Hviterusslands elskelige president Aleksandr Lukasjenko blir beskyldt for å bruke flyktninger/migranter som våpen mot EU. Hvis det er riktig, er det ikke noe nytt.
Menneskene som forsøkte å komme inn i Polen skal nærmest ha blitt invitert til Hviterussland med beskjed om at det derfra ville være enkelt å krysse grensen til EU-landet Polen. Den store mengden flyktninger/migranter skulle – i henhold til «våpen»-teorien nevnt ovenfor – bidra til indre splid i EU, tilsvarende det som skjedde ved den store migrasjonen over Middelhavet tidligere. Intervjuer med flere av de som var blitt «invitert» til Hviterussland, kan tyde på at de ikke var flyktninger etter definisjonen i FNs flyktningekonvensjon, men folk som så etter bedre økonomiske muligheter enn de hadde i hjemlandet. Det at mange har vendt hjem igjen, tyder på det samme.
Innerst i Middelhavet blir også flyktninger – i hvert fall betegnelsen «flyktninger» – brukt som et slags våpen, og slik har det vært lenge. Flyktningene her har til og med en egen FN-organisasjon, og ifølge Wikipedias artikkel om UNRWA går de palestinske flyktningenes «status» som flyktninger nærmest i arv (uthevelsen i sitatet nedenfor er bloggerens):
«De palestinske flyktningene og deres etterkommere får allerede beskyttelse av UNRWA. Derfor gjelder ikke flyktningkonvensjonen for dem.»
På FN-sambandets nettsider oppgis antallet palestinske flyktninger å være mer en fem millioner. Det er et noe høyere antall, tror jeg, enn opprinnelig, for samme sted står det at 1948-krigen (da araberstatene angrep og forsøkte å tilintetgjøre den nye staten Israel) førte til at ca. 750.000 palestinere mistet sine hjem. Omtrent samtidig flyktet også noen hundre tusen mennesker i forbindelse med at kolonien Britisk India ble delt i de to selvstendige statene India og Pakistan. Deres flyktningstatus har ikke gått i arv, og det har aldri vært noen egen hjelpeorganisasjon for disse flyktningene. De må derfor – sammen med resten av verdens flyktninger – nøye seg med UNHCR.
Antallet flyktninger i verden øker. Under arbeidet med dette innlegget fant jeg den mest balnserte redegjørelsen om flyktningproblemet på organisasjonen Folk og Forsvars nettsider.
(Innlegget ble påbegynt 29.11.2021 og fullført 29.11.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Aftenpostens forside 16. oktober 1964. De to hovedoppslagene handlet om begivenheter dagen før. Klikk for stort bilde.
15. oktober 1964 var det stor aktivitet i medie-redaksjoner over hele verden, bl. a. i speideravisen Kosen, organ for 2. Blommenholm speidergruppe. Når jeg tror Kosens redaksjonsmøte (dvs. at vi skrev og stensilerte avisen), var på akkurat denne datoen, skyldes det utenrikspolitiske begivenheter som gjorde at vi hørte på radionyheter i løpet av kvelden. Samme dag var nemlig Sovjetunionens leder, Nikita Krustsjov, blitt avsatt. Det jeg husker, er imidlertid ikke knyttet til Krustsjov, men at en NRK-journalist var litt oppgitt over at parlamentsvalget som var holdt i Storbritannia samme dag, hadde resultert i et uventet regjeringsskifte, slik at det ble litt mye å hanskes med på én gang for utenriksredaksjonen .
Nikita Krustsjov ble etter hvert erstattet av Leonid Bresjnev som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti. I Storbritannia vant Labour – med Harold Wilson som leder og senere statsminister – valget for første gang siden 1950 (Clement Attlee gikk av i 1951), Harold Wilson avløste Alec Douglas-Home, som hadde vært statsminister i ett år.
De to lederskiftene hadde nokså ulik karakter. For Krustsjovs del ble det spekulert på om det var et kupp. Det var i hvert fall et skifte av typen «noen har snakket sammen …», styrt av en liten krets på toppen av det sovjetiske makthierarkiet. Douglas-Home led valgnederlag og tok på demokratisk vis konsekvensen av det, slik vi nylig har sett at man også gjør her til lands.
Så vidt jeg husker, ble ingen av de to lederskiftene omtalt i Kosen.
(Innlegget ble påbegynt 13.10.2021 og fullført 14.10.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Sommertid: Klokken stilles mot sommeren, dvs. frem om våren, tilbake om høsten.
I dag er siste fredag med normaltid på denne siden av sommeren . Natt til søndag 28. mars stilles klokken frem én time. Offisielt skjer dette kl. 02.00, men det er tillatt å gjøre det før man går til sengs lørdag eller utsette det til søndag (mye digitalt utstyr er programmert til å ordne dette selv), bare det skjer med forsvarlig smittevern. Sommertid brukes for å vinne dagslys om ettermiddagen. Den timen med søvn vi mister natt til søndag, får vi igjen natt til 31. oktober, når klokken stilles tilbake til normaltid (det heter ikke vintertid!).
På engelsk heter det visst Daylight Saving Time («tid som utnytter dagslyset»),. Men jeg har ikke funnet noen forklaring på hvorfor dagslyset er viktigere å utnytte om sommeren enn om vinteren. Mange påpeker imidlertid at det er overgangen(e), ikke sommertid/normaltid, som skaper problemer. Da må vel konklusjonen bli at vi følger samme tid hele året?
Da jeg opplevde sommertid første gang (1959-1965), var det mye diskusjon før den ble innført. Nå stilles klokken som en selvfølge i mars og oktober, og ingen av dem som vanligvis protesterer mot å gå i takt (militærnektere, vaksinemotstandere, motstandere mot å bruke ansiktsmaske, «klimaskeptikere» osv.), gir lyd fra seg, i hvert fall ikke så høyt at jeg har registrert det. Det står da også åpent for alle å la være å stille klokken (i min bil følger den normaltid hele året), og i stedet endre sin egen døgnrytme. Kanskje det er løsningen, så kan standardtiden følge soltiden slik den er definert i de forskjellige tidssonene.
As time goes by – som tiden går – er kjent fra filmen Casablanca.
«Min» versjon av denne – etter hvert – standardlåten er ikke fra filmen, men med Monica Zetterlund og en svensk tekst (fra 1973, tror jeg – tekst av Hasse Alfredson og Tage Danielsson), som jeg i dag vil karakterisere som samtids- eller mediekritisk. Hør begge:
Les også: Vårjevndøgn (gjesteinnlegg av Hans Lindemann) fra mars 2018.
(Innlegget ble påbegynt 23.03.2021 og fullført 23.03.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Enkelte av bloggens lesere har kanskje fått med seg at det nylig var valg i Sambandsstatene ( president- og kongressvalg – med tillegg av en rekke andre temaer som velgerne kunnr si sin mening om). Det valget kommer like sikkert som at det er skuddår – ikke første tirsdag i november, men første tirsdag etter første mandag i november (Donald John Trump ble valgt tirsdag 8.11.2016).
Helt fra begynnelsen (kampen om å bli nominert som kandidat for ett av de to store partiene) foregår presidentvalget i USA etter omtrent de samme reglene som fotballcupen her til lands: Den som ikke vinner, er ute for godt. Og som i fotballcupen er resultatet av og til overraskende (i 2004 ble Vålerenga slått ut av cupen i tredje runde av Bærum – på Kadettangen). For fire år siden var overraskelsen i presidentvalget at Don Trump vant over Hillary Clinton. I motsetning til sitt senere “image” fulgte han skikk og bruk og holdt en slags seierstale. Det gjorde også årets vinner, Joseph Robinette Biden, og bloggens lesere kan her sammenlikne de to talene :
Trumps og Bidens seierstaler er gjengitt bare som lydfiler – slik jeg hørte dem i 2016 (t.v.) og i år (t.h.). Klikk på bildene for å høre dem.
Innledningsvis i sin tale i 2016 forteller Donald John at “secretary Clinton” (secretary må vel referere til hennes tidligere verv som utenriksminister, noe hun hadde gått av som nesten fire år før talen) hadde ringt og gratulert med seieren. Det er visst skikk og bruk å gjøre det slik, lenge før opptellingen er avsluttet, men når alle kjente stemmetall viser et sikkert resultat. Donald John har som ofte ellers valgt å se bort fra skikk og bruk. Det er synd, mest for ham selv og hans ettermæle. Det å innrømme nederlaget kunne gitt Trump et skinn av presidentverdighet mot slutten av hans ene periode. Men han ønsker kanskje ikke det, og det velger han jo selv.
(Innlegget ble påbegynt 12.11.2020 og fullført 12.11.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Det er hverken høflig eller saklig å karakterisere Donald Trump og Greta Thunberg som tullinger. Men jeg forsvarer meg med at når det gjelder saklighet, har begge to litt å svare for – og dermed begår jeg enda en usaklighet ved å beskylde andre for å være usaklige.
Det må nok innrømmes at kombinasjonen av bokstavrimet “tullinger på tur” og to etternavn som også begynner med T var for fristende til ikke å bli brukt. Men utgangspunktet var egentlig at de to ble omtalt som “verdensledere” i et eller annet nyhetsinnslag om World Economic Forum i Davos, der begge har vært til stede denne uken. En leder er etter min oppfatning en person som får andre til å følge seg, og ettersom store deler av verden hverken følger Trump eller Tunberg, synes jeg betegnelsen “verdensleder” passer dårlig.
Det er ellers et trekk i tiden at personer som Trump og Thunberg får så stor oppmerksomhet. Hvis jeg nok en gang begår en usaklighet og lanserer uttrykket “bortskjemt drittunge”, kan jeg overlate til bloggens lesere å avgjøre om karakteristikken passer på én av dem, begge eller ingen. Men det er grunn til å minne om at Trump er valgt i henhold til de samme reglene som alle foregående USA-presidenter, og at han fortsatt – ifølge meningsmålinger – har støtte fra visstnok 1/3 av velgerne. Thunberg har ikke noe formelt grunnlag for sin “lederrolle”, som i sin helhet bygger på de aksjonene hennes PR-apparat har klart å sette i gang.
Trump og Thunberg har i hvert fall en del ting til felles. Begge gir klart uttrykk for at det de mener, er sannheter som ikker skal diskuteres. Begge har et effektivt og delvis skjult PR- og påvirkningsapparat. Begge ses på som feilfrie av sine tilhengere og er et tilnærmet hat-objekt for sine motstandere. Og begge har vært Person of the Year i Time Magazine, Donald Trump i 2016 og Greta Thunberg i 2019. Klikk på forsidene nedenfor for å lese begrunnelsene.
(Innlegget ble påbegynt 23.01.2020 og fullført 23.01.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.
___________________________________________________________________________
Her i bloggen siterte jeg 31. mai fra den britiske avisen Spectator, der Bruce Anderson i kommentaren The case against Boris Johnson bl. a. skrev: “What has Johnson ever done to suggest that he has the moral or intellectual depth necessary to be prime minister: the patriotism and love of country necessary to be a Tory prime minister?”
Klikk på bildet for å høre podcasten.
Etter en lang valgkamp der den ene kandidaten etter den andre har blitt stemt ut, vant til slutt Boris Johnson kampen om ledervervet i det konservative partiet i Storbritannia, og fikk dermed statsministerposten med på kjøpet. Det var i tråd med de fleste spådommene, så BBC var tidlig ute i programserien The Inquiry og spurte allerede en uke før avgjørelsen: What kind of Prime Minister will Boris Johnson make?. Programmet tar opp ulike spørsmål, og har alltid fire eksperter som uttaler seg. Det trekkes også en forsiktig konklusjon, som jeg overlater til bloggens lesere å lytte seg frem til.
Klikk på bildet for å høre podcasten.
Aftenpodden brukte også store deler av tiden på Boris Johnson i utgaven som kom dagen etter at han hadde tiltrådt som statsminister. Aftenposten går vel fortsatt under betegnelsen “konservativ”, men det betyr åpenbart ikke at podcast-deltakerne uten videre heier på den nye britiske lederen for The Conservative Party. Også her overlater jeg til bloggens lesere å lytte til vurderingene. En runde om Donald Trump følgermed på kjøpet mot slutten av klippet.
Den ukentlige podcasten Aftenpodden sto ellers for denne ukens gledeligste mediebegivenhet. Både eter-, papir- og nettbaserte medier er ganske innholdsløse i juli, men så gjør Aftenpodden det motsatte av alle de andre, og åpner presentasjonen av ukens sending slik i min podcstnedlaster: “Ferien er over! “. Tusen takk til Trine Eilertsen, Lars Glomnes og Sarah Sørheim, dette reddet dagen for en gammel mann!
(Innlegget ble påbegynt 25.07.2019 og fullført 25.07.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Dagen i dag kunne gjerne opprettes som minnedag for norsk-russisk samarbeid. I 1978 inngikk Norge og Sovjetunionen gråsoneavtalen. Femten år senere var Norge og Russland to av landene som undertegnet Kirkenes-erklæringen, som markerte starten på Barentssamarbeidet.
Gråsoneavtalen hadde sin bakgrunn i at Norge og Sovjetunionen gjorde krav på jurisdiksjon i overlappende områder i Barentshavet. Avtalen bestemte at hvert av landene skulle håndheve myndighet over egne fiskefartøyer i sonen, mens fartøyer fra tredjeland måtte ha tllatelse fra enten Norge eller Sovjetunionen.
Da Kirkenes-erklæringen ble undertegnet i 1993 var den kalde krigen nettopp slutt, og optimismen var stor når det gjaldt fremtidig samarbeid mellom landene som grenser til eller ligger nær Barentshavet: Norge, Russland, Finland og Sverige. En frukt av dette er avtalen mellom Norge og Russland om en visumfri sone i grenseområdet mellom landene.
Delelinje avtalt mellom Norge og Russland i 2011.
I 2011 ble Norge og Russland enige om delelinjen mellom landene i Barentshavet, og gråsoneavtalen ble dermed uaktuell. Norge ønsket i utgangspunktet at grensen skulle settes etter midtlinjeprinsippet, som følger landformer. Sovjetunionen/Russland ville bruke sektorlinjeprinsippet, som som følger lengde- og breddegrader. Det som begynte med gråsonen i 1978, endte med en kompromisslinje i 2011.
Pomorhandel: Russiske skuter ved Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i Finnmark.
Langt tilbake i tid, mens Russland var et tsar-rike, foregikk også et samarbeid på tvers av grensen i nord, men da på privat basis. Pomorhandelen (pomor betyr ved havet) foregikk fra 1700-tallet. Det var russiske handelsmenn fra Kvitsjøen som dro til Finnmark og Troms med korn og mel og kjøpte med seg fisk hjem igjen. Denne handelen var så omfattende at det oppsto et eget handelsspråk, russenorsk. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble grensen etter hvert stengt, og handelen stoppet opp.
Etter 2011 har dessverre Russland under president Putin foretatt seg ting som har fremkalt internasjonale reaksjoner og som også gjør norsk-russisk samarbeid vanskelig. Det er grunn til å tenke over spørmålet oberst Arvid Halvorsen stiller i Aftenposten-nedenfor:
Klikk på bildet for å lese innlegget i eget vindu.
(Innlegget ble påbegynt 10.01.2019 og fullført 10.01.2019)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Den israelsk-palestinske konflikten er så innviklet at det knapt går an å omtale den uten ta stilling, for nesten alle ord og uttrykk er ladet. Selv prøver jeg å være nøytral, men i det følgende kommer jeg nok til å avsløre meg som mer pro-israelsk enn pro-palestinsk.
Kommentarer knyttet til konflikten kan virke nøytrale, men viser seg ved nærmere ettersyn å være farget av at kommentatoren har valgt side, bevisst eller ubevisst. I nyhetssendinger på NRK har jeg f. eks. hørt disse tre utsagnene som forklaring på de pågående demonstrasjonene mot Israel i Gaza, 70 år etter at staten Israel ble opprettet: palestinerne ble fordrevet, palestinerne flyktet, palestinerne måtte flykte. Utsagnene er tilsynelatende nøytrale, men gir uttrykk for helt ulike vurderinger av bakgrunnen for konflikten.
Klikk på bildet for å lese kommentaren.Klikk på bildet for å lese kommentaren.
Et annet eksempel er en setning i kommentaren Bønn til å gråte over (Dagsavisen 18.05.2018) av Helge Simonnes. Kommentaren gjelder flyttingen av USAs Israel-ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, men Gaza-demonstrasjonene trekkes inn på denne måten (uthevingen er gjort av meg): “Samtidig med at Jeffress fremførte sin inderlige bønn med lukkede øyne, knatret israelske mitraljøser på Gaza.” Mitraljøse er et tungt maskingevær montert på stativ, og hvis utsagnet hadde vært riktig, ville vel de fleste
demonstrantene vært drept. “På den israelske siden sitter unge menn – skarpskyttere – og plukker ut mennesker hvis kropp skal treffes,” skriver Roger Hercz mer presist i samme avis dagen etter, i kommentaren Gaza – der håpet har dødd. Virkeligheten er ille nok, det er ikke nødvendig å dramatisere den med upresis språkbruk. Et tredje eksempel på lemfeldig omgang med ord: Enkelte NRK-reportere omtaler det Hercz kaller skarpskyttere, som snikskyttere, en betegnelse som har en helt annen valør.
Klikk på bildet for å lese kommentaren.
Det er selvsagt greit at en kommentator velger side i konflikten, men da bør man ikke gi seg ut for å være nøytral. Den som leser Maren Sæbøs kommentar Sammen, men ikke likeverdige (Dagsavisen 22.05.2018), skal ha satt seg godt inn i det som hendte da staten Israel ble opprettet for å se hvordan teksten underforstått plasserer Israel som en aggressiv erobrer både i 1948 og 1967. I utdraget nedenfor har jeg skrevet inn med blått opplysninger jeg synes er vesentlige for å gi et riktigere bilde enn den opprinnelige teksten (kontroller meg ved å lese teksten først uten mine blå tilføyelser, deretter med disse). _____“Mai 1948 var også da staten Israel ble opprettet, etter en ___resolusjon i FN året før. Den opprinnelige delingen av det ___tidligere britiske mandatet Palestina var omstridt. Det som Israel ___markerer som sin «fødselsdag» er blant palestinerne kjent som ___katastrofen: «al-nakba». De arabiske landene Egypt, Saudi-Arabia, ___Irak, Jordan, Syria og Libanon gikk til krig mot Israel med det ___formål å fjerne den nye staten. Palestinerne ga ikke fra seg ___landsbyer og olivenlunder og landområder frivillig. Men de kom i ___en vanskelig situasjon da Israel vant krigen. _____Da den påfølgende krigen var over, satt Israel igjen med en langt ___større del av området enn det de opprinnelig var lovet gjennom ___FNs vedtak. De bitene som var igjen til den opprinnelige ___befolkningen sto under egyptisk og jordansk styre fram til 1967. ___Under seksdagerskrigen, som ble utløst av at araberstatene igjen ___truet Israel med utryddelse, ble også disse områdene okkupert av ___Israel.”
En kommentator som – så vidt jeg kan vurdere – skriver balansert om Midtøsten, er før nevnte Roger Hercz. I blogginnlegget Det nye Jerusalem i desember anbefalte jeg fem av hans kommentarer. Føy gjerne til to nye som gjelder Gaza: De fikk aldri vende hjem igjen – om palestinske flyktninger og om én som kunne blitt det, men som valgte å vende tilbake til Israel. Palestinerne i en blindvei? – om årsaker til at palestinerne ikke har nådd målet om en egen stat.
Et godt radioinnslag om de pågående demonstrasjonene i Gaza hadde Cecilia Uddén i Sveriges radio i pinsen: Gazaprotesterna – Varför är unga män beredda att offra sina liv?
I arbeidet med dette innlegget har jeg prøvd å finne ut om palestinerne er et eget folkeslag, eller om de er arabere bosatt i det geografiske “Palestina-området”. Svaret på spørsmålet ser som ellers ut til å avhenge av den som svarer. Men jeg har inntrykk av at artikkelen om Palestina i Store norske leksikon gir en balansert fremstilling, supplert med den tilsvarende artikkelen om Israel. Jeg overlater til leseren å trekke en konklusjon. I leting på svar kom jeg også over et utdrag fra boken Det Hellige Land fra 1879, med interessante opplysninger om befolkningen i “Palestina-området” på den tiden.
Wenche Myhre på “vakt” i Gaza. Fra filmen om hennes besøk der for å åpne et barnesykehus. Klikk på bildet for å se filmen og finne de to klippene som forteller om den israelsk-palestinske konflikten.
Gaza-stripen er også et stykke norsk historie. Etter Suez-krigen i 1956 ble en fredsbevarende FN-styrke utplassert på grensen mellom Israel og Egypt, i Gaza, som da var egyptisk. Danor-bataljonen med norske og danske soldater utgjorde en del av denne styrken fra 1956 til 1967. Det var nok den norske deltakelsen som gjorde Gaza til et kjent område for nordmenn, noe som igjen var bakgrunnen for at Falkeklubben i NRKs barne-TV og Wenche Myhres fan-klubb samlet inn penger til et barnesykehus i Gaza. Filmen om 17-årige Wenche Myhres Gaza-besøk i 1964 for å åpne sykehuset er et kostelig tidsdokument, med bare to korte glimt som antyder en konflikt mellom Israel og Egypt (palestinerne var ikke en del av nyhetsbildet i 1964): et kort innslag fra en skole og et besøk i den norske B-leiren nord i Gaza.
Dagens filmreportasjer fra Gaza inneholder lite av idyllen fra 1964, slik vi har sett i flere TV-reportasjer. Men det har ikke vært TV-reportasje fra FNs menneskerettighetsråd, som hadde hastemøte om Gaza 18. mai. Et sammendrag av møtet er laget av UN Watch. Denne ikke-statlige organisasjonen holder til i Geneve og er israelskvennlig, og har gitt mest plass til det organisasjonens eget vitne sier i møtet.
Mange spørsmål, få svar – og kanskje er det blogglesere som er dypt uenig med meg. Det kunne være utgangspunkt for en meningsutveksling i kommentarfeltet, hvis noe slikt er mulig i saklige former. Hør til slutt på hva Terje Rød-Larsen fortalte BBC om forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalen i 1993 (fra BBC-programmet The Inquiry – Trump and Kim: Can They Close the Deal?). Det går an for bitre motstandere å bli venner!
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
For 40 år siden i dag ble en Boeing 707 fra Korean Air Lines (KAL) tvunget til å lande nord i Sovjetunionen. Flyet var på vei fra Paris til Seoul med mellomlanding i Anchorage for å fylle drivstoff. Men nord for Grønland dreide flyet av ukjente årsaker østover og fløy i nesten motsatt retning av hva det skulle ha gjort. Etter at flyet hadde kommet inn i sovjetisk luftrom, ble det avskåret av to sovjetiske jagere. Den koreanske kapteinen satte på landingslysene og prøvde forgjeves å få kontakt over radio. Jagerflygerne meldte fra om at dette var et sivilt fly, men fikk ordre om å skyte det ned, og to raketter ble avfyrt mot passasjerflyet. Det ble skadet, og splinter
KAL 902 skulle til Anchorage, men dreide i nesten motsatt retning og ble tvunget til å nødlande i Nord-Russland.
drepte to passasjerer. Men mannskapet klarte å lande på en frossen innsjø, der alle ble hentet i sovjetiske helikoptere og ført til Murmansk. Passasjerene ble sendt via Helsingfors til Seoul, mens mannskapet ble holdt i arrest til de hadde bedt om unnskyldning for sin feilnavigasjon. Det ble mye spetakkel i det sovjetiske forsvaret etter hendelsen, fordi flyet først ble oppdaget etter at det hadde kommet inn i sovjetisk luftrom. Det kan ha vært årsaken til ordren om å skyte ned flyet, selv om det åpenbart var sivilt.
Hendelsen i 1978 kan ha ligget bak den langt mer tragiske saken i 1983, også med et fly fra Korean Air Lines, denne gang en Boeing 747. Flyet kom fra New York, hadde mellomlandet I Anchorage, og var på vei mot Seoul. Av ukjente årsaker fulgte flyet en mer vestlig kurs enn den som var planlagt, og kom dermed inn i sovjetisk luftrom flere ganger. Flyet ble fulgt av sovjetiske jagere mens det passerte Kamtsjatkahalvøya. Da det passerte Sakhalinhalvøya (etter å ha
KAL 007s planlagte og virkelige rute fra Anchorage mot Seoul.
vært i internasjonalt luftrom en stund), ble flyet beskutt med maskingevær, men uten sporlysammunisjon, slik at skuddene ikke ble sett av mannskapet . Deretter ble det avfyrt to raketter, som gjorde at flyet styrtet i en spiral mot sjøen. Nedskytingen skjedde trolig i internasjonalt luftrom. Alle de 269 om bord omkom. Nedskytingen skapte en internasjonal politisk krise.
Selv reiste jeg med Korean Air Lines bare et halvt år etter Sakhalin-nedskytingen. Jeg var utsendt av firmaet jeg jobbet for til en utstilling i Saudi-Arabia (Slik lever dei der: Saudi-Arabia her i bloggen), og skulle fly med KAL fra Frankfurt til Jeddah. At det skulle by på problemer, så jeg som lite trolig, og turen gikk greit. Men jeg nevnte ikke for mor hvilket selskap jeg skulle fly med. Og flyreisen fikk sin tilknytning til den kalde krigen. Dette var våren 1984, og året før hadde det pågått jakt på en mulig sovjetisk ubåt i Hardangerfjorden, noe som også ble omtalt i internasjonal presse. På flyet ble jeg sittende ved siden av en koreaner, som nysgjerrig spurte hvor i verden jeg kom fra – “Whel al you flom”, som det heter på asiatisk-engelsk, der lyden R er vanskelig å uttale. Jeg svarte at jeg kom fra Norge, hvorpå han smilte stort, og sa: “Nolway!? You didn’t catch that submaline!”
I tillegg til de to koreanske passasjerflyene var det enda et fly som fikk stor oppmerksomhet da det krenket sovjetisk luftrom. 28. mai 1987 landet den da 19 år gamle Mathias Rust med et én-motors Cessna privatfly på Den røde plass i Moskva. Han hadde fløyet hele veien fra Helsingfors uten å bli oppdaget, og han rakk å skrive noen autografer i Moskva før han ble arrestert. Det ble stor oppvask i det sovjetiske forsvaret, og her hjemme ble hendelsen brukt av DDE, som nevner den i sangen Det umulige e’ mulig.
(Innlegget ble påbegynt 18.04.2018 og fullført 19.04.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Noen av denne bloggens lesere husker kanskje denne innspillingen fra NRKs Ønskekonserten på 1950- tallet? Donald Trump, som nå er president i USA, er 17 dager eldre enn meg. Han hørte kanskje The holy city da han vokste opp, og tenkte: “Her skal jeg lage vei i vellinga når jeg blir stor! Og jeg skal gjøre det like før jul, når alle er opptatt med Betlehem!” Han har i hvert fall – med sin vanlige finfølelse – bestemt at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, og at ambassaden skal flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem. Det er riktignok 22 år siden Kongressen vedtok å flytte ambassaden, men dette er blitt utsatt “p.g.a. sikkerheten” av presidentene Clinton, Bush jr. og Obama, slik vedtaket tillater presidenten å gjøre.
At en ny hovedstad må godkjennes av fremmede makter, gjelder visst bare for Israel. Brasil bygde ny hovedstad på 1950-tallet uten å spørre andre land, nye land på Balkan har lagt hovestaden til den byen det passet dem, og skulle Norge finne på å flytte hovedstaden til Bergen eller Trondheim, blir det sikkert godtatt av alle andre land. Men Jerusalem er ikke bare hovedstad for et land, byen er også hellig for tre religioner. For jødedommen er Vestmuren, restene av det gamle jødiske tempelet, et hellig sted. På Tempelhøyden ovenfor ligger al-Aqsa-moskeen og Klippedomen, som er hellige for muslimene. Og for kristne av alle trossamfunn er flere steder i Jerusalem hellige fordi de er knyttet til korsfestelsen av Jesus. Slik
Google Maps kart over Jerusalem (klikk på kartet for å åpne kartet i Google Maps i eget vindu). Avstanden fra venstre til høyre kant på kartet er ca. 1500 meter. Innenfor kartet ligger de fleste helligdommene for jødedommen, kristendommen og islam.
forholdene nå er, har – så vidt jeg vet – alle religioner uhindret tilgang til sine helligdommer der de kan praktisere sin religion som de vil. Slik var det ikke frem til seksdagerskrigen i 1967. Da var Jerusalem delt, og jøder hadde ikke adgang til det jordansk-styrte Øst-Jerusalem, der Vestmuren ligger.
For en som ikke tilhører noen religion, er det vanskelig å forstå hvorfor dagens situasjon for de hellige stedene i Jerusalem ikke kan fortsette, uavhengig av om byen er hovedstad eller ikke. I Oslo og mange andre steder i verden lever jødedom, kristendom og islam side om side og dels i godt samvirke med hverandre, og da må vel det være mulig også i Jerusalem? Så er selvsagt territoriell kontroll en kilde til konflikt, men det er mellom stater, ikke mellom religioner.
Det er mange sterke meninger om Midtøsten, men de er lite interessante etter mitt syn. Da velger jeg heller Dagsavisens korrespondent i området, Roger Hercz, som skriver balansert og ofte har vinklinger jeg ikke finner andre steder. Fem av hans artikler fra siste halvår kan kanskje være noe å lese i julehelgen. Til de som foretrekker musikk, kan jeg tilby en annen “Jerusalem-låt”, Jerusalem (tekst av William Blake, Hubert Parry har satt musikk til teksten). Innspillingen er fra BBCs Last Night of the Proms i 2012.
(Innlegget ble påbegynt 21.12.2017 og fullført 22.12.2017)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Den israelsk-palestinske konflikten er så innviklet at det knapt går an å omtale den uten ta stilling, for nesten alle ord og uttrykk er ladet. Selv prøver jeg å være nøytral, men i det følgende kommer jeg nok til å avsløre meg som mer pro-israelsk enn pro-palestinsk.
