Dette innlegget ble sendt til Budstikkas debattsider på nett torsdag, men er ikke blitt publisert der, derfor legger jeg det ut her. Resultatet av behandlingen i kommunens MIK-utvalg (Miljø, Idrett, Kultur) 12. oktober ble for øvrig at rådmannen kan gå videre med planarbeidet, men med sterke føringer og med presisjon av at dette ikke er starten på en reguleringsprosess.

Rådmannen i Bærum foreslår helt seriøst å begynne planarbeid for å fylle igjen den innerste delen av Sandviksbukta. Blir slike planer gjennomført, har alt snakk om at Sandvika igjen skal få kontakt med sjøen, vært spill for galleriet. Utfylling gjør også at den lille vika som har gitt byen Sandvika dens navn, forsvinner. Langs Lakseberget, der beboerne har trodd de skulle være kvitt støy og støv når E-18 blir lagt i tunnel, blir det i stedet årevis med anleggs- og byggearbeid av større omfang enn det som har pågått de siste årene på Kadettangen.

I mars lanserte Olav Thue Aanensen tanken om å fylle Engervannet med stein og bygge blokker der. Planen ble i Budstikka avvist som urealistisk. Den eneste forskjellen på Aanensens og rådmannens planer er at de gjelder hver sin side av Sandviksåsen.

Aanensens plan ble slått stort opp i Budstikka. Utfyllingen av Sandviksbukta tror jeg ikke har vært omtalt i det hele tatt. Det er kanskje ikke så rart. På sakskartet for møtet i hovedutvalget for miljø, idrett og kultur (MIK) 12. oktober er utfylling av Sandviksbukta gjemt under punktet «Masseforvaltningsplan i Bærum kommune». Omtrent samme overskrift ble brukt i forbindelse med arealplandelen av kommuneplanen. På arealplankartet var utfyllingen så godt gjemt at jeg ikke oppdaget den før noen gjorde meg oppmerksom på den. Det kan dessverre virke som noen ønsker å skjule planene inntil de er kommet så langt at det er for sent å snu.

Når utvidelsen av Kadettangen nå er ferdig, synes jeg Sandviksbukta har fått nok stein. Statens vegvesen trenger steder å plassere masser fra tunnelprosjektene, men det er en merkelig ide at det skal gjøres midt i et tettbefolket område.

Her i bloggen er planene for Sandviksbukta tidligere omtalt i tre innlegg:
– 8. april 2017: Bærums kommuneplan: Steinfylling i Sandviksbukta
– 22. april 2017: Sandviksbukta i fremtiden
– 29. april 2017: Sandviksbukta – igjen
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Hvilket parti som fikk min stemme ved stortingsvalget, forteller jeg ikke her. Men jeg kan røpe at jeg – i likhet med mange andre velgere – ikke stemte Arbeiderpartiet. Partiets egen analyse av det dårlige valgresultatet ble presentert i Dagsrevyen mandag denne uken. Her er noen flere momenter.

Podcasten Aftenpodden påpeker én side ved Arbeiderpartiet som kan forklare noe av den sviktende oppslutningen. I en forestilling med publikum, en utgave som egentlig ikke var planlagt som podcast, kom Trine Eilertsen med denne bekjennelsen på vegne av redaksjonen:

(Forestillingen er innspilt i valgkampens innspurt, men hør den likevel, selv om det har gått en måned og valgresultatet er klart.)

Etter valget har kommentariatet hatt flere forklaringer på hva som gikk galt. Selv har partiet også sett fremover, og i Dagsavisen sto dette å lese 28. september, ført i pennen av Sofie Prestegård og Bjørn S. Kristiansen:
___“Det handler om å finne flertall som kan påføre regjeringen ___nederlag, sier en sentral Ap-kilde til Dagsavisen om ___opposisjonstilværelsen som venter den kommende perioden.”
Jeg leser dette som at det for Arbeiderpartiet er viktigere å påføre regjeringen nederlag enn å komme med egne løsninger på hvordan landet skal styres. Det synes jeg er en svært lite konstruktiv holdning fra landets største parti.

Ifølge Arne Strand i samme avis burde det å påføre regjeringen nederlag være helt unødvendig. 30 september skriver han :
___“Erna Solbergs regjeringsprosjekt har brutt sammen for andre ___gang. Første gang var etter valget for fire år siden da hun måtte gi ___opp forhandlingene om en borgerlig firepartiregjering. Denne ___gangen har hun også mislyktes med å samle de fire om en ___samarbeidsavtale. Høyres John Lyng er av sin biograf Lars Roar ___Langslet kalt det borgerlige samarbeidets arkitekt. Om Erna ___Solberg kan det bli skrevet i hennes biografi at hun rev det brede ___borgerlige samarbeidet ned med sin omfavnelse av Frp.”
Han forbigår i stillhet to fakta: 1) Erna Solberg dannet regjering etter valget i 2013, og har sittet som statsminister i hele stortingsperioden. 2) Solberg-regjeringen fikk fornyet tillit ved høstens valg,.  Men så er Arne Strand tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland, og han har vært i Dagsavisen siden den het Arbeiderbladet, var Aps partiorgan og ble delt ut som valgbrosjyre.

Arbeiderpariets “tøffere tone” som opposisjonsparti blir også kommentert av Harald Stanghelle i Aftenposten. Han siterer Thorvald Stoltenbergs utsagn i Morgenbladet i sommer: “For meg er kompromiss et av de vakreste ordene vi har”. Og så skriver Stanghelle om det som hittil har skilt Arbeiderpartiet fra de mindre partiene:
___“Norge er jo et land med håndterbare politiske motsetninger. Et ___land der konsensus har vært verdsatt som politisk ___styringsredskap. Og der det har vært fløypartienes privilegium å ___forstørre uenigheter til det ugjenkjennelige. Som et styringsparti ___– enten det har befunnet seg i posisjon eller opposisjon – har ___Arbeiderpartiet stått for noe helt annet.”

Selv tror jeg at det kunne være lurt av Arbeiderpartiet å ta Aftenpoddens bekjennelse inn over seg. Men så har jo jeg antydet muligheten av å starte Festlig folkeparti (Alternative fakta – Uke 10).
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Stortingsvalget er over, og valgresultatet ble godt, i hvert fall på den måten at ingen små, rabiate særinteressepartier kommer i vippeposisjon (da antar jeg at Kristelig Folkeparti ikke er et rabiat parti). Det betyr bl.a. at Miljøpartiet de grunne ikke får beholde forurensningskilden E-18 gjennom Bærum, slik de går inn for.

Av de 24 partiene som stilte til valg i ett eller flere fylker, kom bare syv  partier inn med så mange representanter at de kan få noen innflytelse. Rødt og Miljøpartiet de grunne kan med én representant hver gi uttrykk for sin moralske indignasjon, men det ville de vel gjort også uten å sitte på Stortinget.

En gruppe på 34.396 velgere (tall pr. 13. september kl. 19.19) har stemt på partier som ikke kom inn på Stortinget. De fleste av disse velgerne har nok regnet med at deres stemme ville bli “bortkastet”, men de har fulgt sin overbevisning. 18.525 velgere har tatt seg bryet med å gå til valglokalet for å stemme blankt (jeg har fått bekreftet at det er en egen stemmeseddel for det alternativet, men la ikke selv merke til det). Det tolker jeg som at de er helt uenig med alle partiene som stiller liste. Litt over 800.000 velgere har latt være å stemme, og sier med det at de er likegyldige til valgresultatet. Eller kanskje de har lest kronikken som filosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Gamlund  skrev i Aftenposten i sommer, og som også var tema i NRK-programmet Verdibørsen nylig.

NRKs nyhetsmorgen var onsdag denne uken innom stortingsrepresentantenes alder, og temaet ble også belyst i Verdibørsen senere samme dag. Gjennomsnittsalderen i det nye Stortinget er litt under 46 år (ned ca. ett prosentpoeng). Ifølge den yngste representanten, Freddy André Øvstegård (SV) fra Østfold, er ungdommen underrepresentert. Lederen i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Rode Hegstad, er enig, og sier at vi fortsatt har et stykke igjen “før unge er godt nok representert på Stortinget”. Faktum er at unge er overrepresentert på Stortinget. Det er 437.900 stemmeberettigede i alderen 18-24 år, og tre av stortingsrepresentantene er i denne aldersgruppen. De 782.800 velgerne over 67 år er derimot (så vidt jeg har klart å finne ut) ikke representert av noen på sin alder. For meg er det imidlertid nokså opplagt at når man er valgt som én av 169 personer som skal representere hele velgerskaren på drøyt tre millioner mennesker, kan hverken alder, kjønn eller yrkesbakgrunn telle. Representantene er valgt på grunnlag av partiprogrammer, som er det styringsdokumentet de har. Ellers bør de føle seg forpliktet overfor hele befolkningen. Men så er det jo et gammelt jungelord ord som sier at de gamle er eldst …
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Det er liltt over en uke igjen til stortingsvalget, og “valgkampen” pågår for fullt. Jeg bruker anførselstegn fordi det jeg hører og ser av “valgkamp” stort sett handler om hvem som vil eller ikke vil være i regjering med hverandre. Partienes løsninger på politiske problemer (det heter sikkert utfordringer nå) er det lite av, i hvert fall slipper ikke dette til i mediene.

I Aftenposten forrige torsdag sto et leserinnlegg om regjeringsalternativer med tittelen Hvorfor ikke Ap/Høyre? Der påpekte Peter Reland at de to største partiene egentlig ikke står så langt fra hverandre i synet på de fleste spørsmål, og at et regjeringssamarbeid mellom dem ikke burde være noen umulighet. Kristin Clemet skrev om det samme i 2008. Samarbeidsideen ligger i forlengelsen av det jeg skrev for to uker siden om at de fleste velgerne befinner seg et sted mellom ytterpunktene (min påstand) Fremskrittspartiet og Rødt. Jeg ville føle meg tryggere med et regjeringssamarbeid mellom de to store, enn med et samarbeid der et stort parti må gå med på krav fra ytterliggående særinteressepartier for å få regjeringsmakt. I Tyskland sitter Høyres og Arbeiderpartiets søsterpartier i regjering sammen, og det ser ut til å gå greit.

Men “valgkampen” går nå sin skjeve gang, tilsynelatende med Sylvi Listhaug som vinner når det gjelder antall spaltemeter. Robert Veiåker Johansen beskrev valgkampen under overskriften Ting selv små barn vet i Aftenposten for to uker siden. Og det er en drøy uke igjen.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Partiene krangler sier Astrid Randen i NRKs Politisk valgkvarter. Her er et utdrag av sendingen onsdag 9. august, der hun var programleder for en “verdidebatt” mellom Knut Arild Hareide (KrF) og Sylvi Listhaug (FrP).

Utdraget, som er satt sammen av flere utsnitt fra programmet, utgjør ca. ti prosent av programmet. Sammen med de øvrige nitti prosentene, NRKs “valgomat” m.m.m. skal det gjøre velgerne i stand til å foreta et velbegrunnet valg 11. september. Tro det den som vil.

Heller ikke denne gang skal jeg komme med råd om hvilket parti denne bloggens kloke lesere bør velge. Men valget står etter mitt syn mellom to hovedretninger, som grovt sett dreier seg om hvor mye fellesskapet skal bestemme og hvor mye den enkelte velger selv skal bestemme. I den sammenhengen tror jeg ytterpunktene blant de “etablerte” partiene representeres ved Rødt (staten bestemmer nesten alt) og FrP (den enkelte bestemmer nesten alt). De fleste velgerne befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. Da tror jeg tillit til partiene på de enkelte saksområdene bør avgjøre hvor på skalaen man havner. Enkeltsaker bør ikke avgjøre. Som før sagt (Advarsler og råd før stortingsvalgkampen begynner): det eneste man vet om de kommende fire årene, er at man ikke vet noe som helst. Derfor bør man velge folk som kan fatte kloke beslutninger når (ikke hvis) uforutsette vanskeligheter dukker opp.

Likevel er det enkeltsaker som dominerer i debatten. Én av sakene er oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Venstre og SV hadde fellesarrangement om dette i Svolvær. Begge partiene ønsker at det skal fattes beslutning nå om at det ikke skal være oljevirksomhet der. Andre partier ønsker konsekvensutredning, altså en utredning om argumenter for og imot oljevirksomhet. Så langt er diskusjonen grei nok, selv om mer overordnede synspunkter (jfr. forrige avsnitt) avgjør mitt partivalg. Men SVs Audun Lysbakken tar ikke sjansen på å vente til velgerne har avsagt sin dom, og sier:: “Nå må Høyre og Arbeiderpartiet lytte til folk som vil gi opp dette…”. Det fremgikk også av NRKs reportasje at tilhengere av konsekvensutredning ble buet ut før de fikk komme med sine argumenter. Slik kan man jo også “vinne” en diskusjon.

Uttrykket skattebetalernes penger har hittil heldigvis vært stort sett fraværende i valgdebatten. Jeg tror uttrykket stammer fra 80-tallet og Margareth Thatcher, og jeg synes det antyder en udemokratisk holdning. Implisitt ligger nemlig at bare de som betaler skatt, har medbestemmelsesrett, Skattebetalernes penger tilhører de som betaler skatter og avgifter. Jeg er en av dem, og mine penger står på bankkonti m.m. som disponeres av meg. Det jeg har betalt i skatt, er fellesskapets penger, og disponeres av Stortinget på vegne av fellesskapet. Det er en del folk som tilhører fellesskapet og har stemmerett, men som ikke betaler skatt eller avgifter. Derfor mener jeg det riktige uttrykket er fellesskapets penger, som alle med stemmerett kan være med på å bestemme over.

Valgkortet har kommet i posten, og siden mandag 10. august har det vært mulig å forhåndsstemme. For meg blir det stemmegivning i valglokalet 11. september.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!