Vi er snart halvveis i januar, og russen 2018 er sikkert godt i gang med å forberede det viktigste som skjer dette skoleåret: ikke eksamen, men russetiden. I Kadettangen skal bli støysender i desember varslet jeg at russebråk ville bli tema i et senere innlegg, og nå er tiden inne.

Russebråk som plager andre enn russen selv,  kommer i hovedsak fra russebussene. De har ingen tillatelse til å lage støy, slik f. eks. festivalarrangører har i form av en polititillatelse. Det burde derfor være enkel prosedyre å bli kvitt støyen: én advarsel, deretter avskilting av den bussen som står bak støyen.

I innlegget Russetid før og nå i mai i fjor handlet siste del om russebråk. Et debattinnlegg i Aftenposten, Når russen ødelegger andres nattesøvn, avsluttes slik: “Er vi virkelig nødt til å tåle den terroren som russefeiringen representerer? Jeg synes ikke det”. Det synes ikke jeg heller, men det er for sent å gjøre noe med det når feiringen og bråket er i gang.

I mars 2017 skrev Budstikka om arbeid for å luke ut “bråkeruss”. Der sa  leder for Ungdomspatruljen i det lokale politiet, Ole Magnus Jensen, bl. a.: ” Årets russ vil også bli passet på. De som reiser rundt og lager bråk, eller bryter lover og regler, vil bli luket ut. (…) Da benytter vi straffeloven. Det kan dreie seg om for eksempel avskilting, beslaglegging av musikkanlegg eller bøtelegging av sjåføren.”  I et oppslag noen dager senere kommenterer han innspillet fra helsesøster Hilde Mostue om at vi må tåle litt lyd fra russen (!): “Politiet er enig i at befolkningen må tåle noe støy, men vi kan ikke som samfunn forlange at folk i de mest belastede områdene skal måtte tåle å holdes våkne om natten, fire uker i strekk. Derfor må russen, som alle andre, forholde seg til et regelverk som sier noe om ordensforstyrrelser.”

Det magre resultatet av politiets innsats kan avleses i overskrifter i Budstikkas nettavis fra april og mai 2017:

Politiet har åpenbart ikke kapasitet til å være på plass alle steder der russen herjer, så jeg foreslår at vi hjelper dem. I Asker og Bærum er det 30-40 russebusser. Med et slikt antall burde det være mulig å organisere en systematisk overvåking. Et vaktlag der to voksne personer med bil følger hver buss ville kreve 80 frivillige med 40 biler. Med et slikt opplegg kan støy og forsøpling registreres når det skjer og anmeldes der og da. Dokumentasjon vil foreligge i form av to vitner, og gjerne også som videoopptak gjort med mobilkamera. Noen vil kanskje se på dette som en form for borgervern, men det skal bare observeres og dokumenteres. Eventuell aksjon overfor bråkmakerne må være en politisak.

Ideen er lansert, og kan sikkert viderutvikles. Om noen synes den er verd å følge opp, er det bare å ta kontakt.

(Innlegget ble påbegynt 10.01.2018 og fullført 12.01.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Deichmanske biblioteks hovedavdeling holder fortsatt til i en praktfull bygning på Hammersborg. Med søyler foran den brede trappen opp til inngangsdørene signaliserer bibliotekbygningen til omverdenen at det som foregår der, er viktig. Utseende gjør det lett å omtale Deichmann som “et åndens og kunnskapens tempel”, noe dette bilbioteket har til felles med alle andre bibliotek.

Min første bibliotekopplevelse hadde et helt annet utseende. Sandvika bibliotek på 1950- tallet holdt til i en tyskerbrakke som lå mellom Rådhuset og idrettsplassen på Kadettangen. Men utseendet betydde ingenting, det var innholdet som telte. Hyllemeter på hyllemeter med bøker, også barnebøker, og på grunn av plassforholdene i brakken, var det som en labyrint man nesten kunne gå seg bort i. Jeg var en lesehest og lånte mange bøker, men det jeg husker best er en årgang av bladet Norske gutter, som jeg fant innerst i en blindgate i labyrinten. Av en eller annen grunn ble det ikke levert tilbake til den datoen som sto stemplet inn, og jeg var svært engstelig for hva som ville skje da jeg endelig skulle levere og gjøre opp for mine synder. Bibliotekaren, en “eldre” dame (trolig i 40-årene …) med blått forkle tok imot den innbundne årgangen – og sa at det var greit. Fra da av var dette “mitt” bibliotek.

Vi hadde bibliotek på Høvik skole også. Det lå i 2. etasje i den gamle bygningen, og lærer Småkasin var bibliotekar. Den boken jeg husker derfra, er av en eller annen grunn en fortelling om dampskipet GREAT EASTERN. Som gymnasiast på Valler ble jeg spurt om å være bibliotekar for elevbiblioteket. Det medførte få plikter ut over å betjene de få låntakerne, men siden åpningstiden var i storefri, var det et godt krypinn på kalde vinterdager. Sandvika bibliotek hadde da flyttet inn i nye lokaler over kinoen (som nå er Sandvika teater). Det eneste de ikke hadde, var en musikkavdeling, men det fant jeg på Deichman i Oslo, der lånekortet fra Sandvika også kunne brukes. Men det var på Sandvika bibliotek jeg fikk service. En gang var jeg innom for å spørre etter et dikt som jeg hadde førstelinjen til, men ingen forfatter. Bibliotekaren hadde heller ikke noe svar med det samme, og siden jeg også skulle inn til musikkavdelingen på Deichmann, spurte jeg der samtidig og fikk svar.  To dager senere lå det kort i postkassen fra Sandvika bibliotek, som hadde funnet det jeg så etter. De hadde ikke bare funnet svaret, de hadde også funnet meg, som ikke hadde oppgitt noe navn da jeg henvendte meg med mitt spørsmål.

Som nevnt var jeg sent ute med å levere en bok tidlig i min bibliotektilværelse. Det har nok skjedd senere også, hele utlåns- og innleveringsprosedyren illustrerer en utvikling fra det personlige til det automatiserte. Fra datostemplingen på den lille papirfliken bakerst i boken har vi beveget oss via strekkoderegistrering gjort av bibliotekpersonalet til egenregistrering av både utlån og innlevering. For 20-30 år siden kom påminningen om at en bok skulle vært levert i form av et kort med bilde av en finger med en knute på og teksten “Har du glemt oss? Hilsen biblioteket”. Sist jeg var sent ute, kom det et datautskrevet kort med opplisting av bokdata og underskrevet “Hilsen kamera nr. 1, Bekkestua bibliotek”. Ja, ja.

Utenfor by- og bynære strøk som Oslo og Bærum finnes også mange bibliotekvenner. Og noen steder kommer fortsatt biblioteket rundt til sine “kunder”. Sist søndag sendte NRKs Norge rundt og rundt reprise av en sending fra 1977 med bl. a. et innslag om bokbuss på Finnmarksvidda. For meg er bokbåten EPOS en favoritt, siden den er bygd på Omastrand. Båten er et samarbeidsprosjekt mellom Hordaland og Møre og Romsdal fylkeskommuner (Sogn og Fjordane har dessverre trukket seg ut). Den går som bibliotekbåt om vinteren og som passasjerbåt i sommerhalvåret. Båten har fått sin egen sang med tekst av Geirr Lystrup.

(Innlegget ble påbegynt 20.12.2017 og fullført 22.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

De fleste må ha fått det med seg nå: det stunder mot jul. For handelsstanden har det stundet mot jul siden slutten av oktober. Slik har det nok vært lenge, for det var i desember 1973 at Odd Børretzen fremførte sin Handelsstandskantate, gjengitt på platen I levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973 :

Nå er ikke handelsstanden alene om langvarig julehysteri. Ifølge en reportasje i Dagsrevyen hører nordmenn på julemusikk hele året.

Nærradiostasjonene følger opp, og for de som synes julemusikk passer best til jul, kan det være en prøvelse. La meg anbefale stasjonen Radio Rox, som i skrivende stund (7. desember) er deilig fri for julemusikk (jeg fant den på bilradioen etter at NRK sluttet å sende på FM-nettet). Det svenske hotellet TanumStrand feirer jul fra 24. november til 16. desember, så hva de foretar seg i julen, kan man jo lure på. Og Rema følger tradisjonen og selger mat med etiketten “Julens klassikere” og siste forbruksdag 10. desember… Det var noe annet da pensjonist Edward Bråthen i Odd Børretzens skikkelse vokste opp på gamle Hammersborg. Slik fortalte han i Sandvika kino i 1973 Om julen dengang:

Med fare for å høres like gammel ut som Odd Børretzens pensjonist, kan jeg fortelle at da jeg var så liten at jeg hørte på barnetimen for de minste (den som ble sendt hver morgen – lørdagsbarnetimen var for de store barna), lærte vi å lage adventskalender. Til det trengte man en potet og 24 fyrstikker “som du må få en voksen til å brenne av”. Dessuten et stykke sølvpapir (aluminiumsfolie), som poteten ble pakket inn i for å se fin og blank ut . Så ble fyrstikkene stukket inn i poteten, og én av dem skulle trekkes ut hver dag fra 1. desember.

Potetkalender med fyrstikker fanget ikke min interesse. Min julekalender hadde 24 luker med bilder bak. Én luke ble åpnet hver dag fra 1. desember. Jeg kan ikke huske at det var så spennende, men jeg kan huske det, så det må ha betydd noe. Senere kom tilsvarende kalender med små sjokolader bak lukene. Det syntes vi var råflott sammenliknet med bildekalenderen.

I dag holder det hverken med bilder eller sjokolade. Det skal være pakkekalender. Dagsrevyen fortalte om dette “dagen før dagen”, dvs.

30. november. Det er kanskje betegnende for dagens julefeiring at Dagsrevyen hentet gode råd til småbarnsforeldre om julekalender fra forbrukerøkonom Silje Sandmæl.

Når det gjelder de tradisjonelle julegavene, har det blitt vanlig å gi alternative gaver i form av støtte til forskjellige hjelpeorganisasjoner o. l. til folk som “har alt”. Kanskje var det en ide å gjøre noe tilsvarende med pakkekalenderne i adventstiden. Da kan det bli populært med bildekalender igjen – bilder av det man har gitt bidrag til. Jeg tror barna er voksne nok til å sette pris på det.

(Innlegget ble påbegynt 05.12.2017 og fullført 07.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

“Det var noe til navn!” tenkte jeg da jeg bladde om til kronikken i Dagsavisen i slutten av april i år. Marita Ryun Matthews Holmeset-Varpe. Fem enkeltnavn, hvert av dem med minst to stavelser. Enkeltnavnene kan – teoretisk – komme fra fire forskjellige land i minst to verdensdeler. Og den som har fantasi, kan nesten tenke seg en livshistorie bak navnet. Hun har sikkert en “hverdagsutgave” av navnet når hun presenterer seg, og underskriften (jeg fant den da jeg drev googling til dette innlegget) er i hvert fall forkortet. Men Dagsavisen lar henne få den plassen som er nødvendig, og har trolig måtte utvide feltet for navneopplysninger med én linje.

Lange navn blir vanligere etter hvert som antallet personer med dobbelt etternavn øker. Økningen skyldes vel at folk beholder sine etternavn når de gifter seg, og barna får både mors og fars etternavn. Samtidig er det blitt vanlig å presentere seg med bare fornavn og å henvende seg til andre på samme måte. Jeg er så gammel at jeg liker det dårlig. For meg er det unaturlig å være “på fornavn” med noen jeg møter for første gang.

“Navnet skjemmer ingen,” sier et gammelt jungelord. Det gjelder helt sikkert for personer, som stort sett får seg tildelt et navn av sine foreldre. I andre sammenhenger er jeg ikke så sikker. Verst synes jeg det er med engelske “jålenavn” på norske firmaer uten tilknytning til utlandet. Bensinstasjonene med det halvengelske navnet Statoil er omdøpt til Cirkle K, et navn som visstnok forutsettes uttalt på engelsk. Firmaer med helt engelske navn som Norwegian Outlet og Sir Price Outlet har, meg bekjent, all sin virksomhet og alle sine kunder i Norge. Det har nok også Dun of Norway, et firma som driver med dyner og puter, og som jeg skrev om her i bloggen for et år siden fordi dun på engelsk betyr noe helt annet enn dun på norsk.

Skip har navn og blir døpt. Det gjelder vanligvis ikke andre transportmidler. Jeg har riktignok vært på to speiderutflukter med busser som het ble døpt “Elvira”, og samme navn ble gitt til den varebilen troppen en periode disponerte. Men det er noe eget ved skipsnavn (se også Navneskikk til sjøs). Det ser man bl.a. i omtalen av ulykker der ulike transportmidler er involvert helt opp til nyere tid. Katamaranen SLEIPNER kolliderte med Store Bloksen i november 1999, og ulykken omtales som “Sleipner-ulykken”, ikke “Bloksen-ulykken”. Tog 2302 kolliderte med et lokaltog ved Åsta i januar 2000, og denne ulykken omtales som “Åsta-ulykken”, ikke “tog 2302-ulykken”.

Utgangspunktet for disse tankene var det lange navnet Marita Ryun Matthews Holmeset-Varpe. Et navn i motsatt ende av lengdeskalaen skal ha vært Jo Å (kortere kan det ikke bli!), som bodde i Meldal i Sør-Trøndelag og døde på 1990-tallet (har ikke klart å verifisere dette). De to kunne sikkert hatt en interessant samtale om navn, eller de kunne hørt på Gabriel Fliflets komposisjon Rio Aga, der teksten består av gårdsnavn fra Voss og Hardanger, slik som Rio, Aga – og Oma.

(Innlegget ble påbegynt 06.12.2017 og fullført 07.12.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sist lørdag var hodeplagget hijab hovedtemaet i del 2 av Aftenposten. På dette temaet hadde avisen spandert ni sider pluss forsiden av del 2. Tre faktaspalter hadde “leksikalske” opplysninger om hijab, resten var basert på intervjuer med 50 kvinner som bruker hijab. De forteller om hvorfor de går med hodeplagget og om hvordan de opplever at andre ser på bruken. Flertallet hadde ikke opplevd problemer, men Aftenposten valgte å la overskriften representere mindretallet: “Med en gang folk ser meg i hijab, tror de at jeg er undertrykt eller at jeg ikke får være med på ting”.

Hijab er det mest moderate “muslimske” hodeplagget. Store norske leksikon skriver “også kjent som skaut” i sin artikkel om plagget. Det synes jeg gir et galt inntrykk. I min norske hverdag sender bruk av hijab signaler til omverdenen om brukeren, noe et vanlig skaut ikke gjør. Dagsavisen-innlegget Minoritetens mektige mote av Pia Henriksen handler om dette. Hun skriver mest om niqab, som dekker hele ansiktet unntatt øynene, men er også inne på hijab.

Voksne, norske kvinner som bruker hijab, må forutsettes å ha valgt det selv. Barn med hijab er noe helt annet. Mina Ghabel Lunde skriver om det i Aftenposten-kronikken Hijab på barn er den groveste kollektive ansvarsfraskrivelsen i Norge i august. Født i Teheran og med familie der har nok hun bedre bakgrunn for å uttale seg om hijab-bruk enn de fleste andre “synsere”.

Unni Wikan har også bakgrunn for å uttale seg om hijab. Hun er professor emerita i sosialantropologi, og har reist og oppholdt seg lenge flere steder i Midtøsten. I oktober var hun gjest i NRKs Verdibørsen under overskriften Polygami, hijab og æresvold også i norsk kultur? Det er verd å høre på!

I denne bloggens første innlegg om hijab skrev jeg: “Jeg heller nok i retning av å mene (det var vel forsiktig sagt!) at bruk av hijab hverken fremmer likestilling mellom kjønnene eller integrering.” I dag ville jeg nok sløyfe forsiktigheten.

(Innlegget ble påbegynt 21.11.2017 og fullført 24.11.2017)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Les også:
Nazisme, revy – og hijab (24.02.2017)
Hijab, revy og “nazi-frisør” – igjen (11.03.2017)
… og søk på “hijab” i søkefeltet øverst til høyre og åpne svarene med overskrift “Alternative fakta”.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Sverre Steinsvåg er – ifølge Dagsrevyen – en av landets fremste eksperter på astma og allergi. Det fremgår ikke av reportasjen om han bare driver med forskning eller om han også mottar pasienter. I siste fall får vi håpe han viser mer omsorg for sine pasienter enn han viser for beboerne på landets pleie- og sykehjem.

Hvorvidt det er forsket på om dyr på pleieinstitusjoner har noe for seg, vet jeg ikke. Men praktisk erfaring viser tydeligvis at det har positiv innvirkning på beboernes hverdag, en hverdag som i sin helhet foregår på en institusjon. Jeg blir ganske opprørt over at at en lege så bastant vil nedlegge totalforbud mot dyrehold i institusjoner fordi det kanskje kan være problematisk for ti prosent av arbeidstakere som oppholder seg der åtte timer daglig.

_________Besøkshunder i Østfold_____________Sauen Shawn på Rødtvet sykehjem

Den ene reportasjen ovenfor er fra et sykehjem i Attendo-kjeden, som har som mål å ha dyr på alle sine sykehjem. Norlandia-legen Stephan Ore nevner ikke dyr, men skriver i et innlegg i Dagsavisen innledningsvis om “… en kultur der individet står i fokus, der strukturen tilpasses det pleietrengende mennesket og ikke omvendt”.  Vi får håpe det er en slik kultur som vinner frem, og ikke de rigide og firkantete holdningene Sverre Steinsvåg gir inntrykk av å ha.

(Innlegget ble påbegynt 16.11.2017 og fullført 18.11.2017)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no