Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

Da Sandvikas moderne historie begynte i 1872 ved at Drammensbanen kom, var ikke kvinner synlige hverken i politikk eller næringsliv. Likevel satte noen få kvinner sitt preg på det nye tettstedet, og de har fått etterfølgere frem til i dag.

Julie Randers
Søstrene Petra og Olava Tjernsli
Ranveig Andresen
Dagens damer

.

.

.

Julie Randers

Julie Randers Christiansen har selv fortalt om sin første tid i Sandvika. Hele hennes historie er tilgjengelig på slektsgranskingsnettstedet Geni i form av et brev til hennes barnebarn. Til Sandvika kom Julie Randers Christiansen med sine barn vinteren 1896/97 fra Hvaler. Hun var nylig blitt enke, hadde solgt alt famlien eide og reist til Sandvika for å etablere seg der. I brevet til barnebarnet forteller hun om hvordan hun kom i gang med sin manufakturforretning ved lån via bekjentskaper og med hjelp fra kjøpmenn i Sandvika. Hun leide lokaler i trebygningen i sveitserstil som lå der Løkkeåsveien gikk opp i en bratt bakke fra Drammensveien (senere Ringeriksveien, nå Elias Smiths vei). For å få økonomien til å gå rundt, tok hun “en lærer i pensjon og 3 damer i middag”. I tillegg drev hun som syerske, noe som helst ble nattarbeid. Slik fikk butikken hennes etter hvert et godt økonomisk fundament.

I 1910 døde eieren av gården der Julie Randers leide lokaler. Hun risikerte nå at leieforholdet kunne bli oppsagt av nye eiere, og for å sikre forretningen kjøpte hun selv gården, også denne gangen med god økonomisk hjelp. Randersgården, som den nå ble kalt, var en stor bygning som var dårlig vedlikeholdt. Men hun fikk den renovert, og som eier fikk hun også inntekter av forskjellig utleie, bl. a. til klasserom for Evje skole mens den nye skolen ble bygd, og til kommunekassereren. Det siste viste seg å trekke kunder, fordi man måtte gå gjennom butikken for å komme til kommunekassereren.

Ved siden av å drive butikken, deltok Julie Randers i det lokale foreningslivet. Hun var mangeårig formann i Sandvikens kvinneforening. Og hun var den første kvinne som ble valg inn i styret for Sandvikens vel.

I 1934 overlot Julie Randers Christiansen forretningen til sin svigerdatter (tror jeg) Katharine Randers. Men hun eide fortsatt gården, der hun bodde i tredje etasje, og hun var hjemme da det brøt ut brann 3. juledag 1938. Det var en dramatisk brann, fremgår det av reportasjen i Asker og Bærums Budstikke. Heldigvis ble alle husets beboere reddet ut, men bygningen var totalskadet.

Den nye Randersgården reiste seg i løpet av et par år, og står nå som et solid minnesmerke over en av damene som etablerte dagens Sandvika.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Petra og Olava Tjernsli

Søstrene Petra (f. 1869) og Olava (f. 1871) Tjernsli kom fra Sollihøgda, og startet kolonialbutikk på Smestad i 1896. Etter en tid flyttet de butikken til Sandvika. Til å begynne med holdt de til i leide lokaler hos brødrene Johnsen. Så flyttet de til Nafstadgården, de samme lokalene som i dag huser SpecSavers.

Men så bygde søstrene sin egen forretningsgård på den andre siden av Drammensveien, som veien gjennom Sandvika het den gangen (senere ble det Ringeriksveien, nå er det Rådmann Halmrasts vei). Der hadde søstrene butikk i første etasje og leilighet i 2. etasje. Denne gården var lenge sentral i gatebildet i Sandvika, og het selvfølgelig Tjernsligården. Den skiftet navn til Helgerudgården først  etter at Egil Nordby, som i 1935 overtok gården og butikken etter søstrene Tjernsli, og som kalte butikken Søstrene Tjernslis Eftf., solgte videre til Alf Helgerud i 1951.

   
T.v.: Tjernsligården en gang mellom 1906 (tomten utskilt 1905) og 1918 (den nye stasjonsbygningen ferdig 1919). T.h.: Helgerudgården (tidl. Tjernsligården) ligger fortsatt sentralt i Sandvika i 1967. Klikk på bildene for stor utgave i eget vindu.

Søstrene Tjernsli var driftige forretningsfolk, og deres “Kolonial-, Mel & Fedevareforretning” ble – som det sto i Petra Tjernslis nekrolog i 1935 – “en av Sandvikas største og mest velrennomerte i sin branche”. Ved siden av dette var de tydeligvis aktive i foreningslivet. Olava var med på å stifte Bærums kjøpmannsforening, satt to år i styret der og var foreningens revisor i 21 år. Hun deltok også aktivt i Selskabet for Sandvikens vel, og var medlem av styret i 1912. Ellers finner vi søstrene gjentatte ganger i trekningslister i Budstikka etter basarer, som de sikkert også hadde støttet med gevinster fra butikken.

At de to søstrene gjorde det godt øknomisk, kan man se av skattelisten for 1907 i Budstikka . Dette var like etter at Tjernsligården sto ferdig, og da hadde begge en årsinntekt på kr 2000 og en formue på kr 8000. Det var helt på linje med kjøpmenn ellers i Bærum.

Olava giftet seg i 1929 (litt usikkert årstall, hun var ugift i 1928) med eieren av nabogården, bakermester Gustav Hagbart Østby, som var blitt enkemann femten år tidligere. Petra forble ugift.

“Damene fra Sandvika, J(ulie) Randers Christiansen og søstrene  Tjernsli, sto først i fellesannonsen som de handlende i Bærum hadde i forbindelse med kong Haakons ankomst til Norge i november 1905.

.

.

.

Ranveig Andresen

Ranveig Andresen tilhører generasjonen etter Julie Randers Christiansen og søstrene Tjernsli. Sammen med Oskar Andresen, som hun giftet seg med i 1934, drev hun Sandvika bok- og papirhandel fra slutten av 1930-tallet.

Hennes pikenavn var Johnsrud, et veletablert navn i Lommedalen. Hun må ha fattet interesse for bokhandel tidlig, for i et intervju i Budstikka i 1949 skriver intervjueren: “Fru Andresen har solgt bøker i Sandvika i 20 år”. Hvis det stemmer, begynte hun i Leif Jensens bokhandel i 1929 og fortsatte med Jens Baardseth (Leif Jensens efterf. bokhandel) fra 1935 før hun og ektemannen overtok det hele etter noen år.

Fru Andresen (som damer flest på den tiden “mistet” hun fornavnet da hun ble gift) var bokhandlerdelen av forretningen, mens Oskar “Mika” Andresen tok seg av papirdelen. Det er som en dame i 50-60-årene jeg husker henne, på en tid da hun i praksis var Sandvikas “kultursjef”. Ved siden av bøker kunne man også få kjøpt grammofonplater, mest singler og EPer. Jeg tror bokhandelen lenge var det eneste stedet i Sandvika man fikk kjøpt plater, en tradisjon tilbake til sveivegrammofonens tid. På en hylle inne i ett av bakrommene sto en platespiller med øretelefon, og den ble brukt når kunder skulle høre på en plate før de kjøpte.

Men det var først og fremst bøkene som gjaldt for fru Andresen. En av hennes ansatte på 1960- eller 1970-tallet fortalte om bokhandlerens metode for å sikre seg at kundene fikk service. Når årets bøker kom om høsten, ble de fordelt for lesing til alle de ansatte. Så måtte hver enkelt gi et resymé av den boken hun hadde lest (jeg kan ikke huske at det var mannlige bokhandlermedhjelpere der), slik at alle kunne svare på spørsmål fra kundene. Jeg har også et personlig minne om service fra Sandvika bok- og papirhandel. Det var mammut-salg en gang på 1970-tallet, og jeg leverte bestillingsliste for å hente bøkene senere. Da jeg kom hjem neste dag, lå de i postkassen med faktura. Det hjalp sikkert litt at fru Andresen kjente meg som speiderleder for Trond, men likevel …

Også Ranveig Andresen deltok i foreningslivet. Hun satt i styret i Bærum sogneselskap, der hun ble utnent til æresmedlem. Hun var også medlem av Høirekvinners klubb, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Ellers er hun mindre synlig i lokalpressen enn forretningsdamene i generasjonen før. Men at hun var godt kjent i Sandvika og Bærum er det liten tvil om. I en omtale av butikkenes vindusutstillinger i forbindelse med kong Haakons 75-årsdag i 1947 får hun rosende omtale som “fru Ranveig Andresen”,  uten at hennes tilknytning til bokhandelen blir nevnt i det hele tatt.

Siden det snart er jul, kan det passe å avrunde denne delen med en annonse som sto i Budstikka for akkurat 76 år siden. 21. desember 1942 var midt i den mørkeste krigstiden, og man måtte være forsiktig så okkupasjonsmakten ikke ble provosert. Men var det ikke noe med nisseluer?

.

.

.

Dagens damer

Det er driftige damer i Sandvika i dag også! Fire av dem har vært med i styret for Sandvika museum Lofthe siden starten i 2013. Det de har fått til, er mye på linje med det Julie Randers Christiansen gjorde: fra ingenting har de bygd opp og holdt liv i en institusjon med lokal tilknytning.

Meget velfortjent fikk ildsjelene bak Sandvika museum Lofthe hederlig omtale og diplom da frivillighetsprisen ble delt ut i forrige uke. Bak prisen står Bærum frivilligsentral og Bærum kommune. Det er flott med diplom, men museet trenger først og fremst praktisk støtte. Lokalene i 2. etasje i det tidligere Brekkehuset på Løkketangen er en opplevelse for alle som husker 1950-tallet eller vil fortelle om det. Men det er trangt, og den bratte trappen samsvarer lite med “universell tilgjengelighet”. Rett ved siden av står et annet, kommunalt eid hus fra Løkketangen. Det er tomt, etter at Bjørg Thorhallsdottir flyttet til Sjøholmen. Overlat dét huset til Sandvika museum! Museets femårige historie tyder på at det kan bli en suksess.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 12.12.2018 og fullført 20.12.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I fjor kom denne bloggens 21. utgave ut på lørdag før palmesøndag, og der skrev jeg i innlegget “Værsågod – neste!” om fars butikk i Bjerregaards gate i Oslo (les gjerne dét innlegget før fortsettelsen her):
___“Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. ___Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i ___dag, i hvert fall ikke med dagligvarer.”
Nå har det kommet en matvarebutikk der! Ikke i “fars lokale”, men i det litt større lokalet vegg i vegg, der det opprinnelig var fargehandel. St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster driver med det navnet forteller, og bruker fortauet som en utvidelse av butikken på samme måte som far gjorde. Og så har de brukt bilder fra Fruktforretningen Hardanger på 1950- og 1960-tallet som vindusdekorasjoner. Det er veldig trivelig å oppleve “butikk på fortauet” der igjen, særlig fordi den nye butikken åpnet bare en måned før åttiårsdagen for fars butikketablering. Han begynte 2. desember 1938, så jubileumsdagen er på søndag.

Nystartet butikk i 1938
Krigsårene
Mange småbutikker
Nært forhold til ansatte og kunder
Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter
Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”
Et minnesmerke utenfor butikken
Innflyttere driver butikk

 

Nystartet butikk i 1938

Kvartalet var nybygd da far kom forbi og så at det var et butikklokale ledig der. Da hadde han i flere år prøvd få seg jobb i Oslo. Men dette var “de harde trettiåra”, og som vestlending uten hjemstavnsrett i Oslo var det umulig for ham å få ansettelse noe sted. “Jeg begynner for meg selv,” tenkte far, og kontaktet Gamle Aker Boligselskap, som var utleier av butikklokalet. De skulle ha innskudd, og det hadde ikke far råd til, så han sa at da fikk det være. Men boligselskapet var nok interessert i å få leid ut, og frafalt kravet om innskudd.

Far fikk hjelp av sin yngre søster Hallfrid til å drive butikken. Ingen av dem hadde egentlig peiling på vareutvalg og slikt, men de fikk god hjelp av leverandører til å komme i gang. Far har selv fortalt hvordan den første tiden var:

_____“Hallfrid var kommet noen dager tidligere og ble en uunnværlig støtte fra første dag. Varene vi hadde fått inn, ble plassert og spredt utover for å fylle opp hyllene. Der vi hadde for lite varer, brukte vi tomemballasje og reklame.
_____Åpningsdagen, 2. desember 1938 husker jeg lite fra. Vi gikk vel for det meste og ventet på en kunde. Hvem som var den første, husket jeg aldri, men i de følgende år var det flere fruer som sa at “jeg var den første kunden i denne butikken.” Kassa viste at åpningsdagens salg var kr. 24,50.

_____Det viste seg fort at Hallfrid hadde et godt lag med kundene, ble fort kjent med dem og kunne fortelle meg hva de spurte etter og hva vi burde ta inn. Det var mange av kundene som sa at vi burde føre grønnsaker. Vi forsto etter hvert at det var vi nødt til. Men det var et problem. Både Hallfrid og jeg visste hva kål og gulrøtter var, men det var også alt. Jeg bad Hallfrid gå ut og handle grønnsaker i andre butikker, spørre og grave og lære mest mulig. På det viset visste vi snart hva purre og selleri var og en hel del annet. Vi begynte med grønnsaker, og det hjalp på omsetningen. Utenfor butikken, men innenfor fortauet, var det en stor plass som tilhørte gården. Vi begynte å bruke den til utstillingsplass for frukt og grønnsaker. Det var virkningsfullt og hjalp ytterligere på omsetningen, som økte for hver dag. Julehandelen var så god at vi hadde råd til å ta drosje hjem til vår elendige hybel i Herslebsgate, hvor vi spiste med yttertøyet på. Det tok timer før hybelen nådde normal innetemperatur. Et lite juletre ble pyntet med noen flagg som Hallfrid hadde funnet på gata og kapselen fra en halv flaske konjakk som jeg hadde kjøpt til jul.
_____Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos grossister til å begynne med, det var jo vinteren. Men da våren kom, og produsentene kom til Grønlands Torg med varene sine, ble mye av innkjøpene våre gjort der. Bil hadde vi ikke, så sykkel var transportmiddelet, etter en tid også med tilhenger. Produsentene kom tidlig på morgenen, og da måtte vi også være der for å finne de fineste varene og ikke risikere at alt var utsolgt når vi kom. Butikken stengte vi kl. 19.00, så det ble lange dager. Det var et slit, men det var moro også når vi så at det gikk den rette veien. Vi fulgte med i hva våre konkurrenter førte av varer og utvidet etter hvert varebeholdningen etter våre observasjoner og etter spørsmål og råd fra våre kunder. Det gikk bedre og bedre dag for dag utover sommeren 1939. Vi følte oss litt tryggere på fremtiden.”

Krigsårene

Så kom 9. april 1940, Norge ble okkupert, og etter hvert ble det matmangel. Da viste det seg at far hadde talent for å skaffe varer. Et bilde jeg ikke kan finne igjen, viser køen en gang han hadde fått tak i et parti kål. Denne køen sto fra butikkdøren, rundt hjørnet og ned hele Casparis gate. At det var matmangel, skjønner man av det som skjedde da all kålen var utsolgt. Kålkassene var lagd med 10-15 cm avstand mellom bordene, og løse kålblader hadde falt ned på fortauet gjennom disse åpningene. Da det var tomt for kål, kom folk og spurte om de kunne få kjøpe kålbladene!

Det at far klarte å skaffe varer, fikk stor betydning for butikken senere. Kundene måtte registrere seg for å få rasjoneringskort, og far hadde langt flere kunder enn det lille lokalet skulle tilsi. Den store kundekretsen holdt seg til far solgte butikken. Da ble det etter hvert viktig å skaffe de riktige varene, som far også hadde talent for.

 

 

Mange småbutikker

I samme kvartal, ca. 60 m ned i gaten, lå seks andre butikklokaler, og på hjørnet mot Uelands gate var Gamle Aker kafe med uteservering på en terrasse om sommeren. Jeg har fått hjelp av folk som bodde i gården på 1950-tallet til å huske butikkene, som, bortsett fra skomakeren, alle solgte varer: fisk, kjøtt, kolonialvarer, bakervarer, klokker – her var det arbeidsdeling! Far, som var tidlig ute med frysedisk, ville selge frossenfisk, men fikk beskjed fra gårdselskapet

om at fisk var reservert for fiskebutikken. I en matvarebutikk som Fruktforretningen Hardanger regner man i dag regner med å finne brød, smør og melk, men det tok melkebutikken over gaten seg av den gang.

I dag selges stort sett bare tjenester i disse lokalene, og noen av dem er åpenbart rene kontorlokaler som ikke bryr seg med å ha noe skilt ut mot gaten.

 

 

 

Nært forhold til ansatte og kunder

De første årene var fars søster Hallfrid eneste “ansatte” i butikken. Men etter hvert ble det behov for mer hjelp, og far ansatte en dame. Så fikk han tips fra kundene om at de hadde sett henne ta penger fra kassen. Hun ble oppsagt, og som vestlending skjønte far at Oslo-jenter ikke var til å stole på. Han kontaktet derfor Vatles handelsskule (tror jeg det var) i Øystese i Hardanger og spurte om skolens rektor hadde noen å anbefale. Det hadde han, og dermed var en lang tradisjon etablert der Fruktforretningen Hardanger hadde ansatte fra Hardanger. Problemet med denne “importen” var bolig for disse som kom vestfra, for boligmangelen i Oslo var prekær. Det løste far ved å bygge hybel i uthuset her på Langset, som var familiens nye bolig fra 1948. Kanskje var det grunnen til at det ble et nært forhold mellom sjef og ansatte. Betjeningen satt på med far til og fra jobb, mor invitert dem gjerne til middag etter jobb, og de ble på mange måter behandlet som en av husstanden her på bruket. Da far etter hvert ansatte Oslo-damer igjen (det var aldri noen menn som søkte den slags butikkjobb), var også forholdet nært. Jeg husker at familien var på besøk hos en av de ansatte, og datteren til en av de som arbeidet i butikken helt til far solgte den, har fortalt at hun var på besøk her, hun snakket mye med mor, og min søster mener hun lærte å svømme av henne.

Kundene var også nærmere enn det som er vanlig i dagens store dagligvarebutikker. Familien Heide-Steen bodde lenger ned i Bjerregaards gate, og Harald jr. var frivillig medhelper hos far i sin oppvekst. Jeg husker Schjetne, som ble fars lege. Tvers over gaten bodde malermester Løvaas, som var en hyggelig mann og eier av en sort Rover som sto parkert i gaten like ved porten til Bjerregaards gate 58. Og jeg husker en julaften, da klokken var to og  vi endelig skulle stenge og dra hjem  (jeg var utkommandert butikkassistent). Da oppdaget far en innpakket literpakning med krokanis i frysedisken, merket med navn og “betalt”, men ikke hentet. Han mente eieren bodde i Uelandsgate, og gleden der ble stor da vi dukket opp og leverte isen.

 

 

 

Rester etter “Hardanger” nesten femti år etter

“Fars butikk” er for tiden vaktmesterkontor. Jeg var på besøk der denne uken, og utrolig nok er det fortsatt rester av fars virksomhet. I trapperommet ned til kjelleren var det et stort rom øverst da lokalet var nytt. Der bygde far en plattform og potetbinge. Med kanal gjennom veggen til butikkens lille bakværelse og en sinnrik anordning med pedal kunne potetene raskt veies opp. Det som fortsatt eksisterer, er lemmen far lagde for å komme opp til bingen. Den sto for det meste i stilling “opp” slik man kunne gå under den ned kjellertrappen. Med lemmen vippet ned kunne man gå på den opp til potetbingen. Manøvreringen var gjort lett med et vektlodd i en wire som gikk via en trinse i taket.  I kjølelageret i kjelleren (bygd rundt 1960) er kjøleaggregatet nå  demontert. Men inne i det lille lagerrommet står fortsatt fars notater på veggen om når aggregatet er smurt.

 

 

 

Virksomheten i lokalene etter “Hardanger”

Jeg har vært innom i “butikken” to-tre ganger de siste 20 årene. Første gang var det fortsatt butikk, men bare med kioskvarer. Hun som sto bak disken, skjønte ikke så godt norsk, så jeg spurte ikke om å få se meg om. Men over disken var fortsatt fars opphengssystem  med klypekroker til å henge opp potetgullposer med i bruk, 25 år etter at han solgte butikken. Neste gang jeg var et søndagsbesøk sammen med far. Da het butikken Wolfs Lair (ulvehiet), og drev med heavy metal. Det var visst planen å bruke kjelleren til et slags klubblokale, men brannvesenet tillot ikke det, og de flyttet. Så var det visst en skiltmaker der, og nå er lokalet altså vaktmesterkontor, dvs. at det egentlig står tomt.

 

 

 

Et minnesmerke utenfor butikken

I august 2013 deltok jeg i en spesiell seremoni på fortauet utenfor butikken. Da ble det satt ned “snublestener” i fortauet tll minne om familien Gordon, som var en av de jødiske familiene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i nazi-Tyskland. Far skrev i sin fortelling om butikken bl. a. dette:
___“Da jeg første gang kom til butikken etter at jeg hadde leid ___lokalet, var der noen barn som lekte like utenfor. Blant dem var en ___liten pike, antagelig ca. tre år gammel. Hun var en vakker liten ___unge som jeg senere fikk vite het Doris. Jeg husker at jeg tenkte: ___“Dette blir kanskje kundene mine etter hvert.” Og sånn ble det. ___Det viste seg at Doris var jøde og at hun og familien bodde i 2. ___etasje rett over butikken. At jødene var i fare, visste alle som ___hadde fulgt litt med. Og det gikk slik at først ble alle jødiske menn ___i byen arrestert. Far til Doris var blant dem. De ble samlet i en leir ___i Vestfold og kom aldri hjem igjen. Senere ble resten av jødene tatt ___og sendt med skipet “DONAU” til Tyskland. Blant dem var Doris. ___Jeg så henne aldri igjen.”

Snublestener er et kunstprosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demnig for å minnes de som forsvant uten spor under nazistenes jødeforfølgelser. Da jeg kontaktet Jødisk museum for å foreslå en snublesten for Doris, viste det seg at de nettopp hadde åpnet en utstilling der det var bilde av henne. Bildet hadde de fått av en som var født omtrent samtidig med henne, og som hadde bodd i en annen oppgang i kvartalet. Nå står fem snublestener for famlien Gordon i fortauet utenfor Bjerregaards gate 41.

 

 

 

Innflyttere driver butikk

Innehaveren av St. Hanshaugen frukt, grønt & blomster er en trivelig fyr fra Tyrkia. Da far drev butikk i nabolokalet, trodde visst noen av kundene at han også var innvandret fra utlandet, for noen av dem kalte ham konsekvent for Omar (Oma – uten noen r – er etternavnet). Men far hadde bare innvandret fra Hardanger.

(Innlegget ble påbegynt 29.11.2018 og fullført 30.11.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________

I området der jeg bor, ligger flere eldre villaer. De fleste er fra første del av 1900-tallet, noen få fra slutten av 1800-tallet. Historien til Langset, der jeg bor, har jeg lenge hatt en viss oversikt over. Men først etter at jeg ble pensjonist, ble jeg klar over at jeg bor midt i et eldorado for arkitekturinteresserte.

Hovedhuset på Langset (1 på tegningen over) ble bygd like etter at eiendommen – som den første i dette området – ble utskilt fra gårdsnummer 19 i 1889. Det er et industrilaftet “ferdighus” fra Strømmen Trævarefabrik, som solgte slike hus over hele verden (kirken på Sør-Georgia, flere hus langs Holmenkollbanen). Hvilken arkitekt som står bak det opprinnelige huset, har jeg ikke funnet ut. Men i 1914 fikk huset sin ark mot sjøen, og arkitekt for dette var Olaf Boye. Han var en svært produktiv leiegårds- og villaarkitekt i Kristiania på 1890-tallet, og etablerte seg deretter i Bærum. Der satt han i herredsstyret, og var medlem av Bærums bygnings- og reguleringskommisjon fra 1913. Boye utførte også arbeider for kommunen, bl. a. Høvik skole (1903 og 1912). Med tanke på habilitet er det interessant at han i 1914 satt i bygnings- og reguleringskommisjonen, dit han som utførende arkitekt også stilet sin byggemelding …

Langsets første eier, Ole Thomesen, nøyde seg ikke med det ene bolighuset. I 1899, 82 år gammel, bygde han enda et bolighus, også det et industrilaftet, “complet færdig hus” fra Strømmen Trævarefabrik. Arkitekt var Holger Sinding-Larsen, som senere tegnet bl. a. Vålerenga kirke, Holmenkollen kapell,  og Universitetsbiblioteket. Det industrilaftede huset er kjernen i dagens bolig på naboeiendommen (2 på bildet over), som ble skilt ut fra det opprinnelige Langset i 1907. Huset slik det nå ser ut, er resultatet av en ombygging i 1913. Så vidt jeg vet, var ingen arkitekt inne i bildet ved ombyggingen.

Vest for Langset, og på motsatt side av Gamle Drammensvei, ligger eiendommen Bellevue, som ble utskilt i 1909. Frem til begynnelsen av 1970-tallet var dette en enebolig som på bildet fra 1963 (3 på bildet over). Den var tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, som også har tegnet Vikingskiphuset og Oslo rådhus. I 1973 ble villaen ombygd til kontorer og med ny garasje, noe som ble gjort uten særlig hensyn til Arnebergs arkitektur. Verandaen ble omgjort tll en “kasse”, og det samme skjedde med garasjen, som var bygd i samme stil som boligen. Arkitekten, Arvid Faye Bisgaard, er ellers kjent for å ha stått i spissen for å rive bebyggelsen på Løkketangen og reise det bygningskomplekset som nå står der (omtalt her i bloggen i mai i fjor).

Tvers over Gamle Drammensvei fra Langset ligger eiendommen Helgeli, med en gruppe tømmerhus som arkitektonisk skiller seg sterkt fra den gamle villabebyggelsen. Også her står en arkitekt bak, Adolf Schirmer het han. Men han tegnet ikke bygningene, han kjøpte dem på Tynset og satte dem opp igjen her. Ved gjenoppføringen delte han den ene bygningen, en barfrøstue, i to. Barfrøen (4 på bildet over), et lite toetasjers tilbygg, sto opprinnelig foran døren inn til stuen, der det nå er en liten altan. Schirmer plasserte det i bakken ovenfor de andre husene, der det ser ut som et lite stabbur, noe jeg har trodd det var inntil for få år siden. Adolf Schirmer er ellers kjent for mange bygg, bl. a. Tollboden i Oslo.

Bortsett fra den famøse ombyggingen av Bellevue, har det nærmeste nabolaget til Langset vært helt urørt frem til for fem-seks år siden. Heldigvis har en kombinasjon av kloke utbyggere og det at Gamle Drammensvei er regulert til bevaring, gjort at nybygging i nabolaget glir godt inn i den bebyggelsen som sto der fra før.
___________________________________________________________________________
Se også:
Tilbakeblikk 01.10.2021
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger

.
(Innlegget ble påbegynt 27.09.2018 og fullført 27.09.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no