Winston Churchill – livlegens beretning (Utdrag fra artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening sept 2020) Winston Churchill ble født i 1874. I ungdommen var han fysisk aktiv, vant fektekonkurranser i skoletiden og deltok på regimentlaget som vant polomesterskapet i India i 1899. I India fikk han også vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk, for å unngå sykdom. Gjennom hele livet hadde han et høyt alkoholkonsum. Hans enorme arbeidskapasitet og de store lederoppgavene under krigsårene må ha medført et stressende liv med lite søvn og fysisk aktivitet.. Julen 1941 reiste Churchill, ledsaget av Wilson, med båt til Washington. Dette var rett etter japanernes angrep i Pearl Harbor, og det var vesentlig for britene at amerikanerne engasjerte seg i Europa og ikke bare i Stillehavskrigen. Julaften holdt Roosevelt og Churchill taler til de 30 000 fremmøtte ved Det hvite hus. Under talen merket Churchill hjertebank, og etterpå ba han livlegen om å måle pulsen, men da var den normal. Tredje juledag, skriver Wilson, var Churchills soverom varmt, og han strevde med å åpne et vindu som satt fast. Churchill skrev selv om hendelsen: «Plutselig merket jeg at jeg hadde vanskelig for å puste. Jeg kjente en nummen smerte over hjertet. Den forplantet seg ned i venstre arm. Det varte ikke lenge, men det har aldri hendt før». Legen var ikke i tvil om at dette var symptomer på koronarsykdom. Den tids behandling av hjerteinfarkt var sengeleie i minst seks uker. Dette ville ikke kunne skjules for pressen, og det kunne være katastrofalt hvis amerikanerne nå skulle se på Churchill som en mann med svekket hjerte og tvilsomme fremtidsutsikter. USA hadde nettopp involvert seg i krigen, og ingen annen enn Churchill kunne koordinere den felles innsatsen. Lord Moran valgte derfor å bagatellisere det hele overfor sin pasient. I ettertid ser vi at denne episoden trolig var det første kraftige flimmeranfallet. I Kartago i desember 1943 ble Churchill febersyk. En britisk laboratorielege og en hjertespesialist fra Kairo ble fløyet inn, og et røntgenapparat ble skaffet fra Tunis. Det var en lobær pneumoni, som var alvorlig nok på den tiden. Så fikk han atrieflimmer. Lord Moran ga digitalis, og post eller propter, og fire timer senere var pulsen normal. I dag vet vi at digitalis ikke stopper flimmeranfall. Lungebetennelsen ble behandlet med “M and B 693”, den nye vidundermedisinen sulfapyridin fra May & Baker.