I dag er det 42 år siden en radioteater-sending skapte panikk i USA – sies det i hvert fall. Da sendte CBS (riksdekkende radiostasjon) et hørespill regissert av Orson Welles, bygd på romanen War of the Worlds av H. G. Wells. Handlingen i hørespillet var at marsboere angrep New York, og dette ble fortalt i form av nokså virkelighetsnære “reportasjer”. Det var en uvant form for radioteater, og mange skal ha trodd at “reportasjene” var ekte.

Radioteateret og publikums panikk var, som vist øverst, hovedoppslaget i neste dags utgave av The Boston Daily Globe. Aftenposten skrev også om saken i kveldsutgaven dagen etter at hørespillet var sendt. Artikkelen er datert “New York, 31. oktober” og har ingen kildeopplysninger, men kan være skrevet av Aftenpostens korrespondent i byen (hvis avisen hadde en slik). Det tyder i så fall på at det ikke bare er en myte at folk ble skremt der, mens avisens fortellinger om hva som skjedde ellers i landet, mer virker som noe korrepondenten har hørt eller lest om. Men hvis panikken var slik det fortelles om, virker det litt rart at artikkelen på forsiden av kveldsutgaven 31. oktober er det eneste jeg finner om saken ved flere søk i Aftenpostens nettarkiv for dagene etter den påståtte panikken. Det er også pussig at det eneste klippet jeg har funnet fra USA-aviser, er fra en Boston-avis, mens det visstnok var særlig i New York at panikken ga dramatiske resultater.

Navnelikheten mellom (Orson) Welles og (H.G.) Wells kan ha forvirret flere enn meg. Orson Welles (1915-1985) var amerikansk skuespiller og regissør; jeg kjenner ham fra filmen Den tredje mann. Herbert George Wells (1866-1946) var britisk forfatter, kanskje best kjent for fabelprosa-romaner skrevet før (tror jeg) uttrykket science fiction var etablert.

(Innlegget ble påbegynt 29.10.2020 og fullført 29.10.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For 64 år siden i dag begynte den oppstanden som gjorde at jeg fortsatt forbinder Ungarn med årstallet 1956. En studentdemonstrasjon i Budapest utviklet seg til et landsomfattende opprør mot kommuniststyret i Ungarn, et opprør som ble knust av militære styrker fra Sovjetunionen. Jeg var bare ti år gammel da, og har nok skaffet meg det meste av mine kunnskaper om “Ungarn 1956” senere, men radionyheterr (TV fantes ikke), avisforsider og hva foreldrene mine snakket sammen om, må ha gjort inntrykk.

Nyhetene om hendelsene i Ungarn 23. oktober kom først i avisene neste dag (kampene i Ungarn pågikk til 4. november). Klikk ovenfor for å lese Aftenpostens morgen- og kvelds-utgave fra 24. oktober 1956.

Tolv år senere kom en slags reprise, da “sosialisme med et menneskelig ansikt”, som de politiske oppmykningene i Tsjekkoslovakia bl.a. ble kalt, ble undertrykt med sovjetisk våpenmakt. Da avtjente jeg militærtjenesten, og fikk “gleden” av økt beredskap med innskrenkning i permisjoner og forsterket vakthold (på lille, fredelige, forsvarsløse Lahaugmoen!). Jeg har vært soldat i den kalde krigen!

Oppstanden i Ungarn resulterte i at nesten 250.000 mennesker flyktet fra landet. Det var ingen diskusjon her til lands om hvordan disse flyktningene skulle behandles – de ble mottatt med åpne armer. Speiderjobben, en innsamlingsaksjon som speiderpikeforbundene sto bak, fikk en “ekstrarunde” i startåret 1956 til inntekt for ungarske flyktninger (ca. 1200 kom til Norge). Medvirkende årsaker til den positive holdningen kan nok ha vært at de ungarske flyktningene ikke skilte seg ut med utseende eller religion, og at det ikke var så mange år siden nordmenn hadde måttet flykte fra okkupasjon og undertrykkelse.

Hvert tiår etter 2. verdenskrig, og så lenge Sovjetunionen eksisterte, skjedde det i Sovjetunionens naboland et eller annet som ga grunn til å opprettholde en militær verneplikt. Da NATO ble etablert i 1949, var det kommunistiske statskuppet i Tsjekkoslovakia året før en vesentlig årsaksfaktor. Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia (igjen!) i 1968 er nevnt ovenfor. I 1979 gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan.

Sovjetunionen ligger på historiens skraphaug, og Russland (Putin-Russland?). har overtatt. Den russiske anneksjonen av Krim-halvøya i 1914 og den pågående konflikten i Øst-Ukraina minner dessverre om tilsvarende forhold som Sovjeunionen var involvert i. Det ser ut til at det fortsatt er grunn til å opprettholde et forsvar, både militært og mentalt.

(Innlegget ble påbegynt 21.10.2020 og fullført 21.10.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Av de mange begivenheter som er knyttet til dagens dato, har to fått plass i historiebøkene, i hvert fall i noen av de norske.

Den viktigste begivenheten fant kanskje sted i 1992, da Stortinget vedtok EØS-avtalen med 130 mot 35 stemmer. Siden da har det, så vidt jeg vet, vært flertall for avtalen både i Stortinget og på meningsmålinger. Jeg har tidligere lenket til artikkelen Europeisk samarbeid – et vitnesbyrd fra generasjon EØS  av Martine Tønnessen,
EØS-prosjektmedarbeider i NHO (tidligere KrFU-leder).

Jeg kan ikke huske at det var så mye diskusjon om dette vedtaket. Men fem år senere ble det storm – over hele Europa – og selv om stormen var av meteorologisk art, er det sikkert noen som mener at den markerte værgudenes syn på EØS-vedtaket.  Rundt Indre Oslofjord var det høy vannstand mer enn vind som ga problemer (utfordringer?), noe som fremgår av forsiden på Asker og Bærums Budstikke noen dager senere.

Men det skjer også ting som ikke kommer i historiebøkene, men som er viktige nok, bl. a. – som antydet i overskriften – fødsler. Her i bloggen er det bare kongelige som blir omtalt ved navn når de fyller år. Men den eller de(?) av bloggens abonnenter som har fødselsdag i dag, kan for anledningen få føle seg litt kongelig(e). For er det ikke slik i barnehagen at dagens fødselsdagsbarn får gullkrone (av papp) på hodet? Så til den/de midlertidig kongelige: Gratulerer med dagen!

(Innlegget ble påbegynt 15.10.2020 og fullført 15.10.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

For andre år på rad kan vi puste lettet ut etter at det er offentliggjort hvem som har fått Nobels fredspris. I fjor gjaldt lettelsen at prisen ikke gikk til barnestjernen Greta Thunberg. I år er vi lettet over at hverken Greta Thunberg eller Donald J. Trump får fredsprisen.

Greta er vel egentlig utelukket fra å få prisen, i hvert fall med det hun til nå har utrettet når det gjelder “reduksjon av militærstyrker”, “arrangering av fredskongresser” og “nasjonenes forbrødring”, som er de tre områdene Alfred Nobel nevner i sitt testament som grunnlag for å få fredsprisen. Donald har vel – i kraft av sin posisjon som USAs president – større muligheter enn Greta til å gjøre en innsats på disse områdene, og så vidt jeg forstår, er det arbeid for “nasjonenes forbrødring” som er Christian Tybring-Gjeddes begrunnelse for nominasjonen av Trump. Selv synes jeg at den som får prisen, også bør ha visse personlige egenskaper som kan knyttes til begrepet “fred”. Min kandidat er klar, og vil bli nominert straks jeg er kvalifisert for å gjøre det, f. eks. ved å bli innvalgt på Stortinget (kan Tybring-Gjedde, så kan jeg!).

Men fredsprisen 2020 går altså til Verdens matvareprogram. Bloggen gratulerer, og sender samtidig en vennlig tanke til nobelkomiteens medlemmer. De har en vanskelig oppgave og må ta mange hensyn når de avgjør hvem som skal få prisen, Statistisk sett (siden den første prisen i 1901) synes jeg komiteen har taklet oppgaven godt. Komiteens medlemmer kan nominere kandidater til fredsprisen, og er de i beit, kan jeg som nevnt hjelpe.

Ellers tror jeg både de som leser denne bloggen og de som ikke gjør det, er mer opptatt av kong Haralds helse enn av fredspristildelingen. Kongen gjennomgikk en vellykket hjerteklaff-operasjon på Rikshospitalet omtrent samtidig med at fredsprisen ble offentliggjort, og som i forrige utgave av bloggen ønskes han alt godt!

(Innlegget ble påbegynt 08.10.2020 og fullført 09.10.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Over helgen blir kong Harald friskmeldt (!) etter at han for en uke siden ble innlagt på Rikshospitalet p.g.a. tung pust. Et utropstegn etter “friskmeldt” er antydet fordi det er forholdsvis uvanlig at folk i Kongens alder blir syk- eller friskmeldt. De fleste 83-åringer har lang ansiennitet som pensjonister. Men så er jo det å være statsoverhode heller ikke noen vanlig “jobb”. I denne sammenhengen er det interessant å lese hva dr. Ingvard Wilhelmsen skriver om Kongen som “helserådgiver” i innlegget Velg kongen til rådgiver på psykologisk.no.

USAs president er landets statsoverhode. For 101 år siden ble den daværende presidenten, Woodrow Wilson, rammet av slag, og ble sengeliggende uten å kunne snakke eller røre seg. President Wilsons tilstand ble ikke alminnelig kjent, for presidentfruen holdt pressen og andre unna.

Winston Churchill var som britisk statsminister statsleder, ikke statsoverhode. Mens han var på besøk i USA i 1941, like etter at landet var blitt angrepet av Japan, ble han syk. Churchills lege Charles McMoran Wilson, som var med på reisen, konstaterte hjerteflimmer. Men dette ble holdt skjult for offentligheten fordi Churchill hadde en svært viktig (uerstattelig?) posisjon i krigen mot Hitler-Tyskland.

I 1998 ble Norges statsminister, Kjell Magne Bondevik, sykmeldt p.g.a. “depressiv reaksjon”. Sykmeldingen og årsaken ble straks gjort kjent, og Bondevik har fått mye ros for å ha vært så åpen om en psykisk lidelse. Bondevik ble frisk, og over helgen blir kong Harald friskmeldt og har det forhåpentlig bra. Han får gode ønsker fra denne bloggen og fra alle de nordmenn som leser og som ikke leser den!

(Innlegget ble påbegynt 30.09.2020 og fullført 30.09.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 48 år siden jeg for første gang deltok i en folkeavstemning. Temaet for avstemningen var et eventuelt norsk medlemskap i EEC (i dag videreutviklet til EU), noe som ble avvist (53,49 prosent nei,  46,51 prosent ja). Ved folkeavstemningen i 1993 ble resultatet også et nei til norsk EU-medlemskap. Overskriften i blogginnlegget Hurra for EU! fra mars 2017 antyder vel hvor min stemme gikk ved de to avstemningene. I innlegget er jeg også innom bakgrunnen for valget mitt.

Jeg tror fortsatt at Norge kunne ha tilført EU (EF. EEC) noe hvis vi hadde blitt medlem i 1972. Slik jeg har oppfattet motstanderne av medlemskap, mener de at Norge ville blitt overkjørt som medlem. Det synes jeg er en merkelig holdning. De mest ihuga motstandspartiene stiller jo til valg, selv om de til sammen neppe får så mye som halvparten av stemmene. Men da er det ikke snakk om noen frykt for å bli overkjørt …

Forholdet mellom EU og Norge har siden 1994 vært regulert av EØS-avtalen, som – så vidt jeg forstår – ikke er så forskjellig fra den tilknytningen til EEC som ble avvist ved folkeavstemningen i 1972. Det har ikke vært noen folkeavstemning om denne avtalen, men ifølge en artikkel på NUPI skole viser meningsmålinger at den har støtte fra 60 prosent av befolkningen.

(Innlegget ble påbegynt 24.09.2020 og fullført 24.09.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Enkelte datoer har nærmest blitt egennavn, som  17. mai og 9. april. Dagens dato er en slik. På illustrasjonen til høyre kjenner nok de fleste bakgrunnen for de to øverste datoene. De tre nederste er nok mer ukjente, men legg til de franske navnene Charlie Hebdo, Bataclan og Nice, så vet mange hva det handler om: terrorangrep.

Felles for de fem terroraksjonene er at de har virket mot sin hensikt hvis meningen var å øke oppslutningen om terroristenes sak. Noen har nok latt seg skremme til å la være å motarbeide dem, men de fleste har bare forakt til overs for folk som bruker drap på forsvarsløse mennesker som argument for sitt eget syn.

Felles for fire av de fem terroraksjonene er at de som sto bak, bekjenner seg til islam. Denne religionen ble grunnlag i år 622 etter vår tidsregning, og har etter egen tidsregning, som følger månen, nå kommet til år 1442. På 1400-tallet var landene i Europa strengt religiøse, med Paven i Roma som religiøs leder, og hvis noen offentlig hadde revet ut sider av Bibelen og spyttet på dem, ville de nok fått med både inkvisisjonen og sine medborgere å gjøre. Men begynnelsen av 1400-tallet var også starten på renessansen, oppdagelsen av Den nye verden var nær forestående og trykking av bøker ved hjelp av “løse typer” kom i 1450, med alt det  førte med seg av kunnskap tilgjengelig for mange. For en hedning som meg er det fristende å si at Europa (Norge innbefattet) siden da har kastet religionens åk av seg. For meg er det derfor overraskende at enkelte nå ser ut til å ville gjeninnføre dette åket, om enn med en annen religion.

11. september er for de fleste nordmenn knyttet til én begivenhet, og den skjedde i New York i 2011, en oppfatning som kanskje er en form for navlebeskuelse (USA er liksom en del av vårt “nærområde”). For datoen er også årsdag for kuppet i Chile i 1973, (omtalt i blogginnlegget Chile og Norge fra juli 2019) da president Salvador Allende ble styrtet, og militærdiktaturet under general Augusto Pinochet begynte. Denne “hendelsen” (et litt svakt ord, synes jeg) passer imidlertid også  inn under overskriften for dette innlegget.

(Innlegget ble påbegynt 08.09.2020 og fullført 08.09.2020)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no