I dag er det 86 år siden den norske okkupasjonen av Øst-Grønland ble avsluttet. Den hadde sin bakgrunn i at Grønland var norsk frem til Kalmarunionen på slutten av 1300-tallet. Da Norge ble avstått til Sverige etter Napoleonskrigene, beholdt Danmark “skattlandene” Grønland, Island og Færøyene. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det var enighet om at Vest-Grønland, som var bebodd, var dansk. Men nordmenn drev sel- og hvalfangst langs kysten av Øst-Grønland, og Norge anerkjente ikke dansk suverenitet over disse ubebodde områdene. Da Danmark i 1921 erklærte at hele Grønland skulle være under dansk herredømme, protesterte Norge. Forhandlingene som fulgte, endte i 1924 med Øst-Grønland-traktaten, som ga begge land like rettigheter til jakt, fiske, m.m. i de ubebodde delene av Øst-Grønland. Suverenitetsspørsmålet ble ikke berørt i traktaten.
Den norske okkupasjonen av Øst-Grønland begynte i juni 1931 på privat initativ. Hallvard Devold, som ledet en fangstekspedisjon på Øst-Grønland, erklærte da “landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn”, og kalte området Eirik Raudes land. Etter et par uker godkjente Stortinget og regjeringen anneksjonen, og oppnevnte Helge Ingstad som sysselmann. Danmark brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, der Norge tapte på alle punkter. Dommen ble akseptert av Norge, og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933.
Da denne striden mellom Norge og Danmark var tema i historietimen på Høvik folkeskole, snakket klasseforstander Hoset varmt om det faktum at Norge og Danmark hadde blitt enige i rettssalen, og ikke hadde gått til krig mot hverandre. Men kunne det gått annerledes? Viktige aktører på norsk side får meg til å stille spørsmålet. Det var den nylig tiltrådte regjeringen Kolstad fra Bondepartiet som stadfestet okkupasjonen av Eirik Raudes land sommeren 1931. Men Peder Kolstad døde i 1932, og ble etterfulgt av Jens Hunseid. Han var, ifølge Norsk Allkunnebok, en hissigpropp. Etter nesten kupp-liknende manøvrer i Bondepartiets stortingsgruppe ble han ny statsminister for en regjering der forsvarsministeren het Vidkun Quisling. Han er kjent for senere “bragder”, men var allerede den gang mislikt av Arbeiderpartiet, bl. a. fordi han hadde vært forsvarsminister under “Menstad-slaget” i 1931, da et gardekompani ble sendt fra Oslo for å opprettholde ro og orden under streiketumulter i Grenland. Da regjeringen godkjente okkupasjonen av Øst-Grønland, hadde forsvarsminister Quisling, ifølge Wikipedias artikkel om Eirik Raudes land, gitt ordre om at den norske marinen om nødvendig skulle støtte okkupantene.
Da Hunseid-regjeringen ble felt av mistillitsforslag i 1933, gikk det bare et par måneder før Quisling startet sitt eget parti, Nasjonal Samling (NS). Jens Hunseid meldte seg inn i NS høsten 1940. De to som sto bak den private okkupasjonen av Eirik Raudes land, var NS-medlemmer helt fra partiet ble dannet. Så her var nok av folk med ideologi som kunne tenkes å starte en væpnet konflikt. Det hører også med til bildet at kong Haakon var sikker på at Norge hadde en god sak i Haag-domstolen, men han var nok ikke innstilt på noen krig med Danmark om Øst-Grønland.
.
Andre blogginnlegg om Norge i polarområdene:
De fire norske polarskutene
I Roald Amundsens fotspor?
Roald Amundsen, GJØA og Nordvestpassasjen
Fra Amerika til Kong Haakon VII Vidde
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger
(Innlegget ble påbegynt 03.04.2019 og fullført 03.04.2019)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no