Kristin Storrusten – én av de fire som på skift skriver Aftenpostens ukentlige «Språket vårt», som Per Egil Hegge tidligere skrev daglig – har funnet ut at danskene har en sang om det danske språket (Aftenposten 20,11.2021). Den synges av «alle», og Storrusten har latt seg inspirere til å skrive en tilsvarende norsk sang.

Hun har valgt en melodi som «alle» kan: Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski. Jeg er redd for at flere kjenner Harald Heide Steens vri på sangtittelen (Jeg snører min smekk) enn melodien. Derfor kommer den her, i en enkel pianoversjon og med noter, slik at bloggens lesere kan prøvesynge Storrustens Mitt morsmål er flott.

Vi som avsluttet folkeskolen i klasse 7B på Høvik skole i 1960, kan både Mads Bergs melodi og Margrethe Munthes opprinnelige tekst (som redegjort for i blogginnlegget På sangens vinger). En og annen av mine medelever fra den gang er kanskje også enig med meg i at Storrustens tekst ikke har helt samme kvalitet som Munthes.

Grunnregelen for en god sangtekst er at tekstens og melodiens rytme og betoning må følge hverandre, slik at trykktunge stavelser får trykktunge toner (og tilsvarende for trykklette stavelser og toner). Her er et eksempel fra en sang de aller fleste kan begynnelsen av (trykktunge stavelser står med VERSALER):
– «JA, vi ELSKer DETte LANdet»
Prøv å synge den med følgende litt endrede tekst (trykkmarkeringen i teksten følger melodien):
– «VI elskER jo DETte LANdet»
Man kan høre at ordet elsker får feil betoning.
I Storrustens språksang skjer dette i 2. vers, 2. linje og siste linje:
– «at JEG følER déGOÛT». Det er svært kreativt å ta med et fremmedord som dégout i en morsmålssang (bloggeren måtte slå opp ordet).
– «og DESinFIserER med CHIliPEPper»
Vi finner «trykk-feil» også i 4. vers, 5. linje og siste linje:
– «Dens KARdinalFEIL»
– «men HELler IKke DET skal JEG unnSKYLde.

En annen regel har noe større slingringsmonn: Det skal være én tekststavelse pr. tone. Siste linje i språksangens første vers bryter med denne regelen, men det går greit hvis man deler en av stavelsene i linjens siste del i to, f. eks. slik:
– «Så gjenkjenner jeg staks hva je-eg hører».
I 3. vers, 3. linje er det egentlig en stavelse for mye, men linjen kan synges hvis to ord deler en tone, f.eks. slik (de to ordene markert med VERSALER):
– «for rare ord som MULKT OG pipekrave»
I 4. vers tror jeg det har falt ut et «å» foran «prise» i 3. linje, da blir det stavelser nok i linjen:
– «for ord nok til (å) prise sin fylde»

Bloggens lesere trenger trolig ikke bekymre seg over mulige skader på Kristin Storrustens mentale helse etter kritikken ovenfor, for hun leser den neppe. Dessuten er hun i godt selskap, særlig når det gjelder betonings-«feilen». I den «kronede» Bærums-sangen (kåret i fjor) er dette noe som ikke bare forekommer av og til, men som preger hele sangen. Den heter (tror jeg) bæRUM, bæRUM.

Se også
Limerick (11.02.2017)

(Innlegget ble påbegynt 24.11.2021 og fullført 24.11.2021)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no