Dagen i dag er knyttet til katastrofer – to som skjedde og én som ble avverget i siste øyeblikk. Det er 525 år siden Christopher Columbus gikk i land på øya som nå heter Hispaniola og etablerte den første spanske kolonien i den nye verden. Det er 73 år siden Adolf Hitler ga ordre om at Finnmark skulle evakueres. Og det er 55 år siden Cuba-krisen fikk sin endelige avslutning.

Mange stusser kanskje over at jeg betegner det at Columbus etablerte en spansk koloni på Hispaniola, som en katastrofe. For dem som bodde i det vi i dag kaller Mellom- og Sør-Amerika (og som Columbus kalte indianere siden han trodde han var kommet til India), ble det i hvert fall en katastrofe. Store riker gikk under etter å ha blitt erobret av de militært overlegne spanske conquistadorene. Og de innfødte ble slått ut bl. a av det man kan kalle bakteriologisk krigføring, selv om det neppe var hensikten å smitte dem med sykdommer de ikke hadde noe immunforsvar mot. Uansett disse ulykkene utførte Columbus en stor bragd. Den besto ikke så mye i at han fant det amerikanske kontinentet, som var vanskelig å bomme på hvis man seilte vestover fra Europa. Bragden lå i at han med datidens navigasjonsutstyr fant tilbake til Hispaniola etter å ha vært en tur i Spania. Columbus Day har siden 1937 vært en av USAs føderale fridager. Opprinnelig var datoen 12. oktober (dagen Columbus’ skip fikk første landkjenning i Amerika), men nå legges dagen til annen mandag i oktober. Andre land på de amerikanske kontinentene markerer også dagen, men da under betegnelser som Urfolkets dag e.l.

Hitlers ordre i 1944 om at Wehrmacht i Norge skulle trekke seg tilbake til Lyngen, resulterte i en nasjonal katastrofe. Ordren var en følge av at Finland, som var alliert med Tyskland,  kapitulerte for de fremrykkende sovjetiske styrkene, slik at tyskerne  alle hast måtte trekke seg tilbake. Evakueringen sørover i Finnmark og Nord-Troms ble gjennomført etter “den brente jords taktikk” for å gjøre fremrykkingen for sovjet-styrkene vanskelig. Sivilbefolkningen ble tvangsflyttet, husdyr slaktet og all bebyggelse og infrastruktur brent og ødelagt. Dette var de mest ødeleggende krigshandlingene som skjedde i Norge, og med de mest omfattende menneskelige lidelsene. Men det skjedde i tynt befolkede områder langt  unna sentrale strøk, og fikk ikke den samme oppmerksomheten som det som skjedde lenger sør. I NRKs dokumentarserie Finnmark mellom øst og vest handler de første tre episodene om nedbrenningen av Finnmark. Serien er laget av filmregissøren Knut Erik Jensen, som opplevde katastrofen som fireåring, og bør nok ses av alle “søringer”, i hvert fall de som ikke raskt kan finne Lyngen på kartet.

Cuba-krisen i 1962 ble “bare” en krise. Men det er det nærmeste verden har vært en atomkrig. USA oppdaget at Sovjetunionen var i ferd med å bygge rakettbaser på Cuba, og krevde dem fjernet. Detaljene blir beskrevet bl. a. i et Letter from America med Alistair Cooke fra oktober 1997. Cuba-krisen pågikk mens jeg gikk på realskolen, og det er rart hva man husker, og kanskje særlig hva men ikke husker, av slike begivenheter, som må ha vært noe “alle” snakket om. Jeg husker Bryn skole, der to av Vallers realskoleklasser var plassert skoleåret 1962/63. Jeg husker skolebussen og den ene dagen i uken da vi måtte ta en overfylt rutebuss fordi vi hadde “nullte” time. Men om Cuba-krisen husker jeg ingenting! Kanskje snakket ikke foreldrene mine mye om dette, eller kanskje var jeg i den alderen da jeg brydde meg lite om hva de sa. En jeg gikk i klasse med, fortalte mange år senere at han stadig hadde kikket opp på himmelen for å se om det kom noen raketter. Og jeg har hørt folk som er litt yngre enn meg fortelle om at de var redde. Men krisen fikk sin endelige avslutning 28. oktober 1962 ved at Sovjetunionens leder Nikita Krustsjov gikk med på å nedlegge rakettbasene.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag, 14. oktober, var i gamle dager flytte- eller faredagen. På denne datoen kunne gårdsarbeidere, tjenestefolk, husmenn og leilendinger tre ut av tjenesteforholdet. Dette var fastsatt i Christian Vs norske lov (1687). Også i andre sammenhenger har 14. oktober vært en dato for utflytting og maktovertakelse.

Det er naturlig å begynne med en hyggelig, norsk maktovertakelse, eller regjeringsskifte som vi er så heldige å kunne kalle det. 14. oktober 1981 ble regjeringen Willoch utnevnt. Det var – etter hva jeg har funnet ut – den første rene Høyre-regjeringen på 86 år, og da Emil Stangs regjering avgikk i 1895, skjedde også det 14. oktober. Mens Willoch var statsminister, lagde NRK en filmsnutt i nord-koreansk propagandastil som innslag i lørdagsunderholdningen. Der ble tiden før Willoch-regjeringen presentert som harde tider og vist som sort/hvitt-film, mens tiden etter regjeringsskiftet ble beskrevet som lykketider og  i farger. Det var ment som en fleip, men på mange måter var det sant. Willoch-regjeringen markerer for meg et tidsskille. NRK-monopolet ble opphevet, butikker kunne holde åpent også på kveldstid, husleiereguleringen ble opphevet (omtalt i denne bloggen 1. juli 2017), restriksjonene på bankutlån ble opphevet – det ble et åpnere samfunn. Mye av dette hadde nok før eller senere skjedd uansett, men regjeringsskiftet satte fart på endringene, tror jeg. Og så fikk vi et nytt uttrykk: “Nu går alt meget bedre”. Det ble tillagt Willoch, men er hentet fra NRKs “nordkoreanske” film.

Lenger øst var det lederskifte 14. oktober 1964. Det var ikke som følge av et valg, men etter maktkamp innen ledelsen i Sovjetunionen. Leonid Bresjnev ble ny generalsekretær for kommunistpartiet etter at Nikita Khrustsjov var avsatt. Fire år senere ble “Praha-våren”, tilløpet til oppmykning av kommunistdiktaturet i Tsjekkoslovakia,  slått ned av sovjetiske styrker. Dette etablerte Bresjnev-doktrinen, som innebar at Sovjetunionen sa seg berettiget til å intervenere i satelittstatene for å “beskytte sosialismen”. Tre år før Bresjnev døde, invaderte Sovjetunionen Afghanistan.  Bresjnev-styrets handlinger i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Afghanistan i 1979 sammen med det man ellers visste om  undertrykkelsen i både Sovjetunionen og Øst-Europa, gjør at Leonid Bresjnev i mine øyne ikke er en person å minnes med glede. Men blant folk flest i Sovjetunionen hadde han visstnok en høy stjerne.

14. oktober for 951 år siden sto slaget ved Hastings i England. Det endte med at hertug Vilhelm av Normandie seiret over den engelske kongen Harald Godwinson, som falt i slaget. Én grunn til at Harald Godwinson led nederlag, kan ha vært at hæren hans bare tre uker tidligere hadde lidd store tap da han seiret over den norske kongen Harald Hardråde ved Stamford Bridge. Kampen mellom hertug Vilhelm og Harald Godwinson var egentlig en strid om arv. Selv om Vilhelm seiret ved Hastings, tok det seks-syv år før han hadde etablert seg trygt som konge over hele England – og fikk tilnavnet “erobreren”. Som et resultat av den normanniske erobringen av England ble den skandinaviske påvirkningen redusert. En annen virkning var at landet ble føydalisert. Da jeg tok engelsklinjen på Valler i forrige århundre, lærte vi mye om dette. Vår engelsklærer, Oskar Sik, anbefalte i den anledning boken 1066 and All That, med undertittelen “A Memorable History of England, comprising all the parts you can remember, including 103 Good Things, 5 Bad Kings and 2 Genuine Dates”. Jeg gleder meg fortsatt til å lese den …

14. oktober er også den første vinterdagen. Men det vet sikkert denne bloggens våkne lesere, som trolig hadde påminning på mobiltelefonen i morges om å snu primstaven. Og de som ikke har

vært våkne, kan høre på Wake Up Little Susie, som toppet musikkmagasinet Billboards hitliste 14. oktober 1957 og var gjennombruddslåten for brødrene Everly (Everly Brothers, for de som foretrekker engelsk). Selv forbinder jeg låten med studentradioen, som brukte den som kjenningsmelodi  på 1960-tallet da studentuka i Oslo fikk dispensasjon til å bryte NRK-monopolet.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 79 år siden Storbritannias statsminister Neville Chamberlain undertegnet München-avtalen, som skulle gi “fred i vår tid”, som han sa – 11 måneder før 2. verdenskrig startet. Det er 72 år siden de første dommene ble avsagt i Nürnberg-prosessen mot krigsforbryterne i nazi-Tyskland under 2. verdenskrig. Og det er 68 år siden luftbroen til Berlin ble avsluttet etter at Sovjetunionen under Josef Stalin hadde blokkert alle forsyninger til Vest-Berlin. Tre historiske begivenheter i tre tyske byer over en periode på elleve år.

Munchen-avtalen var høydepunktet (eller kanskje heller det motsatte) av appeasement-politikken overfor Hitler-Tyskland i mellomkrigstiden. Avtalen lot Tyskland overta det tsjekkiske Sudetenland, der det bodde mange tyskere (tsjekkerne ble ikke spurt om hva de syntes). Hitler sa at dette var hans siste territoriale krav i Europa. Elleve måneder senere angrep han Polen, og Chamberlain måtte fortelle britene at de var i krig med Tyskland.

Nürnberg-prosessen var rettssaken mot fremtredende militære og politiske ledere i nazi-Tyskland. Den ble ført for en alliert militærdomstol, og anklagene gjaldt forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser (krenkelse av krigens lover og sedvaner) og forbrytelser mot menneskeheten. Rettsforhandlingene begynte i november 1945, og det var oppnevnt tyske forsvarere for de tiltalte. 24 personer satt på tiltalebenken, 12 av disse ble dømt til døden.

Luftbroen til Berlin ble opprettet av Vestmaktene etter at Sovjetunionen 24. juni 1948 blokkerte all tilgang til Vest-Berlin på bakken. Vest-Berlin var avhengig av forsyninger utenfra både for matvarer og annet, og i løpet av blokaden ble 2,25 millioner tonn varer fløyet inn. På det travleste landet ett fly hvert minutt på en av de fire flyplassene som var i bruk. Det må ha vært rart for Berlins befolkning å se de samme flyene som bare litt over tre år tidligere hadde bombet byen i grus, komme med livsnødvendige forsyninger. Stalin hadde innført blokaden for å presse Vestmaktene, men oppnådde i stedet at de sto mer samlet og dessuten fikk en propagandaseier. Et annet resultat var at de tre tyske sonene som var okkupert av Storbritannia, Frankrike og USA, ble slått sammen til Bundesrepublik Deutschland (Vest-Tyskland), mens den sovjetiske sonen ble omgjort til Deutsche Demokratische Republik (Øst-Tyskland).

Kan man lære av historien? Det er lett å se likheter mellom Tysklands annektering av Sudetenland i 1938 og Russlands annektering av Krim i 2014. Men er Hitler og Putin sammenliknbare størrelser? Nürnbergdomstolen er blitt etterfulgt av flere tilsvarende domstoler, men det ser dessverre ikke ut som behovet for slike har opphørt. Luftbroen til Berlin var en internasjonal krise som ble løst uten at det ble løsnet et eneste skudd, men med humanitær bistand i stor skala, kanskje et eksempel til etterfølgelse. Men mest sannsynlig er det vel at nye kriser som oppstår, må løses på sin måte – men gjerne med et blikk på erfaringer fra historien.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 121 år sidan Ivar Aasen døydde. I Allkunne.no skriv Ottar Grepstad dette mot slutten av sin lange artikkel om Aasen:

“Ivar Aasen fann ikkje opp eit språk. Han skapte ikkje eit språk. Han laga ikkje eit språk. Ivar Aasen fann eit språk.
Han fann eit mønster i dei talemåla som var i bruk i landet kring midten av 1800-talet. Han viste samanhengane mellom desse talemåla, påviste ei mange hundre år lang linje frå norrønt språk til samtida og gjorde det klinkande klart at norsk var eit sjølvstendig språk på linje med dansk og svensk.”

Ivar Aasen var språkforskar av internasjonal klasse, og var i si samtid så høgt verdsett at han i åtte år frå 1842 fekk  stipend frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og deretter statsstipend frå Stortinget. Han reiste landet rundt og samla døme på dialekter, og det språket han fann på denne måten, vart det tredje alternativet i debatten om kva norsk språk skulle vere. Dei to andre bygde på dansk, og ville anten halde på dansken slik den var eller fornorske dansk språk.

Etter vedtak i Stortinget i 1885 vart “det norske Folkesprog”, det som i dag er nynorsk, offisielt skriftspråk i Noreg saman med riksmål. Etter Lov om målbruk i offentleg teneste kan eit kommunestyre krevje ei viss målform i skriv frå statsorgan til kommunen, eller gjere vedtak om at kommunen er språkleg nøytral. Tyngden av nynorskkommunar ligg på Vestlandet, i Vest-Telemark og i Vest-Oppland. På Austlandet, i Trøndelag og i Nord-Noreg har ingen kommunar valt nynorsk.

Det var strid om språket – dvs. mellom bokmåls- og nynorskleiren – allereie medan Ivar Aasen levde. Men særleg hard vart nok striden då ein prøvde å innføre samnorsk, eit slags kompromiss mellom dei to tradisjonelle målformene. Då gjekk eg på folkeskulen, og med mor frå Kampen i Oslo og far frå Vestlandet skulle ein tru at samnorsk var nett det som høvde for meg. Men i min klasse var det konservativt bokmål som galdt, og eg kan hugse at eg ved høgtlesing las “solen” og “boken” sjølv om orda sto med a-ending.

Kva ville Ivar Aasen meint om språksituasjonen i Noreg i dag? Han ville nok vore skuffa over at bokmålet har slik ei dominerande stilling og ser ut til å vere på frammarsj. Han ville kanskje òg undra seg over kor sterkt norsk språk er prega av engelsk (han las sjølv norrønt, engelsk, fransk, tysk og latin i tillegg til “morsmålet” dansk). Men særleg trur eg han hadde vore skuffa over kor likeglade folk er når det gjeld språk.

Ivar Aasen var òg diktar. Nordmannen, kan hende betre kjend som Millom bakkar og berg ut med havet, er truleg ein av dei mest brukte alllsongane her i landet (så får det ikkje hjelpe at folk i “urbane strok” trur songen handlar om “nordmannen Fengje”). Melodien til Nordmannen er av Ludvig M. Lindeman, men andre Aasen-tekstar syng vi med hans eigne melodiar. Dei vil alltid klaga og kyta er ein av dei, og Henning Sommerro framfører den i eit arrangement med ei uventa avslutning som eg ikkje skal tolke. Dei gamle fjelli har eg sjølv sunge mange gongar då eg gjekk på Høvik skule i Bærum, og den er fin som kanon. I samband med 200-årsjubileet for Ivar Aasen i 2013 vart det laga ein versjon der folk med ulike aldrar og yrke syng teksten.

Som lærar i ungdomsskulen hadde eg i åtte år “gleda” av å undervise i nynorsk for bærumselevar med klåre meiningar om “nytten” av den opplæringa. Eg meinte då og eg meiner framleis at den tida som gjekk med til å lære sidemål, kunne vore betre nytta til å lære elevane å uttrykkje seg godt i si eiga målform. Men det sa eg ikkje til elevane. Og eg var ikkje så kreativ som den gymnaslæraren eg las om, som var heilt sikker på at ingen av elevane hadde merka at ho i si framstilling om Ivar Aasen heile tida hadde sagt “Ivar Awesome”.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag åpner sykkel-VM i Bergen. Det blir sikkert en opplevelse for deltakerne, særlig hvis været i Bergen vet å ta vare på sitt våte rykte. Men arrangøren slapp i hvert fall å betale bompenger for sikkerhets- og servicebiler under konkurransene, slik det først så ut som de måtte.

Da jeg syklet i Bergen, hadde jeg først syklet hele veien fra Sandvika (ikke Sandviken). Det var sommeren 1962 sammen med en

klassekamerat fra realskolen, og vi hadde begge DBS-sykkel med tre gir og halvballongdekk. Vi syklet over Haukeli via Oma og til Lindås nord for Bergen, dit resten av familien kom med fars varebil. Så ble syklene med i bilens varerom på turen østover, sammen med Gudmund og meg, og etter hvert fetter Knut og kusine Marie på Utbjoa. Varebilen transporterte altså to voksne på henholdsvis førersete og passasjersete, fire tenåringer i varerommet og min søster på den innvendige motorkassen mellom setene. Alt dette var tillatt etter datidens regler.

Samme år (tror jeg) var jeg som patruljefører i speideren på sykkeltur med Gaupe-patruljen i Nordmarka. Seks gutter i alderen 12-16 år tok seg frem fra Sandvika, langs det som nå er Ring 3, og deretter oppover Sørkedalen og på grusveier innover i marka. Å sykle i datidens biltrafikk var ikke noe problem. Problemet oppsto da Einars sykkel punkterte langt inne i skogen. Han kunne ikke forstå det, for han hadde lånt sin mors sykkel som ikke hadde punktert på 30 år. Vi hadde lappesaker, men det viste seg at sykkelslangen var så råtten at den ikke lot seg reparere. På et eller annet vis kom vi oss hjem igjen.

Opp gjennom årene har jeg hatt fire sykler. Den første var en barnesykkel som jeg fikk omtrent da jeg begynte på skolen. Den varte ikke lenge, for hjemme hos en klassekamerat der flere gutter i klassen var samlet, syntes de andre det var morsomt å kollidere med min sykkel mot et tre på gårdsplassen. Det tålte ikke gaffelen på forhjulet, så sykkelen måtte kasseres. Senere overtok jeg den sykkelen far kjøpte for å bruke til varetransport under krigen. Den var av merket Tempo, solid og tung, med ballongdekk og uten gir. En gang ble den stjålet, men ble gjenfunnet i Drammen. Den står nå i kjelleren her på bruket. Min tredje sykkel var den jeg brukte på vestlandsturen. Den forsvant en gang jeg hadde syklet ned til båten, som lå fortøyd nedenfor bruket på utsiden av E-18 (dette var før flytebryggene), og den har sannsynligvis blitt kastet i sjøen av noen som syntes det var gøy. Den siste sykkelen, en DBS Golden Flash, kjøpte jeg på 1980-tallet, og jeg tror prisen var 1.200 kroner. Periodevis var den mitt transportmiddel til jobben i Oslo sentrum og senere på Bygdøy. Den ble stjålet to ganger. Første gang ble den gjenfunnet av Viking, men siste gang forsvant den for godt da noen tok den fra gårdsplassen en gang jeg hadde glemt å låse sykkelen.

Etter hvert har mitt forhold til sykkel, eller rettere sagt til syklister, blitt litt anspent. Tidligere har jeg fortalt om syklistvernet som jeg har laget (Vern mot syklister her i bloggen). Noen trodde dette var en fleip, men utstyret henger i beredskap ved ytterdøren. Det advokat Christian Lundin skrev i Dagens Næringsliv (senere gjengitt i Budstikka) om “Tour de Finance”, var jeg nokså sikker på var fleip, og fikk det bekreftet i Budstikka i dag.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag har Trygve navnedag. Det var min fars navn. Navnet skjemmer ingen, heter det, og far skjemte i hvert fall ikke navnet. Som alle sine søsken måtte han hjelpe til i hjemmet fra han var liten. Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde han sin første “arbeidsdag” som tiåring i naustet med min bestefar. Derfra tok det 70 år før han ble pensjonist, 80 år gammel.

Far var klar til å gå ut i arbeidslivet da børskrakket i 1929 rammet verdensøkonomien. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg arbeid. Far kom til Oslo i forbindelse med salg av båter som bestefar hadde bygd, og prøvde å få seg arbeid der. Det fikk han, men bare i sommersesongen, som billettør på Oslofergene. Fast arbeid i

bygningsbransjen, der han med bakgrunn fra båtbygging kunne arbeide som snekker, fikk han ikke, for da måtte han være organisert. Men som ansatt i Oslofergene var han organisert i Sjømannsforbundet, det medlemskapet kunne imidlertid ikke overføres. Dessuten manglet han hjemstavnsrett i Oslo, noe man først fikk etter to års sammenhengende botid.  Så det ble fortsatt å arbeide som billettør om sommeren  og å reise hjem til Omastrand om vinteren.

Far begynte som kjøpmann fordi det ikke var mulig å få ansettelse noe sted. Han leide butikklokale i et nybygg i Bjerregaardsgate, og sammen med sin yngre søster Hallfrid startet han Fruktforretningen Hardanger i 1938. Han påsto selv at han ikke passet som kjøpmann

fordi han ikke var flink til å snakke med folk. Men han hadde talent for å skaffe varer, og det kom til stor nytte i varemangelen under og etter krigen. Det ga en stor kundekrets, og den forble trofast.

“Den lille butikk med det store utvalg” var mottoet for Fruktforretningen Hardanger. Pris hadde også noe å si, og far hadde de samme innkjøpsbetingelsene som en “K-kjøpmann”, men uten å være medlem av kjeden. Men konkurransen fra større, selvbetjente butikker begynte å bli merkbar, og da far fikk muligheten til å skifte beite, slo han til og solgte butikken i 1971.

59 år gammel begynte far i sin første faste stilling som lønnsarbeider, en uvant tilværelse. Som budsjef i et reklamebyrå ledet han en avdeling som var viktig i en tid før e-post og internett, men han hadde ikke ansvar for ansatte eller for hele bedriftens lønnsomhet. Og så var det lørdagsfri. Lenge etter at han solgte butikken, våknet han på søndag og var klar til å gå på jobb – han hadde hatt den ene ukentlige fridagen. Men han trivdes, og han var åpenbart verdsatt av bedriften. For da reklamebyrået gikk konkurs i kjølvannet av Tandberg-konkursen, var far en av dem som straks fikk tilbud om å bli ansatt i det PR-byrået som ble etablert av reklamebyråets amerikanske eiere.

Pensjonist ble far som 80-åring. Men han fortsatte som “vaktmester” her på bruket, og hans innsats i samarbeid med hjemmesykepleien gjorde at mor kunne bo hjemme til hun døde. Først da  ble han ordentlig pensjonist, og var det i fem år, de siste to årene på sykehjem.

Det jeg har fortalt her, er for det meste hentet fra fars egen fortelling. Det var et typisk trekk ved ham at han 85 år gammel skaffet seg en avdanket PC “for å finne ut hva dette er for noe”. Omtrent samtidig spurte jeg hvordan det hadde gått til at han, som kom fra et bitte lite sted i Hardanger, endte som kjøpmann i Oslo. Å svare på det spørmålet ble hans måte å lære seg tekstbehandling på. Da han kom på sykehjem, fikk jeg lov til å redigere fortellingen og illustrere med bilder fra fars og familiens fotoalbum. Resultatet ble de to heftene Da Nier’n var ny og Fruktforretningen Hardanger.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 206 år siden kong Frederik 6. av Danmark (hvori opptatt Norge) besluttet at det skulle opprettes et “fuldstændigt Universitet” i Norge. Frederik var enevoldskonge, og kunne avgjøre dette alene. Han ønsket egentlig ikke noe norsk universitet, men måtte gi etter for sterkt press fra eliten i Norge.

154 år senere ble jeg immatrikulert ved det mor kalte “Det kongelige Frederiks”. Immatrikuleringen foregikk på Universitetsplassen, og i likhet med alle de andre nye studentene var jeg iført min fineste (og for mitt vedkommende eneste) dress og studenterlue. Det var et hodeplagg jeg tidligere bare hadde sett enkelte voksne, særlig lærere, bruke på 17. mai, og jeg har selv bare brukt det denne ene gangen. Seks år senere fikk jeg mitt vitnemål som cand. mag. fra det som da het “Universitas Osloensis”.

Men i det daglige het det at man studerte “på Blindern”. Det første året foregikk riktignok alt i sentrum, der jeg tok forberedende prøve i filosofi og latin. Men fagstudiene skjedde på Blindern, der det allerede var overfylt da vi som tilhørte 1946-kullet myldret inn på området. Det var ikke lesesalplass til alle, derfor begynte køen å bygge seg opp utenfor Sophus Bugges hus med den store grunnfagslesesalen allerede rundt halv åtte, en halv time før lesesalen åpnet. De som ikke fikk fast plass for dagen, måtte pendle mellom plasser som ble midlertidig ledige p.g.a. forelesninger, spisepause o.l. Ettersom jeg fikk noenlunde brukbare karakterer i mine tre fag musikk, historie og norsk, må jeg jo ha tilbrakt en del tid på lesesalen. Men jeg husker lite av det, kanskje fordi det var nokså ensformig. Det å sitte på forelesning husker jeg mer av, og jeg husker foreleserne, særlig to av dem.

Torfinn Tobiassen var en av dem som foreleste i mitt særemne middelalderen da jeg tok historie mellomfag. Hans forelesningsstil var å si f. eks.: “Det var tre grunner til dette …”, hvorpå han snudde seg til tavlen og skrev 1) 2) og 3). Deretter snakket han i fem minutter om hvert av de tre punktene, men uten å skrive mer,  bortsett fra eventuelle underpunkter. Til slutt sto disposisjonen for hele forelesningen igjen på tavlen – en drøm for oss som skulle ta notater. Tobiassen var nokså lavmælt, og det var tilsvarende stille i auditoriet, for alle ville få med seg det han sa.

Musikk var nok det morsomste av mine tre fag. En av disiplinene var harmonilære, der Anfinn Øyen skulle lære oss å arrangere en melodi for fire stemmer. Dette var gruppeundervisning, og vi fikk “lekse” fra gang til gang: en enkel melodi som vi skulle sette ut for fire stemmer. Den ble skrevet inn på transparent med notelinjer, og første del av timen besto i at våre arrangementer etter tur ble lagt på prosjektøren, og så sang vi dem (sang etter noter var noe vi også lærte) og fikk vurdering av Øyen. På 1960-tallet må dette ha vært nokså avansert teknisk sett (alle andre forelesere brukte tavle og kritt, etter det jeg husker), og vi lærte mye av det. På siste forelesning før eksamen sang vi som vanlig gjennom dagens lekse, som jeg for anledningen hadde skrevet tekst til. Utrolig nok husker jeg både melodi og tekst så lenge etterpå (arrangementet finner jeg dessverre ikke). Av konkrete ferdigheter jeg lærte i studietiden, er nok harmonilære noe av det jeg har brukt mest senere, bl. a. som “kunstnerisk leder” av en liten sanggruppe.

Min studietid ble altså tilbrakt ved Universitas Osloensis, i praksis på Blindern. Nesten 20 år senere snakket jeg i telefonen med en som sa han befant seg på “UiO”. Det viste seg å være kortformen for Universitetet i Oslo, dagens navn på “Det kongelige Frederiks”. Mye har forandret seg siden jeg “lå ved universitetet”. Jeg spår at det neste navnet blir CO (“Campus Oslo”).
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det slektstreff for Oma-slekta. Om lag 120 etterkomarar etter besteforeldrene mine,  Lina og Torgeir Oma,  er samla på Hardingasete, 145 år etter at bestefar vart fødd på garden Ljones like ved. Dette blir gildt!

Då Lina og Torgeir var nygifte, drog dei til Jeløya ved Moss, der Torgeir dreiv båtbyggjeri ved Tronvik. Det fyrste bornet deira vart fødd der i 1899. Det vart ti born i alt, og ni av dei levde opp. Sett i den samanhengen er 120 deltakarar på slektstreffet ikkje overraskande høgt.

Lina og Torgeir flytta heim att til Strandebarm etter nokre år, og bygde hus i Gjerdavika, like ved Linas barndomsheim. Torgeir sette fyrst opp eit lite båtbyggjarnaust, men utvida etter nokre år. På Jeløya hadde han lært korleis austlendingane ville ha båtane, så han modifiserte strandebarmsfæringen og selde godt med båtar  i Oslofjordområdet. Han var òg ein teknisk føregangsmann, og tok m.a. i bruk elektrisk sag og høvel. I avisomtalen på nittiårsdagen hans sto det at han hadde bygd om lag to tusen båtar i sin yrkeskarriere.

I dag er Gjerdavika fylt av dei store verftshallane til Fjellstrand AS. “Solstrand”, huset som Lina og Torgeir bygde, har òg blitt slukt av verftet. Men “vetlanaustet” det første, vesle båtbyggjeriet som Torgeir sette opp, finst på eit vis enno. Huset sto der då ein av dei siste Fjellstrand-hallane vart bygd, og det høvde godt som lagerskur. Det sto attmed den eine veggen på den største hallen, og vart etter kvart ståande inne i nybygget. Først då innerveggen var kledd med plater ned til taket på Vetlanaustet, vart det rive. Så dekte ein det opne feltet med plater, og såleis står profilen av taket på Vetlanaustet att – eit minne om det som var starten på Fjellstrand av i dag.

Bestefar Torgeir var ein framifrå båtbyggjar og skaffa inntekter til heimen. Bestemor Lina tok seg av dei ti borna, og dreiv heimen med ressursar som var knappe trass inntekten frå båtbyggjeriet. “Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd”, skriv Aasmund Olavson Vinje sist i det første verset i songen At far min kunne gjera.  Vinje skreiv “far min”, men ville nok, som den framsynte mannen han var, ordlagt seg meir kjønnsnøytralt i dag, så songen høver godt som heider til besteforeldrene mine på Oma.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!