Kategoriarkiv: Politikk

Overforbruk

31. desember 2021 Torgeir Oma

Strømmåler omtrent som den som fantes på kjøkkenet i mitt barndomshjem.

I kjøkkenet i mitt barndomshjem var det en strømmåler. Slik jeg husker den, hadde den to visere, en sort og en rød. Den sorte pekte på en skala der man kunne avlese strømforbruket i sanntid. Hva forbruket var, spilte ikke så stor rolle, bare den sorte viseren ikke passerte den røde. Da var det «overforbruk», som kostet mer enn vanlig strømforbruk. Det var nok derfor måleren var plassert ved komfyren på kjøkkenet, slik at man husket å skru av varmeovner når komfyren var i bruk.

For barndomshjemmet mitt brukte elektriske ovner til oppvarming. Opprinnelig var det vedfyring i hele huset, men på 1950- og 1960-tallet var bare to av de gamle ovnene i bruk hos oss: en vedovn i den ene stuen og en tidligere vedovn ombygd til parafinovn i den andre. Fyringsveden var appelsinkasser og annen tre-emballasje som varene til fars frukt- og grønnsakbutikk ble levert i. Parafinen kom med tankbil fra Sandvika Brændsel, som fylte et fat ved siden av søppelkassen. Der hentet vi parafin med kanne, og fylte den på ovnstanken som var plassert i kjøkkenkottet.

Da far fikk lagt en egen kabel til varmeovner på gesimsen rundt hele 2. etasje, var det en nokså avansert løsning på 1950-tallet, men datidens strømpriser sammen med etterisolasjon av taket gjorde at fyringsutgiftene var på linje med andre alternativer, og det var enklere enn den opprinnelige vedfyringen, som ble et supplement til el-varmen. Da bo-enhetene i hovedbygningen ble renovert for noen år siden, ble elektriske ovner som hovedoppvarming beholdt.

I vinter har el-prisene vært rekordhøye, og gir Staten en inntekt på bortimot 30 milliarder, dels gjennom at Staten eier noen strømprodusenter, dels ved avgifter på strøm og strømnett. Denne inntekten, som hentes inn over strømregningen til alle el-abonnenter, er i praksis en ekstraskatt, ettersom strøm er en nødvendighet i alle boliger. Men rause som politikerne er, har de bestemt at omtrent fem milliarder skal gis som støtte til de stakkars strømkundene, det er hele 14 prosent av ekstrainntekten, det! Måten dette gjøres på, er slik: Hvis strømprisen (inkludert avgifter?) er høyere enn 70 øre pr. kilowatt-time, dekker Staten 55 prosent av «overprisen». På min novemberfaktura (som ikke faller inn under støtteordningen – den gjelder fra desember t.o.m. mars) ville det ha betydd at jeg med en kwt-pris på kr 1,93 skulle betalt «bare» kr 1,31 (på fjorårets novemberfaktura var prisen kr 0,64…).

Et ukjent antall byråkrater har utredet strømstøtten. Det kunne kanskje vært gjort så enkelt som å sløyfe merverdiavgift på strøm og nettleie. På min novemberfaktura ville det blitt noen hundre kroner mindre enn det jeg tror jeg får i støtte i januar (for desemberfakturaen), men jeg ville nok vært fornøyd – særlig hvis også november kunne inkluderes i støtteperioden.

Elektrisk gitar tar vel ikke så mye strøm, men kan gi god lyd. Til trøst for de som synes strømregningen blir i høyeste laget, tilbyr jeg det som påstås å være Norges første musikkvideo, Den tredje mann, med Robert Normann på el-gitar. Med den som bakgrunnsmusikk kan man jo lese Resett-oppslaget Støres strømpris: Nå er det vanlige folks tur til å få inkasso.

(Innlegget ble påbegynt 29.12.2021 og fullført 29.12.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Politikk

Valgordning for vanlige folk

17. desember 2021 Torgeir Oma

På tide med valg der man bekrefter tilliten til de som er valgt?

Etter den valgordningen som har eksistert så lenge jeg har hatt stemmerett (og det er lenge!), er det valg annethvert år, vekselvis til storting og til fylkesting og kommunestyre. De kandidatene man kan velge blant, er utpekt av noen av de som er medlem av et politisk parti. I 2017 var det – ifølge Statistisk sentralbyrå – syv prosent av befolkningen, men bare to prosent anså seg som aktive medlemmer.

Verv som representant til storting, fylkesting eller kommunestyre er tillitsverv. På bakgrunn av enkelte saker i den senere tid ble nylig tanken fremkastet om at tilliten kanskje burde bekreftes i et nytt valg. Den ideen har jeg spunnet videre på.

I min skisse til en valgordning som bekrefter tilliten til de som er valgt, er det fortsatt valg annethvert år, men fylkestingsvalget utgår (fylkeskommunen er etter mitt syn et unødvendig administrasjonsnivå). Det velges som nå representanter for kommende fireårsperiode til storting eller kommunestyre. I tillegg brukes listene fra siste valg (til storting eller kommunestyre) til å bekrefte tilliten, evt. til å stryke eller omprioritere kandidater. Det burde kanskje også være mulig å bringe inn helt nye navn, slik at partimedlemmene får mindre innflytelse på personvalget?

Siden 1975 har det vært avholdt to valg samtidig hvert fjerde år (til fylkesting og kommunestyre), så det er åpenbart gjennomførbart å avgjøre flere spørsmål på samme valgdag. Hvis fylkeskommunen fjernes, tror jeg at innsparingen ved det ville dekke kostnadene ved «bekreftelsesvalg».

Denne endringen skjer nok ikke brått, men kanskje når jeg har passert nitti?

(Innlegget ble påbegynt 15.12.2021 og fullført 15.12.2021)
___________________________________________________________________________

Søketest

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Medier, Politikk

Pressekonferanse som styringsverktøy?

10. desember 2021 Torgeir Oma

I tidligere blogginnlegg (NRK-ras, Krisespråk, Tåke i Tokagjelet) har jeg vært kritisk til måten pressekonferanser blir brukt på. Nå konstaterer jeg at pressekonferansen er blitt viktigere enn Stortinget. Slik kunne det i hvert fall høres ut i Kristine Kjendalens NRK-reportasje 30. november:

En knapp uke senere kunne helseministeren fortelle at det ville komme nye tiltak i forbindelse med corona-situasjonen, tiltak som ville gripe sterkt inn i folks hverdag, og som ville bli gjort kjent «i morgen».

Tirsdag fulgte jeg derfor med på radio for å høre hvilke tiltak som kom, og om de ville påvirke sanggruppens nært forestående konsert (vi skulle ha øvelse tirsdag kveld). Det meste om tiltak var nok bestemt i løpet av ettermiddagen, men ingenting ble «kommunisert ut» før pressekonferansen kl. 19.00 tirsdag kveld.

Tre politikere og én byråkrat får vist seg frem på TV. Viktig informasjon blir utsatt i flere timer.

Når man forhåndsvarsler inngripende tiltak, burde det være en selvfølge å sende ut en pressemelding om tiltakene så snart de var bestemt. Det ville likevel vært naturlig å avholde en pressekonferanse, der journalistene kunne få utdypende informasjon og stille spørsmål. Slik ville også mediene fått mulighet til å formidle tiltakene i en mer tilgjengelig form enn ved å overføre statsministerens «tale til folket».

Men det ville kanskje ikke gi langvarig dekning i TV-nyhetene med nærbilder av politikere og myndighetspersoner …

(Innlegget ble påbegynt 09.12.2021 og fullført 09.12.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Historie, Politikk, Utenriks

Migrant-manøvrer

3. desember 2021 Torgeir Oma

Hviterusslands elskelige president Aleksandr Lukasjenko blir beskyldt for å bruke flyktninger/migranter som våpen mot EU. Hvis det er riktig, er det ikke noe nytt.

Menneskene som forsøkte å komme inn i Polen skal nærmest ha blitt invitert til Hviterussland med beskjed om at det derfra ville være enkelt å krysse grensen til EU-landet Polen. Den store mengden flyktninger/migranter skulle – i henhold til «våpen»-teorien nevnt ovenfor – bidra til indre splid i EU, tilsvarende det som skjedde ved den store migrasjonen over Middelhavet tidligere. Intervjuer med flere av de som var blitt «invitert» til Hviterussland, kan tyde på at de ikke var flyktninger etter definisjonen i FNs flyktningekonvensjon, men folk som så etter bedre økonomiske muligheter enn de hadde i hjemlandet. Det at mange har vendt hjem igjen, tyder på det samme.

Innerst i Middelhavet blir også flyktninger – i hvert fall betegnelsen «flyktninger» – brukt som et slags våpen, og slik har det vært lenge. Flyktningene her har til og med en egen FN-organisasjon, og ifølge Wikipedias artikkel om UNRWA går de palestinske flyktningenes «status» som flyktninger nærmest i arv (uthevelsen i sitatet nedenfor er bloggerens):
«De palestinske flyktningene og deres etterkommere får allerede beskyttelse av UNRWA. Derfor gjelder ikke flyktningkonvensjonen for dem.»

På FN-sambandets nettsider oppgis antallet palestinske flyktninger å være mer en fem millioner. Det er et noe høyere antall, tror jeg, enn opprinnelig, for samme sted står det at 1948-krigen (da araberstatene angrep og forsøkte å tilintetgjøre den nye staten Israel) førte til at ca. 750.000 palestinere mistet sine hjem. Omtrent samtidig flyktet også noen hundre tusen mennesker i forbindelse med at kolonien Britisk India ble delt i de to selvstendige statene India og Pakistan. Deres flyktningstatus har ikke gått i arv, og det har aldri vært noen egen hjelpeorganisasjon for disse flyktningene. De må derfor – sammen med resten av verdens flyktninger – nøye seg med UNHCR.

Antallet flyktninger i verden øker. Under arbeidet med dette innlegget fant jeg den mest balnserte redegjørelsen om flyktningproblemet på organisasjonen Folk og Forsvars nettsider.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2021 og fullført 29.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Politikk

Store fylker

3. desember 2021 Torgeir Oma

Biting – kategorien som dette innlegget er merket med – står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no. Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite. Begge betydninger kan være aktuelle for det som her skrives.
___________________________________________________________________________

Norges fylker fra 1. januar 2021. Klikk for større kart.

Det arbeides for tiden med å skille fylker som i forrige stortingsperiode ble slått sammen. Selv har jeg siden 1. januar i år bodd i Viken fylke, og jeg er neppe alene om ikke å ha merket noen overgang fra min tidligere tilværelse som innbygger i Akershus.

Viken fylke er for stort, har jeg hørt. Derfor har jeg sett på kartet, og har funnet flere fylker (gamle og nye) som er like store eller større, f. eks. Nordland. Nordland fylke er større enn Israel, og er resultat av en «fylkes»-deling. Den skjedde i 1787 ved at Nordlands Amt, som omfattet alt nord for Trøndelag, ble delt i Nordlands Amt og Finmarkens Amt (som også omfattet det som til siste årsskifte var Troms fylke).

Om Nordland fylke har jeg aldri hørt at det er for stort. Men en kjøretur fra Brønnøysund helt sør i fylket til Narvik helt i nord er ifølge Googles karttjenester 667 km lang og tar bortimot ti timer. Den går for øvrig over en fjellovergang (Saltfjellet) som av og til er vinterstengt, men da finnes en alternativ rute gjennom Sverige (980 km, drøyt tolv timer). For sammenlikningens skyld er kjøreturen mellom Geilo og Halden (to ytterpunkter i Viken fylke) 334 km med en anslått kjøretid på ca. fire og en halv time (ingen fjellovergang).

Oppløs gjerne Viken fylke for min del. Det koster en del, men kan kanskje finansieres med reduserte godtgjørelser og reiseregninger for fylkespolitikere og andre politikere?

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2021 og fullført 29.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Natur og miljø, Politikk

COP26 – post festum

19. november 2021 Torgeir Oma

Dagen etter at COP26 var avsluttet i Glasgow, skrev Ole Mathismoen i en ingress i Aftenposten: «Hvis alt som er lovet på klimatoppmøtet, gjennomføres, vil global oppvarming stanse på mellom 2,1 og 2,4 grader.» Aftenposten pleier å være sannferdig i det avisen forteller (men forteller ikke nødvendigvis alt …), så utsagnet kan tyde på at det faktisk finnes en slags «volumkontroll» for vær og klima. Den antar jeg at mange 17. maikomiteer o.l. gjerne vil låne. Selv sliter jeg fortsatt med å finne en sammenheng mellom global oppvarming og det menneskeskapte. Til gjengjeld har jeg funnet noen kommentarer til COP26.

Allerede da konferansen i Glasgow så vidt var i gang, sto Kjetil B. Alstadheims kommentar Politikerforakt redder ikke verden i Aftenposten. Den handler mye om Greta Thunberg, som også har vært omtalt flere ganger her i bloggen (se navneregisteret i menyen ovenfor).

Nettavisen Resett har hatt flere innlegg om COP26, de fleste kritiske. To av dem handler mer om konferansedeltakerne enn om selve konferansen:
– Ber andre kutte drastisk – men CO2-utslippene fra «klimatoppmøtene» stiger år for år
– Faktisk.no_ Så mye har MDG-politikeren fløyet på to år

Resett-kommentaren Atter en ny sjanse til å avverge klimakrise sto på konferansens åpningsdag, Documents kommentar COP26 er en yngleplass for selvutvikling, selvbedrag og profitt sto dagen før den planlagte sluttdatoen, men innholdet i begge kommentarene er nokså likt. Dessuten presenter Document Wall Street Journals omtale av konferansen med overskriften Anerkjent amerikansk avis slakter klimatoppmøtet i Glasgow.

NRK Dagsrevyen 11. november2021. Klikk for å se innslaget.

NRK Dagsrevyens innslag fra COP26 11. november var nok ment som reportasje, ikke som kommentar. Men den fikk bloggeren til å undre seg over hvem som har funnet det formålstjenlig å sende norske barn i fillete klær som «påvirkere» til Glasgow.

Resett har en personreportasje også. Den apetittvekkende overskriften er Gunhild Stordalen tok tog til klimamøte i Glasgow – måtte ut og spy, og teksten handler nesten om det.

(Innlegget ble påbegynt 17.11.2021 og fullført 17.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Politikk, Teknikk

R.I.P. Lakseberget

4. november 2021 Torgeir Oma

R.I.P. står for det latinske uttrykket requiescat in pace (hvil i fred), og passer godt for Lakseberget etter at Bærum kommunestyre forrige onsdag vedtok «en moderat landutvidelse ved Lakseberget». Det innebærer at det skal fylles én million kubikkmeter stein i Sandviksbukta. Steinen skal komme fra vei- og jernbanetunneler som skal bygges i nærområdet, og fyllingen skal rehabilitere sjøbunnen (bare kommunepolitikere forstår logikken i det siste).

På kommunestyrets sakskart sto steinfyllingen oppført som «Lakseberget – detaljregulering – 2. gangs behandling». Men det var tredje gangs rasering av Lakseberget. Den første raseringen skjedde vel allerede i 1859, da Drammensveien ble anlagt der den nåværende Sandviksveien går. Da forsvant – tror jeg – fjellknausen som het Lakseberget, men området beholdt navnet. Restene av knausen er godt skjult av den mastodonten av en betongkonstruksjon som Satans Vegvesen har støpt ved Lakseberget bussholdeplass for å bringe syklister og fotgjengere trygt over Sandviksveien. Annen gangs rasering av Lakseberget skjedde da Drammensveien ble flyttet ned til sjøen på en fylling som dekket hele det strandområdet som ble kalt Lakseberget. Tredje gangs rasering er nå vedtatt av Bærum kommunestyre.

Det er ikke nødvendig med noe fyllområde for å ta hånd om steinmasssene på en forsvarlig måte. Ifølge Budstikka kan steinen fra vei- og jernbanetunnelene bli brukt av Franzefoss, som har flere pukkverk i Oslo-området. Det bør også være mulig å legge E-18 i tunnel forbi Sandvika uten å sprenge seg gjennom Sandviksåsen. Senketunellen i Bjørvika er ca. 650 m lang og har fungert problemfritt i ti år, så denne løsningen må anses som et mulig alternativ til fjelltunnel, også for en litt lengre strekning. Men den bør nok komme på plass før kommunestyrets vedtatte rasering av Lakseberget blir iverksatt.

To alternative traseer for senketunnel forbi Sandvika. Den lengste strekningen (markert med rødt) ender i vest omtrent ved Ikea, der det bør være enkelt å knytte senketunnelen til eksisterende vei.

(Innlegget ble påbegynt 03.11.2021 og fullført 03.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Kultur, Politikk, Ukultur

«Nye» stortings- og regjeringsfolk

15. oktober 2021 Torgeir Oma

Like før valget sprakk saken om Kjell Ingolf Ropstads pendlerleilighet, som han hadde bodd i på Stortingets regning – innenfor regelverket, men «utenfor folkeskikken». Senere har det dukket opp flere tilsvarende saker. Dette hadde jeg tenkt å skrive om, men så kom Harald Stanghelle meg i forkjøpet med Aftenposten-kommentaren Stortinget som ble skandaletinget.

Aftenposten hadde også en artikkel (reservert for abonnenter?) om stortingsbygningen, som ifølge avisen har en «politisk» arkitektur. En side av arkitekturen var bloggen ubevisst innom, med lenke til et kart over stortingssalen og representantenes plassering. De sitter etter valgdistrikt, noe som gjør at politikere fra ulike partier blir sittende ved siden av hverandre, og dermed «må» snakke sammen. Det kan gi interessante bilder, som da Stortingets eneste hijab-kledde dame, Marian Abdi Hussein fra SV, havnet ved siden av FrPs Christian Tybring-Gjedde (eller var det omvendt?). Han har vært nokså kritisk til bruk av denne hodepryden.

Christian Tybring-Gjedde (med briller)og Marian Abdi Hussein (med hijab) sitter ved siden av hverandre på stortingets Oslo-benk.

Med nytt Storting må det også velges nytt presidentskap. Ny Stortingspresident er Eva Kristin Hansen (Ap). Det var på tide at Stortinget igjen fikk en president – den øverste i rang her til lands etter Kongen – med det etternavnet som er vanligst blant nordmenn. Forrige stortingspresident med samme etternavn var Guttorm Hansen (Ap) i perioden 1973-1977. Ellers har ingen av de noe over 80 stortingspresidentene siden 1814 hett Hansen, så vidt jeg kan se av Wikipedias oversikt. Den nye Stortingspresidenten (President Hansen II?) har forhåpentlig lest og tatt til seg Harald Stanghelles kommentar om «skandaletinget».

(Innlegget ble påbegynt 14.10.2021 og fullført 14.10.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

. Biting, Politikk

Hurdalsjøen-spillet

8. oktober 2021 Torgeir Oma

De siste par ukene har begivenheter på Hurdalsjøen hotell vært et fast innslag i nyhetene. De har vært omtalt som «sonderinger» og «forhandlinger» – det første visstnok mindre forpliktende enn det siste. Det var da også under sonderingene at Audun Lysbakken forlot hotellet i bil (trolig for å ta toget fra Eidsvoll, for han kjørte vel ikke bil ved siden av toglinjen til Oslo?).

Sannheten om hva som foregikk mellom de tre partilederne, vet vi ikke. Men jeg har en teori som jeg synes er like sannsynlig som alle spekulasjonene som er formidlet fra Hurdalsjøen. Både Vedum og Lysbakken var på besøk hos Støre i dagene rett etter valget. Jeg tror Støre allerede da – kanskje ved å tilføre sine gjester store mengder Jägermeister – skjønte at det ikke kunne bli noen regjering med Ap, SV og Sp.

Politisk ukorrekt bilde av svarteper-kort, valgt for å erte (men ikke krenke) Audun Lysbakken.

Men han klarte å overtale de andre to til å bli med på en heisatur til Hurdalsjøen hotell for å spille kort. Det har de holdt på med der siden forrige mandag. For ikke å støte noen hvis dette skulle bli kjent, kjøpte Støre inn Svarteper-kort (et kortspill som også KrFs avgåtte leder Kjell Ingolf Ropstad og andre kristelig-sinnede kunne deltatt i). Det var Audun Lysbakken som først ble svarteper, og som derfor måtte forlate hotellet, som på sine nettsider skriver at det er et perfekt sted for teambuilding, og der det også står: «Nå kan 2021 fortsette fantastisk… Hos oss…». Her regner de nok med regjeringskonferanser.

Hvis det kommer en felleserklæring etter det spillet som fortsatt pågår på Hurdalsjøen hotell, kan man nok lese ut av teksten hvem som ble svarteper i siste runde.

Om noen skulle ønske å lese andre vurderinger av Hurdalsjøen-spillet, kan de lese Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten eller Sverre Avnskog i Resett.

(Innlegget ble påbegynt 06.10.2021 og fullført 06.10.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

Politikk

Snart to uker siden stortingsvalget

24. september 2021 Torgeir Oma

Mandag er det to uker siden stortingsvalget. I går begynte Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Audun Lysbakken (SV) «sonderinger» på Hurdalsjøen Hotell om hvorvidt det er grunnlag for en ny regjering med de tre partiene. Ettersom alle de tre partilederne for tiden bor i Oslo, ville det nok vært enklere å møtes i Oslo, men Hurdalsjøen er jo nøytral grunn (ingen av de tre er valgt fra Akershus valgdistrikt).

Rødgrønn reise fra Oslo til Hurdalsjøen kan foregå med tog (rød strek) og buss (grønn strek). Klikk for større kart.

Spørsmålet er hvilken reisemåte sondørene (eller heter det sondene?) valgte. Det går tog fra Oslo til Eidsvoll, og buss derfra til Hurdalsjøen Hotell, eller kanskje hotellet henter sine gjester på stasjonen. Kanskje de valgte å kjøre sammen, eller de fikk politiets sikkerhetstjeneste til å ta seg av transporten. Valget/valgene av reisemåte kan gi en antydning om hvilken retning sonderingene kommer til å ta.

Valgkvelden og -natten var det en slags valgvake hjemme hos meg. Der registrerte jeg ingen sterke følelser for noen av hovedretningene, men en allmenn tilfredshet over at KrF og MDG ikke kom over sperregrensen. Jeg synes det er interessant at disse to partiene for «troende» kom til kort.

Det har vært flere valg i verden enn vårt stortingsvalg. Ved valget til Russlands «storting», Dumaen, fikk bare ett reelt opposisjonsparti lov til å delta (ifølge NRKs Jan Espen Kruse). Det illustrerer hvorfor det er all grunn til å heise flagget med en viss høytidsfølelse når det er stortingsvalg. Det er også godt å se at både vinnere og tapere i vårt valg respekterer resultatet (jeg tror ikke Donald Trump ennå har godtatt at han tapte presidentvalget i USA for snart ett år siden). Men det er for tidlig å kalle Jonas Gahr Støre for «påtroppende» statsminister. Først må den sittende statsministeren innlevere sin avskjedssøknad, noe som trolig skjer når statsbudsjettet er lagt frem 12. oktober. Da kan Støre få i oppdrag å danne ny regjering (hvis de blir enige på Hurdalsjøen, da). Rykter skal ellers ha det til at alle sonderingsmøtene skal begynne med avsynging av denne bloggens universalvalgkampsang, men med teksten Støre i stedet for hm-hm.

(Innlegget ble påbegynt 22.09.2021 og fullført 22.09.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven