Like før jul fant jeg det femti år gamle klippet til høyre. Musikken til Hair hadde jeg i min samling da ‘klippet var nytt – den var trolig innspilt fra en lånt plate med min Tandberg båndopptaker . Men jeg hadde ikke sett musikalen, som jeg bare kjente av omtale i avisene (på samme måte som biskop Juvkam?). Så da Hair kom på kino, var særlig avslutningsnummeret Let the sunshine in – som jeg forbandt med «flower power» og hippie-kultur – et sjokk. Da jeg så filmscenen igjen i romjulen, fikk jeg assosiasjoner til en liknende(?) sekvens i en annen film, og jeg har tillatt meg å klippe de to sammen.
Fra Aftenpostens side for underholdningsannonser 4. januar 1960.
Jeg trodde først at Hair var den første musikal-platen i min samling. Men etter nærmere ettertanke fant jeg ut at det var My fair lady, en EP (alle vet hva det er?) med musikk fra den norske versjonen. Den kom til heimen (innkjøpt av mine foreldre?) etter at familien hadde sett forestillingen i Folketeateret noen uker etter premieren der.
Den første musikal-platen jeg kjøpte selv, var en LP med musikk fra Oklahoma! og South Pacific, ett orkesterpotpourri på hver side av platen, og uten et eneste sanginnslag. Noen år senere kjøpte jeg LPen med filmmusikken fra West Side Story. Den byttet jeg med en medelev som hadde samme innspilling, men i stereo. Det var særlig sporet Quintet – samsang med de to gjengene Jets og Sharks og rollefigurene Tony, Maria og Anita – som gjorde seg godt i stereo. Ellers synes jeg fortsatt at Cool er et høydepunkt, særlig avslutningen med et «Bah!» etterfulgt av et slags punktum på bassgitar(?). Dette høres best i plateversjonen, der musikken beskriver den spente stemningen etter slåsskampen mellom gjengene (den ender med et knivdrap), og der Jets vinner roen tilbake (jfr. tittelen «Cool») ved sammen å knipse med fingrene (gjengens «kjenningssignal»). På YouTube ligger også et filmklipp med Cool.
Det er mulig å finne alle filmene jeg har nevnt ovenfor, på nettet. Det er fortsatt verdt innsatsen å lete dem opp!
(Innlegget ble påbegynt 29.12.2020 og fullført 15.01.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
De er ikke helt enige med hverandre borte i Sambandsstatene, men overskriften til dette blogginnlegget er de trolig enige om, selv om enkelte gjerne vil ha stjernene plassert på to striper som går i kryss.Kanskje kan de være helt enige om – til og med spille sammen, de som behersker dertil egnede instrumenter – at Sousa-marsjen The Stars and Stripes Forever er et godt valg som unionens offisielle marsj. Ellers synes jeg fortsatt at Jimmie Hendrix’ Woodstock-versjon av nasjonalsangen The Star Spangled Banner er svært god (men man må kjenne originalen) – den har vært brukt her i bloggen minst to ganger.
Klikk på bildet for å høre Alistair Cooke fortelle om USAs nasjonalsanger – etter en innledning om fugler.
Sousa-marsjen er et tilskudd til patriotisk USAnsk musikk, men er ikke USAs nasjonalsang. Noe slikt hadde ikke landet før i 1931, slik Alistair Cooke fortalte i et av sine Letter from America (best å høre – klikk på bildet til høyre – men BBC har også lagt ut en tekstversjon av kåseriet).
Det er vanskelig å forbedre Alistair Cookes kåserier, men jeg synes jeg har gjort det ved å lage lenker og gi noen kommentarer til de sangene han forteller om
God Save The Queen
Vi kjenner melodien som vår kongesang. Jeg fant heldigvis en «riktig» versjon, som begynner stille, og blir «majestetisk» i siste del.
Yankee Doodle
Denne sangen lærte jeg på realskolen. Versjonen med fløyter og trommer passer godt, jeg tror fremføringen er inspirert av en skotsk Massed Pipes & Drums parade
Kaiserhymne (Heil dir im Siegerkranz)
YouTube-versjonen det er lenket til, begynner med bilde av en note. Den ser ekte ut, men viser en annen melodi (hør de første fire taktene av den) enn den man hører. Ellers ser jeg ikke bort fra at Donald John, som er president i Sambandsstatene til førstkommende onsdag (20.01.2021), kunne tenkt seg en oversatt versjon av denne – særlig tittellinjen – som presidenthymne.
God Bless America
Den innspillingen jeg har valgt, begynner og slutter med kor a-capella (uten instrumentfølge). og kunne klart seg godt uten partiet med fullt orkester –synes jeg.
America the Beautiful
Innspillingen begynner med storband, noe som passer godt for en USAnsk «nasjonal»-sang. Koret kommer inn, litt gospel-aktig, først med melodien unisont, etter hvert flerstemt. Storband og kor hadde vært nok, etter min smak. Solisten synger profft, men denne sangen skal ikke være en prestasjon.
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
Les mer …
… om vår egen nasjonalsang og et par av verdens vakreste nasjonsanger i Fedrelandssanger og flagg fra 17. mai 2019.
(Innlegget ble påbegynt 14.01.2021 og fullført 14.01.2021)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
De bilabiale språklydene (lyder som uttales ved at begge leppene sluttes sammen) er B, M og P. For komponister holder jeg meg naturlig nok til de stemte (ustemte komponister klinger dårlig), altså B og M, De viktigste (etter min smak) komponistene er avbildet ovenfor.
Denne uken er det 250 år siden Ludwig van Beethoven ble født. Mine kilder oppgir ingen fødselsdag, men han ble i hvert fall døpt 17. desember 1770, og på den tiden var det vanlig, tror jeg, å døpe et barn rett etter fødselen. Hadde lille Ludwigs foreldre visst hvor berømt han skulle bli, ville de nok ha sørget for også å registrere fødselsdagen.
«Alle» som har lært å spille piano, har spilt Beethovens «Til Elise». Ingen vet vel hvem Elise var; hennes egentlige navn var kanskje Therese, og det sies at hun var så mye yngre enn Beethoven at det var upassende med noe forhold mellom dem. Ellers var visst Beethoven nokså opprørsk, og han ville kanskje moret seg over denne alternative versjonen av «Til Elise». «Måneskinnssonaten» er et annet av Beethovens kjente klaververker. Måneskinnet begrenser seg til første sats; sistesatsen skrev jeg om i Janoska-ensembelet: klassisk musikk med improvisasjoner for et halvt år siden.
Svært mange tenker nok på «Skjebnesymfonien» når Beethoven nevnes. «A Fifth of Beethoven er Walter Murphys disco-versjon. Der har han brukt hovedmotivet fra første sats. Det er mest kjent («slik banker skjebnen på døren»), men å nøye seg med det, blir som å lese bare første kapittel i en kriminalroman. Det mest spennende partiet i Beethovens 5. symfoni er overgangen fra tredje til fjerde sats (ingen stans mellom satsene). Etter at strykere og treblåsere (særlig en tverrfløyte) nærmest har hvisket bankemotivet seg imellom, ligger pauken med en illevarslende pianissimo-dunking i 42 takter, før en voldsom crescendo i hele orkesteret ender i en triumferende fanfare i C-dur (tonearten skifter fra moll til dur). Bankemotivet overdøves, blir etter hvert underordnet og forsvinner helt i de siste akkordene.
På opptaket ovenfor har dessverre et tonedøvt/umusikalsk forslag fra YouTube kommet med rett etter overgangen til fjerde sats.
For meg er dette «handlingen» i symfonien. «Tvers gjennom kamp til seier» har jeg hørt som en beskrivelse som jeg synes passer.
BBCs musikk-radiokanal har hatt mange program om Beethoven i anledning jubileumsåret. Flere av innslagene i serien Beethoven unleashed kan fortsatt høres på nettradio, bl. a. nesten én time om symfoni nr. 5 – «Skjebnesymfonien».
(Innlegget ble påbegynt 14.12.2020 og fullført 16.12.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Overskriften har ingenting å gjøre med det faktum at det er fredag den trettende i dag, etter sigende en ulykkesdag.
November er årets mørkeste måned. Riktignok “snur” solen først 21. desember, men da pleier et snødekke å reflektere det lille lyset som er, slik at desember gjerne virker lysere enn “mørkemåneden” november.
November var årets niende måned i den eldre romerske kalenderen (novem på latin betyr ni), men ble forskjøvet til ellevteplass av januar og februar. Dermed kunne “den kristne bannedagen” oppstå (2. 11. uttalt “a’an i ellefte” høres nesten ut som et kraftuttrykk som det ikke passer seg for kristne å bruke). I skyttergravene langs Vestfronten bannet de neppe da våpenhvilen etter første verdenskrig trådte i kraft 11.11 kl. 11 i 1918.
I løpet av november har mange hyggelige mennesker jeg kjenner, fødselsdag. Det hadde også Benny Andersen (dansken med “… om lidt er kaffen klar”, ikke han andre, svenske, som heter Andersson). Det er fra ett av Benny Andersens dikt overskriften er hentet, og som fødselsdagshilsen til alle novemberbarn kommer her Novemberblues med Povl Dissing:
(Innlegget ble påbegynt 12.11.2020 og fullført 12.11.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Selv har jeg et fornavn som gjennom århundrene har blitt forenklet til Tarjei/Terje. Adolphe Sax, som ble født for 206 år siden i dag, har et etternavn som man i Norge har vedtatt skal skrives Saks. For her holder vi oss til norsk skrivemåte, må vite. Derfor kommer kronprins Haakon til å bli omtalt i skrift som kong Håkon når han en gang går ut av tiden, og Ostøya skal skrives slik, det har Statens Kartverk bestemt. Men Haagen Oust, som har sitt etternavn etter øya, får lov til å skrive navnet sitt på den måten han alltid har gjort, også med dobbel-A i fornavnet. Satans Kartbetennelse (min variant av kartetatens navn) bestemmer foreløpig(?) bare over stedsnavn.
Adolphe Sax oppfant saxofonen, som har sitt navn etter ham, og som derfor skal skrives med X. På YouTube fant jeg en innspilling fra 1985 med Harald Bergersens saxofonkvartett.
I kvartetten er (selvsagt) alle fire saxofonvariantene med: sopransaxen er den eneste med rett rør, til høyre for sopransaxen sitter barytonsaxen (dypest i klang), overfor denne tenorsaxen, og så altsaxen. Det sies at Adolphe Sax lagde instrumentet som en forenklet utgave av klarinetten; det må i så fall gjelde grepene, for munnstykket er som på en klarinett. Uansett variant: Sax har lagd et instrument med en fin, myk klang. Og kanskje er saxen enklere å spille på enn en klarinett, men like vanskelig å musisere med!
Komponisten John Philip Sousa var også født på dagens dato, førti år senere enn Sax. Sousa er mest kjent for sine marsjer. Den aller mest kjente er Stars and Stripes Forever (USAs nasjonalmarsj – har Norge noe slikt?). Den fremføres her av UTSA (The University of Texas at San Antonio) Sax Ensemble,
For meg er saxofonen først og fremst et solo-instrument knyttet til jazz. En av mange saxofonister verd å lytte til i denne genren, er Paul Desmond (1924-1977), f. eks. i Take Five. For de som måtte lure når de ser (og hører!) YouTube-inspillingen: Det er ikke en ung utgave av Jan P. Syse som sitter ved pianoet bakenfor Paul Desmond i begynnelsen, men Dave Brubeck (1920-2012), som har komponert Take Five.
(Innlegget ble påbegynt 05.11.2020 og fullført 05.11.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
For mange år siden, mens jeg var ansatt i skolebokavdelingen i et forlag, hadde jeg en årlig oktoberreise til lærerstevnene i Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var innkvartering på byenes beste hotell, der Hotel Norge i Bergen skilte seg ut ved at værelsesbetjeningen i løpet av kvelden var innom hotellrommet, brettet opp en flik av dynen og tente sengelampen. Denne servicen, som jeg alltid har sett på som kjennetegnet på et førsteklasses hotell, opplevde jeg igjen på de to “hotellene” jeg bodde på under min vestlandsreise i oktober i år, en reise som ikke gikk til Vestlandske Lærarstemna, men til venner og familie.
Hver gang jeg reiser mellom Øst- og Vestlandet, kommer jeg i tanker om hvor enkel denne reisen etter hvert har blitt. Tidligere var det et todagers-prosjekt, med tog, buss og delvis båt (omtalt i blogginnlegget Bilturer på tvers i juni 2019). Nå tar det noen timer med privatbil. Denne gangen gikk turen vestover gjennom Telemark og over Haukeli, på det som var den første helårsveien over fjellet. Hjemturen fulgte den nyeste helårsveien over Filefjell. Begge veier var det bar vei (ikke snø eller is i veibanen), noe som ikke er en selvfølge i oktober.
Som på mine lærerstevnereiser var også Vestlandsturen i oktober en utskeielse i matveien, med bare “etnisk” mat: biff à la Szechuan, pinnekjøtt, lutefisk, fiskeboller og fårikål. En av spesialitetene i Hotel Norges restaurant da jeg frekventerte den årlig (på forlagets regning), var Flensburger, som jeg ønsker meg til jul.
Skolebokfolkene fra alle forlagene gjorde lærerstevne-byene utrygge sammen, bl.a. ved å prøve nye, ukjente spisesteder. Slik havnet jeg en gang i Bergen på et etablissement som het Show Boat, ikke så langt fra Hotel Norge. Da vi neste dag fortalte de andre om stedet, var kommentaren fra den eneste bergenseren i forlagsflokken (hun var visst fra en svært besteborgerlig familie): “Det er to steder i Bergen man ikke går, og Show Boat er det ene!”
Noen har nok kastet seg over dette innlegget fordi det har hentet sin tittel fra en kjent og kjær sang. Den kommer nedenfor, fremført av Sissel Kyrkjebø – med rulle-R og i “playback”. At hun synger med rulle-R her, er ikke så galt, for teksten er skrevet av Tore Ørjaseter, som var fra Skjåk. Og at han skrev dikt om Vestlandet, er ikke så rart, for fra Skjåk til Loen i Nordfjord er det bare litt over 7 mil i luftlinje, mens avstanden til Lillehammer er mer enn dobbelt så stor. Å Vestland, Vestland har melodi av Sigurd Førsund:
(Innlegget ble påbegynt 01.11.2020 og fullført 06.11.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Jimi Hendrix var aldri i Vålerenga kirke. Men kirken hadde stått der i nesten sytti år da han døde for femti år siden i dag. I mitt hode har både gitaristen Jimi Hendrix og Vålerenga kirke markert seg musikalsk. El-gitar har jeg lite greie på, men det er vel i utgangspunktet en gitar der lyden er bearbeidet i forsterker. På YouTube finnes et klipp der Jimi Hendrix spiller akustisk gitar, som han åpenbart behersker godt. Når lydspekteret utvides med de effektene en forsterker kan produsere, og el-gitaren “bespilles” av en som både behersker gitarspillet og effektapparatet godt, kan resultatet bli som i Jimi Hendrix versjon av USAs nasjonalsang, The Star Spangled Banner, slik han fremførte den på Woodstock-festivalen i 1969. Festivalen fant sted mens diskusjonen i USA om Vietnamkrigen pågikk på det mest intense, og når man hører Hendrix-fremføringen av The Star Spangled Banner og samtidig følger teksten (vist i min kopi av YouTube-opptaket), er det åpenbart at dette er et slags innlegg i debatten.
I løpet av sin fremføring av The Star Spangled Banner er Jimi Hendrix også innom signalet Taps, som høres slik ut med signalhorn:
Taps er vel en engelskspråklig versjon av tappenstrek, et militært signal som brukes når det er tid for å begi seg til kasernen for å gå til køys (egentlig at det er slutt på – strek for – tapping av øl). Signalet brukes i USA bl.a. ved militære begravelser, det var vel derfor Jimi Hendrix tok det med i sin “debattinnlegg-versjon” av The Star Spangled Banner. Det signalet som brukes av Forsvaret på samme måte som USA-forsvaret bruker Taps, er Bønn, som jeg fant i en innspilling på Facebook med signalhorn og tromme (jeg tror det vanligvis brukes uten tromme).
Vålerenga kirke ble sterkt skadet i brann 18. september 1979. Brannen avfødte en sang, Vålerenga kjerke, med tekst og melodi av Trond Ingebretsen, 41 år etter kirkebrannen er sangen en av de som synges på fotballkamper av Vålerenga-klanen (neppe noe utpreget kirkelig miljø), Den beskriver godt lokalpatriotisme i en bydel, og det at bandet Bjølsen valsemølle står for den eneste (tror jeg) innspillingen, forteller at brannen gjorde inntrykk i flere bydeler enn Vålerenga.
Etter mitt øre har Bjølsen valsemølle en musikkstil som ligger et stykke fra Jimi Hendrix’, men jeg tror ikke bandet har noe imot å bli nevnt samtidig med ham.
(Innlegget ble påbegynt 17.09.2020 og fullført 17.09.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Det er ni år siden i dag at Hilde Heltberg døde, knapt 52 år gammel. “… kjent fra flere country, rock og pop-band og innspillinger” skriver Wikipedia om henne, og nevner da flere musikkstiler som jeg ikke hører mye på, likevel husker jeg Hilde Heltberg. Engler i sneen er den sangen jeg forbinder med henne, og som jeg tror hun sang en solo-versjon av, men den finner jeg hverken på YouTube eller Spotify. Hun synger den sammen med Jonas Fjeld i et opptqk fra “Allsang på grensen” i 2008. Teksten er av Ole Paus, og i en av to rustne herrer-forestillingene gjorde Paus og Fjeld et poeng av om det skulle synges “engler i sneen” (Paus’ tekst) eller “engler i snøen” (Fjelds Drammens-dialekt). I versjonen med Jonas Fjeld og Hilde Heltberg er det, såvidt jeg kan høre, konsekvent “snøen”.
Hilde er solist i Erik Byes vise Blå salme. Også The water is wide (tekst av Bob Dylan) høres først ut som en salme, men viser seg etter hvert å være en kjærlighetssang. Hilde Heltberg synger sammen med Rita Eriksen, og legger i de siste to versene på en karakteristisk overstemme. Samme slags overstemme finner vi igjen i refrengene i Den siste låta, der Hilde Heltberg og Marius Müller deler på å synge versene; tittelen passer på flere måter som avslutning her (klikk på bildet nedenfor for å høre).
(Innlegget ble påbegynt 01.09.2020 og fullført 01.09.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall.
Jims fulle navn var William James Basie. Han ble født for 116 år siden i dag i byen Red Bank i New Jersey , og er kjent i hele Norge som – eller riktigere med – The Kid from Red Bank:
Det finnes flere innspillinger, men jeg tror det er den ovenfor som er brukt som kjenningsmelodi for NRKs sommerprogram Reiseradioen (er det noen av dagens lyttere under 25 – hvis de finnes – som vet hva en reiseradio egentlig er/var?). Dette er en studio-innspilling; det går mere livlig for seg, synes jeg, med publikum til stede. Her høres det ut som om Count Basie i begynnelsen holder pianoet i gang for å gi bandet tid til å finne frem notene, og “fanfaren” som åpner Reiseradioens kjenningsmelodi, kommer først mot slutten.
Count Basie var pianist, og blir i innspillingen nedenfor presentert som en av gjestene i et progrm med Ella Fitzgerald, som synger Honeysuckle Rose. Det er moro å se hvordan musikerne koser seg under innspillingen!
Mot slutten av innspillingen ovenfor går Ella over fra å synge til å opptre som instrument. Denne improvisasjonskunsten, som var hennes spesialitet, kom godt med under en konsert i Berlin, der hun glemte teksten i Mack the Knife (4vers) men improviserte både tekst og musikk (i innspillingen nedenfor på YouTube er ikke lyd og bilde helt synkronisert, så glem bildet, og hør på bare lyden):
Det er jazzamusikernes fødselsdag i dag. Tenorsaxofonisten (saxofon med x!) Bodil Niska er født femti år etter Count Basie. Av den lange listen på YouTube over hennes innspillinger valgte jeg først Et gammelt stykke Oslo og Fiin gammel.På dagens dato ble også Carsten Klouman (1923-2004) født. Han begynte sin musikerkarriere som jazzpianist, og ble senere orkesterleder og musikkarrangør. Bl. a. har han arrangert en godt kjent melodi fra 1978.
Her på bruket er vi så heldige å ha vår egen Ella (jeg tror ikke hun synger jazz), Tvers over veien bor Emma, og på eiendommen ved siden av bodde for noen år siden Edda. Men Ebba har vi foreløpig ikke hatt boende her i strøket, så vidt jeg vet.
(Innlegget ble påbegynt 17.08.2020 og fullført 21.08.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 151 år siden Edvard Griegs klaverkonsert i a-moll, opus 16, hadde norgespremiere i Kristiania (urpremieren fant sted i København 3. april 1869). Dette var den ene av to norsk-nasjonale begivenheter knyttet til dagens dato. Mer om den andre nedenfor, først litt om Klaverkonserten. “Alle” kjenner åpningen med en paukevirvel som opptakt til solo klaver før orkesteret overtar:
Men konsertens høydepunkt kommer – i hvert fall for meg – i den langsomme annensatsen. Her handler det om fjelltur. Det er bratt og tungt å gå oppover, så det går langsomt (nesten ett sekund pr. åttendedelsnote); slik er det gjennom de første omtrent 24 taktene, til nederst på 2. side i det forenklede partituret i innspillingen nedenfor (lenke til fullstendig partitur står lenger ned i dette innlegget). Etter denne stigningen er det en slags avsats der horn, cello, obo og (igjen) horn har korte soli, før klaveret kommer inn (ved bokstav A i partituret) og markerer en fjellbekk som vi følger videre oppover. Så blir det bratt igjen, men med noen krafttak forseres den siste kneika før toppen er nådd, det som for meg er konsertens høydepunkt (bokstav B og de etterfølgende taktene).
Eksempelet ovenfor viser hvorfor det ikke holder å spille bare én sats av populære, klassiske musikkverk, slik bl.a. NRK Alltid klassisk har gjort de siste par årene. Da holder det selvsagt heller ikke å spille en avkortet annensats av Griegs klaverkonsert som ovenfor, så nedenfor er hele konserten, med de samme utøverne som i noteeksempelet ovenfor. Solist er Leif Ove Andsnes, dirigenten heter Leonard Slatkin, orkesteret oppgis ikke af YouTube, men det kan være London Philharmonic Orchestra – konsertlokalet kan tyde på det. Uansett: musikknerdene får her lenker til fullstendig partitur for a-mollkonsertens 1. sats, 2. sats og 3. sats (2. sats går direkte over i 3. sats). Men hør (og se!) konserten uten partitur først, så kan notene sammen med musikken gi anledning til noen aha-opplevelser ved et gjenhør.
Den andre norsk-nasjonale begivenheten som har funnet sted på dagens dato, var neppe inspirert av årsdagen for a-mollkonsertens norgespremiere, men fikk nok større oppmerksomhet, både i samtiden og senere, til og med ellers i verden. Og ja, det er greit å lese videre mens Grieg spilles i bakgrunnen …
Innledningsbildet fra filmen om Kon-tiki-ekspedisjonen. Klikk på bildet for å se filmen (59 min.).
78 år etter a-mollkonsertens norgespremiere kom et fartøy med for det meste norsk mannskap frem til Raroia-atollen i Stillehavet. Til tross for et nokså ublidt møte med atollen, der fartøyet grunnstøtte i brenningene, var ankomsten en suksess for sjefen om bord, Thor Heyerdahl, som forteller om “landfallet” (det er slik det omtales på et kart) i boken Kon-tiki-ekspedisjonen (s. 174 og videre). Heyerdahl hadde fått bygd balsaflåten Kon-tiki for å bevise at det var mulig å seile en slik flåte fra Sør-Amerika til Polynesia. Han hadde en teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket østfra, en teori som først ble motbevist av genetisk forskning, men som nylig, etter hva jeg husker, er blitt delvis bekreftet av helt nye teknikker innen samme fagområde. Kon-tiki-ekspedisjonen gjorde i hvert fall Thor Heyerdahl verdensberømt, noe dokumentarfilmen om ekspedisjonen sikkert bidro til. Filmen fikk en Oscar for beste dokumentarfilm i 1950 – det er den hittil eneste Oscar gitt til en norsk film, og statuetten sto (står?) ved billettluken i Kon-tiki-museet.
Da Kon-Tiki-flåten etter hvert kom til Norge, fikk – etter hva jeg har hørt – Sjøfartsmuseet i Oslo tilbud om å overta den og stille den ut. Museet var i en utbyggingsfase, og takket nei til tilbudet. Senere kunne Sjøfartsmuseets direktør fra sitt kontor se køen av turister utenfor Kon-Tiki-museet når han hevet blikket fra traurige budsjetter med dårlige besøkstall.
Filmen om Kon-Tiki-ekspedisjonen er et eksempel på Thor Heyerdahls talent for PR og markedsføring. Dette fikk en sideeffekt for norsk datamaskin-utvikling, som Gisle Hannemyr forteller i en tekst jeg fant på nettet: “Ganske raskt etter at maskinen (blogge-merknad: maskinen var Kontiki 100) kom på markedet dukket også advokaten til Thor Heyerdahl opp. Han mente at “Kontiki” var et navn som Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl, og dermed endret maskinen “Kontiki-100” navn til “Tiki-100″. I samme operasjon byttet operativsystemet “KP/M” navn til “Tiko”.
Navnet Grieg skal ha skotsk opphav (Gragg / Gregg / Greig), mens Heyerdahl-navnet visstnok er en dansk(?) oversettelse av det latinske Chortogæus, som skal bety Høland. Uavhengig av navnenes opphav er både Edvard Grieg og Thor Heyerdahl verdenskjent som nordmenn, med ulike bragder i hvert sitt århundre.
(Innlegget ble påbegynt 05.08.2020 og fullført 06.08.2020)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her. Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
