Dolly Parton og Maria Callas: To sanger, samme innhold?

Dolly Parton begynte sin karriere som country-sanger. I dag er hun kjente både som sanger, som låtskriver og som filmskuespiller. Gjennombruddet kom med sangen 9 to 5, som hun hadde skrevet til filmen med samme navn, der hun også hadde hovedrollen. For 39 år siden i dag nådde sangen toppen av hitlistene.

Men det er annen av Dolly Partons sanger som står høyt på min hitliste. Da jeg først hørte den, var det Whitney Houstons versjon i filmen The Bodyguard, en for meg masete, slitsom og uinteressant fremføring. Så hørte jeg tilfeldigvis i bilen originalinnspillingen med Dolly Parton. Hun skrev sangen basert på personlige forhold, og det kan høres. Innspillingen fra 1974 er den eldste jeg har funnet, men det skal visstnok finnes et opptak fra året før, da sangen ble skrevet. Det kan ha vært dette jeg hørte i bilen, for jeg husker det som enda mer stillferdig enn dette:

Puccinis Madama Butterfly, som hadde urpremiere 70 år før I will always …, er ingen stillferdig opera. Men er ikke kjernen i handlingen mye den samme som i Dolly Partons sang? Jeg kom i tanker om dette etter å ha sett Den norske Operas tolkning av Madama Butterfly sist søndag. Forskjellen er selvsagt at i sangen er det hun som går, mens i operaen er det han som forlater sin japanske geisha. Men sammenlikner man innholdet i sangen og handlingen i operaen, synes jeg det må være lov til å kalle operaen en slags forløper til I will always love you.

Før Cho-Cho-San (Butterfly) innser realitetene, synger hun arien Un bel di, vedremo. Den er stillferdig – på operavis. I arien beskriver hun for sin tjenestepike hvordan hun ser for seg dagen da marineløytnant Pinkerton kommer tilbake til henne. Blant mange innspillinger som finnes på YouTube, har jeg valgt en fra 1987 med Maria Callas.

I musikken til Madama Butterfly er USAs og Japans nasjonalsanger flettet inn et par ganger. Begge ble omtalt her i bloggen på 17. mai i fjor. De av bloggens lesere som skal se og høre Madama Butterfly på scenen eller “hermetisk”, anbefales å gjøre seg kjent med den japanske Kimigayo (“alle” kjenner den USAnske The Star Spangled Banner), slik at de kjenner den igjen i forestillingen. For meg har all musikken i Madama Butterfly et orientalsk preg, og det kan høres ut som Puccini har hentet mye av den musikalske stilen i operaen fra Japans nasjonalsang.

(Innlegget ble påbegynt 20.02.2020 og fullført 21.02.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

fifteen − 10 =