, og ble kjent for mange gjennom filmen Kongens nei. Familien kom fra Drammen, men flyttet til Finland i forbindelse med farens arbeid, og Finn ble født i Finland. Da vinterkrigen brøt ut, ville han melde seg som frivillig, men faren mente det var tryggere å sende sønnen til familie i Drammen. Med litt hjelp kom han inn som garderekrutt, og slik havnet han i trefningen ved Midtskogen. Hans deltakelse i Fortsettelseskrigen var det ingen som stilte spørsmål om da han ble intervjuet flere steder i forbindelse med filmen Kongens nei. Selv begrunnet han det med at han var oppvokst i Finland, og Aftenposten skriver: “… før han bestemte seg for å reise tilbake til Finland helt på slutten av året i 1940. Han vervet seg på nytt som soldat, men i “fortsettelseskrigen” fikk Finland militær støtte av Tyskland. Da dimitterte han og reiste tilbake til Norge og Drammen for godt.” Denne fremstillingen stemmer ikke helt overens med en Aftenposten-artikkel som sto fem år tidligere om Fortsettelseskrigen.

Men 75 år etter at 2. verdenskrig tok slutt, kan man stille seg mange spørsmål om hvorfor folk handlet som de gjorde. Svarene er trolig mer kompliserte enn vi tenker over i første omgang. Mye som skjedde under okkupasjonen, var og er åpenbart helt uakseptabelt. Men de som sto bak dette den gangen, har fått sin straff og er stort sett ute av tiden. Likevel er dette, som med Carl ovenfor, et tema man ikke snakker om. Jeg skulle ønske vi kunne snakke om dette på tvers av datidens fronter og uten noen dømmende eller unnskyldende holdning fra noen av partene.

(Innlegget ble påbegynt 04.03.2020 og fullført 04.03.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Bildet ovenfor er tatt i 1942, og fotografen har stått mellom Løkke (“Røde Kors-huset) og Randersgården (der Kaffebrenneriet ligger på hjørnet). Fra Stangebyes kolonial strekker køen seg bortover fortauet, over Løkke bro på dens opprinnelige plass og over til den andre siden av Sandvikselva. Årsaken til køen var ifølge Bærum bibliotek “salg av kunsthonning”. Men dette var ikke salg i dagens betydning av ordet. Køen sto der fordi det for en kort stund var mulig å få kjøpt honning. Far opplevde noe tilsvarende i sin butikk i nærheten av Alexander Kiellands plass i Oslo. Han hadde fått tak i et lastebillass med hodekål, køen var lang og kålen ble raskt utsolgt. Men det sier noe om matsituasjonen at da alt var tomt, spurte folk om de kunne få ta kålblader som lå igjen på fortauet.

Jeg kom i tanker om dette da jeg leste at på dagens dato i 1942 ble det i Oslo forbudt å selge rent kjøtt, bare kjøttdeig og pølser var tillatt. I Stavanger var det mangel på poteter, og folk ble oppfordret til å ha et lager av kålrot. Selv er jeg født etter krigen, men jeg husker at det kom nye matvarer i butikkene mens jeg var barn, bl. a. hermetisk ananas , fersken og aprikos. Foreldrene mine giftet seg i 1944, og ressursutnyttelsen i mors kjøkken bar nok preg av at hun ble husmor i en tid da det var matmangel og ingenting måtte gå til spille (mer om det i blogginnlegget Rasjonering i tre generasjoner).

Men også før krigen var det god skikk å utnytte maten til siste rest. Statens lærerinneskole i husstell utga en kokebok med oppskrifter av alle slag. Boken er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider, og kan saktens være nyttig også i dag. Sammen med alle oppskriftene står kapittelet Stell og bruk av rester (levninger). Det burde være obligatorisk i dagens husstellundervisning, hvis det finnes noe slikt.

(Innlegget ble påbegynt 27.02.2020 og fullført 27.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Dolly Parton begynte sin karriere som country-sanger. I dag er hun kjente både som sanger, som låtskriver og som filmskuespiller. Gjennombruddet kom med sangen 9 to 5, som hun hadde skrevet til filmen med samme navn, der hun også hadde hovedrollen. For 39 år siden i dag nådde sangen toppen av hitlistene.

Men det er annen av Dolly Partons sanger som står høyt på min hitliste. Da jeg først hørte den, var det Whitney Houstons versjon i filmen The Bodyguard, en for meg masete, slitsom og uinteressant fremføring. Så hørte jeg tilfeldigvis i bilen originalinnspillingen med Dolly Parton. Hun skrev sangen basert på personlige forhold, og det kan høres. Innspillingen fra 1974 er den eldste jeg har funnet, men det skal visstnok finnes et opptak fra året før, da sangen ble skrevet. Det kan ha vært dette jeg hørte i bilen, for jeg husker det som enda mer stillferdig enn dette:

Puccinis Madama Butterfly, som hadde urpremiere 70 år før I will always …, er ingen stillferdig opera. Men er ikke kjernen i handlingen mye den samme som i Dolly Partons sang? Jeg kom i tanker om dette etter å ha sett Den norske Operas tolkning av Madama Butterfly sist søndag. Forskjellen er selvsagt at i sangen er det hun som går, mens i operaen er det han som forlater sin japanske geisha. Men sammenlikner man innholdet i sangen og handlingen i operaen, synes jeg det må være lov til å kalle operaen en slags forløper til I will always love you.

Før Cho-Cho-San (Butterfly) innser realitetene, synger hun arien Un bel di, vedremo. Den er stillferdig – på operavis. I arien beskriver hun for sin tjenestepike hvordan hun ser for seg dagen da marineløytnant Pinkerton kommer tilbake til henne. Blant mange innspillinger som finnes på YouTube, har jeg valgt en fra 1987 med Maria Callas.

I musikken til Madama Butterfly er USAs og Japans nasjonalsanger flettet inn et par ganger. Begge ble omtalt her i bloggen på 17. mai i fjor. De av bloggens lesere som skal se og høre Madama Butterfly på scenen eller “hermetisk”, anbefales å gjøre seg kjent med den japanske Kimigayo (“alle” kjenner den USAnske The Star Spangled Banner), slik at de kjenner den igjen i forestillingen. For meg har all musikken i Madama Butterfly et orientalsk preg, og det kan høres ut som Puccini har hentet mye av den musikalske stilen i operaen fra Japans nasjonalsang.

(Innlegget ble påbegynt 20.02.2020 og fullført 21.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Frem til om kvelden 13. februar 1944 hadde den tyske byen Dresden vært spart for alliert bombing. 14. februar var byen i praksis utslettet. Ingen vet sikkert hvor mange som omkom under bombingen. De nyeste tallene er nedjustert fra minst 100.000 til “bare” ca. 25.000.

Det er ikke tvil om at nazistenes bombing av London fra september 1940 til mai 1941 (i gjennomsnitt 200 bombefly hver natt) var ren ødeleggelse av sivile mål. Dessverre kan det se ut som den allierte bombingen av Dresden var av samme slag. Dresden i 1945 var en by uten militær betydning. Likevel ble det satt inn 2.500 britiske og amerikanske bombefly, som teppebombet byen gjennom hele natten til 14. februar. Nye 512 amerikanske fly fortsatte bombingen 14. og 15. februar.

Selv  har jeg aldri opplevd krig, men når sivilforsvaret har sireneprøve, føler jeg uhygge, særlig av signalet flyalarm. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor mange sivile menneskers død det signalet har innvarslet. Dresden og Molde er to eksempler fra siste krig på byer som ble utslettet som ledd i en maktdemonstrasjon. Men også ved bombing av miltære mål har det gått ut over sivilbefolkningen. Britiske fly prøvde to ganger å bombe Victoria terrasse i Oslo, der Gestapo hadde hovedkvarter. Bygningen ble ikke skadet, men ved det siste angrepet, om formiddagen nyttårsaften 1944, omkom 80 nordmenn bl. a. da en trikk ble truffet. Bomber var ikke noe presisjonsvåpen den gang, Det var de i større grad under Kosovo-krigen, likevel ble Kinas ambassade i Beograd truffet av NATO-bomber fordi man forvekslet bygningen med et militært mål.

Etter bombingen av den britiske byen Coventry 14. november 1940 ble coventriert en tysk betegnelse på tilsvarende ødeleggelse. Etter denne begrepsbruken ble Dresden coventriert i 1945. Ruinene av Coventry Cathedral, som ble ødelagt under bombeangrepet, er bevart ved siden av den nye katedralen. I Dresden har man restaurert Frauenkirche, som ble ødelagt under angrepet der. Dresden og Coventry er i dag vennskapsbyer.

         
Coventry Cathedral (t.v.) har bevart ruinen av kirken som ble ødelagt under bombingen i 1940. Frauenkirche i Dresden er blitt gjenoppbygget slik den så ut før bombingen i 1945.

(Innlegget ble påbegynt 13.02.2020 og fullført 13.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 216 år siden John Deere ble født. For meg er hans navn knyttet til traktorer. Men det var som produsent av ploger John Deere først slo gjennom. Den første vellykkede traktoren kom ikke før i 1892, seks år etterat John Deere døde, og hadde ingen tilknytning til ham. Firmaet med hans navn gikk inn i traktormarkedet først i 1918, da traktorprodusenten Waterloo Gasoline Engine Company ble kjøpt opp. Hele firmahistorien er presentert på nettet av John Deeres norske avdeling.

Felleskjøpet burde ha flaggdag i dag. Som importør av John Deere traktorer har de lagt seg tett opp til leverandøren i fargevalget for sin egen logo. John Deeres logo, med den springende hjorten, daterer seg tilbake til 1876, og er det varemerket som har vært lengst i bruk blant de 500 største amerikanske firmaene.

Min egen erfaring med traktor begrenser seg til en Allen Oxford tohjulstraktor, som ble omtalt her i bloggen da den ble “gjenopplivet” for et par år siden. Større traktorer har jeg bare indirekte erfaring med. For mange år siden hadde jeg kjørt meg fast i snøen på gårdsveien hos mine venner i Telemark. Naboen trakk meg løs bakover med sin traktor, jeg klarte ikke å stoppe tidsnok og fikk en pen bulk i bakdøren av traktorens skuffe. I min yrkeaktive tid, da jeg dro på jobb før syv for å unngå rushtrafikken, var uventet stor kø et sikkert tegn på at en traktor hadde valgt E18 som kjørevei til sitt oppdrag. Traktoreiere , mest bønder, andre steder i verden har sett at kjøretøyet deres er velegnet til demonstrasjoner.

Traktoren er ikke lagd for langturer. Likevel har den blitt brukt til det, og reportasjer i NRKs Norge rundt forteller om reiser både til EU og fra Lindesnes til Nordkapp, og forteller også om traktormuseet på Stange.

Traktoren drives av en dieselmotor, og den går så jevnt at musikere med sans for å bruke litt avvikende instrumenter kan bruke den som rytmeseksjon. Lytt til Sweet Georgia Brown, og ta også gjerne en titt på traktorballetten!

(Innlegget ble påbegynt 06.02.2020 og fullført 06.02.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 155 år siden Representantenes hus i USA vedtok the 13th Amendment, grunnlovstillegget som avskaffet slaveriet. Dette var et viktig skritt i arbeidet for å avskaffe alt slaveri i verden. Andre land var tidligere ute, bl.a. Danmark, som avskaffet slaveriet i sine kolonier i 1792, I flere arabiske land ble slaveri ikke formelt avskaffet før på 1960-tallet.

Det er lett å tenke at vi aldri har hatt slaveri I Norge, men det er dessverre ikke sant. Vikingene hadde slaver, og trellene kan ha utgjort så mye som ti prosent av befolkningen. Trelleholdet forsvant på 1200-tallet, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen sider av slaveriets ufrihet i arbeidsplikten som senere tiders leilendinger og husmenn hadde.

Norge, som del av Danmark-Norge, deltok i internasjonal slavehandel frem til slutten av 1700-tallet. Da seilte en del dansk-norske skip i trekanten Danmark – Afrika – Vestindia – Danmark, og slaver var “lasten” på seilasen over Atlanterhavet. To slaver kom også til Norge, etter at fregatten FREDENSBORG kom ut av kurs og forliste på nordenden av Tromøya. Alle om bord ble berget, deriblant to slaver som trolig var tatt med videre fra Vestindia som rariteter. De fleste ble tatt hånd om i Narestø på fastlandet, og der går det sagn om at slavene ble lenket fast i kjelleren i stedets eldste hus.

Også i vårt århundre har det vært slaveri i Norge. Vi har lett for å glemme at store deler av Nordlandsbanen og Europavei 6 gjennom Nord-Norge er bygd under krigen, med sovjetiske krigsfanger og jugoslaviske fanger (tyskerne mente de ikke var krigsfanger) som arbeidskraft. Forholdene de levde under må absolutt kunne karakteriseres som slaveri.

Til og med i dagens samfunn er det slaver i Norge, kanskje så mange som 9000 personer ifølge en rapport fra Global Slavery Index i 2018.

The 13th Amendment har et unntak: forbudet mot slaveri gjelder ikke når slaveriet er idømt som straff for en forbrytelse. Det unntaket står ikke i punktet om slaveri i FNs menneskerettighetserklæring: “Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.”

(Innlegget ble påbegynt 30.01.2020 og fullført 30.01.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

To artister som har gledet mange, fyller år i dag. Øystein Sunde (født 1947) er ni år eldre enn Hanne Krogh (født 1956), men de begynte sine artistkarrierer omtrent samtidig.

Hanne Krogh ble kjent for “alle” – og for meg – da hun representerte Norge i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1971. Hun var blitt oppdaget, tror jeg, av Arne Bendiksen året før, og det var også han som sto bak det norske bidraget Lykken er, som kom på nest siste plass.

Så fulgte ikke jeg så godt med på hverken Melodi Grand Prix eller annen populærmusikk i mange år, men det var vanskelig ikke å oppdage Hanne Kroghs neste store gjennombrudd, også det i Melodi Grand Prix, da hun og Elisabeth Andreassen under navnet Bobbysocks vant den europeiske finalen i 1985.  La det swinge er en fengende sang, og den vant med norsk tekst. Jeg så ikke den finalen, og heller ikke finalen i Grieghallen året etter. Men pauseinnslaget som Bobbysocks sang der, We’ll all be waiting for the morning, treffer meg mer i hjertet enn La det swinge. Av en eller annen grunn er den nokså nær koblet til mine tårekanaler.

Øystein Sunde husker jeg først med  På Lambertseterbanen, som var ett av sporene på hans første LP 1001 fnatt. Den var så annerledes, syntes jeg, og så ga den en treffende karakteristikk av stemningen på både buss, trikk og bane i Oslo, i hvert fall den gangen.

I juli 1974 var Øystein Sunde og jeg samtidig i Arendal, han på jobb, jeg på ferie. Han opptrådte på dagtid ved et LO-arrangement nede i byen, og om kvelden på Forum-festivalen, en visefestival som ble arrangert på Aust-Agdertunet. Der lå nok det politiske tyngdepunktet blant publikum et godt stykke til venstre for LO, og Øystein Sunde nådde ikke helt frem hos alle (men hos meg).  Som gitarist er Øystein Sunde suveren, med en fingerferdighet helt på høyde med hvordan han behersker det å skrive tekst (NRK-programmet Språkteigen hadde et innslag om det siste i høst). Både musikk og tekst har ofte utgangspunkt i en litt “vill” ide, noe jeg synes blir godt uttrykt i Bruktbilsamba.

Skulle jeg velge ett ord som karakteriserer begge dagens fødselsdagsbarn, synes jeg kvalitet passer. Gratulerer med dagen!

(Innlegget ble påbegynt 23.01.2020 og fullført 23.01.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De som var noenlunde voksne 17. januar 1991, husker denne dagen. Morgennyhetene handlet om det USA-ledete angrepet mot Irak, som under sin daværende leder Saddam Hussein hadde okkupert Kuwait et halvt år tidligere. Men det alle nordmenn husker, er meldingen denne torsdagskvelden om at kong Olav var død.

Kongen var blitt rammet av slag i mai 1990, og kronprins Harald hadde siden da fungert som regent. På samme måte hadde det vært under kong Haakons sykdom de to siste årene han levde, men i motsetning til sin far viste kong Olav seg offentlig og lot seg fotografere mens han var sykemeldt.

Gulfkrigen og kong Olavs død hadde visstnok sammenheng. Kong Harald har fortalt at hans far var svært opptatt av den spente situasjonen i Midtøsten etter at Irak hadde okkupert Kuwait, at han var redd for en storkrig, og at dette kunne ha påvirket hans helsetilstand. Jeg husker opptakten til krigen fordi min daværende arbeidsplass, Norsk Sjøfartsmuseum, om kvelden 17. januar 1991 åpnet en utstilling om handelsflåten i krig. Riggingen av utstillingen foregikk parallelt med opptrappingen til krigen mot Saddam Husseins Irak, en krig alle visste ville komme når tidsfristen han hadde fått for å trekke seg ut av Kuwait, var omme. På en stor plakat i utstillingen var denne avisoverskriften fra slutten av august 1939 gjengitt: “Freden kan endnu reddes”. Det ga spesielle følelser. Kronprinsparet, den gang Harald og Sonja, var til stede ved åpningen av utstillingen. De måtte forlate museet tidligere enn planlagt, og etterlot for en stund alle i uvisshet om det skyldtes den internasjonale situasjonen eller kong Olavs sykdom.

Kong Olav ble begravet 30. januar. Kongens båre ble fulgt av det største antall kongelige og statsmenn som noen gang hadde vært samlet på norsk jord.  Til tross for sikkerhets-situasjonen p.g.a. Gulfkrigen fulgte de båren til fots hele veien fra Slottet til Oslo domkirke. Kanonlavetten med båren ble trukket av en åpen Volvo-jeep bemannet med gardister. Det enkle arrangementet ble kritisert av noen som mente man burde brukt et mer representativt kjøretøy, men jeg tror dette var helt i kong Olavs ånd.

Kong Olav var folkekongen, og hans død utløste reaksjoner som til da ikke hadde vært vanlige her til lands. Allerede om kvelden etter at dødsfallet var kunngjort, kom de første lysene på Slottsplassen. Og da jeg kjørte til jobb neste morgen, passerte jeg et hav av blomster og lys ved porten inn til Kongsgården på Bygdøy.

Gulfkrigen i 1991 ble ikke den verdenskatastrofen som kong Olav hadde fryktet. 33 land ledet av USA deltok i den internasjonale styrken, og angrepet hadde hjemmel i en FN-resolusjon fra november1990. President George H. Bush kunngjorde våpenhvile da Kuwait var frigjort og de irakiske styrkene var drevet på flukt. Mange mente den militære suksessen burde vært fulgt opp med å styrte Saddam Hussein, men det var ikke innenfor FN-resolusjonen, og president Bush forholdt seg til den. Det tror jeg også var i kong Olavs ånd.

(Innlegget ble påbegynt 15.01.2020 og fullført 15.01.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no